Jeg angrer på at jeg fikk barn

[Anonym bruker]

Jeg elsker den lille datteren min på 4 mnd over alt på jord.

Vi fikk en litt tøff start, slet med ammingen og klarte ikke knytte meg skikkelig til henne. Tok noen uker før jeg begynte å få morsfølelse for henne.

Nå fyller hun hjertet mitt med kjærlighet. Tårene renner når jeg ser på henne - hun er så nydelig!

Men jeg angrer på at jeg fikk barn...

Jeg savner det gamle livet mitt hver dag, skulle ønske jeg var fri igjen.

Skulle ønske jeg kunne gå tilbake i tid før jeg ble gravid, sånn at jeg kunne valgt på nytt.

Jeg er mye alene med henne, mye ensom.

Alle vennene mine har også barn, så jeg sitter alene på kveldene når mannen min er på jobb (jobber 2uker borte og er 2 uker hjemme)

Har ikke mange å be om å være barnevakt, det er kun moren min.

Jeg er så trøtt og sliten at noen ganger når vi står opp om morgenen ønsker jeg bare at noen kommer og henter snuppa sånn at jeg kan få være MEG, og ikke minst: få sove.

Vet det er vanlig å føle seg sliten og trett, men er det vanlig å angre på at man fikk barn?

Jeg har så dårlig samvittighet...

Samtidig er hun jo så nydelig og jeg kan ikke forestille meg hvor grusomt det hadde vært hvis hun ble borte...

 

Vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, må bare få det ut...

[Anonym bruker]

Kjenner igjen følelsen

[skorpionfruen]

Det er nok slik at det er et sjokk for mange hvor drastisk livet forandrer seg etter at barna har melt sin ankomst. Jeg var godt etablert og satt likevel mye hjemme fordi jeg trives med det. Men må innrømme at jeg holdt på å gå på veggen av all stillesittingen. Snuppa mi hadde kolikk så jeg tok henne ikke med på besøk for de jeg var hos ble tydelig stresset av all skrikingen. Jeg følte meg også alene når kveldene seg på. Men må må liksom bare lære seg å trives i eget selskap ( til en hviss grad) så går det jo an å prøve å skaffe en trillepike eller noe slikt at man får en liten time på dagtid til å hvile. Når man har bare en er det også greit å hvile når barnet sover så man kan hente seg inn.

 

Jeg skjønner fortvilelsen, men nå er hun jo bare 4 mnd så det går jo an å være på besøk og legge barnet i vogna. Ofte skal de jo ha litt mat før du legger deg på kvelden likevel så du kan flytte dem over i egen seng. Er hvertfall et tips til å få prøvd å være mer sosial. Etterhvert som jenta blir større og du stoler på en barnevakt kan man jo prøve å skaffe seg en fast som gjør at du kan få en jentekveld i ny og ne.

 

Ønsker deg lykke til, dette blir nok bedre etterhvert, men ikke glem deg selv. Husk å spise og få nok hvile så kommer man så mye lengre med det meste. Sender deg en klem.

[Anonym bruker]

Jeg kan ikke akkurat si så mye, sitter høygravid å venter på at førstefødte skal komme til verden. Har aldri gledet meg til noe så mye før. Men er klar over at det blir tøft og slitsomt i perioder.

 

Ville egenltig bare si at du kan glede deg til barnet blir litt eldre hvertfall Klarer seg mer selv og er selvstendig i tanker og følelser. Drar på venneturer o.l. Håper du klarer å finne måten å nyte tiden nå mens h*n trenger deg, du vil sikkert savne den biten senere.

[Anonym bruker]

Avtal en fast kveld i uka hvor moren din kommer på avlasting da vel...De ukene mannen ikke er hjemme vel og merke..Ikke helg (evt pass da kan komme i tillegg) også bruker du den alenekvelden på treningsenter f.eks, eller kino med gode venner, ut og gå en laaang tur og deretter ha et "hjemmespa" på badet...Et eller annet som du LIKE å gjøre..Kan jo være at du har hobbyer du kunne tenkt deg å ta opp, dans, maling, svømming, kafebesøk med venner, strikkeklubb osv osv...Eller bare sove...HELE natta )

 

Tror ikke mamman din sier nei til det...Det er jo snakk om evt to onsdager på rad også har hun to "frionsdager".....Det må nesten planlegges på en sånn måte, med en fast ukedag, for blir aldri noe av om hun sier det er bare å spørre om det er noe du skulle ha gjort..Da har man liksom aldri noe man føler er viktig nok til å bruke de på.....

[Anonym bruker]

kjenner igjen følelsen. Selv om jeg elsker datteren min så tenker jeg at det hadde ikke vært så dumt om jeg kunne skru tiden tilbake og ikke ha fått henne likevel. Nå har mye av dette med å gjøre at jeg ble veldig ødelagt fysisk av svangerskapet da. Vonde tanker. Er sikker på det bedrer seg med tiden når ungene vokser til og du virkelig skjønner hva du har fått. De første månedene er tøffe. og spesielt hvis man sliter med andre ting i tillegg..som jeg gjør.

[Anonym bruker]

livet uten barn er selvfølgelig mye enklere.. men jeg har aldri angret på at jeg fikk barn. jeg var alene med mitt første barn. hun var med overalt.hadde ettervhert avlastning annenhver helg, men jeg følte ingen glede ved det. var selvfølgelig ålreit å bare være meg, få sove ut, være med venner og gjøre andre ting enn å skifte bleier. men ikke i den grad at jeg noen gang angret på at hun kom til verden.. det er ikke en dans på roser å ha barn, det er slitsomt.. og fullt ut lov å ønske seg, og få avlastning uten å ha dårlig samvittighet. jeg har også mange venner med barn, vi avlaster hverandre, det kan vel du og vennene dine også gjøre? sov når barnet ditt sover på dagen..

[Anonym bruker]

Det er en VELDIG vanlig følelse, spesielt dersom du er mye alene.

Har vært der selv også, og det er beintøft.

 

Det er uten tvil et godt tips å ta tiden til hjelp, men ikke bare det, kom deg ut! Dra på babytreff, babykino, babytrening, baby ditt og baby datt, og bli kejnt med nye mennesker! Fyll dagene med noe morsomt med likesinnede!

[Anonym bruker]

Du kan jo godt gå på besøk om kvelden selv om du har barn. La datteren din bli vant til å sove hvor det skal være og så tar du henne med deg hjem igjen når du drar hjem. En behøver ikke gjøre ting vanskeligere enn de er når man har barn.

[Anonym bruker]

Bli voksen. Du er jo deg selv med barn nå...

[Anonym bruker]

Eg kjenner igjen følelsen, tror så og si alle har den følelsen innimellom når det blir tungt nok. (men skjærer ikkje alle under en kam nei!) Eg kan trøste deg med at det blir lettere og bedre. Mi jente er no snart 2 år, og det går lenger og lenger tid mellom kvar gang eg angrer no. Når den lille jenta di begynner å krabbe, å gå, snakke.. Det finnes ingen følelse som slår det, og det med å angre på å få barn kommer i skyggen. Eg veit i alle fall at eg ikkje vil bytte ut prinsessa mi med noe!!!=)

[Anonym bruker]

Det er ikke normalt å angre på at man fikk barn.

 

Ta deg en tur innpå adopsjonsdebatten eller finn ei nettside der folk strever for å bli gravid. Kanskje du lærer å sette mere pris på at du er mor.

 

Det er vanlig å bli sliten og trøtt og lei. Men ikke å angre på selve det å få barn.

Kanskje du blander sammen litt, HI?

[Hyacinth Bucket]

Gi det litt tid. Det går seg til om noen mnd. Første året er beintøft for mange.

[Anonym bruker]

Akkuratt som jeg skulle skrevet det selv nesten, min er 4 månder..

Angrer ikke sånn på at jeg fikk han (har jo alltid hatt lyst på barn) men på at jeg ikke ventet noen år til...

Men rekner med det er det du åg mener..

Min mann har også reisejobb, så han er vell borte ca 15-20 dager i månden, å jeg flyttet til hans hjemsted så jeg kjenner nesten ikke noen her, ikke så lett å få kontakt med folk når en er gravid..

Så jeg sitter her kveld inn å kveld ut mutters alene...

 

Så du er ikke alene om å savne det "gode gamle livet"

 

[malingus]

Kjenner igjen følelsen jeg og!

Har mange ganger tenkt at jeg skulle ønske jeg kunne gå tilbake til den tiden jeg kunne feste når jeg ville, gå på butikken alene, dusje når jeg ville og sove så lenge jeg ville!

Tror dette er helt normalt!

Man elsker barnet sitt, likevel savner man det gamle seg. Den frie.

To ganger har samboeren min tatt med datteren vår å ferie i løpet av disse første 17 mnd. En uke av gangen. Og det var HERLIG!

Jeg savnet henne, men pokker heller! Det var digg!

Ikke ha dårlig samvittighet!

[Anonym bruker]

Tror ikke du er alene der ute. Jeg kan også savne muligheten til å bare väre meg, ta en tur til byen uten å ha med barnevogna osv. Men, som tobarnsmamma kan jeg forsikre deg om at dette er en kort, kort del av livet ditt. Om noen år lurer du på hvor småbarnstiden ble av.

 

Og du, legg bort den dårlige samvittigheten. Det virker ikke på meg som om du angrer på barnet, men du savner livet ditt slik det var för. Og, det er det nok flere enn deg som gjör! Ikke noe galt med det!

[Anonym bruker]

Jeg syntes virkelig at mannen din skulle ta seg litt fri, slik at du kan få sove ut skikkelig, eller at du får moren din til å gjøre nettopp det du sier- nemlig å ta med jenta ut slik at du får sovet. Jeg er helt sikker på at du ikke vil angre på henne når hun får litt mere personlighet. Det å ha to små hender som legger seg rundt nakken din og si mamma vil ta vekk alle disse mørke tankene dine.

[Anonym bruker]

Det er en stor forandring å få barn ja og spesielt slitsomt i starten og når du er så mye alene. Jeg kan trøste deg med at for hver dag som går blir det enklere. Jeg har selv en på 8 mnd og en på over 2 år, og jeg må si at nå er det ikke så slitsomt som det var lengre, men stort sett bare morro. Jeg har funnet ut hvordan jeg kan ha mitt liv i tillegg til at ungene har det bra.

 

Når jenta di er 4 mnd kan du jo ta henne med ut et par kvelder innimellom. Gå på besøk til venner som er roliger og legge henne der til du skal hjem. Gå hjem når hun skal ha mat for eksempel.

 

Skjønner det med barnevakt. Selv har vi ingen barnevakt og må alltid planlegge ting som passer ungene. Hva med å gå litt mer ut de kveldene mannen din er hjemme? Det trenger jo ikke være så lenge men bare for å få litt forandring.

 

Det hjelper også å finne på ting om dagen så du ikke har så mye behov ¨når kvelden kommer. Barselgruppe, babysvømming, babysang osv. Der møter du andre med barn som du kan finne på ting med.

 

Det er veldig vanlig å føle seg sliten og at en liksom ikke klarer helt å være mor når en er tappet for energi. Det går over og du blir en flott mor, eller du er det nok allerede men at du ser det selv. Når hun blir litt eldre så får du mer kontakt og da er det lettere med henne + at hun sover på natta. Det er forskjell på unger også så om noen skal være litt ovenpå så husk at spedbarn er utrolig ulike. Førstemann hos meg var så slitsom at jeg gråt stort sett hele tida fordi jeg var utslitt. Så kom andremann og han var så enkel at jeg trodde jeg hadde fått med meg feil unge eller at noe var galt.

 

Lykke til og husk at alt blir bare bedre og bedre:)

[Anonym bruker]

Jeg angrer ikke på at jeg fikk barna mine. Men angrer valg av mann! Dypt og inderlig.

[Anonym bruker]

Takk for alle de gode svarene.

Jeg ordla meg nok litt feil, jeg angrer ikke på at jeg har fått datteren min sånn. Men jeg angrer kanskje mer på at jeg ikke ventet litt med å få henne. Som sagt: jeg elsker henne å kan ikke se for meg hvordan det hadde blitt uten henne nå, men herregud som jeg savner det gamle livet mitt!

 

Må nok prøve å ordne meg litt hjelp når mannen min er borte ja...

Kanskje det blir litt lettere da.

 

HI

[Anonym bruker]

Sorry,synes dette er tragisk lesning.

 

Jeg ble alene med min sønn,da han var nyfødt og har en jente i tidlig skolealder.Var deprimert i begynnelsen,men synes likevel livet var godt å leve.

Har ingen form for avlastning for minste barnet,men lider ikke av den grunn.Og selv om jeg har vært en del syk i min sønns første leve år,angrer jeg hverken for at jeg har fått ham eller for at jeg har ham alene.

 

Stor koser meg med barna mine og ville ikke byttet med noen.Er ganske alene jeg også,ingen mann som kommer hjem her i det hele tatt.

 

Og du HI som kan få avlastning HVER 3 uke og i 2 uker i strekk,sitter her å er så utakknemlig,er rett og slett usmakelig.

 

Tror du virkelig du blir mindre sliten av å fokusere på hvordan du hadde det uten barn.At du har lite fri og at du er ensom?

Nei du må prøve å fokusere på helt andre ting,for nå har du fått barn,å det barnet har tenkt å være hos deg leeeenge.

 

Barnet kommer til å gi deg fantasiskt mye glede,å det å se at dette kan du klare veldig fint,gjør nok at den angeren du føler kommer til å forsvinne litt etter litt.

Sov når den lille sover,du går helt garantert ikke glipp av noe,og det er den eneste måten du kan få overskudd av..

 

Lykke til og tenk over hvor utrolig heldig du er

som har et velskapt barn <3

[Anonym bruker]

Kjenner irritasjonen vokser, og det er ikke fordi HI føler som hun gjør, men fordi dere forventer at alle skal synes det er så forbanna fantastisk å få barn!

 

Du anonym 00.37, selvom DU føler det slik du gjør det, så skal ikke HI få føle det slik hun gjør? Det er så typisk dib! "Jeg har det mye verre, så ikke klag"... det hjelper da for pokker ikke HI hvor ille alle andre har det, når hun sliter med de følelsene hun gjør?!

 

Og til HI, alle savner det gamle livet sitt, hvertfall jeg. Eller, hadde jeg noe lov før barna? Uansett, du må prøve å se det positive i ting, og i barnet ditt. Dersom disse følelsene forblir like sterke, så anbefaler jeg at du prater med noen. Kanskje du har havnet inn i en liten depresjon?

 

Lykke til!!

[Anonym bruker]

Tror nok det er en ganske vanlig følelse du sliter med. Jeg hadde det nok også slik med min første. Livet blir så utrolig forandret over natten, og man er vel ikke helt forberedt på det. Selv om man vet at små barn krever mye så vet man ikke hvor mye, og hvor sliten man blir. Så jeg tror jeg i tillegg fikk en liten depresjon etter første, var mye deprimert i svangerskapet også, var jo ganske skremmende og få barn. Og så var jeg nok litt "ung" selv om jeg var 25. Men man vokser med oppgaven, man venner seg til den, og lærer nok etterhvert å trives med det nye livet. Men uansett hvor gammel jeg hadde vært med første, yngre eller eldre, så tror jeg følelsen hadde vært den samme, fordi livet blir så forandret. Men tiden gjør at alt blir bedre. Nå har jeg 3 barn, og vet med meg selv at når barna blir rundt 3 år og mer selvstendige, så savner jeg graviditet og babyskrik og nattevåk igjen, selv om det er slitsomt. Og jeg har heller aldri hatt noen avlastning med mine i babytiden, før de har startet i barnehage

 

Så ta tiden til hjelp, det vil bli bedre

[Anonym bruker]

jeg tror det er ganske vanlig det du beskriver, faktisk!!

Etter 4-6 mnd er det utrolig vanlig å bli skikkelig sliten og tanker kn fly både frem og tilbake i tid, hehe...

Har hørt om utrolig mange iallefall som får en liten knekk rundt denne tiden, fikk det selv også....

 

For de fleste går dette over etter en tid! Håper et gjør det med deg også!

 

Kanskje du kan komme deg lit mer ut når mannen din er hjemme? Gå på besøk til venner ol... Godt å få litt luft under vingene! Og da har du jo faktisk mulighet til det....!

 

lykke til

[Anonym bruker]

Tror du er sliten og det er en STOR livsforandring det å få barn.

4 mnd, da er det ikke lenge siden du hadde ditt "gamle" liv.

Det blir bedre etterhvert.

 

De sier jo at det å få barn er en livskrise. Tror det er sunt at du faktisk innrømmer dette for deg selv, det er så mange forventninger om at man skal være i lykkerus etter man får barn.