Psykiatriske pasienter i psykiatrien?

[Anonym bruker]

kommer veldig an på hvilke psykiatriske lidelser vi snakker om. mange som kan passe til å jobbe i psykiatrien selv om de har hatt problemer selv.

 

men husker da jeg jobbet i hjemmesykepleien at jeg skulle hjem til en som var schizofren. fikk hjelp til husvask (så ikke ut der inne) og tilsyn. sofaen var veltet, og personen var ikke i vater i det hele tatt. tre uker etterpå fikk vi vite på rapport at nå skulle h*n ikke ha hjelp mere, for h*n hadde kommet inn på vernepleien.. den reagerte jo alle på))

[Anonym bruker]

Noen er tilbøyelige til å tro at folk søker seg til omsorgsyrkene for å bearbeide sine egne problemer. Alle barnehjemsbarn vil bli barnevernspedagoger, eller noe i den duren. Så hvorfor er det urimelig å tro at de psykisk syke vil jobbe i psykiatrien?

[Anonym bruker]

Du som er drittlei psykisk syke. Du lirer ut av deg at "det er faktisk mulig å ha negative erfaringer uten å bli syk av det". Har det slått deg at du ikke akkurat fremstår så harmonisk og åndsfrisk som du skulle ha det til i den lange tråden din? Ikke umulig at du lider av personlighetsfortyrrelse og PTSD, du også. Du virker nemlig like navlebeskuende som dine familiemedlemmer!

[Anonym bruker]

Så lenge man er frisk tror jeg man kan gjøre en glimrende jobb. Jeg har selv hatt psykiske problemer men ikke vært innlagt.

Jeg er snart ferdig sosionom nå og kan også tenke meg å jobbe i psykiatrien.

[Anonym bruker]

Hehehe, ja å være frittalende og pirke borti sannheten oppleves for mange å være svært sårende/krenkende og gud vet hva. Det bekymrer meg meget lite! Ingen fare med meg Jeg lever et godt og harmonisk liv, dessuten har jeg en jobb der vår psykiske helse blir holdt følge med og testet (er et krav i jobben). Trenger ikke være bekymret for meg, bare fordi jeg ikke deler samme mening som deg vet du

 

Hilsen hu som fremdeles er drittlei psykisk syke!

[malingus]

Tror du en tidligere psykiarsisk pasient er bare en tdligere psykiatrisk pasient? Tror du alle psykiatriske pasienter er gale?

Hvem er foresten 100% normal og "åndsfrisk"? Er du?

En må selvfølgelig være ferdig med sine egne problemer, før en kan hjelpe andre. En med kjærlighetssorg er nok ikke den beste til å trøste en annen med kjærlighetssorg nei.

Tenk så mye jeg vet om psykiatrien, om hvordan en blir møtt som pasient, hvordan ting oppleves, som ikke du vet? Jeg tror disse erfaringene er gull verdt!

[malingus]

Det gjelder vel neppe flertallet anonym 23:44?

Hva med at man ofte får en genuin interesse for ting en selv har opplevd? Det er vel ofte nettopp derfor man brenner for en sak!

Det gjelder ihvertfall meg selv.

Jeg har lyst til å prøve å hjele folk som går igjennom helvete -som jeg kjenner så godt! Og jeg tror mine erfaringer kan være uvurderlige så lenge jeg er ferdig med mine egne problemer og ikke overidetifiserer meg med de jeg skal hjelpe. Det er derimot en viktig evne å kunne identifisere seg og sette seg inn i andres situasjon. Føler man seg helt anderledes og som "en annen type menneske" har en ingenting å gjøre i psykiatrien!

[Anonym bruker]

Og igjen, hvem er det som er 100% "normal" eller "åndsfrisk"?

Alle har vel slitt med ett eller annet?

[malingus]

Oi... Mente ikke å være anonym!

[Miss Misantrop]

Hei, jeg har jobbet mange år i psykiatrien. Tror ikke noen med bakgrunn som pasient gjør noe bedre eller dårligere jobb en noen annen. Den du er og hva du er utdannet som har alt å si, med eller uten diagnose om du skjønner? Det å jobbe i psykiatrien er ikke bare å bruke hjertet, like mye må man bruke hjernen og annerkjente behandlingsmetoder.

[malingus]

Jo, men det jeg har opplevd har jo vært med på å gjøre meg til den jeg er! Formet meg! Uten mine opplevelser hadde jeg vært et mye fattigere menneske, tror jeg. Og utdannelse er viktig, men en kan godt leve i 25 år, utdannet seg og likevel ikke opplevd noe som gjør at du virkelig kan sette deg inn i andres situasjon. Bøker er jo tross alt ikke alt! Eller?

[Miss Misantrop]

Nei, bøker er overhode ikke alt og din person er selvfølgelig summen av godt og ondt man har opplevd. Men jeg tror ikke en diagnose nødvendigvis gir noe positivt til en person i forhold til jobb i psykiatrien. Tror ikke det nødvendigvis er negativt heller, men i forhold til jobb intervju hadde jeg ikke tatt sjansen på å utlevere denne siden av meg selv.

[malingus]

Vet ikke helt...

På den ene siden tenker jeg også det. Det er mye fordommer og berettiget eller uberettiget skepsis ute og går når det kommer til psyiske lidelser. Som sagt tidligere, er det vanskleig for en arbeidsgiver å vite om en er ferig med ting eller ikke.

Samtidig har jeg allti vært åpen om ting. Og jeg tenker at en arbeidsgiver setter pris på åpenhet og ærlighet.

Hvis jeg på en eller annen måte kan får forklart at jeg er ferig med mitt eget, er jeg en kjempe ressurs!

Når det kommer til f.eks det å ligge i remmer, er det nok positivt å vite hvor jævelig det faktisk er. Både for å sette spørsmålstegn ved for mye bruk av det når det kanskje er andre ting som bør gjøres, og for å virkelig kunne sette seg inn i den situasjonen og tenke seg til hva personen trenger.

Kan være greit å ha prøvd medsiner. Da vet man selv hvordan dette virker på kroppen og at det ikke er noe udelt positivt.

Også vet jeg for min egen del at jeg nok har mer tillit til at terapeuten min forstår hva jeg går igjennom når jeg vet hun har opplevd lignende ting selv. Med tildligere psykologer følte jeg en stor avstand. At jeg ar en egen rase om du skjønner?

[Anonym bruker]

Jobber selv i psykiatrien og har hatt flere pasienter som har begynt på helsefagutdanninger. Det er flere av dem som ikke har klart seg gjennom utdanningen da de har kommet til temaer som omhandler deres lidelser. Så jeg har tenkt litt på dette, og fundert litt på om det har noe med at de ikke er helt ferdige med å jobbe med seg selv og sine problemer? At dersom man klarer seg gjennom en flerårig utdannelse med praksisperioder som attpåtil omhandler det man selv sliter med, så kan man klare å jobbe med det og. Nettop fordi man har kommet så langt at man klarer å innta en objektiv posisjon. MEN som det ble sagt oppi her: Jeg tror det er veldig skummelt å bli overengasjert i pasientene sine, da blir man fort utbrent.

[Miss Misantrop]

Åpenhet og ærlighet er selvfølgelig fantastiske egenskaper medn pasientene dine vil uansett ikke kunne få vite noe om ditt privatliv, det ville stride mot de fleste steders arbeidsinstrukser. (Ser at noen har profilert seg, slik som Arnhild- jeg ser at en skriver at hun har jobbet med henne med negativ erfaring, jeg har også jobbet med henne og har ingen negativ erfaring, hun diskuterer eller informerer ikke sine pasienter om sin fortid, men noen viste det jo og det ble til tider brukt MOT henne.) Vi er enige om at utdannelse ikke er alt, men du vil selvfølgelig ha svært liten medbestemmelses mulighet uten, dessverre.

 

Hvis du vil jobbe i psykiatri syntes jeg så absolutt du skulle gjøre det, det var en fantastisk jobb og jeg nød det! Hadde det ikke vært for lønnen hadde jeg blitt på min post, men hvis jeg hadde blitt hadde jeg nok blitt psykolog eller psykiater (langt lerett å bleke men jeg tror det hadde vært verdt det om jeg skulle ha blitt). Har en bachelors i psyk, men det er ubrukelig til formålet.

Uansett hva du velger ønsker jeg deg all mulig lykke til. Jeg er sikker på at du vil bli en flink behandler, du skriver så mange reflekterte innlegg.

[malingus]

Tusen takk miss misantrop

Jeg ønsker ihvertfall å være reflektert og se både de positive og negative sidene ved en sak. Tror det er viktig uansett hva man jobber med!

Er litt fram i tid uansett dette, så har tid til å jobbe med meg selv og finne ut konkret hva jeg vil!

[blond]

Selv om du har vært pasient i psykiatrien er det viktig at du er klar over at din erfaring ikke er lik alle andres erfaringer og behov.

 

Jeg lurer på hvorfor du vurderer å nevne det i et jobbintervju? Du sier litt om at det er fordi du mener du sitter på en verdifull erfaring som tidligere pasient og sliter, men hvis din personlige erfaring er alt du har å tilby er det antakelig ikke nok. Jeg leser at du har ønsker om å bli gestaltterapuet. Da må du i tilfelle gjennom mye av fortiden din, altså gå i terapi selv. Om du vurderer treårig høyskoleutdannelse innen helse vil du lære mye om deg selv og generelt på disse årene. I løpet av praksistiden vil du finne mer ut om du passer til å jobbe i psykiatrien eller ikke. Dette er i stor grad også en modningsprosess. Du kan også ta ekstravakter for å finne ut om det er den rette arbeidsplassen for deg. Når det er sagt så kan ikke psykiatrien generaliseres mer enn somatikken kan det så om du ikke finner din plass på det første stedet du jobber kan det finnes andre deler av psykiatrien du trives bedre.

 

Veldig mange gode innlegg i denne tråden!