Psykiatriske pasienter i psykiatrien?

[malingus]

Hva synes dere om at tidigere psykiatriske pasienter får jobb på forskjellige psykiatriske avdelinger?

De senere årene er det blitt mer og mer anerkjent at de kan tilføye det psykiatriske tilbudet mye.

Hva synes dere om dette?

Bra eller uhørt?

[Gjest]

Jeg synes det er bra, litt avhengig av tidligere diagnose.

Det forusetter jo en diagnose som man kan bli frisk av.

Vet også om flere bipolare som jobber innen psyk, og de tilfører virkelig mye.

[Gjest -<<-]

Uten at det er noe jeg vet veldig mye om, stiller jeg meg litt skeptisk. Har vært borti en del tidligere "barnevernsbarn" som ønsker å jobbe med barnevern, og faren for overidentifisering er gedigen.

 

Har man bearbeidet alt av egne issues på en god måte, kan det selvsagt være en styrke. Men i mange tilfeller synes jeg tendensen til å se ting fra eget ståsted, og kanskje helst bare fra dette, kan ta overhånd. Det er selvsagt ingen styrke.

 

Dette blir selvsagt ekstremt varierende fra person til person. Om man har faglig tyngde og er bevisst skillet mellom egenerfaring og almenn erfaring kan man selvsagt bidra med noe bra.

[Anonym bruker]

Denne jobben passer best for de med riktig utdannelse + erfaring som pårørende!

[Gjest]

Tidligere rusmisbrukere fungerer ofte godt innen rusomsorgen. Rusmisbrukere har jo ofte tendesen til å ikke lytte til/ relatere seg til mennesker som selv ikke har vært rusavhengige.

 

Når det gjelder psykiske lidelser er jeg mer usikker. Vet lite om det. Men må si at med den erfaringen jeg har med mennesker fra brukerorganisasjonene er jeg litt generelt skeptisk .Syns ofte de har vanskelig med å se ting fra et annet perspektiv enn sitt eget. F.eks klarer de ofte ikke å forstå at det er rammer/retningslinjer det offentlige må forholde seg til (litt som Frp når det gjelder skatter og avgifter og bruk av oljefond).

[blond]

Jeg ser ikke problemet så lenge de klarer å skille mellom seg selv og andre og kan faget sitt. Det blir omtrent som å være skeptisk til en som har har født skal jobbe på føden.

[Anonym bruker]

NEI, NEI, NEI - det der kan IKKE sammenlignes!

[blond]

Fordi at?

[Anonym bruker]

Les spørsmålet!

Du kan ikke sammenligne en gruppe psykriatiske paisenter (består faktisk også av mordere/mishandlere osv osv, med en gruppe som har født selv vel? Er du gal på noen måte?

[blond]

 

Det er fagligheten og profesjonalitet sammen med personlig egnethet som gjør om folk passer i jobbene sine. En jordmor som har hatt en traumatisk fødsel kan like mye overføre sine erfaringer (og med det gjøre en dårlig jobb) til en fødende som en psk. pasient kan overføre sine erfaringer til sine pasienter.

 

Lurer på hvordan du definerer en psykiatrisk pasient, kan virke som du ser for deg dem som farlige mennesker? Folk i alle aldre og fra alle samfunnslag kan trenge psykiatrisk behandling en gang eller flere i livet sitt.

[Gjest]

Avhenger av diagnose da. Jeg har selv en lett grad av bipolar type 2, er åpen om det også. Utdanner meg til sykepleier og vurderer å ta videreutdannings som psykiatrisk sykepleier. Men jeg er rasjonell,lider ikke av noen form for "mani" og har beina solid planta på jorda. Er vel like normal som folk flest faktisk ;-)))

 

 

[♂ +♀=♂+ ♂+ ♀]

Så lenge som tidligere psykiatriske pasienter har den såkalte profesjonelle distansen, ser jeg ikke problemet med at de jobber i psykiatrien. Det innebærer selvfølgelig at de ikke er syke på jobb, og vil derfor ekskludere de alvorligste og kroniske diagnosene.

 

Men ser man bort fra `profesjonaliteten`, er det vel ingen tvil om at tidligere psykiatriske pasienter uansett kan tilføre mye til de som jobber i psykiatrien, uavhengig av diagnose! :-)

[malingus]

Ser det er litt forskjellige meninger ute og går!

Jeg bare tenkte på dette i og med at jeg selv har slitt psykisk i mange år. Jeg har et sterkt ønske om engang å kunne jobbe i psykiatrien, evt utdanne meg til gestaltterapeut. Men skjønner jo da at man må være veldig ferdig med sine egne ting, så man ikke identifiserer seg altfor mye med andre, med andre problemer. Samtidig tenker jeg at man som tidligere psykiatrisk pasient, har unike erfaringer som mange andre ikke har. Man trenger selvfølgelig utdannelse også.

Veldig mange sykepleiere, psykologer og leger jeg har møtt, har hatt lite forståelse for hva jeg har slitt med. Ikke sett hvor komplisert og innviklet ting er. Ikke engang sett sammenhenger mellom alvorlig hendelser i livet.

Da hjelper det lite med kun lang utdannelse tenker jeg.

Jeg vet ihvertfall mye om hvordan en pasient IKKE ønsker/trenger å bli møtt, fordi jeg har kjent det på kroppen.

Jeg har drevet med selvskading i mange år, men er usikker på hvorvidt det er greit/lurt å vise på et evt framtidig jobbintervju?

Lurer på hva andre tenker om temaet.

[Aliena]

Er i utgangspunktet litt skeptisk. Jeg er selv kreftsykepleier, og er ganske sikker på at dersom jeg hadde hatt kreft selv, kunne jeg aldri noensinne ha jobbet med kreftpasienter igjen. Vet ikke om det blir helt det samme, men selv om man da har en helt unik evne til å sette seg inn i den sykes situasjon, så er det fare for at evnen til å være profesjonell vil være svekket. Jeg tror at å være profesjonell kanskje er mer viktig, både for pasienten og deg som pleier, enn at du vet hvordan de har det. Enksempelet med jordmødre og fødsler synes jeg blir noe helt annet. Det er (stort sett) ikke snakk om syke mennesker.

[♂ +♀=♂+ ♂+ ♀]

Uten tvil stiller du med et verdifullt perspektiv, malingus! Du spør: "Jeg har drevet med selvskading i mange år, men er usikker på hvorvidt det er greit/lurt å vise på et evt framtidig jobbintervju?"

 

Det kan slå begge veier, tenker jeg. Og responsen vil nok være veldig avhengig av vedkommende du møter. Du stiller i grunn et spørsmål som åpner for mange nye.

 

Jeg skal være helt ærlig med deg. Om du stilte til ivtervju hos meg og var åpen om selvskadingen, ville min første innskytelse vært skepsis. Hvorfor? Fordi min erfaring er at har mange av selvskaderne har en alvorlig personlighetsproblematikk, som etter min mening ikke i førsteomgang er forenelig med å jobbe i psykiatrien. Om temaet kom på banen, ville jeg følt behov for å forsikre meg om at du ikke lider av en alvorlig personlighetsfortyrrelse. Ville det vært moralsk og etisk riktig av meg å stille spørsmål om din sykehistorie? Hvilken informasjonsutveksling er det rimelig å forvente i en slik sammenheng?

 

Det er ikke enkelt, malingus. Dersom du tenker å bruke dette aktivt, altså tilkjennegi overfor pasienter at du har hatt problemer med selvskading, vil det nesten bli en selvfølge å fortelle det til arbeidsgiver. Da kan dere avklare hvordan dette best kan komme til anvendelse i klinikken. Skjønner du hva jeg mener? :-) Det finnes mange måter du kan bruke din erfaring på, og den er verdifull.

 

Et eksempel: Det var engang en ekstravakt som hadde drevet med selvskading, som var innom en lukket døgnavdeling. Selvskadingshistorien var ikke kjent for arbeidsgiver eller personellet som jobbet i avdelingen. Da ekstravakten hadde siv første vakt, utenom opplæringsvaktene, stilte vedkommende på jobb i en kortermet skjorte og eksponerte armer mer preget av arr en hel hud. I den aktuelle avdelingen, fungerte dette som en trigger for noen av de dårligste pasientene. Ekstravakten ble anmodet om å kle seg langermet i fortsetningen, noe som ikke ble tatt til etterretning, og førte til at ekstravakten etterhvert ikke fikk flere vakter. Arrene i seg selv var ikke problemet, men det faktum at vedkommende ikke hadde innsikt nok til å se hvordan egen atferd påvirket miljøet i posten, viste at personen ikke var egnet til å jobbe der. Det hører med til historien at en av assistentlegene tilknyttet sykehuset, også hadde samme bakgrunn. Likevel var det aldri et tema for legen å bruke dette aktivt (ved å tilkjennegi) i behandlingen av pasientene. Legen er forresten utrolig dyktig!

 

Derfor: som arbeidsgiver blir det viktigste at den ansatte forstår dynamikken i samspillet mellom de som er miljøet, enten det er ansatte eller innlagte. Hvilken diagnose man har hatt, spiller ikke nødvendigvis noen rolle, så lenge som erfaringen som ligger til grunn, brukes på en fornuftig måte.

 

Det virker som du er reflektert nok til å vite hva som er lurt og ikke lurt. Og jeg håper at du klarer å formidle det til eventuelle skeptikere du vil møte i intervjusammenheng.

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg er skeptisk.

Har en venninne som har diagnose bipolar type 1 og har ved flere anledninger vært psykotisk, angrepet familie med kniv og tvangsinnlagt etterpå.

Hva gjør hun i dag? Er sykepleier og jobber i BUP...:o/

[malingus]

Jeg må bare si at jeg skjønner skepsisen.

Er jo ikke lett for en arbeidsgiver å vite hvor langt denne personen har kommet i bearbeidelsen av problemene sine.

Jeg bare tenker en del på dette, fordi jeg har en usedvanlig flink terapeut (gestalterapeut) som er veldig åpen om sin egen traumatiske oppvekst. Hun forteller ikke om konkret hendelser og bruker ikke mye tid på det, men er åpen om at hun har vært i lignende situasjoner selv. Hun kommer med egne erfaringer og eksempler.

Hun er incestutsatt og startet for mange år siden et støttesenter for incestutsatte og ha jobbet med dette i 20 år. Hun er profesjonell, men det er tydelig at hun har lært en hel masse av det hun har vært igjennom. Hun har inspirert og imponert meg veldig.

Jeg tror mye av grunnen til at hun har klart å hjelpe meg så mye som hun har gjort, er at hun vet hva hun snakker om. Hun kjenner seg igjen og har vært der selv. Fordi hun har blitt så godt kjent med seg selv og sine egne følelser og reaksjoner, kan hun lett hjelpe andre å finne fram til sine behov og følelser.

Jeg tror ikke at å være profesjonell er det samme som å distansere seg og ikke vise følelser.

[malingus]

Tusen takk for fint svar forresten, alltid anonym?

[Aliena]

Jeg er helt enig i at det å være profesjonell ikke er det samme som å ikke vise følelser. Jeg har absolutt hatt tårer i øynene mange ganger, når det har vært pasienter jeg har blitt veldig godt kjent med, som det ikke har gått bra med. Men det går en grense mellom å tillate seg å vise følelser/bli litt personlig engasjert og å overinvolvere seg. Jeg tror man fort kan bli overinvolvert hvis man selv har gått gjennom det samme som pasientene sine. Når man gir veldig mye av seg selv, er faren for å bli utbrent stor. Pasienter er nok ikke tjent med å ha en overinvolvert pleier/terapeut, men hovedgrunnen til at jeg er litt skeptisk, er at jeg er redd det vil være veldig tøft for deg å ha pasienter som går gjennom det samme som du selv har gått gjennom.

 

Men jeg synes det er kjempeflott at du vil bruke erfaringene dine til å hjelpe andre, og forstår absolutt hva du mener når du sier at du vet hvordan du IKKE vil bli møtt i helsevesenet. Du vil sikkert ha mye å tilføre andre. Uten å være noen som helst slags ekspert på området, vil jeg tro det hadde vært lurt å jobbe med litt andre pasientgrupper innenfor psykiatrien enn akkurat det du selv har vært gjennom. Da kan du bruke erfaringene dine på en god måte, med mindre sjanse for å identifisere deg for mye med pasientene.

[Anonym bruker]

Spør du meg er det jammen ikke mye proft og i det hele tatt tro at man kan jobbe med det samme man selv i mer eller mindre grad lider av!

[malingus]

Og hva begrunner du det med, anonym 19:44?

Min terapeut klarer det utmerket!

By the way så har hun fått Kongens fortjenestemedalje i gull for arbeidet hun har gjort for incestutsatte -og hun er selv incestutsatt!

Da vet man ihvertfall hva man snakker om. Ikke bare lest seg til ting fra en bok!

[Anonym bruker]

Kreeemt! Jeg er incestutsatt selv over mange år! Stå på malingus..... Det er endel her som har opplevd mye selv og ikke bare viser til alle andre. Det er faktisk mulig å ha negative erfaringer uten å bli syk av det, men alikevel kanskje har en noe bedre forutsetning for å kunne mene noe om det enn nettopp deg. Så det er altså min mening -. som incest utsatt. Men den er sikkert ikke like mye verdt som din terapaut sin (som vet hva hun prater om)?

 

Uansett; det finnes ikke profesjonelt i mine øyne! At EN klarer det utmerket er ikke det samme som at det er å anbefale! Og jeg mener jeg vet hva jeg snakker om i så måte.

 

Og ja, jeg er hun som er drittlei psykisk syke by the way

[† I Jesu Navn †]

Jeg syntes ikke det er en kvalitet i seg selv å ha vært innlagt. Derfor syntes jeg ikke man bør få jobb eller ikke få jobb på det grunnlaget. Det bør være andre kvaliteter som avgjør. XPsykiatriske pasienter er som alle andre, forskjellige.

[Anonym bruker]

Det å være psykisk syk trenger ikke å være mer alvorlig enn å brekke en arm, så det kommer så klart an på graden av sykdom, om man er frisk osv.

Jeg vil tro det er en styrke for mange å ha vært innom psykiatrien, man kan gjerne møte mennesker på en annen måte enn man gjør ellers. Jeg vil nok tro at man bør være frisk og ferdig med egne problemer, sånn at man ikke sammenligner seg selv med alle andre tilfeller. Men det finnes jo ei som har hatt shizofreni som er psykolog...! Og det er i utgangspunktet ikke en sykdom man blir frisk av.

 

Selvinnsikt, evne til å lytte og lære, og ferdig med traumer og opplevelser man har med i ryggsekken vil jeg tro er en forutsetning.

[Anonym bruker]

Arnhild Lauveng, jeg har jobbet med henne og hun er nok dessverre ikke fult så ferdig med problemene sine som hun tror selv. Noe som går utover pasientene.