lillebøllaspringmadrass Skrevet 18. mars 2009 #26 Skrevet 18. mars 2009 Om du er frisk og svangerskapet normalt, hvorfor ikke føde hjemme isteden da?? eller på en naturlig fødestue?? Da vil det ikke føles det samme som et sykehus. Jeg blødde foresten ikke en dråpe under mine fødsler før morkaka kom. Må ikke bli mye blod og gørr!
angelmya Skrevet 18. mars 2009 #27 Skrevet 18. mars 2009 Så vondt for deg, HI. Du har all min medlidenhet. Jeg har også all respekt og medlidenhet med din samboer dersom angsten er reell, men utifra det du skriver virker det heller som han agerer utifra prinsipp. I motsatt fall, ville han vært oppriktig lei seg for at han var fratatt muligheten til å være med og støtte deg. Jeg hadde pappaen med på fødselen, og jeg er evig takknemlig for at jeg ikke måtte være alene gjennom den mest sårbare opplevelsen i mitt liv. Men han forlot meg noen få timer etter det hele var over, og i dagene etterpå var jeg for det meste alene. Årsaken var at han "ikke trivdes" på sykehuset. Jeg har aldri vært så skuffet over at noen ikke kunne sette seg selv tilside for å støtte meg noensinne. Vi kvinner må gå milelangt utenfor vår egen komfortsone for å få barn, uten valg eller kompromiss. Jeg vil aldri forstå de fedre som ikke stiller opp i ydmykhet for det mor går i gjennom.
Dunder Skrevet 18. mars 2009 #28 Skrevet 18. mars 2009 Jeg skjønner har godt. Da jeg var gravid sa jeg klart i fra til mannen min at jeg ikke orker å føde, så det måtte han gjøre alene.
Dunder Skrevet 18. mars 2009 #29 Skrevet 18. mars 2009 Jeg trivdes forøvrig heller ikke på sykehuset så jeg stakk et par timer etter fødsel og lot mannen min og ungen være igjen. Jeg synes liksom det var hyggeligere å være hjemme i ro og fred.
Anonym bruker Skrevet 19. mars 2009 #30 Skrevet 19. mars 2009 Her hadde det ikke blitt barn om ikke mannen ville være med på fødsel. Jeg har angst for sykehus, og han har angst for fødsler. Vi gjennomgikk fødselen sammen, og støttet hverandre. Jeg hadde aldri klart meg så bra uten han til stede, og tror han følte det samme. Å ha med noen andre var for meg uaktuelt, det er mulig noen av dere over har så nært forhold til familie/venner, men jeg har ikke det, selv om jeg har nære venner. (Hvis trådstarter hadde villet det, så hadde kanskje ikke denne tråden vært laget? Alle klarer vel å tenke seg til at man "kan ha med en venninne", men det er ikke alle som er like komfortable med det selv om man er nære) Mannen har ymtet om at han gruer seg til neste fødsel...han ønsker å slippe, men samtidig vil han ikke slippe likevel. Hvis han ikke hadde blitt med, så hadde jeg aldri tilgitt han.....å forlate meg i en så sårbar situasjon. (Og nei, det er ikke bare å ta keisersnitt om man har angst...Det er ikke alle som får det!)
Anonym bruker Skrevet 19. mars 2009 #31 Skrevet 19. mars 2009 Skjønner godt at du synes det er leit at han ikke tør være med. MEN; han kommer i aller største grad til å være stolt av deg og den jobben du har gjort. Han vet hva du skal gjennom, og han vet at det kommer til å bli tøft for deg. Menn er enkle, og menn har som regel veldig vondt for å innrømme redsler og feil. Jeg tror den egentlige grunnen hans er at han er redd for at pleierne må ta seg av HAN istedet for deg hvis han besvimer, kaster opp el. Tenk deg for et nederlag for en MANN. Og hvis det skjer noe med deg mens alle er opptatt med han, vil han ALDRI tilgi seg selv for at han ble med. Synes du skal be han om å være med, men at han kan gå inn og ut når han synes det blir for ille. Også selvfølgelig at han kan få gå ut når pressriene begynner. Sykehusene er veldig opptatt av at far skal være deltakende, men ikke at han skal trues og presses til det. Kan ha motsatt virkning. Ta en skikkelig prat med han i fred og ro. Forklar rolig hva du føler og at du er lei deg. La han få snakke og lytt. Gjensidig forståelse er nøkkelen tror jeg. Ta gjerne kontakt med en mannlig lege på sykehuset som kan se hans perspektiv, og spør om han kan ledsage under fødselen. Håper det ordner seg for deg. Hilsen ei som har vært gjennom det samme, men mannen ble med til slutt.
Anonym bruker Skrevet 19. mars 2009 #32 Skrevet 19. mars 2009 Min mann hadde heller ikke noe lyst å være med på fødsel,men han ble med fordi jeg ønsker det. Etterpå takka han meg for at jeg overtalte han. Til tross for at han syntes veldig synd i meg som hadde det så vondt, var det mest fantastiske han hadde opplevd Denne fødselen har ikke vært noe diskusjon en gang. Selfølgelig vil han være med!
Anonym bruker Skrevet 19. mars 2009 #33 Skrevet 19. mars 2009 Gud så provoserende det er det du skriver her.. Verre for far??? Far har bare med å stille opp og støtte sin kjære når hun skal gjennom tidenes verste smerter!!! Han har vært med på dette han også!
Anonym bruker Skrevet 19. mars 2009 #34 Skrevet 19. mars 2009 det ville ikke min mann heller men jeg tvang han og han er glad nå for at han fikk oppleve det! Jævla pingle menn! Si at du heller vil føde hjemme fordi du ikke taler sykehus du heller:-)
Anonym bruker Skrevet 19. mars 2009 #35 Skrevet 19. mars 2009 Jeg ville ikke ha mannen med på fødselen, jeg. Så rar er jeg.
Anonym bruker Skrevet 19. mars 2009 #36 Skrevet 19. mars 2009 Synes da du har en rimelig egoistisk samboer da hvis han ikke går med på samtaler og rett og slett terapi for å få til å være med når barnet blir født..patetisk synes jeg..og skikkelig dårlig gjort ovenfor deg...ikke rart du er lei deg..jeg ville blitt så skuffa av typen at jeg hadde vel ikke tilgitt han resten av livet mest sannsynlig...en fødsel er ikke noe man gjør hver dag altså...og noen gjør d bare en gang..nei...få han til å bli med..han vil angre bittert ellers..han får ta noe kvalmestillende da..be sykehuset pumpe han full av beroligende rett og slett.
maria isabell Skrevet 19. mars 2009 #39 Skrevet 19. mars 2009 eg har fødsels angst! men eg måtte fint føde for det om! kunne ikke velge å ikke være med på fødselen kunne eg? men mannen kan si at han har angst,slippe unna og la kvinnen klare seg selv! viss han bestemmer seg for å ikke være med bør du ha noen du stoler på mye. din søster,mor eller aller beste venninne:) min 2 fødsel måtte eg føde alene, vi rakk akkurat framm til sykehuset men det gjorde ikke barnevakten, ville ikke min datter skulle se mamma livredd og med intense smerter så min kjære passet henne på gangen og kom inn rett før ungen var ute. det var tøfft å ligge der alene...så ikke velg å føde alene:)
Anonym bruker Skrevet 19. mars 2009 #40 Skrevet 19. mars 2009 TIPS: Les hva Gro Nylander sier om denne problemstillingen i boka "På vei". Noen menn bør ikke være med på fødsel. Ta med en annen du stoler på, en venninne, mamma eller noe.
Anonym bruker Skrevet 19. mars 2009 #41 Skrevet 19. mars 2009 Ja, for Gro Nylander har jo et moderne mannssyn..
Gjest Sauen venter jente nummer 2 =) Skrevet 19. mars 2009 #43 Skrevet 19. mars 2009 Jeg forstår sånne menn godt, jeg. Jeg har en fortid med sterk araknofobi (som heldigvis er blitt mye bedre), og ser for meg hvordan jeg skulle følt det hvis noen hadde tvunget meg til å f.eks skulle være i et rom med edderkopper over lang tid. Og ja, det blir det samme. Sykehusfrykt er en angst/fobi på samme måten som angst/fobi for edderkopper, høyder, slanger eller what so ever. For meg er det rene torturen å skulle bli utsatt for noe sånt, selv om jeg er mye bedre nå enn jeg var da. Og jeg ser ikke hvorfor man skal tvinge et menneske til å gjennomgå noe man virkelig frykter, bare fordi man selv "er nødt" (man må ikke det - har man skikkelig fødselsangst kan man få innvilget keisersnitt). Mannen vil jo uansett være til lite hjelp hvis han uansett bare sliter med angsten sin. Prøve å hjelpe ham til å kvitte seg med angsten - ja. Men tvinge ham? Det ser jeg ikke poenget i.
Anonym bruker Skrevet 19. mars 2009 #44 Skrevet 19. mars 2009 Jeg ville ikke ha mannen min med på fødsel, og det syntes han var greit. Den ene litt tåpelige grunnen, var at jeg var nyforelsket og ikke ønsket å eksponere meg på den måten for ham. Litt pussig, men. Følte det som en ekstra stressfaktor. Den andre grunnen var at jeg følte mer for å ha med noen jeg kjente godt som hadde født før, noen som visste nøyaktig hva jeg gikk gjennom og hva slags støtte jeg trengte. Det ble kusina mi, og jeg angrer ikke. Mannen min er i tillegg litt sykehuspingle, så jeg innbilte meg at jeg kom til å være obs på hans reaksjoner og stresse enda mer. Den siste grunnen var at flere av kameratene mine (4 stk) som hadde vært med på fødsler til egne barn, innrømmet at det hadde negativ påvirkning på sexlivet deres, selv om det er forbudt å si det høyt. De hadde aldri sagt det til partnerene sine.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå