Her vil mannen ikke bli med på fødsel...

[Anonym bruker]

Er vårt første barn, men han har ingenting på en fødestue å gjøre mener han. Forstår jo han på en måte da han absolutt ikke tåler verken sykehus, blod eller å se nåler. Han kaster opp, blir svimmel, svimer av osv.... Han er 34 år.

 

Hjelper ikke med "samtale" med jordmor for henne bare avfeier han automatisk.... nytter ikke....

 

Grur meg til å føde aleine jeg, samtidig som jeg er lei meg for at samboeren min ikke kommer til å være stolt av meg når han ikke vet hva jeg går igjennom:/ og ikke får se babyen sin komme til verden..

 

Jaja... bare en liten klage...

[Anonym bruker]

Hmmm... Jeg hadde aldri i verden gått med på at han ikke hadde vært med, han fikk bare besvime så mye han ville... Han har vært med på å lage barnet, og han får jammen stille opp for meg når jeg trenger det som mest. Skulle jeg latt være å få barn og føde det fordi jeg ikke tåler blod (er ikke spesielt glad i det jeg heller) eller ikke liker å ligge på sykhus (hvem liker vel egentlig sykhus?). Nei, be han ta seg sammen og vis at han er mann for å ta ansvar for kone og barn!

[Anonym bruker]

Har en kamerat som har helt angst for alt med blod, sprøyter, sykehus osv..

VIRKELIG.. hvis man holder han rundt håndleddet tar det ca 15 sek før han får noia, fordi han tror du tar pulsen hans….

Han grudde seg som en hund før fødsel, men var med! Det ble noen små komplikasjoner, men han var like tøff og sto ved damas side.

 

Så det er bare å ta seg sammen!!

 

[Anonym bruker]

Jeg hadde heller ikke latt han slippe unna! Dette er en utfordring han bør gå inn i og ikke vekk fra spør du meg... Be han ta en tur til legen for å be om sobril, valium eller annen beroligende slik at han kan være hos deg mens du føder... Hvor enn redd han er, bør han være der for deg spør du meg...

[Anonym bruker]

Huff,så synd!

Forstår at du vil ha med mannen din (hvem vil ikke det)men samtidig så skal han være en støtte for deg under fødselen,og han kommer vel ikke til og være særlig støttende om han besvimer og styrer på

Kan han ikke prøve og bli med,og heller gå ut om han synes det blir veldig ille,ta seg en pause og få litt luft og prøve og komme inn igjen.Så kanskje du kan ha med deg en annen person også,som er der FOR deg.Mamman din,en god venninne eller noen du står nær.

Så kan mannen din gå litt fram og tilbake som han vil,men samtidig være der også..

Vet ikke jeg,men snakk om det.

Ønsker deg lykke til ihvertfall!

[Anonym bruker]

Det blir nesten verre for han hvis han skal holde deg i hånden og støtte deg når han er kvalm og svimmel selv.Jeg kan forstå det. Ikke alle menn syns at fødsler er noe å være med på. Prøv heller å respektere han og snakke rasjonelt om det, det kan jo hende han endrer mening. Det finnes jo mange kvinner som heller legger seg under kniven enn å føde selv.. er det så stor forskjell sett på med et skråblikk? Dersom han absolutt nekter, inngå et kompromiss. Ta med deg din beste venn og la mannen vente på gangen da... Sårt er det, for støtte er viktig å med under fødselen...

Ønsker det uansett lykke til med eller uten mann..

[Anonym bruker]

Dette er noe man faktisk ikke kan velge bort.

Havner et familiemedlem man er glad i på sykehus stiller man opp, uansett hvor noia man får! Du er jo ikke syk engang, det er en gledens dag, ingen som ligger for døden liksom...

 

Greit at han har legeskrekk, men han ska da ikke undersøkes av lege, og er det noe han synes er ubehagelig kan han snu seg vekk.

 

Mannen min var ikke høy i hatten da han måtte være med på keisersnitt han heller, han var drivende hvit i ansiktet og hadde høyere puls enn meg, men aldri verden og han turte foreslå engang å vente på gangen..

[Anonym bruker]

Gå med på kompromiss: Han er der til barnet skal komme ut. Altså til sluttfasen.

 

Når det er sagt, var eksen min verdens største pyse. Han tåler ingenting. Besvimer av blod, lukten av sykehus og synet av syke folk, operasjoner, TV program om sykdommer etc, men han var med på fødslene av våre barn, og det gikk helt flott. Han tenkte ikke på annet enn meg og babyen, og konsentrasjonen var et helt annet sted. Han syntes det gikk helt flott.

 

 

 

[Anonym bruker]

min samboer sa det samme...men lovet å være på sykehuset slik at han kunne komme inn så snart babyen var født...men da alt kom til alt så klarte han ikke å la meg være alene på fødestua...(selv om jordmor var tilstede) så han ble...og var faktisk til hjelp=)

 

så det kan jo hende at det snur da...uansett så er det ikke under fødselen det er viktigst med far...men resten av barndommen til babyen.. ta med ei venninne f.eks hvis du gruer deg til å være der alene... kan jo hjelpe litt det også...

 

lykke til=)

[Gjest]

Uff.. Her ville vel egentlig ikke samboeren min være med på fødsel han heller, men det ble han tilslutt, å var der for å støtte meg hele veien. Tror han var litt redd på slutten mot pressriene og der, for der var jeg visst litt creepy ifølge han Men ellers skal det gå så fint. Hvis han blir med skal du se hvor stolt han blir når han får en ny baby innpakket i et teppe på fanget sitt. Glemmer ikke samboeren mitt sitt stolte blikk når han fikk holde datteren vår for første gang Men hvis ikke, har du noen andre du kan ta med? Moren din, en søster eller ei venninne?

[Anonym bruker]

Tydelig at en del av dem som svarer her ikke har peiling på angst. Angst er noe jeg har hatt selv, og selv om det ikke var sykehusangst, så vet jeg jo hvordan kroppen reagerer på et angstanfall. Jeg har ikke svimt av noen gang, men kasta opp, bli svimmel og hatt problemer med å puste. Skulle noen ha tvunget meg til å gjøre noe som skapte et angstanfall så vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. For meg så er et kraftig angstanfall verre enn å føde uten smertestillende.

 

Men jeg tenker at han har lyst til å være med på fødselen hadde han ikke hatt angst. Så da vil han kanskje arbeide med å bli kvitt angsten sin. Er jo ikke bra å ha slik angst hvis man selv eller noen nære havner på sykehus. Så i stedet for å snakke med jordmor om det så anbefaler jeg noen innenfor psykiatrien. Det var gjennom samtaler at jeg ble kvitt min angst. Hypnose skal visst også ha veldig god virkning på fobier.

 

Nå vet jeg ikke hvor lenge det er til du føder, men jeg håper det er tid igjen til å starte behandling, og at mannen din kan være med på fødselen uten å få angstanfall.

[maria isabell]

himmel og hav, ka skal du si da? at du ikke vil være med på fødselen heller?

 

deg hadde eg forstått, men at han lager barn på deg og ikke klarer å holde deg i handa når du har vondt!

 

blir så sint!

 

 

[Anonym bruker]

Du blir sint på en mann som sliter med angst fordi han og kjæresten har lyst på barn?

[Anonym bruker]

Jeg syns faktisk ikke at en mann MÅ være med til enhver pris. Er han ukomfortabel med det, er han nok heller ikke støtte og hjelp.

 

Jeg tok ks og min mann var lenge usikker om han skulle være med eller ikke. Jeg visste at jeg var i trygge hender uansett og hadde ikke problem med at han nølte. Tanken min var at han ville gå glipp av noe fint. Han mannet seg opp til slutt, litt bleik rundt nesetippen, men når ungen var ute grein han mer enn meg. Likevel, det skal være en fin opplevelse, er han redd og uvel ved tanken, må han få lov å slippe.

[maria isabell]

blir sint pga at eg syntes synd i henne som må føde uten mannen sin.

det var så ufattelig godt å ha med min kjære på første fødsel.

 

vet ka angst er, han må få tak i noen å prate med å få orden på dette før fødselen!

[*bolla pinnsvin*]

Det er forskjell på å ikke bli med fordi man ikke gidder og fordi man ikke føler man klarer. Hvorfor tvinge gutta hvis de ikke tror de klarer det? Ta med deg mor/søster/venninne og la mannen din bli med på det han orker. Kanskje synes han det er greiere hvis han føler at det ikke blir tvang over det.

[Anonym bruker]

Min eks. ville heller ikke være med (var ikke med på noen kontroller utenom UL) og han grudde seg skikkelig. Det endte med at han fikk ta med seg søsteren sin, og det er jeg glad for! All takk og ære til henne, hehe, for han var mer opptatt av å ta lystgass(en min!!) til tider. Men det kan jo være en ide ? At han får ha med noen eller at du tar med noen andre inn?

[Anonym bruker]

Det her hørtes jo ut som en god idé. Altså at noen passer på den vorende faren mens han passer på deg, HI.

[Anonym bruker]

Jeg har vært med på en fødsel, så jeg har sett det "fra den andre siden"; pappasiden. Har også født og tatt KS.

 

Kan ikke si jeg husker noe særlig blod og gørr fra den gangen jeg var med;) Og det var en tøff fødsel med 1,5 timer med pressrier, og sugekoppen lå klar til bruk. Det var tøft, men noe av det vakreste jeg har vært med på; å se et helt nytt menneske komme til verden. Mitt gudbarn:)

[Anonym bruker]

Hvorfor i alle dager skal mannan tvinges med på noe han absolutt ikke vil? Kjenner jeg blir kjempeirritert på akkurat dette jeg! Har mannen angst for sykehus, syke folk og blod, hvorfor skal han tvinges, og kanskje risikere få et dårlig minne med tanke på sitt eget barns fødsel?

Jeg VET at det er mye værre å være den som står på sidelinjen å ser på. Null kontroll, null styring med det som skjer.

 

"Jamen, det er jo ikke synd på mannen! Han var jo med å lage barnet, da får han sannelig stille opp under fødselen også"...

 

Verdens dårligste argument. Hvis far vil være med, er det topp! :-) Men slutt å være så rigide på at de skal tvinges dit, åkke som. Tror dette ødelegger mye for mange fedre, har snakka med flere som synes dette var helt forferdelig, og som brukte lang tid i etterkant på å bearbeide en situasjon som for dem var fremmed, unaturlig og skremmende. Vi kvinner er faktisk skapt for å føde, og det er ganske så nytt at far er med, historisk sett.

 

Jeg ville i allefall aldri tvunget min mann til å bli med på fødslene.

[Anonym bruker]

Min samboer vil ikke være med på selve fødselen. Men han blir med på sykehuset. Jeg syns han kan velge dette selv =) Jeg tar med min bestemor som reserve tilfelle han trekker seg =) hun er rolig og behagelig - og pensjonert hjelpepleier =)

[Anonym bruker]

Synes ikke det er en rett vi damer skal ha, det å tvinge mennene våre til å bli med på fødsel. Ta heller med deg en god venninne, mor eller søster. Det viktigste er faktisk at mannen er der i tiden etterpå også, og at han kanskje vil ha flere barn!

[Anonym bruker]

Var for et par dager siden med på fødselen til ei venninnes barn, da mannen ikke ville være med...Så du er slettes ikke alene:)

Det var deres første barn, og venninna mi sa at hun ALDRI i verden ville tvinge mannen med på noe han ikke ønsket, og som han grudde seg noe forferdelig til..Hun grudde seg selv også, men naturen er nå en gangs slik at hun ikke har noen valg.., men en ting kunne hun velge, og det var å la mannen som hun elsker, slippe å gjennomgå det..(har ei fortid med sykehus osv)..Hvorfor skulle hun tvinge han til det? Bare fordi hun selv måtte gjennomgå det? Det var en fryktelig egoistisk tankegang syns hun, og det var ikke et slik forhold hun ville ha..Her ønsker man det beste for hverandre!

 

Hvis du leser Gro Nylanders bok "PÅ VEI", finner du et kapittel som omhandandler nettopp dette..Hun kjenner til flere forhold som faktisk har fått seg en alvorlig knekk etter at far er blitt tvunget med på fødsel, og mange kvinner som ANGRER på at de tvang han med!

[Anonym bruker]

Klart man aller helst vil ha mannen med. Men alle som mener at man bør tvinge mannen med må jo være helt korka! Det er greit for mødre med ekstrem angst for fødsel å ta keisersnitt, men er det far som har angst skal han liksom tvinges? Nei, nå må dere tenke litt jenter! Det er jo ikke for å være vrang han ikke vil. Og blir han tvunget kan fødselen bli en tragisk opplevelse for både han og den vordende mor. Hvis han tåler kan han være med så langt han klarer. Du får få en god venninne med eller søster kanskje?

 

Jeg opplevde faktisk at jeg ikke trengte min mann tilstede under fødselen. Han var der, men jeg var så opptatt med meg selv og min oppgave at jeg nesten kunne vært alene. Men var jo utrolig godt etter fødselen at han var der da :-)

 

 

[Anonym bruker]

Samme situasjon som HI her:) Vi snakket om dette på forhånd, og ble enige om at han gikk når han kjente at han ikke klarte mer. Han gikk når pressriene startet:) Må si at da hadde jeg ikke behov for han mer:) Jeg fokuserte helt på meg selv og jm, og pressingen. Hadde ikke "tålt" heller at noen skulle blande seg inn i prosessen, hehe. Jeg hadde en fin opplevelse, og så kom mannen min inn rett etterpå ungen var ute.