trykkende stemning pga sjalu svigerinne

[mama09]

Min svigerinne mistet i en senabrot for ca 1 år siden. Jeg vet at hun og mannen nå prøver å få barn. Jeg er gravid i 20 uke, og merker en svært ubehagelig stemning når hele familien inkl min svigerinne er samlet i familieselskap som vi var i helgen. Hun nevner ikke emd et ord at jeg er gravdi, spør ikke om formen eller noe, og det er tydelig at alle i fam. heller ikke gjør det fordi de vet at det at jeg er gravdid er vanskelig for henne. Min andre svigerinne spurte meg da vi var alene om formen. Jeg skjønner jo at det var grusomt å miste(det var rundt uke 20) og at det er tøft å se meg gravid pga det. Men jeg synes man kanskje bør forsøke.. Det er faktisk litt ekkelt for meg å føle meg som en belastning fordi jeg er gravid og ikke henne, og at du ser at folk styrer unna temaet i nærheten av henne... Hva synes dere ??

[Rapunzella]

Veldig trist at det går utover deg! Men jeg vil tro at de rundt ser det som mer sannsynlig at du takler fint å bli litt 'oversett' enn din svigerinne takler å bli mint på en så tragisk hendelse... Så de mener nok ikke noe vondt med det, og de er nok alle veldig glade på dine vegne! Kan du snakke med din andre svigerinne om akkurat det du har skrevet her? Det er ikke sikkert de er klar over hvor vondt det oppleves for deg, og kan kanskje hjelpe litt at de blir det, tenker jeg da. Håper det bedrer seg!

[Staark]

Jeg forstår at det er sårende for deg.

Men av det du skriver så tror jeg ikke du klarer å forstå hvor vondt din svigerinne tydeligvis har det. Det at familien deres unngår baby-tema for å skåne din svigerinne, viser kanskje at de forstår henne bedre enn deg?

At hun befinner seg i samme rom som deg viser at hun i det hele tatt forsøker, synes jeg. Å forlange at hun skal oppføre seg som før og konversere om babyer og graviditet det synes jeg faktisk er for mye forlangt, når du vet om situasjonen deres.

 

Vi som aldri opplever det hun har opplevd, vil ALDRI klare å helt forstå hvordan hun har det. Det beste vi kan gjøre er å forsøke. La hun få sørge over barnet/fosteret hun mistet, og bruke den tiden hun trenger, uten at hun blir kalt sjalu av den grunn.

 

Igjen, jeg forstår at det er sårt for deg, men din svigerinne har det garantert verre (uten at du kan klandres av den grunn)!

[Mamma_til_isabella]

Jeg også skjønner du føler dette er sårende.

Men......jeg skjønner svigerinnen din godt.

Jeg har selv mistet sent og da orker jeg hverken gravide eller små barn på kjempe kjempe lenge.

Det er som staark sier her over et stort steg at hun er i samme rom.

Det er mye bedre å gi henne den tiden hun trenger så kommer ting etterhvert i steden for:-)

[JenteOgGutterMamma!]

Huff, dette med sjalu svigerinner vet jeg alt om!

Har ei svigerinne som ikke har snakket til meg når jeg har gått gravid dei siste 2 gangene, og bare slengt dritt om meg og at vi har mange barn!

Hun har med løgnende og ondskapen sin fått ødelagt forholdet mellom meg og svgerforeldrene mine! :-(

Og overser barna våre totalt! Dette begynte for 7 år siden!

Dei fikk prøverørstvillinger for ca 2 år siden, som ble født i uke 24, som hverken jeg eller barna får se!

Hun taklet nok ikke at vi fikk 2 barn etter at hun begynte å prøve, og at jeg er gravid på egen hånd nå for 5 gang må være et veldig stort nederlag for henne!

Prøvde å snakke med henne om dette for ca 1 år siden , men da sa hun at hun ikke likte barn, og at hun aldri hadde prøvd å få barn!

Men vi har fra mora hennes at hun måtte ha hjelp til å få disse barna og at det var et helvete hver gang hun fikk mensen!

Så hun har vært veldig sjalu på meg i 7 - 8 år noe jeg trodde kunne rette seg etter at hun fikk barn selv, men det har det så absolutt IKKE gjort!

Og det verste av alt: svigerinna mi er lege.....!

[Kari Trestakk]

Som flere har nevnt så er det neppe sjalusi som gjør at hun ikke vil snakke om din graviditet. Jeg tror ikke det handler så mye om at du er gravid, men det faktum at hun ikke er det. Det er ikke til å komme bort fra at dersom en jente er gravid i et familieselskap, så blir det en del prat om graviditet, fødsel og småbarnsperioden. Kanskje vil hun ikke ta sjansen på å bli dratt inn i en samtale som plutselig blir rettet mot henne og aborten hun hadde. Eller at noen spør henne om ikke hun snart skal prøve å bli gravid igjen.

 

Jeg synes uansett at du skal prøve å se det fra hennes synsvinkel, og ikke bli opprørt over at du og magen din ikke får så mye oppmerksomhet når hun er til stede. Dersom du føler at denne "tausheten" blir vanskelig så kan du jo rett og slett snakke med henne på tomannshånd en gang, og spørre henne rett ut om det er vanskelig for henne at du er gravid.

[mama09]

Ja jeg skjønner jo at det er vanskelig for henne, og sajlusi var kanskje feil ord av meg å bruke. Men faktisk så synes jeg nå at hun oppfører seg litt barnslig. Å være så stille og mutt en hel ettermiddag / kveld, lager en litt rar stemning. Ikke det at jeg føler for så mye oppmerksomhet, men når det er første fam. selskap etter grav. ble offentliggjort og jeg sitter der med struttende mage er det merkelig at det skal være et forbudt tema. Jeg hadde faktisk klart å få meg til å spørre hvordan formen er el. istedenfor å totalt overse både meg og magen en hel dag..

 

 

[Mamma_til_isabella]

Å si hun oppfører seg barnslig syntes jeg blir veldig feil av deg å uttale deg om.Når du ikke har hatt en slik opplevelse som henne vet du jo ikke hvordan det føles. Å alle mennesker har sin måte å takle slike ting på. Det må være mye bedre å kunne gi henne den tiden hun trenger og la henne komme til deg når hun føler for det selv.

 

Å jeg skjønner godt også at det kanskje ikke er temaet som blir tatt opp når hun er der. Man viser respekt for folk som har hatt slike opplevelser. Det er lett for deg å komme å si at du kunne spurt ut om form osv. Men vi mennesker er ikke like. Noen bruker lengre tid på å bearbeide sorg enn andre.

 

Jeg er sikker på at du får snakket om ditt svangerskap med resten av familien utenom slike familie sammenkomster. Og når hun ikke er til stede.

[VinterSol+2]

jeg skjønner hvordan du føler det.

 

samtidig som jeg syns det høres fryktelig egositisk ut, den tankemåten din.

 

om du hadde opplevd å miste selv, ville du nok ikke tenkt slikt du gjør nå.

men la oss håpe at du aldri gjør den erfaringen!

 

Det å miste så sent i svangerskapet, er en utrolig privat sorg, som er vanskelig å komme gjennom, fordi du har så mange påminnelser som kommer hele tiden. jeg har selv mistet i uke 20, og i går fikk jeg et brev med sånn "nå har du snart termin! eller kanskje du har født allerede?" fra liberoklubben.

Det er heller ikke lenge siden siste gratulasjonen tikket inn fra bekjente som hadde fått "høre nyheten" -selvom vi har vært veldig åpne og "out there" mtp hva som har skjedd.

 

Jeg har hørt folk si "herligheten, det var jo bare en baby i magen man kjenner jo ikke den babyen" -men du gjør jo det. jeg er iallefall sånn.

 

Så har du terminer, mulig ettårsdag, venners terminer, osv osv osv å forholde deg til. og du er helt alene om sorgen.

 

Jeg tror virkelig din svigerinne prøver av hele seg jeg. hun er jo i samme selskap som deg. Men du kan jo prøve å snakke til henne selv? ikke forvente at hun skal komme bort og klemme deg og snakke med deg om magen din?

Jeg skjønner godt at hun ikkeføler hun har så mye å komme med.

 

Et annet tips, er jo å unngå å snakke om de "slitsomme" og "plagsomme" tingene ved svangerskapet når hun er i samme bygning. bare nevn noen positive ting, -og så skal du se familien kommer på glid etterhvert de også!

 

Ca et par uker etter at jeg fødte lillegutten vår, så kom min svigerinne til meg, og klaget over hvor kvalm hun var, stakkar. og broren min snakket om hvor slitsomt det var for han når hun var så kvalm og han måtte ta seg av alt i huset...

 

da kunne jeg slått dem ned, tror jeg.

 

jeg skulle gjerne tatt i mot alle "plagene" deres for å slippe å være der jeg var, å ha mistet min aller dyrebareste skatt...

 

det betydde ikke at jeg ikke unnet dem svangerskapet, eller dette barnet! Men det ER vanskelig å glede seg over andres lykke, når man har det ille selv.

 

kanskje har hun tilogmed mistet flere ganger, bare tidligere i svangerskapet, uten at du vet noe om det?

 

prøv å legge godviljen til du! Du får sikkert nok oppmerksomhet ellers, ta det med et smil, og bare godta at det er flere å ta hensyn til i en familie.

 

(jeg høres skarp ut, jeg ser det. beklager jeg vil ikke såre deg. men jeg tenker nå som så at uansett så har din svigerinne det verre enn deg. du er jo gravid og alt! du har alt det hun ønsker seg!)

 

lykke til, håper det klaffer for henne snart, og at dere kan få løst opp i trykkende stemninger!

[Gjest]

Du burde respektere at dette er vanskelig for henne (slik som resten av familien har gjort). Trenger du oppmerksomhet og noen å snakke med om graviditeten kan du gjøre det når hun ikke er tilstede. Å si at hun er sjalu og barnslig vitner om en fullstendig mangel på empati.

[mama09]

Hallo, - snakk om å se alt svart / hvitt her da! Jeg har jo sagt at jeg skjønner at dett er vanskelig for henne, men å konsekvent UNNGÅ meg en hel ettermiddag / kveld syntes jeg bare var litt ubehagelig. Jeg har heller ikke et stort behov for oppmerksomhet eller for å snakke om magen, men syntes det ble veldig ekkel stemning. Nå er det en god stund siden hun mistet (over ett år) og hun har sikkert langt igjen i sorgprosessen sin, men folk rundt vil jo bli gravide og da skjønner jeg at man skla ligge lavt, men hu fik meg rett og slett til å føle seg som en belastning det var bare det. Men for all del, folkens, jeg vet at hun har det mye verre enn meg, ja- da..

 

 

[mama09]

skrev litt feil, skulle være "føle meg som en belastning" (ikke seg..)

[Rapunzella]

Skjønner godt din frustrasjon, og tror ikke alle som leser dette tenker så svart/hvitt som jeg også får inntrykk av i mange av innleggene. Jeg syns ikke at du på noen måte i ditt hovedinnlegg gir inntrykk av å være oppmerksomhetssøkende, egoistisk og på noen måte prøver å redusere sorgen hennes til noe betydningsløst... Håper som jeg skrev tidligere at det vil bedre seg!

 

Har du tidligere hatt såpass god kontakt med henne at du kunne ha fått henne på tomannshånd og tatt det opp med henne? Vist at du ønsker henne det beste, men også snakket ganske direkte med henne om hvordan du opplever det, og om hun kan fortelle deg litt om hva hun tenker rundt det... Ingen enkel samtale, det skjønner jeg, men det kan hende hun hadde klart å sette ord på en del ting, og at det kanskje kunne ha klarnet opp litt av det anstrengende mellom dere nå...

Evt snakk med noen andre familiemedlemmer og fortell at du opplever det trykkende og vanskelig. Det er sikkert flere som opplever det sånn, og det blir sjelden bedre av at alle later som ingenting...

 

Lykke til, både med fremtidige familieselskaper og svangerskapet ditt!!

[Rapunzella]

... bare må føye til at jeg ikke tror det er stor fare for at HI hadde ønsket å legge ut om alle detaljene rundt graviditeten og dens koselige og mindre koselige sider til sin svigerinne :-) Har inntrykk av at hun absolutt ønsker å ta hensyn, bare at hun synes det blir helt feil at stemningen for alle blir trykkende og ubehagelig, og at hun blir fullstendig ignorert en hel kveld. Det har jo lite med egoisme å gjøre?

 

 

[Ooops I did it AGAIN]

Hm.. har stort sett lest alt som har vært skrevet her..

 

Jo, alle skjønner at det er forferdelig å miste. Men likevel bør en etter et år klare å glede seg på andres vegne..

Man kan jo ikke gå rundt å ha dårlig samvittighet for å ha blitt gravid og skjule hvor glad man er?

Verden er ikke rettferdig...dessverre.

 

Skjønner godt at det blir trykkende, og en kunstig atmosfære når en hele tiden må passe seg for hva en sier av hensyn til en person.. Og da mener jeg ikke at man skal "gni salt i såret", men helt alminnelige ting som vi alle blir spurt om - hvordan går det? Er du i fin form? Kjenner du noe liv? Er jo normale ting en snakker om..

 

[Mamma_til_isabella]

Jeg kjenner jeg blir utrolig provosert av å lese her!

Er ikke snakk om dårlig samvittighet.....Hadde dere mistet sent selv hadde dere kanskje forstått ting litt bedre.

Vi er mennesker.Å ingen av oss er like.Noen bruker lengre tid enn andre å det må man bare finne seg i.

 

Å kanskje dere hadde klart å legge sorgen bak dere og spørre om svangerskapet etter ett år.Men der er vi ulike.

Det er mye bedre å heller kunne snakke om graviditeten når vedkommende ikke er til stede.Jeg skjønner utrolig godt hvorfor hun opptrer på den måten hun gjør for jeg har gjort akkurat det samme selv.

 

Så mitt råd er la hun selv spørre når hun føler seg klar for det!

[Ooops I did it AGAIN]

Tror ikke problemet er at svigerinnen ikke vil snakke..men heller at alle tilstedeværende må ta hensyn hele tiden.. og hva i all verden vet du om hvem som har mistet sent og ikke??

[Mamma_til_isabella]

Om du har mistet sent selv burde du jo skjønne litt om hvordan det kan være da. Å tror du alle i verden er like?

[madremia]

Jeg blir trist av å lese dette. Hvordan kan dette overhode handle om den gravide og ikke om den som har mistet? All ære til svigerinnen for i det hele tatt å møte frem! Det ubehaget vi måtte oppleve som gravide med at enkelte kvinner i sorg ikke orker ta kontakt med oss: Hva er det mot smerten de føler?

 

Vi har jo mennesker som er så glade på våre vegne og som vil snakke med oss og ta oss på magen og ønske oss alt godt.

 

En kvinne som har måttet tåle å miste sitt barn i uke 22 bør bli møtt med den største respekt. Det betyr å la henne få reagere på alle slags "asosiale" måter som tenkes kan. Selv om det er ubehagelig.

 

 

 

[mama09]

Så da er det kanskje like greit at jeg gunngår alle familiære sammenkomster med min svigerfamilie de nærmeste årene, for ikke å være en grusom belastning for min svigerinne som jeg egentlig har et godt forhold til?

Det er jo greit å vite.. for dersom dette vedvarer vil ikke jeg ødelegge stemningen i andre begivenheter heller, det stjeler jo ihvertfall oppmerksomheten. For når alle sitter og snakker om overfladiske ting som vær og vind (for å bevisst ikke komme innom tema som handler om graviditet..) mens jeg sitter der med struttende mage og svigerinne sitter og ser sur ut og ser ut av vinduet så gjør det faktisk noe med hele atmosfæren!

 

Og ja, jeg synes synd på henne og vet utmerket godt at hun har det 1000 ganger verre enn meg. Men å si at jeg har total mange på empati som en av dere gjorde, synes jeg blir å dra det litt vel langt.

[VinterSol+2]

jeg syns nå det er du som ser svart/hvitt på det nå, mama09.

 

jeg lurer på en ting jeg,som jeg spurte om i stad, men ikke fikk svar på;

 

har DU tatt kontakt med din svigerinne?

 

-har du snakket med henne om hvordan hun har det? om at du er glad for at du er gravid, og at du håper hun kan klare å glede seg med dere, selvom du forstår at det kan være vanskelig for henne? Har du stilt opp for henne i den tunge tiden hun har hatt? om det er omtrent et år siden hun mistet, er hun kanskje inne i en litt dårlig periode akkurat nå?

 

hvorfor skal hun ta kontakt med deg? selvfølgelig er alle rundt litt weary, men det er jo lov å hjelpe henne litt på vei.

[mama09]

Ja det er litt over ett år siden hun mistet og jeg hadde mye kontakt med henne da, har og hatt god kontakt med henne etter det. Vi har hatt god kontakt bortsett fra siste månedene som hun har unngått meg og oversett meg. Det er ikke så lett å ta initiativ til å snakke med en person som så tydelig unngår blikkontakt med deg, og vi bor ikke i samme by heller. Hun trenger sikkert bare litt tid så får jeg heller ta opp tråden hvis jeg ser at det passer bedre neste gang.

[erteposen + 4]

Sjalu er vel ikke ordet jeg ville ha brukt. Klart hun ønsker å være i din situasjon, men det betyr jo ikke at hun unner dere å være gravid. Det er jo litt sånn når noen er alvorlig syke, en snakker ikke om den vonde hofta si eller at barna er syke hele tiden. Jeg hadde ikke ventet at min graviditet ble et tema om noen andre har mistet og det er traumatisk for familien fortsatt.

 

Høres jo heller ut som dere burde ta dere en liten prat sammen.

[VinterSol+2]

kanskje hun er litt usikker på seg selv i forhold til dette?

 

syns du skal være den som tar initiativ til å prate med henne jeg! ikke til å ta e alvorsprat, nødvendigvis, det kan være som salt i sårene. men bare.. hverdagsprate,

så kommer dere etterhvert lettere inn på tema graviditet og sånn.

 

 

[trollmor:)]

Hei,

her får du min personlige erfaring. Jeg har vært i en lignende situasjon selv. En god venninne mistet tvillingene sine i uke 23. Ikke så lenge etter ble jeg gravid. Jeg syns det var fryktelig vanskelig å skulle fortelle det, og å være så heldig som jeg følte jeg var. Jeg valgte til slutt å møte henne på tomannshånd og fortelle henne om graviditeten før alle andre vennene fikk vite det. Vi snakket mye om våre følelser rundt dette. Hun var helt klar på at det å miste var grusomt, men at det ikke betydde at hun ikke unte andre barna de fikk. Hadde vi ikke hatt denne samtalen, tror jeg nok jeg hadde oppfattet henne som avvisende f.eks. på jentekvelder, nå visste vi liksom hvor vi hadde hverandre. På meg virker det som alle var ganske usikre i familiselskapet du beskriver, og det er kanskje vondt for noen andre der og, å ikke kunne dele gleden med deg? Tror jeg ville anbefale deg å snakke åpnet og ærlig med svigerinnen din jeg, du sier jo at dere har et godt forhold, det kan jo være ting dere ikke har fått luftet nok?

 

Lykke til