Hmm... Er jeg streng mot samboeren min?

[fleXibel]

Jeg synes du virker alt for kontrollerende.

Da du ble sammen med han så visste du hva du gikk til, og å sitte nå i ettertid og diktere når han kan og ikke kan trene laget sitt OG bli rasende hvis treninger og kamper kommer utenfor din tillatte gitte tid er å dra`n altfor langt.

Skjønner han godt at han ikke har sagt ifra på jobben jeg. En må regne med at tider endrer seg når det kommer til idrett, ikke noe han kan kontrollere eller endre på. Han kan heller ikke droppe å dra på treningen og svikte laget som han har en forpliktelse til bare fordi du mener han må være med og besøke søsteren din eller fordi du vil ut.

 

Sett dere ned og bli enige om at hvis det blir endringer så skal det gis beskjed så fort som mulig, slik at en kan legge andre planer.

OG kom til en enighet ang sønnen din, om hvilke ansvars "stilling" han har i forhold til sønnen din. Du kan ikke forvente at han automatisk skal ta seg av han så du får kommet deg ut, når han ikke engang er faren til barnet. Derfor må dere bli enige om hvilke rolle han har og hvor mye ansvar han skal/skal ikke ha.

 

Hvis du fortsetter slik OG evt får han til å slutte med det han er så glad i, så kommer du til å miste han.

Og ikke bare det...han vil ikke ha det bra om han MÅ slutte med det han er så glad i, og vil da ikke lenger bli den gutten du forelsket deg i.

[Gjest mphs]

Jef forstår at du vil ha han mer hjemme, men når han har tatt på seg en jobb som trener er han nok nødt til å stille på kamper også. Og ha ekstra trening i enkelte perioder.

 

Jeg syns det er rart at du kan lage avtaler uten å høre med han om det passer når han ikke kan gjøre det samme.

Hos oss må begge høre med den andre først så lenge det ikke gjelder jobben som man ikke kan gjøre noe med.

 

 

Selv om han ikke skulle hatt trening betyr det ikke at han vil dra til søsteren din.

[Mockanin]

For streng? Vel, streng er vel noe man er med barna sine, ikke med et voksent menneske.

 

Han er fotballtrener og da må du bare godta at han er det. Fotball er en livsstil har jeg funnet ut. Jeg har ikke noen mann som er fotballtrener. Men jeg har en tenåring som spiller fotball. Nå vet jeg ikke på hvilket alderstrinn samboeren din er trener. Som trener må han være tilstede på treninger og kamper. Superviktig for laget og moralen i laget. Dette er tydeligvis noe samboeren din trives med, og da må han få drive med det.

Vi opplevde at sønnen min hadde en trener som omentrendt ikke var på treninger og uteble fra kamper, kanskje han hadde en kone som ble sur og muggen... aner ikke. Men i alle fall så ble lagmoralen til gutta så ille at sønnen min nektet å spille mere fotball.

Vi byttet klubb og har nå tre treninger i uka + 1-2 kamper. MYE men det er sånn det er. Jeg kan ikke annet enn å beundre treneren som er med på alt dette. Denne har også selv familie. Kona er også med på kamper. Det kan jo du også (selv om du er Vålerengafan) og sønnen din kan også være med. Vi har med 3 åringen vår og han har vært med på mye. Alt fra å dra ut kl. 7 om morran på lørdag for å se broren spille kamp til å sitte på sidelinja en torsdag kveld kl. 19 og spise brødskive fra matboksen og kuli fra boks.

 

Kanskje du skal prøve å være litt mere tolerant når det kommer til fotballen, det er lissom noe helt annet om han heller vil ut og drikke med gutta hver helg og la deg dra på besøk til søsteren din alene.

[Snuppa!]

Jeg er omtrent i helt lik situasjon som deg, har et barn fra tidligere forhold. En kjærest som liker å gjøre veldig mye på fritiden, gå ekstreme turer på fjellet, dykke, gå på cafe med kompiser, osv. Jeg har jo barn å ta meg av så jeg kan ikke bli med på noe av dette omtrent. Det er veldig sårende å sitte igjen hjemme når samboeren bare vil andre ting enn å være hjemme. Vi har valgt å gå fra hverandre nå da. Men ville bare si at jeg skjønner så utrolig godt hvordan du har det. Men man kan ikke "bestemme" over samboeren sin sånn kom jeg fram til og er på leting etter en som vil det samme som meg.

[xxxJulianexxx]

Ja du er helt klart for streng i mine øyne.

 

Men er du ikke ganske ung? Du lærer med årene vennen min;o)

[Gjest]

Signerer de andre...

Du kan ikke bestemme over han, og jeg tror du kan komme til å skyve han fra deg hvis du fortsetter på denne måten.

[Soloho]

Jeg synes også du er for streng med ham. Synes du skal være glad for at han har noe han brenner for og som engasjerer ham. Skulle gjerne byttet med deg Synes også at man skal gi hverandre frihet til å ha egne liv selv om man er i ett samboerforhold. Vårt forhold hadde ikke eksistert i dag hvis jeg ikke har fått lov til å ha mitt eget liv uten ham. Vi har vært sammen siden jeg var 16 og jeg har hatt behov for å ha " mine egne ting"

 

Gubben skulle på hyttetur ei helg sammen med fire andre menn, men hytteturen ble ikke noe av fordi fire av fem menn ikke fikk lov å dra for konene sine! At det går ann?!

 

Kunne ikke falle meg inn å nekte ham å dra på helgeturer/ gutteturer osv. Plutselig er det jeg som skal bort ei helg, og da slår det tilbake på meg. Man eier jo ikke hverandre selv om man er samboere. Man kan heller ikke bestemme over den andres tid. Har vært mye alene med ungene jeg, men samtidig har han mange andre kvaliteter som veier opp for dette.

 

 

[Salto&lille flikkflakka]

Skjønner hvordan du tenker, for ditt ønske er at han skal tilbringe mer tid sammen med deg og Daniel.

 

Men jeg syns du må lette litt på tøylene, som jeg syns virker veldig stramme..

Hvis du tenker etter hvordan det er med et fotballag. Det flyttes både treninger og kamper for at det skal gå rundt for lag som ikke heter Vålerenga, Rosenborg osv..

 

Mannen her i huset er fotballfreak, trener fotball selv, ser kamper både på stadion, hos kompiser eller ute på pub.

Og jeg syns han må få ha den hobbyen sin, som er en del av den han er. Kunne ikke falle meg inn og kreve at han skulle gi det opp eller gi han faste dager å dyrke den på..

 

Og hvis JEG har lyst til å dra på besøk til søstra mi og avtaler først med henne, så kan jeg ikke forvente at han hverken kan eller har spesielt lyst til å være med uten at jeg har snakka med han om det FØR jeg snakka med søstra mi.

 

Og du nevnte at han får betalt, da har han vel forpliktelser ovenfor laget også vil jeg tro?

 

Men vi er forskjellige, så dette må dere bare finne ut av dere to =)

Lykke til!

[Ravna]

Nja. Jeg er ikke udelt enig med de andre her, for jeg har selv bodd sammen med en mann som brukte veldig mye tid på hobbyen sin, innebandy, - først som spiller, og siden som trener.

Det var veldig begrenset hva vi kunne gjøre i helgene, fordi han ofte hadde kamper, og to til tre kvelder i ukedagene gikk med til trening. Jeg følte at treningen alltid ble prioritert foran familien, og det ER en utrolig frustrerende følelse. Dessuten ble det veldig begrenset hva jeg kunne gjøre, noen måtte jo være hjemme hos barna også.

 

Det er veldig viktig at folk får lov til å holde på med det de liker (det er ikke sikkert det kommer til å bli moro for deg å sitt hjemme med en mann som lengter til fotballbanen, heller), og jeg synes jo ikke det er riktig at du skal gi ham "lov" til det. Han bestemmer selv over fritiden sin, til en viss grad. Når man er i et forhold er man en del av et team, og man må prøve å tilpasse til alles beste, og alle må antakelig lempe litt på kravene. Forklar ham på en veldig rolig og saklig måte hvordan du opplever det at han alltid prioriterer fotballen, men vær nøye med å få frem at du også respekterer hans ønske om å drive med hobbyen sin. Lag nye avtaler, som dere bli enige om- ikke som du allernådigst godkjenner. Vær helt sikker på at han gjør disse avtalene klare i forhold til laget sitt. Lykke til! (Og overse et par nedlatende svar overfor her. Noen kan ikke dy seg.)

[Himmel og hav]

Jeg lurer litt på hvorfor du tenker at du har rett og myndighet til å bestemme over samboeren din, jeg? Er han umyndig, eller har han vist seg å være totalt uskikket til å ta egne avgjørelser? Levde han et miserablet liv før du kom og "reddet" han inn i gode rutiner og familieliv?

 

Som de andre sier, du har valgt en mann med en lidenskap/hobby. Det faller sjelden heldig ut å prøve å forandre partneren sin. Om du ønsker at han skal være mer hjemme, så er ikke det å tvinge han den rette måten å gjøre det på. Det blir som med å bære sand: jo hardere du knytter neven rundt sanda, jo raskere renner den ut, men bærer du den i en åpen hånd, så blir den der. La han leve sitt liv og dyrke sine interesser, og så finner du på noe annet enn å passe klokka de kveldene han er avgårde. Slutt å gi han dårlig samvittighet, og å mase om dette når dere er sammen en kveld eller helg, men gjør det å være sammen med deg så hyggelig at han etterhvert heller foretrekker ditt selskap.

 

Eller prøv å dele hans interesser. Når laget hans skal spille kamp, så blir du heller med og heier, da er det du som gjør noe aktivt for at dere skal gjøre noe sammen isteden for å sutre over at han ikke vil være sammen med deg. Og hva er det egentlig dere skal gjøre sammen 7 kvelder i uka? Holde hender?

 

Husk også oppi alt, at han har valgt deg for den du var da dere traff hverandre, Har du endret deg siden det, eller var du kontrollerende i forhold til hans tid da også? En av dere har ihvertfall endret sseg siden dere traff hverandre, ellers så hadde dere vel aldri blitt samboere, med så forskjellige meninger om hvordan man disponerer fritid, og hvem som bestemmer over hvem sin tid.

[Gjest Nydelige Christina&Nathalie]

Synes ikke du er streng nei.

Synes han bør ta mer hensyn til dere som en familie siden dere har barn sammen.

Synes alikevel han må få lov til å være fotballtrener..men kun de dagene dere ble enig i.

Det ble mye synes her nå..men poenget mitt er vel at jeg er enig med deg..!!

[Prinsesse_og_prins<3]

Hei

 

Jeg vet ikke hvor gammel du er jeg, men jeg skjønner hva du mener. Jeg har også tidligere vært veldig kontrollerende, men har lært. Du kan ikke forandre den du er sammen med til å bli slik du vil. Hvor forferdelig er det ikke at han er hjemme og ikke har lyst til å være der. Det hadde såret meg iallefall så utrolig mye. Du kan ikke kreve at dere skal spise sammen hver dag osv. Det går rett og slett ikke. Slike ting må man gjøre sammen. Jeg har en som jobber veldig mye, og tro meg 4 av 7 dager alene å spise middag er da ikke ille en sommer det, fordi han skal tjene mer penger. At dere har tid sammen ja, men du kan ikke kreve at han ikke skal gjøre noe som helst, hva skal dere leve av da???

 

Noen folk jeg kjenner må jobbe om hverandre for å ha mulighet til å hente og bringe barnet sitt i barnehagen. De ser hverandre veldig lite utenom kveldene. Slik er dessverre livet, man må innrette seg. Ser ut som han får betaling for å være trener? Da synes jeg ofring av noen dager i uka må være mulig.

 

Reagerer litt på at du sier at han i sommer måtte jobbe itillegg, for hvis du klager over at han du er sammen med bare er borte 2 kvelder og eventuelt en dag i uka så synes jeg du skal våkne...

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Takk for svar alle sammen, hehe Jeg tar til meg kritikken dere har gitt!

 

Men, jeg må også komme på banen og forsvare meg selv litt her:

1. Samboeren min har vært ungkar i nesten alle år. Han har aldri hatt tid til kjæreste. Han har prioritert fotball, fremfor familie. Hører også med til historien at da vi var sammen for 5år siden - så trente han hver eneste dag, spilte selv 3dg i uken og hadde kamper lørdag og søndag. Altså hver eneste dag.

Jeg orket ikke mer av det den gangen og vi gled bare fra hverandre. Det tok meg 1år å bli sammen med han igjen - fordi jeg var LIVREDD for at livet skulle bli det samme. Å sitte hjemme foran tv`n fordi samboeren ente trente eller var trener selv - det var helt jævlig. Det som skjedde da, etter at vi fikk kontakt igjen - var at jeg bodde hjemme hos mamma og pappa den tiden. Han kuttet ned fotballen fordi han visste at jeg ikke orket å ha det samme livet som før.

Det tok meg faktisk 2år for meg å bli fortrolig og vite at "nå" kan jeg flytte inn sammen med han. På den tiden jobbet han i Ål - med fotball der, men han trivdes ikke i jobben og sa dermed opp. Da flyttet vi til Kløfta. Dette er forhistorien.

 

Så spurte jeg: Vil dui begynne å trene fotballag igjen?

Nei.

Men, ta og hør med gamlesjefen din, så kanskje du får en jobb. Men vær så snill - bare sett krav til de (fordi for 5år siden fikk han oppdrag på oppdrag, på oppdrag) - det ville ikke jeg noe av igjen. Han sier: Ok, hva med to dager i uken? Ok, sier jeg. To dager i uken også spiller du fotball selv en dag i uken. Han brukte fremdeles en uke på å spørre gamlesjefen, men når han da spurte så ville sjefen at han skulle ha to lag +++

Han kom hjem og spurte meg: Er det greit at jeg tar to lag, fire ganger i uken? Da ble jeg faktisk utrolig skuffet og sa: Jeg ga deg et fint alternativ. Jeg vil ikke at du skal slutte med fotballen, men ikke ta på deg for mye. Han kom senere og sa unnskyld - men at han ble for ivrig.

(Med to lag ville det betydd treninger minst fire ganger i uken + kamper på lørdag og søndag.)

 

Og ja, dere har helt rett: Jeg bli sur og irritert når alt blir flyttet på. Dette er noe jeg må jobbe med!

 

 

Neste lørdag f.eks hadde jeg gått utifra at han jobbet i den vanlige jobben + fotballkamp. Da ville vi ha tid på søndag. Hadde han bare fortalt meg det... Men, det må jeg jobbe med, ikke bli sint. Men dette henger igjen fra tidl vet jeg.. Da han jobbet 7dg i uken med fotballen.

 

Grunnen til at jeg helst vil ha han med meg til søsteren min er ikke for kos - men det er fordi vi har fått ny hund. Og søsteren min har hund. Begge hundene trenger trening i å passere hverandre pga bjeffing - og dette er noe jeg må ha hjelp fra han for å få til å fungere. Han må passe på Daniel, mens jeg trener hunden. Derfor må jeg ha han med. Og egentlig på søndag..

 

 

Det er jo ikke bare disse to gangene heller, men det er nå jeg virkelig har blitt irritert. De siste tre ukene har det vært ekstra møter, så han har vært borte mandag, tirsdag, torsd og lørdag denne uken.

I tillegg til sin egen treningsperiode med gutta, på onsdag.

 

Jeg må jo bare si at pga av at han elsker fotballen så mye som han gjør, så vil jeg ikke ta dte fra han og han skal få fortsette en sesong til iallefall. Vi har nemlig planer omå flytte om ett år eller to - og da skal han slutte med fotball. Siden fotballagene på bygda ikke gir likens forutsetninger som i Oslo - der han jobber nå. Og ikke noe lønn, som han vil ha.

 

Jeg skjønner jo samboeren også - så det er sagt.

)

Men, det er dette med at han ikke skjønner meg. Han skjønner ikke at jeg sliter meg ut med å holde huset ryddig, lage middag hver dag, sette på tøy og henge opp. Når han kommer hjem etter fotballtrening er han så sliten og har migreneanfall - så han slapper av til kl blir 23 og legger seg. Står opp neste dag kl 06.. Så har han innimellom i uka fotballmøter, andre møter ++

Det er jeg som tar med Daniel til lege, det er jeg som er hjemme md Daniel når han er syk (om ettermiddagen) fordi han har jo fotballen å tenke på.

 

Det er slitsomt når jeg selv er syk (jeg er ikke syk nå, men da jeg var syk med omgangssyken - ikke da kunne han være borte. Det er det som gjør det så sårt egentlig. At han ikke en gang i løpet av alle de årene har hatt forståelse for meg.

 

Jeg har full forståelse for at ting kan bli flyttet på i ny og ne, men det hoper seg bare opp nå for tiden. Pga snø så har noen baner blitt stengt og da har de fått andre tider.

Mine planer blir igjen forskjøvet, fordi jeg alltid må tenke på at han får lønn for det og ikke kan bli borte derfra. Jeg skal jo bare møte familien, så det kan vente. Eller jeg kan dra alene (og det gjør jeg...)

 

Og bare en ting: Det er ikke han som spiller, det er han som er trener, hehe

Han spiller kun for morro skyld, og det er lite seriøst egentlig. Veldig lite seriøst. hehe Og det er en gang i uken f.eks. Og trening 2dg i uken.

 

Det er områder der jeg er lei av å kjempe for å få forholdet til å gå rundt.

Fordi.. Bowling?? Hvorfor skal vi det når vi kan sitte i sofaen?

Eller gå på tur i skog og mark? "Det gidder jeg iallefall ikke".

Jeg brukte tre timer på å overtale han til å dra på skisenter en dag i januar, f,eks..

 

Og jeg skulle egentlig ut med ei venninne på fredag - men pga fotballjobben hans på lørdag - så måtte jeg avlyse den avtalen, siden kampen ble flyttet. (Vi hadde rukke å hente Xena kl 14, hadde kampen gått 09. Men ikke når kampen ikke var ferdig før kl 14... Han visste jo TO uker i forveien at kampen var blitt flyttet - men sa ikke noe. Jeg fikk vite det på torsdagen)

(Og en ting til: Jeg får vanligvis ikke vite slike ting før dagen eller maks to dager før.. Jeg har avlyst en rekke avtaler de siste mnd, pga han..)

 

I tillegg er jeg ikke vant til en slik familie. Jeg har bodd på landet, rolig. Mamma og pappa var hjemme. Det er slik jeg er vant til, men samboeren min er vant med full kjør hele uken.

 

Det sitter jo i meg, dette fra 4-5år siden, da vi var sammen dengang - at han nedprioriterte meg.

Jeg har prøvd i flere mnd å ta det opp med han.

 

Altså, f.eks som noenn foreslår: Bli med på kamp.

Tvert bilen er parkert, løper han neærmest ut og jeg blir stående alene. Han enser ikke et eneste blikk på oss. Når kampen/treningen er ferdig er det rett inn i bilen for å komme oss hjem. Selv om vi egentlig leker, så har samboeren vondt i hodet og må ta tablett.

 

Og det er ikke dette med bare trenerjobben heller, er det fotball på tv`en så er ikke jeg og Daniel i huset virker det som. Han slår nærmest av høreapp, for å konsentrere seg om fotballen. Det er ikke få ganger jeg har måttet lage middag, rydde ++ fordi det går en kamp på tv liksom.

 

Innimellom syns jeg han har en dobbeltmoral, når jeg står opp neste dag og ser et brev han har skrevet om at han har så dårlig samvittighet for at han ikke tar hensyn til meg og at han vil besøke familien sin oftere. Jeg som har familien min 9t unna har besøkt min familie oftere enn det han har gjort på det 1.5året vi har bodd sammen i Kløfta. Dette er ikke tull engang. Og han sier han sliter med dårig samvittighet. Men at det er så lett å velge fotballen, fordi han er så vant til det.

 

Det er også vondt å være med på kamp, og han ikke enser oss engang. Det er ting som gjør dette så skuffende for meg.

Fordi jeg har opplevd dette for 4-5år siden.

 

Det jeg tror vi trenger er bedre kommunikasjon. Han må bli flinkere til å si ifra og ikke minst involvere meg i det han driver med - og jeg må flinkere til å tolerere.

 

Allikevel: Jeg ser den ubegrunnede kritikken jeg gir han også.

Vi får nok en gang ta en prat om dette.

 

Jeg syns ikke det er morro å FØLE seg nedprioritert - selv om han ikke mener han gjør det. Der mener jeg det er noe med holdningen hans.

 

Og en ting til: Han er en flott stefar! Han er mer pappa for Daniel, enn stefar også egentlig. Og det har jeg sagt til han flere ganger.

Han er en helt fantastisk flott fyr!

)

Jeg elsker han virkelig, men jeg vil ikke føle meg som nr 2 - slik jeg faktisk VAR for 4-5år siden.