"Skal du ha barn, som har gått til psykolog!"

[Anonym bruker]

 

Kjære, HI.

Jeg trur du bare skal ignorere de som kommer med negative meninger om at du har hatt psykiske problemer og ønsker deg barn. Du er ikke "ødelagt" selvom du har hatt det vanskelig i en periode av livet ditt, og har full rett til å ønske å få barn. På mange måter trur jeg at de som har hatt, men kommet over, psykiske problemer, kan bli mye bedre foreldre enn de som ikke har forståelse for det (LES: søsknene dine!). Ikke snakk med dem om dette, bare gjør som du vil og ignorer evt negative blikk/kommentarer osv. Du vil helt sikkert bli en flott mor, og ingen, familie eller ei, bør få deg til å tvile på det. Noen er bare sånn at de rakker ned på andre på den måten der. Det trenger ikke engang å bety at de virkelig mener eller trur på det de selv sier.

 

Bare vær obs på litt større sjanse for å få svangerskaps-/fødselsdepresjon når du har slitet med psyken før, og ta kontakt med hjelp hvis du merker at det smyger seg på (Som alle andre også bør, selvsagt).

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Om det er et kriterie å aldri har opplevd vanskelige ting i livet..så burde de komme å hente datteren min med en gang. Til psykolog har jeg vært gjevnt siden jeg var ca 7 år gammel. Jeg har til og med gått på antidepresiva i flere år..

 

Men jeg er frisk nå og jeg har det bra. Jeg takler hverdagen mer en tillfredstillende og opplever selv at jeg har alle de kvaliteter som skal til for å være en god mor. Også familie, venner, HS og andre småbarnsforeldre har kommentert at barnet mitt virker oppegående og helsig..jeg får også kommentarer på at jeg later til å være en god mor.

 

Men for all del, se på min fortid..hvem jeg er nå har jo ingen betydning. Burde kanskje hente hunden også, og gi meg en støttekontakt..man kan jo aldri vite.

[Anonym bruker]

Jeg kjenner at jeg blir rasende på dine vegne. Denne søstern din har mye å lære med tanke på å støtte andre mennesker. Kanskje er hun misunderlig? Jeg blir så lei av å lese at folk skriver at barselstid og småbarnstid er tungt selv om man har alle forutsetninger for å takle det. Vet du .. jeg fikk mitt første barn etter en voldtekt. Jeg takket nei til all oppfølging, men jeg har aldri vært lykkeligere en den dagen barnet mitt ble født. Det var ikke tungt å oppdra han i det hele tatt. Så fant jeg en fin mann (noe eldre en meg) og vi fikk 4 til. Barn gjør livet godt, og jeg er så trist på dine vegne at familien din ikke gleder seg med deg. Jeg syntes du skal prøve å finne noen venner som kan være der for deg, så får familien komme hvis de kan oppføre seg ordentlig, ved en senere anledning. Lykke til, gratulerer med svangerskapet og blås i de som prøver å stjele lykken din.

[Anonym bruker]

Gratulerer med graviditeten, prøv å frigjør deg fra familien din. Kanskje den har vært med på å gjøre det vanskelig for deg i første omgang? Nei, på tide og se fremover nå, skape trygge rammer for din egen familie, så får søstra di og resten av gledesdreperne holde litt avstand til de kan utvise normal høflighet.

[Anonym bruker]

Er ikke snakk om hva du fortjener, men hva ungen fortjener. Kanskje det er det søsteren din tenker på?

[♂ +♀=♂+ ♂+ ♀]

Godt poeng, anonym 08:55.! En sak har som kjent to sider, og vi kjenner bare HI`s versjon, som ikke sier noe om sykdommen i seg selv.

 

Psykisk sykdom bør ikke automatisk eksludere noen som foreldreemne, med mindre lidelsen er av en slik alvorlig karakter at det fører til at personen har dårlig omsorgsevne.

 

Men ettersom HI`s søsken ikke kjenner til problematikken hennes, kan det vel tolkes dithen at hun ikke har lidd av en spesielt alvorlig sykdom?

 

Ellers er jeg tilblyelig med å være enig med den "kritiske" annyen som har fått så hatten passer her. Er det snakk om en alvorlig personlighetsforstyrret HI som tror at hele verden skal være opptatt av hennes ønsker, og tilrettelegge alt rundt hennes behov, er det på høy tid (etter mange år i behandling) at hun får seg en realitetsorientering.

 

Og for de av dere som gjør dere vanskelige: Jeg sier IKKE at HI er slik, det var et konkret eksempel!

[Anonym bruker]

Hi, ikke vær lei deg. Det er ikke du som er problemet her, men søsteren din.

 

For å være ærlig, burde alle sammen hatt noen psykolog-timer!

 

 

 

Det at hun slenger på røret til deg, viser at hun har et problem med fks å beherske seg. Hun trenger kanskje psykolog? ;o)

 

Lykke til med laging av baby!

 

Og forresten, jeg har hatt en beint ut jævlig barndom, men fått noen herlige barn, og er ei bra mamma selv. Faktisk har jeg hørt fra mange at jeg er ei flott mor! Har ikke gått til psykolog, men helt sikkert trengt det mange ganger. Etter alt jeg har opplevd. Er sikker på at det er til hjelp for deg, snarere enn en klamp!

[Anonym bruker]

Tusen takk for et fint svar! Ja, jeg tenker også at de vanskelige årene jeg hadde har gjort meg sterkere og bedre egnet til å bli mor.

 

HI

[Anonym bruker]

Til anonym 23.03: Tusen takk! Jeg tenker også at det er viktig at de menneskene jeg velger å ha rundt meg er gode. Mennesker som ikke bruker tidligere år mot meg. Men som vil meg vel.

 

HI

[Anonym bruker]

Neida, det var ikke snakk om noen sykdom eller personlighetsforstyrrelse. Det var en reaksjon på noe leit som skjedde.

HI

[Anonym bruker]

Takk anonym, 15.15, for et flott svar. Takknemlig for alle svar jeg har fått :-) Jeg er sterk og klarer meg bra. Det gjelder å snu seg vekk fra det/de som gjør en vondt - å gå videre.

 

HI

[Anonym bruker]

Å isolere seg fra familie er ikke alltid en god ide, men det høres ut som ikke du har et godt forhold til familien din. Jeg hadde nok skrevet et brev til din søster om hvor mye det sårer. Jeg aner jo ikke noe om deg, men min gode venninne har også slitt i noen år. En del psykiske lidelser er arvelige og hun/mannen har av den grunn bestemt seg for ikke å få barn. Det er jo drastisk, men kan din nåværende psykiske helse og din "diagnose" være noe av årsaken til at din søster er så kritisk?

[Anonym bruker]

Vet du, jeg har hatt en grusom barndom/ungdomstid og tidlig voksenalder og har gått til psykolog i mange år og går fortsatt der.

 

Jeg fikk et barn i 2007 og det er noe av det beste som noen gang har hendt meg :-) Barnet mitt har faktisk gjort slik at jeg har det mye bedre og ikke trenger gå til psykolog mer enn hver tredje måned, før var det 1 gang i uken.

 

Lykke til så mye :-) Du kommer til å klare det kjempe fint ;-)

[Anonym bruker]

Hei, som jeg skrev over her så var det ingen sykdom, men en reaksjon på noe som skjedde. Altså ikke noe arvelig. I dag har jeg kjempefint. Synes det er trist at noen bruker tidl år mot meg. Det med å skrive et brev synes jeg er en god ide :-)

 

HI

[Anonym bruker]

Det var en unødvendig kommentar fra hennes side.

 

Har selv vært "søsteren", og min bror brukte meg bare som krykke når det passet ham. Jeg fikk all dritten fra nykkene hans, og det var allment forventet at jeg alltid skulle smile og bare ta imot - for han var jo inne i en vanskelig tid! - og så skulle jeg være støttende og kjærlig når han trengte det. Jeg greide det, men i ettertid er jeg ganske så bitter for alt dette. Ønsker ikke å være krykke eller frivillig offer mer, ikke har jeg så fryktelig lyst til å jatte med ham mer - og da blir han gjerne fryktelig sint.

 

Har du tenkt over at dine vanskelige år også har påvirket din nærmeste familie? - hvordan har det påvirket dem? da også den biten som du ikke er inneforstått med fordi du hadde det vanskelig med degselv da.

 

 

[Anonym bruker]

Selv om jeg har slitt tidl, så betyr det ikke at fam historiene er like. Jeg opplevde ingen søsken som stilte opp i det hele tatt. Jeg spurte ikke om det heller. Men mor og far prøvde hvertfall. Og brydde seg om meg. Men jeg ønsket å ordne opp i livet mitt selv. Jeg var en voksen selvstendig dame - selv om jeg slet. Jeg har også hele tiden bodd ca 1 times tid med bilkjøring fra foreldre, bror og søster. Jeg må ta toget for å besøke dem, de kommer aldri med bil hit. Foreldrene mine er gamle, så det er greit. Da jeg slet var jeg alene nesten hele tiden. Nei, jeg har ikke vært til stor belastning. Jeg er ikke lei meg for at jeg slet med livet. Men det var en stor feil av meg og fortelle at jeg gjorde det til fam. De har fortalt det videre til andre, jeg har opplevd mange krenkelser. Det er leit. Så at det lønner seg å være åpen om at man har det vanskelig - det tror jeg ikke på.

 

HI

[Anonym bruker]

Du trenger heller ikke være lei deg for at du har vært gjennom noe vanskelig, hovedsaken var jo at du kom deg gjennom det - og det forhåpentligvis styrket. Du vet, det som ikke dreper deg gjør det bare sterkere.

 

Saken med innlegg her inne er jo at de kan tolkes relativt fritt, særlig når man baserer seg på sparsomme opplysninger. Hvis du vil ha litt trøst kan jeg jo si at det er dårlig gjort av familien din å henge deg ut slik du følte at broren din gjorde - og søsteren din burde tenkt seg godt om før hun plumpet ut med kommentarer som kunne tolkes som at du ikke burde få barn fordi du har hatt det vanskelig en periode.

 

Det lønner seg å være åpen om problemer, men bare til mennesker man stoler på - og dersom mennesker man trodde man kunne stole på oppfører seg som du sier, bør man kanskje vurdere om disse for framtiden bør strykes fra tillits-lista.

[Anonym bruker]

Det er trist å lese at du får så lite forståelse fra de som står deg nærmest. Det er jo den nærmeste familien som det er mest naturlig å søke trøst og støtte fra når man har det vondt.

 

Psykisk helse er fremdeles et veldig tabubelagt område, desverre. Har man en kroppslig sykdom så er det greit, da får man sympati i bøtter og spann.

 

Jeg sier som hun lenger opp her, finn deg venner som ikke er tragsynte og som ser deg som den personen du er.

Og det er mye i ordtaket: Det som ikke knekker deg, gjør deg sterkere

 

Klem

 

 

[Anonym bruker]

Ja, å slite psykisk er åpenbart veldig tabubelagt. Jeg nevner sjelden noe om tidl vonde år til nye mennesker jeg blir kjent med i dag. Varme takk for mange gode svar :-)

 

HI