Samværs-sukk fra stemor

[Anonym bruker]

La ut denne tråden på "mine, dine og våre barn", men fikk lite respons. Er fortsatt veldig interessert i noen råd og synspunkter. Så tar sjansen på å legge den ut her, på tross av at jeg frykter en "du er stemoren fra helvete"-storm;-)

 

Min mann har tre barn som han har utvidet helgesamvær med (annenhver langhelg). For de to eldste fungerer dette bra, og jeg har ingen innvendinger. Men så er det den yngste.

H*n er på samme alder som mine særkullsbarn, og de har det veldig fint ilag. Både samboer, minsten hans og jeg kunne tenke oss å ha h*n 50/50. Men dette nekter mor. og samboer og jeg er enige om at det er det økonomiske aspektet som driver henne.

For hun sender h*n gjerne hit både titt og ofte. Ikke sjelden har vi h*n tre helger på rad, og vi får ofte tlf av typen "kan jeg komme til deg pappa" (hun lar ungen ringe - vanskelig å si nei). Men på papiret vil biomor ha det slik at far bare har utvidet helgesamvær, ellers går det jo utover bidragsstørrelsen.

De to eldste sendes forresten også hit når mor skal på ferier etc, så vi brukes som avlastning samtidig med at hun får fullt bidrag. Og hun får mye bidrag.

På tross av at sambo og jeg til sammen har langt høyere gjennomsnittsinntekt enn henne og ny-mannen, så sliter vi enkelte mnd med å få endene til å møtes - mens de har råd til bursdagsgaver til ungene i fleretusenkroners-klassen, ferieturer etc.

 

Men, men, tilbake til saken. Det er to ting som plager meg med samværet til den yngste.

1. Det er uforutsigbart. Ville heller hatt 50/50 så jeg visste når h*n kom, enn å måtte ta masse "løs-dager".

2. Vi har h*n sikkert minst 40/60, men betaler bidrag som om vi skulle hatt minstesamvær. Mor har som sagt ingen problemer med å sende h*n hit, men vil ha ting på sin måte "på papiret".

 

Nå er problemet at sambo ikke orker ta opp kampen med biomor, for hun kan hisse seg sinnsykt opp, også foran barna, og true og grine og herje på. Han takler ikke den konfrontasjonen.

Men så er det det at jeg har vanskelig for å nekte ungen å komme hit når h*n har så lyst. Hvem er jeg til å nekte ungen å ha samvær med faren sin liksom?

Det er bare det at det er så vanvittig bittert å gjøre alt på biomor sine premisser; både punge ut til det svir samtidig som man alltid stiller opp når hun skal på ferie etc.

 

Hjelp meg, lever med en fyr som fortsatt delvis er tøffel for sin eks. Og min "masing" om at han må stå opp mot henne gjør bare ting surt mellom meg og han.

[Anonym bruker]

Sånne situasjoner er alltid vanskelig, og det dummer er at barnet alltid har det best når en part klarer å være klok, selv om det da er urettferdig for den ene forelderen. Jeg skjønner godt at din samboer ikke vil ta konfrontasjonen når han risikerer at barna må lide. Du bør heller være glad for at du har en klok mann som ikke lar seg synke ned på sin eks nivå. Barnet vil for alltid ha så mye igjen for at far klarte å takle situasjonen fornuftig. Det viktigste her er tross alt barnet. Men jeg skjønner det godt, og håper du og samboeren din sammen (når barna ikke er der) kan få utløp for all deres frustrasjon og irritasjon i forhold til denne moren. Jeg er i ganske lignenede situasjon som deg, bare at jeg er mor til barna, og far oppfører seg som en dust...

[zethaline]

Ikke så vanskelig å gjøre noe med dette,send søknad til nav om forandring om bidrag eller nevn overfor biomor at dere vil ha ting ned på papiret om at dere har minste mere enn det som er avtalen og hvis ikke

så får hun holde seg til den opprinnelige avtalen.

 

Lykke til ;-)

 

[Anonym bruker]

Joa, det er veldig fint og flott det du sier. Og hittil har jo vi nettopp fungert som den "fornuftige" parten. Det er bare det at jeg ikke av person er en sånn mennesketype som går og lider i stillhet, jeg setter folk på plass når jeg føler de tramper på meg. Problemet her er jo at det er liksom ikke min kamp. Det er samboers. Og han er som sagt konfliktsky.

Er selvfølgelig ikke ute etter at han skal svare tilbake med samme usaklige oppførsel som biomor, og skrike og styre foran ungene. Men mener absolutt han burde sette henne ned og komme med krav han også, ikke bare godta.

Vet ikke om dere der ute har prøvd, men jeg kan opplyse om at det å ikke kunne bruke overskuddet man jobber for på seg selv og sine barn - det er jævlig frustrerende og kjipt. Vi kan som sagt heller ikke bruke penger på hyggelige ting med hans barn når de er her, fordi overskuddet vårt går til mor. Vi må nøye oss med å dekke inn regninger.

Når man da stadig får forespørsel om å ha ungene ekstra fordi biomor og ny-type skal på langweekend til Paris, eller to uker til Afrika - da merker jeg at hvert fiber i meg syder og koker. Hun tar selvfølgelig ikke igjen det ekstra samværet heller.

I tillegg går dette utover forholdet mellom meg og sambo. Masse påsparket-samvær med ungene hans - med påfølgende rotete hverdag, trang økonomi etc. Blir ikke go'stemning av sånt.

 

HI

[Anonym bruker]

Hadde det vært så vel så hadde jeg vært lykkelig. Men biomor har fått spikra inn i hjernen til sambo at alt blir så mye lettere og bedre ved at de har privat avtale. Jeg prøver stadig å si til han at han skal ta det hele gjennom NAV, men nei, er så bra med privat avtale atte.

Dette fører til masse masing og akkedering fra biomor om forandring av bidraget, hun har krav på mer etc. Herregud, om han bare kunne overlate det til NAV, så kunne det kvinnemennesket få påstå hva hun ville.

 

HI

[Anonym bruker]

Skriv ned ALLE dager som barnet er hos dere, både de dagene dere har samvær, og de dagene hun kommer med barnet utenom samvær. Ta med dette til NAV, så må hun tilbakebetale det hun har fått for mye i bidrag. Hun vil også kunne få bot for trygdesvindel.

 

Hvis dere ikke vil gå til et slik drastisk skritt, så fortell henne at dere vil gjøre det slik hvis hun ikke, enten går med på 50/50 eller slutter å misbruke dere.

[Anonym bruker]

Jepp, er vel noe sånt jeg ser for meg, at vi rett og slett KREVER 50/50. Frykten er selvfølgelig at hun skal begynne å stikke kjepper i hjulene for samvær. Så mye makt har faktisk mor i dagens rettssystem.

Denne kvinnen er nemlig veldig vinglete når det gjelder hva hun egentlig vil.

Plutselig får sambo en tlf om at han MÅ hente tenåringen og ha henne noen dager, for nå er biomor så vanvittig sliten av tenåringsnykkene hennes. I neste øyeblikk sier hun at hun tror det er best at hun overtar fullstendig ansvar for tenåringen - altså at hun ikke har noe fast samvær med oss.

Det er også veldig fokus på henne; hun MÅ ha ungene hovedomsorg for hun klarer seg ikke uten dem. Samtidig tar hun det som en selvfølge at faren stikker innom med kakao til en av ungene til utedag, når hun har glemt å kjøpe inn, at han henter eldstemann og kjører henne hjem til mor når hun har mistet siste bussen - han står for alt av kjøring mellom de to hjemmene, har ungene glemt noe hos en av foreldrene, så er det far som alltid henter eller bringer denne tingen på plass (utedress, skøyter - you name it). Og disse tingene skjer ikke skjelden, nesten hver uke.

Så bottom line, far står for alt av anstrengelser, mens mor sitter og krever hovedomsorg. Med så mye hjelp hun krever av far, så vil jeg si at hun egentlig viser at hun ikke er istand til å ha hovedomsorg.

 

HI

[Anonym bruker]

Han er jo pappa'n til disse ungene, så jeg kan skjønne at masingen din bare gjør ting surt mellom dere.

[Anonym bruker]

Dere har privat avtale, og fordi hun alltid har "fått lov" tar hun hele tiden en egen vri her og der.....derfor kan jo dere gjøre det samme også.

 

Ta summen dere betaler i bidrag, del på antall dager hun har barnet. Ta dagsummen og gang med antall dager dere har han/de ekstra i løpet av måneden og trekk det av neste mnd betaling.

Si at dere mer enn gjerne tar barna mer, men inntil det blir en fast avtale som hun klarer å holde blir det på den måten.

 

Eller slå mannen din med noe hardt i hodet så han blir med til NAV, he he.

Er jo ikke rart at hun holder på slik hun gjør når han bare lar henne bestemme alt uten å protestere.

 

Bidrag er jo for den tiden mamman har barne, så det er da ikke riktig at dere skal betale for eget samvær. Skjønner at det irriterer deg, det hadde irritert vettet av meg også.

 

[Anonym bruker]

Huff, dette var ett innlegg jeg kunne skrevet selv... Desverre.

Her er det også en privat ordning, og vi kan ha h*n så ofte vi vil - bare det ikke blir "på papiret".

Vi nevnte at det ikke var rett, men da kunne vi slippe å se barnet så ofte.

det er alltid det det trues med.

 

Er ikke så lett - og er gjennstand for mang en diskusjon...

[Anonym bruker]

Det er viktig at du setter dine grenser. Mannen din setter sine grenser. Og biomor setter sine. Hvis mannen din ikke vil ha mere samvær en han har i dag,og han vil strengt talt ikke det om han ikke kjemper for det) får han nok betale bidrag en stund til. Men du ... du kan si nei, om det ikke passer deg. Og det både bør og skal du for å bevare et godt og sundt forhold til deg selv og til din mann.

[Anonym bruker]

Jeg syns slett ikke du virker som en "ste-mor fra helvete" :-D Dette innlegget er av de mest reflekterte jeg har lest i "sånne" saker på en stund.

 

MEN: Husk at samvær skal være på barnas premisser. Verken biomor, biofar eller stemor/-far skal regulere dette ut fra seg selv og sine behov. Jeg regner jo selvfølgelig med at du allerede vet det, men, det er så alt for fort gjort å glemme når noe spisser seg til eller blir vanskelig...

 

Jeg vil råde deg til følgende: Få biomor og -far til å bestille seg en time på lokalt familevernkontor/ evt hos en privat mekler. Antar at de har vært gjennom sånne runder før, men av og til kan det være lurt å revurdere alt, med en nøytral tredjepart til stede. Her vil jeg råde alle involverte parter til å få en eventuell ny avtale skriftlig, også mht hvor lenge den skal vare, regulering av ferier, høytider, skoleavslutninger osv.

 

Når det gjelder barnets alder, så må den selvsagt tas med i betraktning mht å la barnet uttale seg om hvor og når det vil være...

 

Håper noe av dette var til hjelp!

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Takk, takk for at du synes jeg virker oppegående:-)

 

Ångående hvem som har behov for samvær, så tenker jeg at sambo og jeg klarer å holde det for øyet. Minsten har lyst til å være her mer, vi har lyst til å ha han her mer, og det synes forsåvidt biomor er greit også. Men hun vil som sagt kjøre en på-sparket-variant, som ikke "føres opp".

 

Sambo og eks er nettopp ferdig med en runde hos fam.vern, men han unngikk i stor grad å ta opp ting som kunne provosere henne unødig. Han er som sagt konfliktsky, og det er her hovedproblemet ligger.

 

Hadde det vært akseptabelt at det var jeg som tok meg av samarbeidet med henne, så skal jeg love deg at jeg hadde saklig men bestemt sørget for å få laget en detaljert avtale som skulle overholdes - til alles beste.

Som det er nå, så er det litt "ta-og-føle-på"-situasjon, der man ikke evner å sette faste rammer for verken samvær eller økonomi.

 

Mitt store problem er og blir å få sambo til å skjønne at han må ta tak i dette.

Takk for innspill:-)

 

HI

[Anonym bruker]

Siden det er privat bidragsavtale, trenger ikke bio-mor betale tilbake bidrag som er gitt for mye, selv om det dreier seg om mye penger. Far har tross alt gått med på avtalen. Enkleste er at nav regner ut bidrag og trekker dette fra far sin konto, så slipper noen av partene å nevne bidrag igjen. Ang samvær så virker det som stebarna dine er gamle nok til å uttale seg selv, la de fortelle sine ønsker til sin mor.

 

Er vanskelig å være stemor, men jeg kan med hånden på hjertet si at det er grusomt å være biomor også. At stemor skal blande seg inn i hva jeg mottar i bidrag, konflikter som henger igjen fra skilsmissen osv osv.

[Anonym bruker]

Alles beste - eller ditt beste? Tror du en "en detaljert avtale som skulle overholdes - til alles beste" er til barnas beste? Jeg ser du får mye støtt her, så jeg skal ikke engang skrive ned hva mannen min syntes om ditt "alles beste". >

[danjoh]

hei

jeg har ikke lest alle innleggene, så kan være jeg siker noe av det de andre har sagt... men jeg måtte bare kommentere dette....

Jeg sliter med en eks som ikke er så flink å betale i tide, så jeg overlot alt til nav og brukte som argument at da slipper vi å krangle om det også. Han var veldig i mot nav styring, men var enig at det var grett å slippe krangling om det.

Dersom du ikke får samboer med på nav avtale, kan dere notere ned antall netter dere har ungene utover det som er avtalt pr mnd og så trekke det av neste mnds betaling. Og da vil nok biomor bli små sur og da ber du henne ta det opp med nav=) så kanskje hun ber om at nav tar over, og så kan jo dere dukomentere hvor mange netter dere har barne i mnd og så må mor motbevise dette......

lykke til

[Anonym bruker]

Ja, tror det er det beste for barna å ha forutsigbarhet i hvor de skal være og når. Ser jo på mine egne barn.

Det er heller ikke tvil om at det ville gagne oss alle sammen å få ro og forutsigbarhet, og dermed ville det være et mer harmonisk hjem for ungene å komme til.

Det er klart at det ikke ville være biomors beste da. Hun ville bli nødt til å innrette seg litt etter andres ønsker og behov, i likhet med oss. Og i likhet med ungene. Hvis de fikk velge fritt så ville de vel fortsatt bo med både mor og far. Så pr i dag så innretter alle seg borsett fra biomor. Og det er ikke greit.

 

HI

[Anonym bruker]

100% enig med deg HI.

 

 

[Anonym bruker]

Bare en ting: Jeg synes det er fint at far og mor parktiserer en ordning slik at barnet kan få komme til far når han vil, i stedet for å holde seg strengt til visse dager. Selv om du synes det er "slitsomt" så mener jeg det er det beste for barnet. Sønnen min få i alle fall bestemme selv, såfremt det virkelig ikke passer av spesielle årsaker. Men man e rjo som regel hjemme på ettermiddagene/i helgene, så hvorfor skal ikke barna få være sammen med den forederen de vil? Barn som lever sammen med begge sine foreldre får jo det.

[Anonym bruker]

Du er dum du. Fordi man har fått barn og ikke er sammen lenger så skal man faktisk ikke behandles som et undermenneske av noen - ikke engang en eks. Dumme x

[Anonym bruker]

Om det fungerer greit for dere så er jo det fint med 1 stk barn. Men jeg mener helt ærlig at faste regler og rammer er best, som selvsagt kan endres på inimellom - men ikke hele tiden eller når mor synes det er greit. Her er det faktisk 4-5 barn med i bildet som jeg leser det, og med to familier så skal det litt planleggning til. Det er også godt å kunne legge planer og holde seg til dem. Høres ut som mor her må oppdras som et barn, gis konsekvenser, så blir det sutring - men at hun da kanskje lærer.

Best for barna å ha faste rammer å forholde seg til, ikke bare mors sine påfunn. Tenk hva de lærer av det..synes ikke det er til barnas beste heller å se at manipulering og triksing får deg frem i verden...

Og livet er ikke rettferdig. Nei, de får ikke sett foreldrene sine sammen hele tiden. Det er en konsekvens av at de ikke er sammen. Og det må man lære seg å leve med - rettferdig eller ikke.

[Anonym bruker]

Ser poenget ditt, absolutt. Men har selvfølgelig noen innvendinger;-)

Som anonym over her skriver så fungerer dette sikkert fint med ett barn. Men selv da har far og stemor lov til å ønske litt planlagt tid for seg selv. Synes ikke det er gitt at man oppgir alle rettigheter til å bestemme over egen tid og økonomi i det man går inn i en stemor-rolle.

Man er fortsatt et menneske som lever i et demokratisk samfunn der man har lov til å stå opp mot sjefen sin, kolleger og andre som måtte finne på å behandle deg urettferdig. Det er da ikke sånn at er man stemor, så får man bare håpe at biomor er rettferdig og ok å forholde seg til, ellers får man bare lide i stillhet? Sånn er ikke min personlighet iallefall. Som sagt før; tråkker noen på meg så står jeg opp for meg selv.

Tilbake til saken, så er det faktisk 6 unger i huset - i alderen 6-16. I mine øyne sier det da seg selv at vi er nødt til å ha litt rammer for å holde orden i kaoset.

Til slutt, jeg synes det er en helt fair ting dersom foreldrene har så dårlig samvittighet over samlivsbruddet at ungenes ønsker skal gå foran alt i alle sammenhenger. Likeledes har jeg ingen problemer med at ekser velger å forholde seg til hverandre som om de fortsatt skulle være en familie, at de lar ting flyte litt både økonomisk og samværsmessig. Det er helt greit.

Men, da må de ikke skaffe seg en ny partner. Det er jo helt urimlig å forvente at et annet menneske skal tilpasse seg en sånn ordning der den "første familien" fortsatt står i fokus. Da mener jeg at far heller får være så ærlig og ha fingeren plantet så dypt i jorda at han skaffer seg en elskerinne. På den måten spiller han med åpne kort, og lover ikke mer enn han kan holde.

 

HI

[† I Jesu Navn †]

Det var godt skrevet, HI.

[Anonym bruker]

Såvidt jeg kunne lese av hovedinnlegget så var det barnet som ringte og spurte om å få komme? Stakkars lille venn, tenk å ikke kunne få komme til pappaen sin fordi det ikke passer inn i "planlaggingen". Det er da vel ikke barnets skyld at pappa har fått seg en ny "storfamilie"? det skal vel ikke han lide for?

[Anonym bruker]

Jeg har ingen problemer med å skjønne at du er frustert. Likevel, her må barnets interesser settes først. Han kan ikke noe for at pappa har fått seg en masse stebarn.

 

Jeg beklager, men jeg ser egentlig ingen annen løsning enn at du enten lærer deg å leve med tingenes tilstand (nå snakker jeg om at barnet kommer og går som det vil, ikke det ønonomiske) eller så må du rett og slett finne deg en annen mann. Sorry!