Hva synes dere om aktiv dødshjelp...??

[UpsyDaisy]

Jeg har selv satt en slik "siste sprøyte". Det skal sies at det var tilfeldig at akkurat min sprøyte ble for mye, men slik ble det. Første tanken som slo meg da jeg hørte at pasienten var død var at jeg hadde tatt liv av henne. Tenkte en del på det etterpå. Men likevel har jeg ikke fått skrekken for å sette morfin på døende pas. Som regel er det det beste for de fleste når de får "slippe." Så jeg er FOR.

[Gjest]

Så hvordan ville du reagert hvis et fysisk friskt menneske ba deg ta livet han/henne fordi hun/han ikke orket leve lenger? Hadde det vært greit?

[Gjest -<<-]

Jeg er prinsipielt og teoretisk helt for. Men jeg aner ikke hva som er en optimal måte å bedrive eutanasi på en etisk forsvarlig måte i praksis.

[Januarmamma10]

I utgangspunktet er jeg for men hver sak burde vurderes individuelt, av fagpersonell og med god regulering. Hadde vært redd for misbruk eller at det blir for "lett". Selvsagt kun i saker der det er helt sikkert at personen ikke vil overleve eller ha god livskvalitet.

[UpsyDaisy]

Nei, det måtte blitt gjort på en måte som det for såvidt gjøres nå for at jeg skulle gjøre det. Det er små marginer når det gjelder morfin til døende (kun erfaring med eldre). Veldig vanskelig problemstilling. Men det er VELDIG spesielt når man får et "nært" forhold til en pasient som bare venter på døden, og all smertetillende i verden ikke hjelper....

[LizzyG]

Helt klart for!

[Gjest]

Er så enig med deg lille M...

 

Man bør heller satse på økt kompentanse når det gjelder smertelindring. Jobber på en lindrende avdeling og gjort det i snart 3 år, FAGkompense og spesialutdannet personale, kreftsykepleiere og palliative sykepleiere er gull verdt for kreftpasienter med smerter. Samtidig er det viktig å ha dyktig lege som faktisk kan noe om smertelindring til dødende...

 

 

[Gjest]

Ja, det er et veldig vanskelig spørsmål. Jeg ser at noen burde fått slippe, har erfart det selv med nær familie, men jeg klarer ikke se hvordan det skal ordnes praktisk. Teori er en fin ting, men praksis noe annet.

[alvis]

Jeg har sett mangen mensker dø men aldri noen i min familje, heldigvis!

 

Jeg er for passiv dødshjelp og jeg forstår og respekterer de som ønsker aktiv dødshjelp når de lever i et smertehelvete eller ellers uholdbar situasjon. Men som helsepersonell vil ikke jeg utføre aktiv dødshjelp og det syns ikke jeg at jeg skal trenge gjøre heller. Hvis min mor som hadde vridd seg i smerter hadde spurt meg...ja, da hadde det kanskje vært noe annet...da er jeg en pårørende.

[Gjest]

Jeg er i teorien for, men i praksis mot ;-)

Signerer Teline sine innlegg - det fins for mange usikre momenter i en sånn debatt til at man kan si udelt ja.

[Attpåklatten :-)™]

Jeg er i utgangspunktet for aktiv dødshjelp. Om det er snakk om sykdom med dødelig utgang og hvor store smerter er en del av sykdomsbildet.

Har sett hvor jævlig dette kan være og hvor ønsket om å dø når de verste smertebølgene herjer har vært sterkere enn ønsket om å leve.

 

Men vet også at smertelindring er alfa omega i disse tilfellene. Om livskraften er tilstede og lindringen er god, så er jeg mer i tvil. Det må jo være pasientens ønske ene og alene.

 

At det finnes aktiv dødshjelp blant en del helsepersonell vet jeg. Og det synes jeg er helt greit, så lenge det er snakk om døende som har kort tid igjen, el smerter fra helvete.

 

Har opplevd nære relasjoner som har fått såpass mye morfin at de til slutt sovnet stille inn av det. Det har aldri blitt nevnt i etterkant, for det er noe vi rundt har akseptert som de døendes ønske.

[Gjest]

I prinsippet er jeg for aktiv dödshjelp! Men, inser at det fins mange gråsoner som må tas hensyn til! Jeg tenker slik, aktiv dödshjelp skulle värt lov i de tilfellene der man er dödssyk (dvs kommet til siste stadie av sykdommen) og selv önsker å forlate livet! Der personen ligger i koma (eller på andre måter ikke er i stand til å ta egne valg) anser jeg ikke at man kan gjennomföre aktiv dödshjelp!

[Twintipp og himmelblå]

Signerer Attpåklatten her.

 

Tror man må ha følt det litt på kroppen også..

Min mamma ønsket å dø da hun fikk dødsdommen. Ønsket ikke leve med vissheten om at hun snart skulle dø fra oss. Det var uttholdelig sa hun.. Vi forlangte at vi fikk den siste tiden sammen, og var sammen med henne hvert et minutt. Da ønsket jeg helt klart ikke.

 

Men, jeg skjønte jo det etterpå, da mamma lå for døden.. At den siste morfinsprøyten hjalp henne videre.. Det sa sykepleieren selv, at når jeg satt den siste sprøyten, så visste hun at mamma snart ville reise.. Hun hjalp henne bare litt på vei.

[Mille**]

Det kan hende det Tøysetipp, men det håper jeg ikke. For hvordan skal jeg kunne be noen ta livet til en annen, min mor f.eks? Og hvordan skal andre kunne be meg ta livet av en pasient? Å avslutte livsforlengende behandling er jeg for, økt kunnskap om smertelindring til døende er viktig, men direkte aktiv dødshjelp er jeg imot. Uten at jeg trenger å dra langt pokker i vold fordi jeg mener noe annet enn deg. ;o)

[Attpåklatten :-)™]

Jeg kaller dem engler på jorden:-)

[Lilith]

Dette er et vanskelig tema på mange måter. Hvem skal ta avgjørelsen? Hvem skal utføre dødshjelpen?

Personlig har jeg sett min mamma gjennomgå grusomme dager og uker før hun slapp vekk fra krefthelvete. Hun ba meg mange ganger om å hjelpe henne til å dø, og jeg angrer fremdeles på at jeg ikke gjorde det. Det var ingen mulighet for bedring, morfinen hjalp ikke samme hvor mye hun fikk, hun gråt og hadde dødsangst. Hvis jeg noensinne får dødsdommen selv pga kreft, kommer jeg til å ta livet av meg selv, slik at mine kjære slipper å se meg gjennomgå dette.

[♥Snulder]

Jeg er for. Som sykepleier har jeg sett så mange mennesker lide seg inn i døden - helt grusomt å være vitne til. Det gis som oftest morfin i hyppige doser over tid - og det ender til slutt med at morfinen skaper en pustedepresjon som er dødelig. Men som helsearbeider så har man jo ikke lov til å gi "overdoser".

Etisk er det kjempevanskelig... hvem/når osv. I utgangspunktet så sier jo Norske Lover at det er ulovelig å ta sitt eget liv også.

 

Blir jeg blant de som må ligge for døden i uutholdelige smerter.... ja da håper jeg virkelig at noen i det minste er humane nok til å levere meg en insulinsprøte jeg kan injisere meg selv med..... mens jeg ennå er i stand til det:=(

[Sistah*G07*J09*]

Jeg er for i en viss grad. Men synes ikke det er opp til pårørende å vurdere dette. Syntes det burde stå klart i journalen til hver enkelt, hvordan og evt når slike drastiske grep skal utføres.

Er ikke bare folk i koma og respirator som dette er aktuelt for. personlig så vil jeg ikke leve med langtkommen demens/alzheimer, da er det nok bedre å få slippe. Enn å sitte dagen lang på ett sykehjem og konstant være redd og engstelig for hvor du er å ikke skjønne noen ting.

[Simbasa]

Jeg synes problemstillingen er altfor komplisert til å svare klart for eller mot. Ja, jeg ser at dødssyke mennesker med store smerter, og et ønske om å dø, burde få slippe. Men hvor går denne grensa? Kan noen føle seg presset til å si ja til aktiv dødshjelp? Mange med en dødsdom ønsker å leve så lenge de kan på tross av smerter.

 

Hvem skal avgjøre når vi kan gi aktiv dødshjelp? Hvem skal utføre det? Hvilke konskvenser får det for livene til dem som utfører? Kan det bli vanskelig å leve med at en har tatt livet av et annet menneske selv om mennesket ønsket det selv?

 

Jeg synes at en i hvert fall bør ta en skikkelig diskusjon på alle disse punktene før en åpner opp for mer aktiv hjelp enn den vi gir i dag.