Huff, jeg sliter nå...

[Anonym bruker]

Jeg er sykmeldt pga utbrenthet i forhold til jobb. Har jobbet i et tøft yrke, som er feil for meg. Med utbrentheten følger også nedstemthet og depresjon. I tillegg har jeg sosial fobi, men jeg har blitt bedre og har lært meg å leve med den. Vil presisere at jeg ikke er sykmeldt pga angst.

 

Jeg får oppfølging via nav. Fikk tilbud om å gå til samtaler hos en psykiatrisk sykepleier, takket ja til det, og har vært der 1 gang. Og jeg har aldri vært så deprimert som etter jeg var der! Fikk høre at de drev med kognitiv atferdserapi, og at de ikke drev med psykoterapi. Da jeg kom dit, var jeg forberedt på å måtte fylle ut en del skjemaer. Og for noen skjemaer! Der var det mange tøffe, tunge, private og intime spørsmål. Blant annet om jeg var suicidal, seksualliv, om jeg føler meg mindreverdig, om jeg føler at jeg er mislykket osv. Jeg var ikke forberedt på denne typen sp m, men svarte på dem. Suicidal er jeg ikke, for å si det. Men det fikk i gang noen prosesser hos meg, som i seg selv var veldig deprimerende. Han stilte meg også veldig private sp m muntlig, og det hele gikk veldig radig. I løper av 1,5 timer hadde jeg blottlagt sjelen min, for denne mannen.

 

Da jeg var ferdig, sa han at vi skulle jo ikke bruke denne infoen til noe! Han summerte raskt, og fant ut at jeg hadde en moderat angst og moderat depresjon. Legen min sier jeg har en lett form for angst og en lett depresjon. En sykepleier har ikke kompetanse til å stille diagnoser, det er det kun leger og psykiatere som kan gjøre. Eller?

 

Så, sier han, blid og fornøyd, at sannelig fikk vi utrettet mye i dag! Mens jeg gikk ut med en rar følelse. En følelse som resulterte i at jeg gikk ned i "kjelleren". Har følt meg ufattelig deprimert i 3 dager nå, etter dette møtet. Føler meg følelsesmessig voldtatt, har gått langt over mine personlige grenser og er sint på meg selv som sa så mye, og sint på ham som satte meg i den situasjonen.

 

Hva mener dere? Jeg mener at man må forberede folk på denne typen sp m, og at man må ha et nett rundt personen, fordi det kan komme mange ulike reaksjoner. At veiledning/ samtaler etter dette må være obligatorisk! Jeg mener også at kun psykologer og leger / psykiatere burde stille disse sp m, at en sykepleier eller andre 3- åringer ikke burde begi seg inn på disse heavy områdene.

 

Etter jeg kom i pasient- rollen, føler jeg meg bare mer og mer deprimert, jeg føler at det å være i en sånn situasjon er nedbrytende.

Er det jeg som er "vanskelig", eller mener dere at jeg har rett i at han gikk fram på en måte som er veldig skummel?

 

Håper noen orker å lese dette lange innlegget.

[Anonym bruker]

Er det noen som kan se på dette?

[Anonym bruker]

Dytter igjen...

[Anonym bruker]

Du føler vel kanksje at du skulle fått mer hjelp og oppbacking istedet for at du bare skulle tømme ut alt om deg selv også ikke få noe tilbake?

Skjønner godt at det føles rart.. Men dette er vel ikke en så kort prosess?

Du burde vel snakke om hvordan du følte det etter denne første gangen, det er vel meningen at du skal gå til psykolog igjen?

[Anonym bruker]

hei.Han gjorde nok dessverre bare jobben sin. De skal jo i løpet av veldig kort tid danne seg et bilde av deg som pasient, hvilke behov du har osv, og da er dessverre disse skjemaene den enkleste måten.

 

Men at du i ettertid sitter igjen med en følelse av overgrep er jo en for deg reell reaksjon og må taes på alvor. Jeg ville tatt kontakt med legen min. Evt personen som tok testen , for han har jo ikke anelse om hvordan du følte det hvis ikke du ga beskjed der og da.

Men ta kontakt med noen ihvertfall. Du skal jo ikke sitte alene med slike følelser og tanker.

Og nei, du er ikke vanskelig. Følelser og reaksjoner på slike ting er noe du ikke kan styre selv.

[Anonym bruker]

Synes ikke dette hørtes så rart ut jeg, er det ikke meningen du skal snakke om deg selv da?.Skjønner vel at du synes det virket utleverende, men du kan jo ikke få hjelp uten å utlevere deg selv?

Regner med det er meningen dere skal snakke om problemene neste samtale...

Men jeg skal ikke late som jeg vet noe om det egentlig da, jeg har aldri vært til denne type behandling. Eneste jeg vet er at min svoger som også sliter litt overhodet ikke har noen effekt av hjelpen han får nettopp fordi han nekter å prate om seg selv og å utlevere seg.

[Anonym bruker]

Takk for svar.

Det er akkurat det, dette er ikke behandling i den forstand, kun et kortvarig opplegg via nav. Noe som skal få meg til å snu tankegangen, fra neg til pos. Får fra 4 til 20 timer. Har gått til psykolog for mange år siden pga den sosiale angsten, uten at jeg følte det hjalp. Jeg har vel i grunn hjulpet meg selv på det området. Til og med ikke psykologen jeg gikk til tidligere stilte disse ekle sp m! Han jeg går til nå er "bare" sykepleier med videreutdanning. Han var veldig direkte, og "put me on the spot", om du skjønner. Får helt hjertebank når jeg skriver her nå og tenker på det. Jeg er nok også en person som misliker sterkt å gå i "terapi". Forstår at jeg kan slutte der, men føler at skaden allerede har skjedd! Føler meg så ekkel, besudlet på et vis..

[Anonym bruker]

Men han har jo presisert at dette ikke er behandlig. At dette ikke er et opplegg der jeg kan forvente meg å bli "bra", kun få noen tips i hvordan snu tankegangen, og utfordre meg på områder jeg synes er "skumle", f eks holde foredrag( sosial angst). Og han skulle ikke bruke infoen jeg gav videre! Han skulle "diagnostisere" meg, og gav en mer alvorlig diagnose enn det legen min har gitt meg!

[Anonym bruker]

Dessverre er samfunnet slik i dag at man skal fylle ut masse for at de skal konkludere med diagnose, lette på det de skal yte for å gi medisiner.

 

I realiteten trenger mennesker å bli møtt med forståelse av hva de sliter med for å finne ut hvorfor.

 

Synd men alt i dag skal ned på et skjema, hvorav de skal se hva du skårer for å se i hvilken kategori du havner for å åpne boka å se hvilke medisiner som du skal ha......slik er det med stort sett alle sykdommer. De tenker ikke på at alle er enkelt individer som trenger hjelp hver for seg.

 

Jeg syntes det er trist å lese dette og enda et eksempel på at samfunnet begynner å bli styrt av skjemaer som igjen ville gitt alle en diagnose uansett.

 

Tilbake til deg.

Jeg syntes du bør tenke over hvem du har i livet som er lydhør, noen du stoler på og vet er der for deg. Se om det kan hjelpe å prate med noen om det for ofte kan det hjelpe å sette ord på følelsene, gråtet litt og ha noen som ser på deg for å si at du er ikke alene her i verden med slike tanker.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg takker for at dere tar dere tid, men vet ikke om dere skjønner alt hva jeg mener...

 

Legen min har gitt meg en diagnose. Sykepleiere kan ikke gjøre det eller? Diagnosen sykepleieren gav, avviker fra den legen gav meg.

 

Jeg forstår at jeg må si ting om meg selv, og det gjorde jeg også da jeg gikk hos psykolog. Men jeg følte meg aldri slik da! Da følte jeg meg enten ganske nøytral, eller litt oppløftet. Ikke mer deprimert!

 

Jeg mener at man bør ha større faglig tyngde og vite hva man driver med, om man skal begi seg ut på disse følelsesladde områdene. Han har jo sagt at vi ikke skal drive samtaleterapi, men mere praktiske øvelser. F eks om jeg var redd for å ta buss, skulle vi gå ut og trene på det.

[Anonym bruker]

Er legen din psykolog eller allmenlege? Hvis han er almennlege er det faktisk mulig at den pykiatriske sykepleieren har mer utdanning innen psykiatrien enn legen har.Og dermed et bedre grunnlag til å stille diagnoser. Ihvertfall hvis legen ikke er helt nyutdanna. De psykiatriske sykepleierne jobber jo kun med slike problemer, og er stadig på oppfriskings og videreutdanningskurs. Det er ikke legene.. Det er dessverre mange leger som " leker" psykologer. Skriver ut antideprisiva osv uten å først hennvise til psykiatrisk behandling. Min søster holdt faktisk på å ta livet av seg pga en slik lege. Ho fikk "lykkepiller" av legen, og etter et halvt år ble ho innlagt med en alvorlig psykiatrisk diagnose.( Av en annen lege). Ho overlevde, såvidt...

[Anonym bruker]

Legen min er allmennlege. Du mente kanskje om han var psykiater? Det er han ikke. Han virker oppegående og grei. Hvor mange års erfaring psyk sykepl har vet jeg ikke, men dette opplegget via nav, er nyoppstarta. Jeg har aldri hørt om at sykepl kan stille diagnoser. Blir i samme gate som at de ikke kan forordne medisiner. Jeg tar ingen medisiner, så det er sagt, har ikke vært et tema.

[Anonym bruker]

Psykriatriske sykepleiere kan også gi diagnose, i slike tilfeller som ditt.

De er også gjennomgående veldig gode på det, men jeg ville vært skeptisk med en gang jeg fikk vite det var NAV som har ham i ansettelse...

[Anonym bruker]

Jeg kjenner ei som er sykepleier, hun sier hun kan vurdere pas, men ikke stille diagnoser. Hun har ingen videreutdanning da. Ei annen jeg kjenner, går til samtaler hos psykiatrisk sykepleier, det er gjennom psykiatritjenesten. Hun sier at de bare snakker sammen, og at det ikke er snakk om å bruke skjemaer etc. Hverken legen eller psykologen jeg gikk til brukte skjemaer heller. Synes det er rart, og vil kanskje påstå at han overvurderer egne evner, siden han kan stille diagnoser i løpet av 1,5 time, og ut i fra et skjema. Diagnoser må da vurderes ut fra et helhetsinntrykk? Og tror ærlig talt ikke at han kan overprøve legens uttalelser.

 

Om man er moderat deprimert (føler at jeg er dypt deprimert etter å ha vært hos ham), er man bare et hakk unna å være dypt/ alvorlig deprimert. Tror mange vil måtte bruke medisiner, kanskje til og med legges inn på det stadiet eller?

 

Dette var ment som en støtte for meg, i tillegg til at jeg skal i arbeidsutprøving og går til karriereveileder. Istedet havnet jeg helt på bunnen...

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Sorry at jeg maser sånn altså, men er det virkelig bare meg som mener at denne sykepleieren ikke er kompetent til jobben sin? Som mener at han burde ha forutsett og advart meg mot at når jeg skulle ta disse testene så måtte jeg belage meg på en eller annen reaksjon? Tilbudt seg å følge opp? Ikke bare avslutte timen med å si "nei, se, så mye vi har fåt utrettet i dag?" Og i tillegg si at vi faktisk ikke skal jobbe noe med denne informasjonen?

[Anonym bruker]

Hei !

Jeg har desverre hørt om flere enn deg som føler det slik etter å ha vært hos psykiatrisk sykepleier! Selv om vedkommende har en videreutdanning er han hverken psykolig eller psykiater !

 

Psykiatrisk sykepleier KAN være et godt tilbud til de som trenger noen å snakke med, MEN det er en utfordring at enkelte gjerne går litt lengre.. slik som denne gjorde.

 

Skjemaer og private spørsmål KAN være til hjelp men må selvfølgelig brukes med forsiktighet og på en skikkelig måte.

 

Skjønner godt at du følte det mer som et overgrep når han bare skulle ha inforen for å ha den liksom ...når du i tillegg ikke var forberedt på at han skulle grave på alle områder på denne måten blir det hele helt feil, du fikk ikke muliheten til å reservere deg eller justere svarene iforhold til hva han skulle bruke dem til.

 

Jeg synes du skal ta opplevelsen opp med din egen lege som det høres ut som om du har et godt samarbeid med og vurdere om du kanskje skal få en psykolog til å hjelpe deg istedet. Uansett bør denne sykepleieren få en tilbakemeldign om hvordan du opplevde det slik at han (forhåpentilgvis) endrer litt på praksisen sin. ( feks med å forklare litt hva han vil oppnå med skjemaene og spm på forhånd !! det er alminnelig folkeskikk og ikke minst god etikk i forhold til faget han har forsøkt spesialisere seg i..).

 

Håper du finner noe som kan hjelpe deg ! lykke til !

 

 

[Anonym bruker]

Oi, nå ble jeg veldig lettet over svaret ditt, over at jeg ikke er den eneste og at jeg ikke er helt på bærtur...

 

Kan legge til at jeg har en liknende utdanning (bachelor, ingen videreutdanning) og at jeg selv aldri ville gått fram på en slik måte.

 

Skal til ham neste uke, og kommer til å si hva jeg følte, og vil at han skal makulere opplysningene om meg. Da jeg våknet morgenen etter å ha vært hos ham, fikk jeg en slags dagenderpå- følelse; litt ala å nei, GJORDE og SA jeg virkelig det??? Og slik har jeg aldri opplevd det før, etter å ha snakket med lege el psykolog, som sagt før. Jeg mener også det, at han er ingen lege, psykiater eller psykolog, selv om han kanskje tror han er så godt som det...

[Anonym bruker]

Godt å høre at svaret virket :-)

 

Glemte å si at jeg synes det er skummelt hvordan enkelte av disse holder på..HAN vet jo ikke om du hadde opplevd ting du ikke var klar for å grafse i ! ..( eks fortrengte overgrep el ), en slik kartlegging han gjorde kan sette igang prosesser ( noe den jo på sett og vis også gjorde med deg) hvor det IKKE er greit å sende "pasienten " hjem uten noe videre oppfølging av det man har startet. Han har hatt flaks med at det er du som var der og som tross alt har "tålt" kartleggingen iom at du tar tak i det du reagerer på nå, en sykere eller svakere person kunne bare ha låst seg inne...

 

I tillegg har du personvernet, jeg ville bedt om å få skjemaene var jeg deg og få bekreftelse på at om noe av det ev er registrert inn på data el blir slettet. Ta ev kontakt med datatilsynet for mer info om hvordan du går frem vedr dette.

 

Lykke til igjen :-)

[Anonym bruker]

Tusen takk for alle svar:)

Jeg tenkte også på det, om jeg hadde vært sykere. Hva om jeg hadde svart f eks at ja, jeg er suicidal? Så skulle vi ikke snakket om det? For han brukte ca 10 sek på å telle poengene, og kikket ikke på hva jeg hadde svart hvor.

[Anonym bruker]

Hei

 

Jeg ser du har fått mange gode svar her, men jeg vil gjerne fortelle min erfaring:

 

Jeg gikk inn i en depresjon under siste graviditet. Fastlegen gav meg diagnosen moderat depresjon. I etterid har jeg skjønt at jeg egentlig ikke var deprimert, men totalt utbrent av en svært krevende jobb med høye krav, dårlig arb.miljø, og to små fra før som hadde vært en del syke. I tillegg hadde jeg et ganske tungt fysisk svangerskap. Men da legen gav meg diagnosen og sykemeldte meg i tre uker, følte jeg en enorm lettelse for å slippe unna jobben noen uker. Hun henviste meg meg til DPS psykiatrisk for videre oppfølging. Hun mente jeg var riktig dårlig.

 

Det tok en uke før jeg fikk timeinnkalling til samtale med psykolog i posten. I innkallingen var det vedlagt et omfattende skjema som jeg skulle fylle ut. Jeg antar det er noe i likhet med det du måtte fylle ut. Mange detaljerte og "nære" spørsmål, bla om selvmord osv. Heldigvis fikk jeg god tid på meg og fikk fylt ut disse hjemme.

 

Under samtalen med psykolen, på en drøy time, var det mange detaljerte skjemaer.Psykologn sa at samtalen og skjemaet jeg hadde fylt ut, skulle danne grunnlag for om jeg skulle få videre oppfølign i DPs-systemet eller ei. Jeg følte meg litt utlevert der vi satt (kvinnelig, veldig formell psykolog). Innimellom gråt jeg fordi vi kom inn på temaer som plager meg. Avslutningsvis sa hun at hun skulle gi meg en lett diagnose som ville føre til at jeg skulle få videre oppføling via DPs. Men etter et par uker fikk jeg brev tilbake der det stod at de hadde vurdert meg som så psykisk syk at jeg trengte oppføling, men ikke så syk at jeg skulle få det via dem. I stedet la de ved en liste over psykolger i byen med driftsavtale som jeg måtte kontakte på egenhånd. En ringerunde til 15-20, resulterte i at jeg ikke fikk et eneste svar hos noen, i betse fall en telfsvarer som aldri ringte tilbake (dette var i fellesferien da). Jeg gav opp psykolog. Legen fortsatte å sykemelde meg frem til permisjonen, og da føltes det litt lettere når jeg ikke behøvde jobbe. Nå er jeg i permisjon og føler meg bra. Men jeg vet depresjonen og de tunge tankene vil komme tilbake den dagen jeg begnner på jobb igjen.

 

Lykke til - ikke vær redd for å lufte tankene dine med han selv om han "bare" er sykepleier, han har taushetsplikt uansett.

[Anonym bruker]

Hei:)

Det hørtes veldig leit ut, at du ønsket hjelp, men ikke fikk det. Kunne ikke de ordne psykolog til deg? Eller legen? Det er ikke alle som ville vært sterk nok til å ringe rundt selv, selv ville jeg kanskje kviet meg for det.. Føler meg litt utakknemlig når jeg leser innleget ditt, siden jeg har fått hjelp, uten å be om det egentlig. Likevel så føler jeg det jeg føler, i forhold til at jeg utleverte hele meg til en fremmed mann, uansett taushetsplikt.

 

Du sier at du vil få igjen disse følelsene når du går ut i jobb igjen. Fordi du ikke har fått gjort noe med depresjonen? Hva om du hadde hatt en annen type jobb?

 

Jeg har nok litt "terapi- aversjon" i tillegg. Synes det er en ekkel situasjon å være i, der jeg føler meg sykere enn hva jeg i utgangspunktet følte meg. Har ingen problemer med å snakke med to gode venninner, mannen min og mamma. De sier jeg ALT til. Men tenker at de "må" være enige med meg, og at de ikke er særlig objektive av seg. Derfor jeg la det ut her...

 

Lykke til til deg også, håper det ordner seg for deg.

[Anonym bruker]

Anonym 20.30 her:

 

Takk for lykkeønsker:-)

 

Ja, til slutt gav jeg opp psykolg. Men følte jeg måtte ringe psykolog for å "blidgjøre" legen, så jeg skulle få fortsette sykemeldingen. Men hun fortsatte heldigvis å sykemelde meg selv om jeg ikke fikk psykolg.

 

Mitt egentlige problem er selve jobben og forhold rundt den. Det vil nok hjelpe å skifte jobb. Men føler det er vanskelig å få ny jobb siden jeg har tre barn som jeg er veldig mye alene med fordi samboer jobber utenbys. Så det er en vond sirkel. Kanskje jeg er urimelig i forhold til jobben også,kanskje det er jeg som er sær og mener det er dårlig arb.miljlø osv. Mange tanker. Jeg har heldigvis nesten et halvt år å tenke på. Var innom jobben en dag i forrige uke. Noe som førte til at jeg var deprimert i flere dager etterpå. Blir fremdeles trist når jeg tenker på jobben.

 

Jeg er også ellers en "lukket" person, liker ikke å snakke om mine innerste tanker som jeg måtte til hun psykolgen på DPS. Følte meg teit da jeg gikk til timen og ut igjen. Tenkte at elektrikeren jeg møtte på oppdrag i korridoren så på meg som en "gal", hehe. Men på det tidspunktet var jeg så langt nede at jeg var glad for å få "belyst" problemet mitt.

 

At du føler det som du gjør, kan kanskje tyde på at du ikke er så syk som sykepleieren mener. Hadde du vært så syk, tror jeg ikke du ville følt det så "ille"å snakke om deg selv. Håper du skjønner hva jeg mener. Ellers må jeg si han virket litt sånn "eple-kjekk". I sånne samtaler er det ekstra viktig å få en person som du føler kjemi med. Personlig liker jeg da best kvinnelige behandlere. Er det mulig å bytte? Uansett er det du som er hovedpersonen, så hvis du føler at den behandlingen du får ikke virker eller faktisk gjør at du føler deg lenger nede, er det i din fulle rett å avbryte.

 

En annen erfaring jeg har gjort meg ang diagnose, er at denne for meg kan variere svært mye fra dag til dag, og fra time til time faktisk, alt avhengig av personer jeg møter, nyheter jeg hører, leser aviser osv. Enkelte personer og temaer har virkelig evnen til å bryte meg ned, mens andre får meg "high".Kanskje derfor fastlegen gav meg en mer alvorlig diagnose enn hun psykologen konkluderte med.

 

Klem:-)

 

 

[Anonym bruker]

Å, jeg vet akkurat hvordan du har i forhold til jobb! Jeg har gått og mistrivdes i mange år, har byttet arbeidsplass, men innen det samme yrket hver gang. Har bare blitt verre og verre, prøvde å søke meg inn innen et annet felt, men har ikke fått noen jobb. Til slutt sa det stopp hos meg, jeg maktet ikke å gå på jobb. Legen min har dokumentert at jeg ikke kan jobbe innen det samme, og nav er ikke sikre, men de tror jeg kan få yrkesrettet attføring. Synes det er et nederlag, selv om jeg ville det, pga den økonomiske biten. For hvordan kan jeg gå tilbake og bli student liksom? Ikke sjans i havet (økonomisk sett). Av og til vil jeg si til legen min at jeg vil friskmeldes, og få jobb som stuepike eller noe. Bare for å komme ut av systemet. Men vet at det ikke er så lurt, jeg burde vel i grunn bite tenna sammen, og gå gjennom et løp, og får jeg attføring, så burde jeg være takknemlig. Kanskje du også kunne vurdere å søke om yrkesrettet attføring? Dersom du/ hovedsaklig legen din kan "bevise" at det er jobben som gjør deg syk, kan du ha rett på det.

 

Var ute og handlet i sted, har ikke vært ute på hele dagen, så sjekket ikke postkassen min før da. Der lå det brev om at jeg har fått et annet tilbud, om psykolog, gjennom legen. Huff, føler meg ekkel nå, overfor deg, her får jeg slengt tilbud om hjelp etter meg, mens du ikke får noe... Kanskje jeg virkelig ER syk, hehe.. Saken er at jeg fikk disse tilbudene omtrent samtidig, men at jeg ikke visste om jeg ville kvalifisere til noen av dem. Fikk høre fra nav om at jeg ikke ville få begge. Så hoppet på det som bød seg først. I konvolutten lå det...:

ENDA FLERE EKLE SKJEMA! Med sikkert 100 forskjellige sp m. Egentlig enda eklere disse, her skal de tydeligvis sjekke om jeg har enda verre diagnoser, om jeg hører stemmer, føler at noen styrer tankene mine, føler for å skade noen, ønsker noen død osv.

 

Har ikke svart på noenting, og aner ikke hva jeg skal gjøre. Dette er som du beskrev, en karlegging om jeg kvalifiserer til behandling. På sp m om jeg har problemer med å ta beslutninger, må jeg iallfall svare ja, veldig...

[Anonym bruker]

Hei igjen

 

Det er nok DET skjemaet jeg fylte ut ja. Jeg fylte ut mitt på en "god" dag. Så psykolgen konkluderte med at jeg ikke var så syk. I ettertid har jeg skjønt at man nesten må høre stemmer og være suicidal for å få hjelp via DPS. Men for meg var det på det tidspunktet det viktige å få videre sykemelding til jeg gikk ut i permisjon.

 

Du må ikke ha dårlig samvittighet! Helseapparatet er jo der for å brukes:-)

 

Jeg jobber innenfor kontor i en lavere stilling med liten status,men mye stress og ansvar. Jeg har ofte tenkt på å helt skifte bransje, ja. Takk for tips om attføring. Jeg synes du bør gå løpet med attføring helt ut. Nå er du i "systemet", og det er mange som går på attføring og får en ny utdanning via det.

 

Hadde jeg vært deg nå, hadde jeg prøvd den behandlingen du fikk tilbud om i posten. Da blir du nok vurdert slik jeg ble. Det føles veldig "rart", men i ettertid har jeg liksom vokst på det selv om det ikke ble noe behanling ut av det i denne omgang. Men hvem vet om jeg kanskje får en ny vurdering når jeg skal i jobb igjen? Spørs jo litt på tilstanden da.

 

Hyggelig å "prate" med noen som skjønner, forresten!

[Anonym bruker]

Ja, det er hyggelig å prate med noen i samme situasjon!

Dette er ikke dps, vet i grunnen ikke hva det er, men et slags senter. Det var en kvinnelig psykolog som hadde undertegnet. Kanskje det er noe i det? At det er lettere med en kvinnelig behandler? Så rart at jeg skulle få skjemaet akkurat i dag.

 

Ja, jeg skal iallfall ha en god dag når jeg fyller ut skjemaet! Synes mye er vanskelig å svare på. Skal innrømme at det finnes noen jeg ikke har så mye til overs for, bl a en eks, men kan ikke si at jeg seriøst ønsker å skade noen på skjemaet? Selv om jeg kan tenke diverse onde hevntanker om de som har såret meg? Ville jo aldri gjort noe i det virkelige liv, bare i tankene;) Og jeg er ikke suicidal, men kan ikke si, med hånda på hjertet at jeg aldri har tenkt tanken, hva om jeg døde... Tenker ikke alle mennekser på det en el annen gang? Men vil jo ikke skrive det, siden jeg ikke VIL dø, og heller ikke tenker på døden i det daglige. Vil ikke at de skal tolke meg som en eller annen case. Hadde vært mye lettere om du ble intervjuet, så kunne du forklare litt rundt, og si at det kommer an på situasjonene etc. Håper de tar det med en klype salt...

 

Håper du finner ut hva du skal gjøre. Du heller kan jo ikke bli i en jobb du ikke trives i. Det er så utsugende! Vi er på jobb så mye, og så viktig å ha noe bra å gå til om dagene!