Redd og tankefull stemor

[Anonym bruker]

Jeg har vært sammen med min samboer i 3 år. Ja, det er lenge. Ja, jeg burde sikkert ikke gått inn i ett forhold med en som hadde barn.

 

Men, det er ikke det som er poenget. Jeg elsker virkelig denne mannen. Over alt på jord. Men jeg klarer ikke å være stemor. Jeg fikser det bare ikke. Ingen vits i å oppsøke hjelp. Det har jeg gjort, og det hjelper ikke.

 

Jeg har prøvd i allefall 10-15 ganger å gjøre det slutt med han, og han blir bare sint av frustrasjonen det medfører.Og jeg elsker han så inderlig høyt. Så jeg blir. Gang på gang. Men jeg klarer ikke mer. Å være stemor. Jeg orker ikke. Jeg prøvde igjen å komme meg ut for ett par dager siden, men det samme skjedde igjen. Han er verdens snilleste vanligvis altså. Tro meg, dere. Men da sa han greit. Han kutter ut sønnen sin. Han vil leve bare oss to sammen. Selvfølgelig er dette min store drøm, men det går jo ikke!? Jeg unner han ikke dette. Han mister jo hele familien sin i prosessen. Stemningen her er tung. Han har bestemt seg for å gjøre det, og jeg vil jo ikke miste han heller...

 

Vet ikke helt hva jeg ville med dette innlegget, men det er bare ett stort virrvarr. Og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Vi elsker hverandre høyere enn livet selv. Det gjør så vondt.

[Anonym bruker]

Uff, dette var trist lesning. Håper barna hans ikke er knyttet til faren sin. Faren kan jo umulig være knyttet til barna sine hvis han er villig til å gi dem opp for deg. Dette var bare trist!

 

Veit du: Hvis ikke du klarer¨å være stemor, så må du bestemme deg for å gå. Gjør det for 16 gang og ikke kom tilbake, sånn vingling er jo uutholdelig for alle. Det er vankselig, men noe annet alternativ har du faktisk ikke hvis ikke du vil være stemor.

 

At mannen din vil gå fra barna sine sier noe om han som person - og hva er garantien for at det ikke skjer igjen.

 

[Anonym bruker]

Hm..

Hvoir gammel er du, og hvor gammel er han? Og ungen?

For å være helt ærlig så tror jeg ikke det vil funke selv om han kutter ut sønnen. En stor del av han forsvinner, og til slutt vil han bare ende opp som bitter på deg. Han fortjener jo ei som elsker han høyt nok til å kunne leve med sønnen hans også. Husk at sønnen er en stor del av han.. det er hans eget kjøtt og blod. Hva skal han gjøre da? nekte sønnen sin å komme på besøk, ringe, kontakte han osv? Det går jo ikke i lengden.. virker bare som et desperat forsøk på å ikke miste deg. Tro meg, jeg skjønner deg veldig godt, for jeg er i litt samme situasjon. Men jeg vet at om min samboer kutter ut ungene sine, så vil jeg ikke bli noe mer lykkelig av den grunn, for da er ikke han lykkelig.. og hva er da vitsen? Jeg tror du bør pakke sakene dine å dra. Uansett hvor høyt du elsker han.

[Kreoline]

Hva er det som er vanskelig med å være stemor for deg?

 

Du kommer til å få mye kjeft og kritikk av dette, for samboer er helt uskylding uansett situasjon.

 

Hvorfor må du nødvendigvis innvolvere deg så mye når han har sønnen sin? Gutten har to foreldre som har satt han til verden og da må det være de som tar seg av han.

 

 

[Anonym bruker]

Da er det du som må velge. Å la en far velge bort sitt barn gjør sannsynligvis ikke din kjære lykkelige, og iallfall ikke barnet. Dersom du ikke greier å gå og ikke være stemor, så må du faktisk sette deg ned å ta et valg - ikke la far velge bort sin sønn. Det er bare grusomt å gjøre!!

Kan du ikke forsøke å omdefinere rollen din da? Ikke være stemor, men en voksen som er der?

Vil du bli, så finn løsninger. Greier du ikke det, så gå.

Ikke enkelt, men en løsning som iallfall ikke fratar et barn sin far.

[Anonym bruker]

Muligens sier det noe om han som menneske, muligens kommer dere aldri til å bli lykkelig sammen, mulig kommer han til å bli bitter på deg. Men det er ikke sikkert, det er også mange menn som har stukket fra barn, fått nye barn og tatt sitt ansvar fullt ut. Jeg vet faktisk om flere. En er fetteren min, en er en mann i bygda og en er en slektning av mannen min. En er far til en alenemor jeg kjenner fra oppveksten, og en er far til barna til en kvinne jeg har møtt gjennom jobben.

De er alle etablert på nytt, i mer eller mindre lykkelige familier med flere barn. Første barnet, de har alle kun et barn fra før, er aldri eller skjeldent på samvær, og kontakten er minimal.

 

Det er hans valg om hvilken far han ønsker å være for barnet sitt, det er ikke ditt. Men hele verden vil nok legge ansvaret på deg, det ser du jo her også, du må gå, du må ikke l han få lov til å gjøre, du kan stoppe det ved å stikke.

Saken er at det er han sitt forhold til sitt barn vi snakker om, og det er det han som voksen ansvarlig mann og far som må stå inne for. Det er mange menn som stikker fra barna sine. Verden er full av dem.

Det er faktisk deres ansvar og ikke ditt eller andre kvinner sitt ansvar.

 

Det er trist men det er ikke helt ukejnt at sånt foregår i denne verden. De jeg snakker om kommer fra ulike steder i landet, de har ulike jobber og de har ulik utdanningsbakgrunn, og ikke minst ulik alder. Det er godt mulig du også kjenner noen?

[Anonym bruker]

Anonym 22:28, jeg kunne svært gjerne tenke meg å prate mer med deg:-) Virker som du vet litt om dette.

 

Hva var årsaken til at de mennene forlot barnet sitt?

Hvordan reagerte deres familier på dette?

 

 

Har mange spørsmål.

 

Tusen takk for svar alle sammen.

 

Hilsen HI.

[Anonym bruker]

Det er ditt avsvar som voksen og hindre at du går foran barnet!

Barnet er helt uskyldig i dette, men det kommer ikke du til å være, om du lar mannen gjøre dette mot sønnen sin!

Men det sier mye om din mann, og ikke F% om jeg hadde spart på en mann som velger en kvinne foran sitt eget kjøtt og blod!!!!

[Anonym bruker]

Hei kjære deg. Hadde jeg vært i din situasjon, hadde jeg tenkt på meg selv, noen man bare må gjøre til tider. Kutt ut sønnen hans, og kos dere. Start m blanke ark, og etterhvert vil dere sikkert få egne barn. Som tiden går, blir sønnen glemt. Mannen min har ikke sin datter lenger grunnet krangling og rabalder mellom mor og far fra ende til annen. Det var i ferd m å ødelegge forhold nr 2 han hadde, så da orket han ikke en tragisk biomor, og valgte bort jenta. Vi har to barn sammen, og her er det ingen problemer:)

 

Masse, masse lykke til, og kos deg m mannen din:)

[Kreoline]

Her er det far som har tatt et valg og ikke stemor. Far har overtalt stemor om å bli, så her er det han som må stå til ansvar.

[Anonym bruker]

Er du gæren 12:50?!

[Anonym bruker]

Hva er det som er så fryktelig galt med det?? Herregud. Folk må slutte å legge seg opp i andres avgjørelser og problemer.

 

Det går ikke utover barnet så lenge det er lite. Og er det eldre, ja så må det bare godta det da også.

 

Hysteri altså!!!

[Anonym bruker]

Om jeg er gal? Neppe. Men noen ganger må det til. Å faktisk komme seg videre, m ny famile f.eks. Har vært borti dette selv, da min mann sin x ikke lagde annet enn helvete. Samværet ble dårligere og dårligere, så da er ikke valget så veldig vanskelig når man har to barn i ettertid. Sånn er det bare. Og si meg; hvorfor er det så mange menn som gjør slikt da?? Visst det er såååååå ille??

[Anonym bruker]

Her er det jo snakk om en mann som kanskje gjør noe overilt, det er ikke en gal biomor inne i bilde, men en stemor som ikke vil eller takler denne rollen. Sorry, da er det stemor som er problemet og som må vise seg voksen nok til å ta det ansvaret det er - og gå.

 

Tro meg, det er mange menn som gjør slikt fordi en ex tvinger det fram, fordi ny partner tvinger det fram, og fordi de er bevisstløse i forhold til det ansvaret de får når de får barn. Dette går helt klart utover barnet i svært, svært mange tilfeller, enten som barn, tenåring eller voksen.

[Anonym bruker]

Stakkars lille mannfolk som er som en dukke i disse sterke kvinnene sitt liv, uten egen vilje og helt uten styrke og integritet til å ta ansvar for egne barn og seg selv.

[Anonym bruker]

Det er noe som heter kjærlighet til den nye dama. Som er sterkere enn all annen kjærlighet, og man kan faktisk være villig til å ofre alt for henne.

 

 

Hilsen mannen til en stemor.

[Anonym bruker]

Jeg er et slikt barn som ble valgt bort av min far, fordi han fant "kjærligheten" og jeg passet derfor ikke inn i min stemors bilde av en lykkelig familie!

Min far valgte henne foran meg, noe som har knust min selvtillit fullstendig!Nå er jeg voksen og har fått det på avstand, men jeg kommer aldri til å forstå hvordan noen velger bort sine egne barn, uansett!!!Ikke hadde han en "gal biomor" å legge skylden på heller!!!!

Og du Mannen til en stemor!Hvordan kan kjærligheten til en kvinne gå over kjærligheten til dine barn???Barn som er helt uskyldige i dette???Og du som mener at mannen bare skal droppe barna til fordel for HI!Jeg håper din mann gjør det samme mot deg en gang, så kan du sitte der og trøste barna dine, mens de gråtende spør om hva galt de har gjort, siden far ikke er glad i de lenger!!!

Snakk om egoister!!!Dere eier ikke medmenneskelighet overhode!!!

[Anonym bruker]

Med andre ord, du klarer ikke å sette ditt barns behov foran dine egne behov.. Det synes jeg er ganske patetisk, men på den annen side, når det er tilfellet, så er det kanskje like greit at barnet ikke har deg og stemor i sitt liv.

 

Hilsen konen til en biofar

[Anonym bruker]

Hei.

 

Jeg må bare si det at dersom man "påvirker" en mann til å forlate barnet sitt, så kommer dere begge til å ble veldig uglesett i både lokalsamfunnet og ikke minst i familien. HI kommer til å få uvenner for livet, barnefaren også for den saks skyld.

 

Jeg er selv både biomor og bonusmamma, og kan fint sette meg inn i begge situasjonene. Hadde barnefar sagt at han ville kutte ut barnet vårt, ville jeg tatt han til retten. Barnet vårt fortjener ikke en slik behandling. Barnet vårt er uskyldig og stemødre som ikke tåler stebarna sine og får fedrene til å kutte ut ungene sine kan rett og slett råtne i helvete. Nå er det faktisk litt bein i nesa på samboeren min. Hadde jeg våget å foreslå noe sånt ville han kastet meg rett ut.

 

HI, dersom dere gjør dette, håper jeg dere får noen forferdelige rundr i rettssystemet som ruinerer dere totalt. Familien hans (og sikkert din også) vil neppe ha noe med dere å gjøre noensinne igjen, så den biten tror jeg vil ordne seg.

[Anonym bruker]

Dette er neppe snakk om et lite barn. HUn skriver jo at hun har vært sammen med den evneveike fyren i tre år.

 

Så argumentet ditt faller for sin egen urimelighet.

[Anonym bruker]

Det er to ting et barn skal kunne stole på uansett, og det er mamma og pappa. At de blir, at de elsker barnet.

 

Du har valgt din rolle, men den er reversibel. En stemor KAN trekke seg ut. Han har også en gang valgt sin rolle, men den er ikke reversibel, han kan ikke velge å ikke være pappa mer.

 

Som en tenkende voksen har du en moralsk forpliktelse, og det er å ikke ta fra et barn sin far. Din ulykke over å miste mannen din, kan ikke måle seg med ulykken det er for dette barnet å miste faren sin. Du må velge å finne ut av stemorsrollen, og klarer du ikke det må du gå i fra han. Du må gjøre det klart at det er over mellom dere uansett om han velger bort barnet sitt eller ei.

 

Dere skal leve med dere selv også. Jeg ser at en av innleggerne oppfordrer til å kjøre på og kose dere bare dere to, da ut i fra erfaringen hun sitter med. Jeg tror det skal veldig uempatiske og egoistise mennesker til for å klare å leve ut den holdningen der.

 

Håper han velger barnet sitt, ingenting kan i det lange løp være verdt noe bedre. Selv ikke den kvinnen eller mannen man elsker høyest.

[Anonym bruker]

En stemor vet like lite hvordan en fremtid med stebarn vil bli. Som en førstegangs gravid vet om livet med barnet i magen vil bli. Så valget ble tatt uten kunnskap om fremtiden.

 

Mannen har nødvendigvis ikke valgt å få et barn heller. Det er nok av damer som sier de går på pilla, men har glemt(?) å ta pillene. Så det argumentet ditt om at man visste hva man valgte er ikke sant...

[Anonym bruker]

Man kan ikke velge vekk et barn på denne måten.

 

Når det er sagt forstår jeg at det kan være vanskelig å være stemor. Er selv stemor og synes det er vanskelig. Men ser at endel kunne vært unngått dersom ting hadde blitt gjort annerledes i starten. I mitt tilfelle burde vi vært kjærester uten å involvere barnet så tidlig. Men for seint å gjøre noe nå.

 

Ellers vil jeg bare si meg enig med den over angående det å få barn uten å ha valgt det eller ønsket det. Min mann ønsket ikke barn, men tok "ansvar" når eks "lurte" han. Trodde visst de skulle bli en lykkelig familie da. Ganske naivt.Ikke særlig pent å gjøre folk til foreldre uten at de ønsker det selv. Det er tross alt et valg for resten av livet. Kanskje det er i slike situasjoner enkelte menn velger vekk barna? En liten tanke...

 

Men er barnet først blitt en del av pappaens liv, kan en ikke velge det bort.

[Nuffy]

Kom deg ut! Jeg angrer som bare det på at jeg ble og fikk et felles barn. (Elsker barnet over alt på jord, men skulle ønske jeg hadde fåttt det med en som ikke hadde har barn fra før.) Jeg synes det å være stemor bare blir vanskeligere og vanskeligere med årene! Og nå er jeg inne i mitt 7ende år.

[Anonym bruker]

Den mannen som velger en ny kvinne fremfor barna sine er ingen mann. Han er en idiot av en tøffel, skikkelig søppel, ingenting å samle på. Jeg synes så synd på barna hans som har en sånn patetisk type til far og en dame som deg til stemor. Verden er urettferdig for uskyldige unger. Hva vil du ha denne ryggesløse dotten for?