19år og usikker..

[Den heldige eier av ett barn]

En mor kan ikke nekte uten grunn! Da viser det vel bare at han ikke vil kjempe for barnets rett til to foreldre.

 

Hvor seriøs kan han være med deg om han allerede tenker på å må betale barnebidrag?

[Yo&La+spire]

HI var kansje ikke så tydelig i innlegget sitt, men visst dere leser det godt nok så forstår dere at han snakker ikke om å betale barnebidrag for deres barn, men for de barna han har fra før;)

 

 

[Joikaboll@]

Har ikke lest alle svarene du har fått. Men ser du har fått et par erfaringer, hvorav den ene skriver at hun var 30 år da hun fikk førstemann, og at det var 10 ganger "værre" enn hun hadde forventet. Den andre som skriver var 21 år da hun fikk første og skriver at det var 10 ganger "enklere" enn hun hadde trodd.

 

Jeg selv fikk min første da jeg var 19 år, ikke planlagt, men dog velkommen. Forholdet mellom meg og faren røyk etter 1,5 år. Etter dette hadde vi et *avogpå* forhold i 7 år. Som også endte i en lillebror :-)

25 år gammel var jeg alenemor til to, frem til jeg var 29. Da møtte jeg en ny mann og jeg startet på nytt med små barn :-)

Da var de to eldste blitt 10 og 6 år. Så følelsen av å være førstegangs kom tilbake.

Jeg fikk min andre nr 1 da jeg var 29, min andre nr da jeg var 30 og nr 3. da jeg var 34.

 

Jeg syntes det var enklere å være førstegangsmor i en alder av 19 år enn 30. At jeg var mer ung og uvitende er nok grunnen. Forventningene var ikke så store den gangen, jeg bygde meg opp erfaringer underveis i svangerskapet og som ung småbarnsmor.

 

Da jeg startet på nytt hadde jeg forventninger og klare planer om hvordan dette skulle bli, det var nesten ikke noe som svarte til forventningene mine, det blei forandringer i det meste. Noe som stresset meg litt.

 

Og søvn, ikke minst. Jeg hadde helt klart behov for mindre søvn den gangen jeg var ung enn nå.....zzzzzzz.....

Siste 5 årene har jeg vandret rundt som en zombie ;-)

Men jeg nyter helt klart tiden og har nok en god porsjon mer med tålmdighet nå, men om det skyldes alderen min, eller at jeg har 5 barn eller om den ekstra porsjonen med tålmodighet kom med nr 4 som er et funksjonshemmet barn, det kan jeg ikke svare for:-)

 

Men det høres ut som om pappan har nok med de 3 han alt har, men jeg tenker litt... han har 3 barn, 2 med samvær, hva med den 3. og samvær? Jeg forstår veldig godt at han ikke vil ha flere barn på denne måten, det er jo ikke noen ønskesituasjon for hverken den ene eller andre. Kanskje han ser på dette med barn igjen som negativt pga egen erfaring?

Kanskje dere sammen kan klare å bli en liten lykkelig familie som kan ta vare på hverandre? Med litt hjelp?

 

Uansett, gi det en sjanse og innvolver mannen, det høres ut som om du alt har bestemt deg for å beholde og det har du lov til å ta avgjørelsen på selv.

 

Lykke til

 

[Gjest]

Du velger det som passer deg, uavhengi av han.

Jeg er selv 19 år, ble gravid da jeg var 18.

Når jeg er 20, kommer jeg til å være tobarnsmor.

Du klarer deg uansett veldig bra selv om han stiller opp eller ikke.

Pappa'n til jenta mi stiller ikke opp i det hele tatt, og hun klarer seg veldig bra hittil iallefall.

Send meg en PM om du vil

[Fire småtroll]

Du må ganske enkelt sette deg ned å prate med mannen!

Blir så mye synsing og antagelser i svarene her, for ingen av oss kjenner mannen din, og det lille du har skrevet kan tolkes både i beste og værste mening...

 

Men mannen er 27 år, han har vært sammen med deg i to år og er antagelig glad i deg. Jeg aner ikke hva som gjorde at de forrige forholdene hans røk, eller hvorfor den ene barnemoren er så bitter at samvær har blitt umulig. Men kanskje han er mer voksen nå, kanskje han faktisk ha lyst på et A4-familieliv med akkurat deg og deres barn når det kommer til stykket? Om ikke må du bestemme hvordan livet ditt skal bli, vil du ha barnet og oppdra det alene, eller vil du ta abort, hva kan du leve med i ettertid?

 

Ønsker deg masse lykke til! Håper alt ordner seg til det beste for deg. Gi mannen en sjanse, vil han ikke så må du tenke på deg selv og barnet, ingen andre!

[Gjest]

Tusen takk for mange gode svar folkens! Og ja,det ble nye frem og tilbake mellom alle som har svart pga jeg hadde skrevet så lite og kort.

 

Men er jo kjæmpe glad i samboeren min,men jeg vet faktisk ikke om jeg klarer å leve med å ha tatt en abort.

Jeg og samboeren min skal sette oss ned og snakke om det,så klart.

Vil han ikke snakke,så vet jeg jo hva han sikter til,så da sier jeg good bye.

 

Noen som har erfaring fra abort..?

[Gjest]

Vil han ikke snakke,så vet jeg jo hva han sikter til,så da sier jeg good bye.

 

Men jeg kjenner han såpass så jeg vet at han iværtfall kommer til og sette seg ned sammens med meg og prate om dette..