Flere med svigermor problemer??

[kolargol]

Hva kommer det av...Dette med svigermor?

Jeg hadde selv et veldig godt forhold til min i starten. Men da min mann og jeg fikk vårt felles barn endret ting seg raskt.

Svigermor hadde store forventninger til det og bli farmor og ønsket å ha alt fra seng, stol, stellebenk og leker hjemme hos seg selv...og på hytta. Alt var jo i beste hensikt men jeg som er en såkalt hønemor hadde vel ikke planer om så mye barnevakt. Jeg ble nok hønemor da jeg fikk mitt første barn som kom til verden med en vekt på 500gr og holdt på å forlate meg ved to anledninger. Jeg har hele tiden vært klar på hvordan jeg ønsket og være som mor og det at jeg ikke sender ungene mye bort har jeg kompensert med å være sammen med svigerforeldrene mine mer enn normalt. Hytteturer, påskeferier, sommerferier, middager, åpen dør til vårt hjem, helligdager og generelt dagligdagse ting.Svigermor ønsker å ha flere faste dager hun kan hente barna, ta de med på helgturer sommer og vinter, pynte jultre sammen, gå på teater osv... I utgangspunktet bare hyggelig men for meg blir det så mange ønsker, ofte, og helst uten oss foreldre. Gjerne er det ting jeg også ønsker å gjøre med mine egne barn som jeg ikke vil gå glipp av. I tillegg overøser hun barna med leker de gangene hun henter de, gjerne får de velge seg en leke hver i butikken eller så har hun allerede kjøpt noe nytt som venter de hjemme hos henne. Til jul handler hun gjerne for 3000,- pr barn og vi har gitt uttrykk for at vi synes det er litt mye. Hun blir sur istedenfor å se at vi bare ønsker at barna ikke skal overøses med gaver.

For å gjøre historien kort så hopet uenigheter og problemene seg opp og min mann og jeg valgte å gå til en familieterapeut for å få råd til hvordan vi skulle takle situasjonen med hans foreldre og oss og våre barn. Min mann kom jo i en vanskelig posisjon, mellom barken og veden... Han er jo glad i sine foreldre men mente de gikk for langt og burde respektere våre ønsker for vår egen familie. Hun respekterer hans storebror og deres familie, men ikke oss. Svigermor klarte t.o.m og anklage oss for ikke å ha fremstilt saken korrekt hos terapeuten og mente vi gjorde ting galt. Hun har skrevet brev til meg og fortalt meg så mye dritt. Hun kan ikke si en positiv ting om meg som mor, selv om alle som kjenner meg vet at jeg lever og ånder for barna mine.Min mann mener brevene er helt forferdelig. Nå har det pågått i ca fire år og det har gått så langt at mine svigerforeldre og jeg ikke prater sammen.Det er vondt å sende ungene til mennesker som klart sier ifra at de ikke respekterer eller liker meg. Jeg har aldri gjort de noe galt, bare ikke gjort ting på den måten de ønsket. Hvor langt må man strekke seg i en slik situasjon...? Hvordan kommer en familie seg ut av en slik situasjon... Er det overhodet mulig?

[Mel_88]

Herre gud, blir så provosert, Vet det er foreldrene til mannen din. Men unnskyld meg svigermor til denne familien. Du har hatt dine unger å la nå ungene dine få ha sine. Gud, kjenner det koker i hele meg!!!!!!

[kolargol]

Det føles godt med litt forståelse...

[majsen81]

Kjære deg!!

Jeg føler sånn med deg!!!!!

Jeg har selv en svigermor som jeg ikke kommer over ens med. Jeg er gravid med vårt første barn, og hun er overhodet ikke interessert i graviditeten min, eller hvordan jeg har det, men har sagt klart i fra at hun skal være barnevakt når barnet kommer..

Jeg synes det er utrolig vanskelig å snakke med mannen min om dette, da han er som du skriver i innlegget ditt, mellom barken og veden..

Hun er også flink til å gi meg kritikk når andre ikke hører det, så jeg har ikke alltid vitner til hennes dårlige oppførsel.

Hun har for eksempel kritisert meg fordi jeg ikke ønsker å spise spekemat og mykoster nå som jeg er gravid!!

Jeg har slitt med veldig mye hormon relatert hodepine i svangerskapet og jeg var så dum å fortelle henne det.. Da fnøs hun bare av meg og sa at man fikk ikke vondt i hodet av å være gravid....

Mannen hennes får bare kjeft hele tiden.. Vi sitter der i familieselskap med 14 mennesker rundt bordet og foran hele familien kjefter hun på han for et eller annet.. HVER GANG FLERE GANGER I LØPET AV SELSKAPET!!! Dette er jo noe jeg egentlig ikke har noe med, men jeg blir utrolig provosert av hennes oppførsel overfor sin mann,. Når hun setter i gang med sine stikk mot meg, sier ikke mannen hennes et ord.. Han bare sitter der og nermest ser i bordet Jeg tror han har gitt opp... Han er forresten snill som dagen er lang:)

 

Min mor gjennomskuet svigermors oppførsel og væremåte første gang de møttes, så jeg har mammas fulle støtte hele veien uansett, og det føles godt..

 

Når jeg leser ditt innlegg, synes jeg du har vært utrolig storsinnet som har tatt med din svigermor på omtrent alt. Det sier veldig mye om deg som person og at du virkelig har prøvd å holde familien sammen så godt du kan. Jeg tar av meg hatten for deg:)

Jeg ville ikke klart å være så storsinnet som deg, jeg prøver bare å forholde meg så hyggelig jeg bare klarer de gangene vi sees og ellers så holder jeg meg laaaangt unna.. Er veldig spent på hvordan det blir når babyen blir født, det får bare tiden vise...

 

 

[attpåklatt 75]

blir litt provosert egentlig jeg. mulig dere ikke er så venner nå, men grunnen til at dere har blitt uvenner skjønner jeg ikke helt. skulle inderlig ønske at mine barn hadde besteforeldre som kunne stille opp og være besteforeldre. pga sykdom har jeg absolutt ingen som kan ta med ungene på tur noen stedet. hadde gitt mye for at de kunne hatt en bestemor som tok de med på kino, eller en liten tur en gang

[kolargol]

Jeg skjønner at for en person som har lite hjelp fra besteforeldre kan det være vanskelig å sette seg inn i en situasjon som min. Det må være trist å ikke kunne få hjelp ved behov.Og at du synes jeg burde være takknemlig for en som ønsker å gjøre så mye for mine barn. Men det dreier seg om langt mer enn det. Det handler også om at de ønsker å gjøre ting på sin måte, gjerne stikk i strid med mine ønsker. Når vi feks er samlet på hytta og jeg ønsker en helg å finne på noe alene med min mann og barna for noen timer er hun rask på pletten og minner meg på at hun har lovet barna og se på dyra hos bonden (et eks bare) og at hun må holde det hun lover. Da kan jeg på en pen måte si at du må nesten sjekke med oss først om vi har lagt planer for dagen før hun avtaler med barna. Det blir tatt som kritikk. Mannen min tør jo knapt å spise en pølse i bua fordi hun venter oss hjem til middag. Om jeg sier ifra at barna ikke får kjøre moped med farfar uten hjelm for det er våre regler ang sykling osv, da har jeg raseriutbrudd. De kommer gjerne uanmeldt en søndag turklare og vil ta med barna i skogen, men når vi allerede har piknik kurven klar ønsker vi selvsagt å gjennomføre egne planer selv. Istedenfor å smile og bli med er skuffelsen der for at de ikke kan ta de med alene. Jeg inviterte alle besteforeldre sammen til pepperkakehus baking. Jeg trodde det var bra. I ettertid har jeg skjønt at hun gjerne skulle gjort slike ting hjemme hos seg selv. Dette er viktige ting for meg som jeg også ønsker å gjøre med mine barn. Hun vil også gjerne gi de påskeegg, julestrømpe og julekalender. Med doble sett besteforeldre og foreldre kan det bli mye. Istedet for å forstå at jeg bare ønsker å bevare det magiske med en liten gave hver dag i desember ble hun sur for at hun ikke kunne lage kalender. Og det er mange eksempler. Alle familier er forskjellig og jeg mener at det er viktig å la kjernefamilien få styre hverdagen slik de ønsker istedenfor å overstyre den. Det kan faktisk være vanskelig når besteforeldre blander seg for mye inn i ens liv, det betyr ikke at jeg mener det er uproblematisk å ikke ha noen. Men takk for tilbakemelding. Det er jo akkurat det jeg ønsker.

[Figa]

Attpåklatt 75: Det handler nok ikke om at man vil hindre svigerforeldre å ta med seg barna på en liten tur. Noen har det med å ta fullstendig kontroll over ALT du gjør med barnet ditt. Det er kjempe slitsomt å ha en som hele tiden vil ha sitt ord med i saken, selv om h*n ikke skulle hatt noe å si. Å ha en som alltid klager over tingene du gjør, og som ikke lar deg være mamma. Jeg har behersket meg utallige mange ganger, bitt meg i tungen for å ikke få raserianfall og tøyd meg så uendelig langt uten at svigermor har gitt blanke faen, men kjørt på med sine meninger om hva jeg skal gjøre og hvordan jeg skal være som mor. Og ikke bare det, men fortalt meg hva jeg skal gjøre og ikke gjøre med MITT barn!!! Nå er det sånn at jeg blir fysisk syk av å være i nærheten av dette mennesket. Jeg blir kvalm av å høre navnet hennes og kroppen begynner å skjelve hvis jeg vet at hun er i nærheten. Derfor holder jeg meg for tiden langt unna denne helvetes heksen (for det er nettopp det hun er) og drar bare på de besøkene som er uungåelig.

-Ja, jeg vet at det nå ikke er en enveiskjørt gate, men jeg har ikke gjort annet enn å prøve. En dag går man lei.

 

Det beste er nok å snakke med mannen sin om det. Det gjorde jeg, og siden han verken er blind eller døv, støtter han meg 100%. Selv om svigermor hvisker ting i øret ditt når ingen er til stedet, er nok det hun gjør såpass tydelig at andre kan se det. Jeg synes også at det var vanskelig å snakke med kjæresten om det i begynnelsen, men det ble så mye bedre å ha han i ryggen!

Lykke til med marerittet fra helvete, håper deres historier ender bedre enn min!

 

[kolargol]

Det blir flere utfordringer i parforholdet når det kommer et lite nurk i familien, men vi ville jo ikke vært foruten så de tar man imot med strak arm. Men det kan til tider være tøft. Jeg for min del merket som tidligere skrevet at våre problemer dukket opp når vårt første fellesbarn kom til verden. Jeg har et barn fra før som de tok imot med åpne armer men det var aldri denslags problemer da. Han forlangte hun ikke noe med på den måten. Akkurat som om at barnebarnet hennes er noe som hun føler hun har en slags eierett på og at hun må på en måte blande seg inn. Det blir bare på feil måte og når vi sier ifra, på en aldri så pen måte så gir hun seg bare ikke. For meg var det vansklig å ta det skrittet å gå til en familieterapeut. Men når våre problemer ikke var skapt av at min mann og jeg hadde kall det samlivsproblemer så ble det litt lettere, Det var viktig å investere i forholdet. Før kranglet vi om foreldrene hans for vi klarte ikke å diskutere det på riktig måte. Men terapeuten lærte oss å vise hensyn til hverandre og at det først og fremst var viktig at vi tok hensyn til oss selv som en kjernefamilie og ble enig om hvordan vi ønsket hverdagen vår. Nå krangler vi sjelden om det. Vi prater masse og forteller hvordan vi har det. Det er et sårt tema og kan fort bli ødeleggende. Det ønsker vi ikke. Men det er viktig å kunne prate om det. Ellers blir det fort en verkebyll. Lykke til med svigermor og ikke minst babyen!!!... Nyt den første tiden, den går så fort. Takk for tilbakemelding.

[kolargol]

Helt riktig Figa. Det handler ikke om at man vil hindre samvær mellom besteforeldre og barnebarn. Det er stor forskjell på at de noen ganger tar med barna på en tur eller er barnevakt innimellom, fra at du føler at de forventer og forlanger for mye og for ofte. En ting er også om hun respekterte meg og mine avgjørelser, men når det i tillegg er problematisk fordi hun ofte setter spørsmålstegn ved hvordan vi gjør ting, eller velger å gjøre ting slik hun ønsker, blir det ekstra vanskelig. Jeg kjenner meg igjen i mye av det du også skriver og vet alt om skjelvingen i bena og den uvelle følelsen som til tider velter inne i seg. Fint å høre at du har støtte hos mannen din. Det har jo jeg også men synes det alikevell er vondt å se hvordan han må balansere en slik situasjon og jeg kan til tider se han sliter med det hele. For oss måtte det en familie terapeut til for at han skulle se ting fra min side. Før det var det viktig for han å holde foreldrene fornøyd. Det var lettere for han og tyne meg. Det var utrolig vanskelig. Men heldigvis har han fått opp øynene for hvilken rolle besteforeldre burde ha i en familie.

Lykke til du også videre med svigermor.:-)

[attpåklatt 75]

kan skjønne problemet ditt med at andre tar over livet ditt, her er problemet at både min mor og min svigermor er såpass dårlige at det er heller vi som må stille opp istedenfor at vi får hjelp... eldstemann er 13, og han har ligget borte kanskje 5 ggr hos familie, nr to er 10, og han har vel gjrt det 2-3ggr... men ser jo at det blir ille når det blir galt uansett hva du prøver å gjøre. trur je hadde blitt rimelig sint på gubben om han itte hadde støttet meg der. hvis det er et så stort problem, synes je du sku fullføre de planene du alt har lagt for dagen. kan nok hende de blir fornærmet, men det går nok over. kan aldri tenke meg at noen som er så ivrige besteforeldre, klarer å holde seg lenge unna bare fordi de er furt. gjør du det noen ganger, bør de jo ta hintet, og forhåpentligvis spørre deg en annen gang før de bestemmer og lover ungene ting

[Prinsesse2_på_vei*Fødeklar*]

Off må være vondt å være i en slik situasjon med svigermor som man ikke går over ens med. Selv har jeg en kjempekoselig svigermor som alltid spør hvordan det går med meg og som alltid snakker positivt om graviditeten:) De har også hjulpet til med å kjøpe en del baby ting og betalt vogn osv og gleder seg masse til å bli besteforeldre. Tror ikke jeg hadde holdt ut i med en svigermor som enten blandet seg for mye eller ikke viste noen interesse..

[slankeguri]

Jeg hadde også et veldig godt forhold til min svigermor før ungene kom,men da forandret hun seg veldig. Hun tilbyr seg aldri å passe ungene og må nesten tvinges til å ha de hvis vi ønsker en kveld på kino... Det er nesten så jeg misunner deg=)

 

Håper det ordner seg for dere!

[Esra]

Har et kjempeproblem med min svigermor. Fra vi kunngjorde graviditeten har hun virket uinteresert. Bare kommet med negative bemerkninger, slik som "åå..en skrikeunge..ja det blir gøy å se hvordan dere skal takle det", hun er overhodet ikke interesert i min gravide situasjon, vi bor i samme hus, hver vår etg, men hun er mer opptatt av kjæledyrene sine. Har også klagd og snakket nedsettende om navnet vi har valgt til vårt barn. Det som er mest sårendes, er at mine foreldre, som ikke bor i samme by som oss og er så glade på våre vegne og gleder seg til å bli besteforeldre, får mye mindre tid med barnebarnet når det kommer, mens min svigermor, som ikke gleder seg, kommer til å ha daglig kontakt med barnebarnet . Vet ikke om det er hennes måte å takle alderdommen på, det er første gang hun blir bestemor, men dama er faktisk over 50, og jeg og hennes sønn er 26 og 30, så jeg vet ikke helt hva hun frykter..Jeg om min mann har vært sammen i 7 år, og gift i 2.

Har egentlig aldri hatt noe problem med henne tidligere..syntes det bare er trist at hun er så uinteresert...

[kolargol]

nei, det var den mellomtingen...:-)

[kolargol]

Fc1982... trist å høre at hun virker så uinteressert. Ut ifra det jeg leser burde jo svigermor vært forberedt på at det kommer et lite barn. Dere har jo vært sammen lenge og er jo i en perfekt alder til familieforøkelse så det burde ikke være noen bombe for henne. Da er det såklart trist å høre at hun har så liten tiltro til dere og viser liten glede over graviditeten.. Mye mulig kommer hun til å ha glemt hvor lite interssert hun var i graviditeten da babyen deres kommer. De rører raskt ved hjertet våres. Kanskje hun da endrer oppfatning. Spørsmålet er om du har glemt holdningene hennes. Da kan det for deg være vanskelig å se at hun plutselig synes det hele er flott (om det blir utfallet da) Tror det er lurt å prøve å få luftet det for henne. kan ikke mannen din ta en prat med henne å høre om det er noen grunn for hennes negativitet til svangerskapet. Det skal ikke alltid være lett.Lykke til med baby i hvertfall:-)

[lilleguttetutt]

Jess, kan komme med min historie.

 

Meg og mor til mine barn fikk barn ganske tidlig i forholdet vårt. Hun ble gravid etter vi hadde vert sammen 3mnd. Hun var då 16 og jeg 20.

5 mnd ut i svangerskapet tok svigermor med meg på kjøretur for hun ville preike med meg. Der sa hun:

Min kone skulle gå på folkehøyskole, mens hun skulle ta seg av barnet, jeg skulle ikke bry meg. Fikk grei beskjed om at hun skulle ha barnet.

 

Svigermor er ikke vandt til å bli snakket i mot, så da jeg satte ned foten ble det bråk.

 

Hun har hele tiden skulle styre hva vi skulle gjøre med barnet. Gått rundt å fortalt til slekt og venner at hun tror jeg slår min kone. Sier at jeg har psyopatiske trekk. Sier at jeg ikke er takknemlig for hjelpen vi får. Jeg er takknemlig for hjelpen jeg får når vi virkelig trenger hjelp.

 

Hun har heletiden hintet frem på til min kone at hun må flytte fra meg, siden hun ser at hun ikke har det bra. Nå i det siste har hun fått lillesøstra til min kone til å oppføre seg likt. Så nå jobber de aktivt for å få min kone til å flytte fra meg.

Min kone har sjult for meg hvordan de er overfor hun. men en melding hun har fått fra søstra såg jeg, der sto det "Du må flytte fra den psykopaten der, fatter ikke hvordan du gidder. Jeg har aldri likt han og kommer aldri til å godta han".

Hun er nå gravid med vårt tredje barn.

De har nå begynt å få til å styre min kone til å miste følelsene for meg. Hun jobber hardt for å få de tilbake, men ikke lett når moren og søsteren jobber for det motsatte.

Siste svigermor nå gjør er å sette penger inn på kontoen til min kone. Sier det er for å hjelpe...

 

Noen som har forslag til løsning?

 

Så HI jeg har en forståelse hvordan du har det;)

[Lise---83]

Unnskyld meg, men du høres utrolig smålig og vrang ut!

 

På hvilken måte er det "slemt" av bestemor å dukke opp klar for å ta med ungene på tur på en søndag? Eller å ville ta dem med på teater?

 

Unger har faktisk godt av å ikke være limt fast til mamma.

 

 

Om du prøver å tenke litt på ungene, hvor utrolig heldige de er som har en engasjert bestemor? Snakk med henne på en rolig måte, si at du skjønner at hun vil være sammen med barnebarna, og at du setter pris på det, men at det er fint om hun avtaler med dere først! (så slipper dere å "dobbeltbooke")

 

Du sier at det er ting du vil gjøre med ungene selv! - vet du? unger tar ikke skade av verken å bake pepperkaker eller å gå på teater to ganger.

[kolargol]

Takk for svar Ramandra. Men jeg tror nok ikke du har forstått problemstillingen helt. Som jeg skriver så er alt svigermor gjør helt sikkert i beste hensikt. Det er ikke slemt å ønske å gjøre hyggelige ting med barnebarna, og det har de absolutt gjort ved flere anledninger. Det som blir slitsomt er når man på en pen måte sier ting ikke passer (det har vi allerede gjort) og de blir fornærmet. I tillegg er det stor forskjell på å gjøre hyggelig ting innimellom til det at de nesten ønsker faste samværsdager. Skulle vi gjort det med flere sett besteforeldre, ja for gjør man det med det ene settet kan det jo hende at andre føler vi gjør en viss forskjells behandling, så blir det mye barnevakt. Heldigvis maser ikke min egen mor og velger å la oss foreldre få ta initiativet. I tillegg synes hun også det er hyggelig å være samlet alle sammen og føler at hun får mer enn nok samvær med barna. Jeg kaller vel ikke heller at barna er limt fast til mamma når de er på skolen og barnehagen hele dagen hele uken, i tillegg så har vi normal omgang med venner og bruker barnevakt når det er behov for det. Barna er også ute med sine venner store deler av dagen, og har sine faste aktiviteter i løpet av uken. Vi er alle forskjellig og jeg ønsker så mye som mulig tid med barna mine og så lenge jeg ikke utelukker noen i fra livene deres ser jeg ikke problemet. Og som du også leser ut i fra mitt første innlegg så har vi gått hos en familieterapeut for å få hjelp til å komme ut av en vanskelig situasjon. Da synes jeg det ligger i kortene at vi såklart har pratet fornuftig med henne allerede men at dun desverre ikke ønsker å respektere våre ønsker. Det blir helt feil for meg uansett hva som er riktig eller feil egentlig. Besteforeldre bør respektere barnebarns foreldre så lenge det ikke dreier seg om omsorgssvikt, hvilket vi er langt ifra. Ønsker de et godt forhold til barnebarna sine er regel nr 1 og behandle foreldrene deres med respekt og være hyggelige. Du avslutter med å si at ungene sikkert ikke har vondt av å gjøre ting to ganger... Når barn kommer opp i en viss alder gidder de faktisk ikke alt vi voksne synes er koselig. Det er mye annet som opptar tiden deres. Mine barn liker å pynte juletre, men det er ikke så mange kulene som skal til før guttene er ferdig. Kan tenke meg de hadde vært fornøyd om det hadde blitt en to- tre trær før jul. Også er det masse juleaktiviteter på både skolen og i barnehagen. Det skal jo være gøy... Men det kan faktisk bli for mye av det gode. Men takk for tilbakemelding.

[lilleguttetutt]

Heisann

 

jeg er med på hva du mener, men min svigermor kom til meg når første var på vei og sa direkte til meg at hun skulle ta seg av barnet. Jeg skulle ikke ha noe med det å gjøre.

 

Siden den tid har hun pørvd å ødelegge mellom meg og min kone. Og nå fått meg seg en av døttrene sine til å jobbe med min kone slik at hun skal miste følelsene sine for meg. Noe de begynne å få til er jeg redd.

 

En ting er å hjelpe når vi trenger det, en annen er å overstyre noe min svigermor har prøvd.

[kolargol]

lilleguttetutt.

En utrolig kjip situasjon dere er i. Men en ting vil jeg si først... jeg synes det står stor respekt av deg som tok et slikt ansvar når din kjæreste ble gravid første gangen. Dere var unge og en gutt i din alder kunne fort tatt "stikkabussen". Ut i fra det jeg leser virker du som en ansvarsfull mann som virkelig er glad i familien sin. Synd ikke svigermor hadde større tiltro til dere den gangen, og nå. Jeg skjønner frustrasjonen til en mor hvis datter blir gravid som 16 åring. Men når skjedd er skjedd er det viktig å gi støtte og råd istedefor og prøve å overta foreldrerollen som dere ønsket å gå 100% inn for. Hun hadde vunnet så mye mer på å håndtert saken på en annen måte, og samtidig hadde hun kanskje også etterhvert sett at du var en ansvarsfull kar, ikke bare en som hadde gjort datteren hennes gravid. Jeg håper kjæresten din oppi alle dårlige tilbakemeldinger hun får om deg, klarer å ta egne beslutninger å se hva for en fin kar og god pappa til barna hun har. Det er vanskelig å gi gode råd men det viktigste er at dere kan prate sammen om problemene og det er noen ganger fantastisk godt å få hjelp av en familierådgiver til vanskelige situasjoner. Man har ingen ting å tape, bare vinne! Lykke til med tredjemann... som burde være bevis nok på at dere vil ha hverandre:-)

[isabelan]

Jeg kan ikke klage over svigermor, men min farmor. Altså mammas svigermor.

 

Mamma ble også gravid ganske tidlig egentlg med meg, og hun og pappa fikk to barn på tre år. meg og min bror. Alt var fryd og gammen, og stolte besteforeldre i begge ender. Bygde hus å levde lykkelig, giftet seg og fikk en tredje. Med besteforeldre som var stolte og glade, stilte opp, passet oos, ga oss leker osv.

 

Men når jeg kom i tenårene begynte jeg å merke at mine søskenbarn (med samme bestemor som min farmor) hadde minimalt med kontakt med henne, ville ikke være hos henne. De er noen år eldre enn meg.

 

Begynte også å oppleve å måtte sitte å fortelle henne alt, enten jeg ikke viste noe eller ikke, om de andre i familien, og alt skulle være negativt.

 

Begynte også etterhvert å reagere på at i perioder kunne det gå flere måneder før vi hørte eller så henne.

 

Så skulle jeg konfimeres, jeg ville ha en folkedrakt, istedet for bunad, noe jeg fikk og foreldra mine styrte for å få tak i syerske som kunne sy den drakten. Endag kom min farmor på besøk, og tok fram en bunadsskjorte hun var begynt å sy på, hun var begynt å sy bunad til meg uten å snakke med meg eller foreldra mine, og selfølgelig ikke den jeg ønska meg. Først virket det som om jeg måtte få hennes bunad, men pappa klarte å få ut klart og fortsåelig nok at jeg ville ha en annen, og at den var ordnet. Og fra min konfirmasjon til jeg var 18 hadde hun ingen kontakt med meg eller mamma. Selv om jeg bodde hjemme hos foreldrene mine, hun besøkte kun når mamma var borte, og prata ikke til meg. I tillegg begynte jeg å forstå hvordan ting hadde foregått under hele oppveksten min. Hun snakket bak ryggen til familiemedlemmer, utstøtte sine egne barn og barnebarn ettersom hva hun mente om dem, og var hun blid på oss så overøste hun oss med besøk og penger. Nå har jeg en lillesøster som er på tur inn i tenårene, hun kom en dag hjem fra farmor og sa til mamma; "jeg synes bestemor er blitt ekkel, hun ville at jeg skulle fortelle alt jeg visste om søster, og alt jeg sa fikk hun til å bli negativt å farlig for meg, hun sa tilogmed at jeg ikke burde være stolt av søstera mi, og at jeg burde flytte fra deg mamma."

 

HELDIGVIS begynner hun å bli så stor at hun skjønner hvor flisa ligger, og lar seg ikke lenger affisere med hva farmoren sier til henne, men prater det bort.

[Pennuna]

 

Før jeg ble gravid syntes jeg at jeg var kjempeheldig med svigermor, men som Kolargol beskriver, hadde hun nok skyhøye forventninger til å skulle bli farmor. Tror mange ønsker å oppleve "morsfølelsene" en gang til, og det blir jo helt gærnt. Fra sønnen vår var nyfødt syntes jeg det var veldig hektisk fra hennes side. De første seks ukene i barsel er sårbare, og jeg var sliten. Stadig ville hun komme på besøk, men hun var kun intr i å komme hvis han var våken. Hun bar ham hele tiden, selv da det var åpenbart at han skulle ha pupp. Han skrek og skrek. Jeg måtte ofte "ta ham tilbake" for å legge ham til brystet, etter en del hint på forhånd. Han tok hverken smokk eller flaske, hvilket hun blandet seg mye i. Tror hun mislikte at hun ikke kunne mate ham eller stoppe gråten hans. Dette høres ut som bagateller, men det var MYE av det og jeg ble fryktlig sliten. Det toppet seg fullstendig da dåpen nærmet seg. Både hennes familie og vår hadde en dåpskjole som kunne brukes, og det ble et helvetes oppstyr da mannen min og jeg valgte den som tilhørte vår familie. Prøvde å snakke med både henne og svigerfar, da jeg er vant til at det hjelper å snakke om ting, men det gjorde bare vondt værre. Hun fantes ikke ydmyk, forståelsesfull eller beklagende. Jeg prøvde alt jeg kunne å ta på meg mye av skylda, men fikk ingen ting igjen. Jeg sa jeg var glad i henne og foreslo måter vi kunne være sammen på, men hun holdt seg faktisk helt unna i TO MÅNEDER helt til dåpen sto. Etter det har det aldri blitt nevnt. Familien til mannen min er ikke så vant til å snakke om ting, og hele dåpen har nærmest blitt et tabu. Blir nesten tragikomisk når neste mann skal døpes. Vi får lite hjelp, selv om jeg tror de har et bilde av at de stiller opp mye. Mannen min er enig med meg, men tør ikke riktig ta det opp med dem. Er så redd for å såre henne, og det mener jeg er noe av problemet. Hun får det som hun vil ved å "furte" som hun gjorde i forbindelse med dåpen, og avskrekker alle fra å irettesette henne, eller ta opp ting med henne. Kjenner meg sånn igjen i den kvalme følelsen som setter seg i kroppen ved hennes nærvær, stemme osv. Prøver hele tiden å være vennlig innstilt ovenfor henne, fordi det er farmoren til sønnen min og mammen til mannen min, men gang på gang blir jeg skuffet eller såret.

[kolargol]

Isabelan.

 

Ut i fra det du skriver står det stor respekt av dine foreldre som tydligvis har klart å skjerme dere fra de koflikter som har vært mens dere har vært små., faktisk helt fram til tenårings stadiet. Det er jo det man ønsker, og sørge for at besteforeldre/barnebarn skal få et godt forhold uavhengig av voksnes forhold. Det er en utfordring. Men når barna (altså barnebarna )blir større forstår de mer og mer av familiekonflikter og det er vanskelig å skjule uenigheter og problemer som har vært/er. Sannheten kommer for en dag, og det ville jeg virkelig ha tenkt mer på dersom jeg hadde vært bestemor. Der kommer vi tilbake til det og respektere foreldrene til barnebarnet ditt om du ønsker et godt forhold til de... Selv om du som bestemor kanskje ikke alltid er enig i dagens oppdragelse og hvordan man som familie ønsker å ha det. Det kommer en tid hvor det ikke lenger holder med å komme med gaver og is. Jeg tror man som barnebarn blir utrolig skuffet når de omsider skjønner at besteforeldrene som de har vært så glad i ikke kommer overens med foreldrene dine, og at de har behandlet foreldrene (eller en av de) dårlig. At de tør å risikere å tape så mye.Godt å høre at din lillesøster ikke går fem på.

[kolargol]

Pennuna. Jeg skjønner jo at besteforeldre synes det er stas å bli besteforeldre... Men det må da være enda mere stas å se sin egen sønn/datter og svigersønn/svigerdatter bli foreldre! Og la de få lov til å være det på sin egen måte. Det er ikke deres tur men neste generasjon sin. Hvorvidt det er morsfølelse som blir vekket, trang til å gi råd ut i fra egen erfaring, at de mener vi gjør ting feil eller genuint ønske om å hjelpe vet ikke jeg, men det viktigste er at de prøver å forstå hvordan vi som foreldre ønsker å ha det og prøver å respektere det, tross uenigheter. Jeg ønsker deg lykke til med din svigermor. Stå på!

[Pennuna]

 

Takk for forståelsen! Føler at jeg bare fikk forklart toppen av isberget, men sånn er det jo i dette forumet..

Lykke til du også!