Jeg hater hunden vår...

[† I Jesu Navn †]

Det er det værste jeg har lest. Det ville vært skillsmissegrunn for meg. Dessuten er det ikke lov.

[Anonym bruker]

skjønner deg godt..vi har to katter,og di hadde sambo før jeg kom inn i bildet..HATER DEM...pisser,klorer sund sofaen min,bæsjer der ungene min kryper rundt,føler aldri det blir rent..og han vil ikke kvitte seg med dem..æ blir kvalm..og lurer faktisk på å flytte fra han..når han kan sette kattene fremfor min allergi,ungene og renslighet..er jo forbanna æ som må vaske etter dem..fytti katta!!!!!!!!

[Anonym bruker]

For en ubrukelig mann. Synes du gjorde et lite gjennomtenkt valg når du var med på å anskaffe hund, uten å tenke over ansvaret som medfølger. Men du har vist ansvar ved å innse at det da gjerne er best å omplassere hunden. At han alene vil beholde den burde bety at han tar sin del av ansvaret.

 

Send ham på dressurkurs med hunden. Og les bøker om hundeoppdragelse selv. Hvis dere får skikk på hunden vil både hunden og dere ha det mye bedre.

 

Fordel oppgavene litt, i det minste. Du kan vel ta en tur med hunden i blant, og hjelpe litt med pelsstell osv, men enig i at størstedelen av ansvaret burde være din manns, siden det er han som vil beholde hunden. Men noe bør du også være villig til å gi.

[Tokatter_USA]

Gjør hunden til ditt prosjekt. Stell den, gå på dressurkurs, les bøker, gå turer med den. Det er sunt å gå tur for deg også! Når du merker at ting bedrer seg, at den blir mer avhengig av deg, at den får en bedre personlighet, så skal du se at du blir glad i den. Overta den, rett og slett. Hvis du elsker dyr, så finner du nok en liten plass for den i hjertet ditt hvis du leter.

[Anonym bruker]

Svigermor sa til meg, at da sønnen hennes flyttet tilbake hjem til henne etter en skilsmisse, tok han med en schæfer. Den hunden tok han ikke vare på, men hun kunne ikke ta seg av den. Hun maste og maste på han, om å ta seg av dyret, eller levere den for omplassering. Men han nektet å levere fra seg sin "kjære" hund!

 

Vel, en dag, mens han var på jobb, hadde hunden rotet med en potteplante. Den dro planten fra det ene rommet til den andre, og laget et rot uten like over alt. Da fikk svigermor nok!

 

Hun festet et hundeband på dyret, og tok han med i bilen, og kjørte han til foreningen for omplassering av dyr!

 

Ble et forferdelig leven da sønnen kom hjem. Men hun sa at hvis han ville ha igjen hunden, fikk han finne seg et annet sted og bo. For hos henne kom det ikke et dyr til over dørstokken!

 

Han valgte å la hunden bli bortadoptert. Og det var jo det beste for dyret, som aldri fikk stell uansett.

 

Hvorfor holde på et dyr, når man ikke kan gi det oppmerksomhet og kjærlighet? det er jo ikke akkurat et liv for hunden?!

[Anonym bruker]

Ærlig talt folkens....

 

Dere er vel den typen som skal ha hunden uansett om dere innser at det var kanskje feil valg men skal beholden den bare for å beholden.

 

HI

Det er selvfølgelig en utrolig kjip situasjon du er i men jeg synes det er bra at du innser at hunden kan få det mye bedre hos andre som har id og mer lyst til å ta vare på den.

Som hundetrener vil jeg si at det er flere ting dere kan gjøre for å bedre situasjonen. Det med at han piper og klager er nok fordi han ikke for nok tur eller simulering..

Jeg har full forståelse for at du ikke vil ha hunden.

 

Veldig mange eiere kjøper hund etter utseende på hunden. Man må virkelig sette seg inn i hunderaser og gjerne ett år før man bestemer seg for en hun..

 

Lykke til

[TrustNoOne (but Me)]

Hei HI.

 

Jeg slet litt med samme problemet som deg, gjennom svangerskapet og etter barnet ble født ble det veldig tungt å være hundeeier. Vi har to ivrige terriere som var vant til masse tur i skog og mark med meg før jeg ble gravid. Jeg er veldig glad i fjellturer og koste meg masse i flere år med hundene, og syns det var veldig tøft når bekkenløsningen slo inn og de to små måtte klare seg uten de vanlige turene. De ble naturlig nok urolige og fant på masse rart de ikke hadde gjort før. Vi ble egentlig enige om å omplassere dem, men det var ingen som meldte seg som var aktuelle. Poenget var jo å finne et nytt hjem hvor de ville få det bedre enn hos oss, men vi var ikke trygge på at det ville bli tilfellet - noen ringte og ville ha en søt liten vofs til datteren sin, en annen gikk på gymnas og bodde på trang hybel osv. osv. Ingen hadde på forhånd satt seg inn i rasen og hva som kreves, de hadde knapt nok lest informasjonen vi la ut, de så bare på bildene og tenkte "ååå så søte, de må vi ha!" Løsningen her ble å leie inn et menneske til å gå tur med dem to ganger i uka. Da er de ute i friluft i minst en time, og de får masse sosial trening med andre hunder. Det koster litt, men er verdt hver eneste krone! Vi har nå to harmoniske, glade hunder som trives kjempegodt. Med disse to turene klarer de seg med to små turer per dag ellers i uken. Det er kanskje et alternativ siden din mann ikke vil kvitte seg med hunden? Hvis dere skulle komme frem til at hunden må omplasseres, kan dere jo ta kontakt med Fant Omplassering, eller evt raseklubb hvis hunden er renraset? Man kan også få god hjelp hos NKK.

 

Skjønner godt dette er tungt, håper det ordner seg til det beste for dere!

[Anonym bruker]

Stakar hund:( angrer på at jeg leste innlegget ditt. Syns det er skikelig skikkelig dårlig gjort av deg å ikke gidde å ta vare på hunden. Selv om du er sliten er du skikkelig egoistisk. Tenk om det var Du som var bikkja! Går du aldri ut med ungene dine? Kan du ikke ta den med?

Får vel ikke no særlig oppmerksomhet heller den hunden stakar..

Mannen din virker helt dust i hodet

[Anonym bruker]

Ikke det at jeg er noe dyreelsker,men HALLO???Dere har et ansvar begge to..gravid eller ikke!

hva når barnet ditt ikke står til dine forventninger¨,adoptere vekk da?Bare for og sette det litt på spissen.Når en får et dyr,spesielt hund har dere et enormt ansvar for dette dyret.Det er noe dere skal ha for alltid,akkurat som et barn.dere kan ikke bare kvitte dere med det når DERE går lei..

Men jeg skjønner at du er lei også,men respekterer det ikke.

 

hilsen en som ikke har dyr(nettop fordi jeg vet ansvaret som ligger bak)

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg HI.

Har vært i nesten nøyaktig samme situasjon selv.. Forskjellen var bare at sambo hadde med seg en bordercollie-blanding med psykiske problemer inn i vårt forhold. Jeg likte hunden i begynnelsen.. Syntes synd på ham fordi han kom fra en eier der han ble mishandlet (sambo gikk inn og tok ham da han så at arbeidsgiveren hans sparket og slo valpen) og fikk på en måte litt morsfølelse for ham..

 

Hunden var ekstremt opptatt av sambo. Han måtte bli med sambo overalt.. Ha lå t.o.m utenfor dodøra når sambo var på do.. Må innrømme at jeg syntes det ble slitsomt i lengden å ALLTID ha ham rundt oss.. Når vi en sjelden gang reiste noe sted uten ham, så hørte vi høye skrik (det hørtes faktisk mer ut som skrik enn uling) fra leiligheten, og det var rett og slett litt ekkelt.. Det endte ofte med at sambo gikk tilbake å hentet ham.. Det var jo hans beste venn det var snakk om! Så vi hadde sjeldent et eneste øyeblikk uten bikkja.. Hendte ofte når vi hadde sex at jeg tilfeldigvis kikket til siden og så bikkja sitte ved sengekanten og kikke på oss.. hehe.. Ble nesten overvåket jo!

 

Etterhvert som jeg ble gravid begynte bikkja å forfølge meg og.. Måtte ligge/gå/sitte rett ved min side heeele tiden.. Trodde jeg skulle bli sprø! Han spiste opp trusene mine så raskt han fikk sjansen (*æææhh!! *spy!*) og sneik seg hele tiden til å snuse meg i baken!

 

Syntes hele hunden begynte å bli ekkel, travel og masete.. Ikke fikk han nok turer heller da sambo begynte i ny jobb og vi fikk oss bil og kjørte stort sett dit vi skulle.. Prøvde å si fra til sambo, men han ville ikke høre.. Prøvde å gå turer med ham selv, men jeg hadde bekkenløsning og siden bikkja dro sånn i båndet (selvfølgelig bare når han gikk med meg) orket jeg ikke det i lengden.

 

Bikkja kunne ikke omplasseres da han var så utrolig knyttet til sambo.. Vi prøvde å reise bort på ferie og ha ham hos søstra til sambo (hun hadde t.o.m bodd sammen med bikkja og kjente ham veldig godt), men da ble han fryktelig deprimert og agressiv..

 

Etter at vi fikk barn nr 2 fikk jeg overtalt sambo til å avlive bikkja.. Han var blitt gammel og hadde et veldig ustabilt lynne.. Sambo angrer fortsatt den dag i dag.. Han mener hunden kunne hatt noen gode år til.. Jeg, derimot, er glad for avgjørelsen.. men angrer på at jeg irriterte meg sånn over dette stakkars dyret.. For han må jo ha merket det.. Lå ofte og så trist på meg..

 

Mitt råd til deg er å si at du kommer til å omplassere hunden mens mannen din er på jobb viss han ikke tar mer ansvar.. Gi ham en mulighet til til å forbedre seg.. Om det ikke blir noe bedre etter en mnd så gjør alvor av trusselen din.

 

Hilsen en som forstår deg

[Anonym bruker]

Må få takke enkelte som har gitt meg konstruktive og gode svar. At noen blir provoserte skjønner jeg. Jeg visste jo at det innebar et visst ansvar å ha hund, men det er blant annet noe med personligheten til hunden jeg ikke klarer. Er mulig det hadde gått fint med en annen hund, det vet jeg jo ikke. Men etter hvert som tiden har gått har jeg mislikt hunden mer og mer og nå irriterer jeg mer over hver minste lille ting ved den. Nå mer enn ellers pga gravid-hormoner. Da får jeg helt avsmak mot hunden og orker ikke gjøre noe med den.

 

Jeg skulle aller mest ønske jeg fikk mannen til å samarbeide om oppdragelse aav hunden, og at han kan ta seg litt mer av den. Da vil den få det bedre og oppføre seg bedre. Jeg klarer jo å leve med den i huset, men får jo dårlig samvittighet når jeg ikke orker å gjøre noe for den.

 

Dressurkurs har jeg gått på. Hjalp faktisk mye, men jeg sliter veldig med å få samboer til å være konsekvent på de samme tingene, og hunden blir forvirret.

 

Dere som dømmer oss vet ikke hele hisorien. Hunden kunne hatt det bedre, ja. Jeg burde ikke gått med på å anskaffe den nei. Men jeg var ikke synsk... Vi burde omplassere den, definitivt. Men det er en rasehund og står registrert i samboerens navn, så er nok ikke noe jeg kan gjøre alene... I mellomtiden blir jeg små-gal...

 

HI

[Anonym bruker]

Selvfølgelig visste du ikke hvordan hundes personlighet var før du anskaffet den.........det gjør faktisk de færreste som skaffer seg hund. Saken er at noen tenker bedre igjenom valget enn andre. En voksen person burde faktisk klare å tenke seg ordentlig om før man skaffet seg et dyr. Trodde du ærlig talt at hunden ikke skulle ha en egen personlighet? Høres ut som du trodde det var en leireklump som du hadde planer om å forme som du ville. Man kan oppdra en hund ja, men det krever mye tid og vilje: Visste du ikke det? Du er da ikke dum? Du skrev vel først at du var glad i dyr eller hunder, det kan du umulig være, da hadde du vært glad i hunden din nå uansett hvordan den er. Og det er faktisk din feil hvis hunden er uten dressur. Du kan vel heller ikke forvente at en hun som ikke får verken kos eller stell skal være den mest elskverdige hunden i verden. Håper den får et bedre hjem snart og at du aldri finner på at du vil ha dyr igjen. Hva slags rase er det??