Ble livet ditt slik du planla?

[Mamsen86]

Nei, nei, nei og atter nei.. Det gikk heeeeeeeelt feil vei detta her! ;-)

 

Jeg skulle utdanne meg. Få meg kjæreste. Forlove oss. Kanskje gifte oss til og med.. Kjøpe oss en leilighet sammen. Og så skulle vi få barn ; To gutter og en jente! Det var drømmen! :-)

 

Men så ble jeg pult på tjukka som 19 åring, barnefar viste seg å være en tufs, skolen måtte vente, ny kjæreste ble bare et ork og et mas..

 

Men.. (!!!).. It turned out to be a nice surprise! :-) Fikk meg til å vokse opp. Jeg har egentlig alt jeg kan ønske meg, og litt til! Selvom jeg har sklidd på et bananskall for å komme meg hit!

Er noen brikker som gjenstår, men jeg har overhode ingen rett til å klage! :-)

[Gjest Sauen venter jente nummer 2 =)]

Absolutt ikke. Jeg skulle studere og reise, gifte meg og ihvertfall ikke få barn før fylte 30.

Nå er jeg 22 og venter nummer 2. MEN jeg har fått verdens mest fantastiske mann, verdens nydeligste datter, et mye mer ordnet liv enn mange av mine venner (man har jo ikke så mye valg når man får barn=P) og er igang med utdannelse nummer 2. Jeg elsker de aller fleste deler av livet mitt, misunner de barnløse på noen områder og er fryktelig stolt over alt jeg har klart i løpet av mitt korte liv. Forhåpentligvis blir livet bare bedre og bedre for naive meg, og jeg har en sterk tro på at problemer alltid bare er midlertidige.

 

Jeg leste engang noen virkelig verdifulle ord - "Ikke visste jeg at disse dagene som kom og gikk var selve livet" - og jeg prøver å leve etter dette. Veien blir -som ofte sagt- til mens man går, og det er så utrolig spennende at vi ikke aner hva som venter oss! Jeg har sluttet å legge planer for livet - nå har jeg bare mål for å nå det jeg selv ønsker i livet. Så får tilfeldighetene, eller hvem det nå er som bestemmer, avgjøre resten!

[mamma søker barn-har fått 2]

Nei ikke sånn som jeg planla..... Men mye bedre, heldigvis.

 

Jeg skulle gjøre karriere, være barnløs, single og bekymringsløs jeg:-)

 

Men så kom mr. right og da gikk planen dit høna sparker:-DD

¨

Nå har vi vært sammen i 10 år, gift i 7 og har to barn.

[Anonym bruker]

Da jeg var liten jente og så på spennende programmer på discoverychannel, sa jeg at jeg skulle bli forsker. Og i dag er jeg 26 år og, jepp nettopp; forsker. Så sånn sett har det hittil gått bra. Jeg ble sammen med samboeren min da jeg var 16, og vi har det flott sammen. Vi har hus, stabil økonomi, venner og familie rundt oss... Skulle vært 100% lykkelig.

 

Men livet har ikke fart lett med meg de siste årene, så sånn sett er ingenting som planlagt. Jeg har mistet mye. Først min far til kreften, så farmor og mormor til alderdommens siste skanse, en onkel svant også hen samme året og familien ble igjen skylt opp langs klippene da min svigerinne måtte føde sin døde baby. Alt dette skjedde i løpet av 12 måneder. Og etterpå har jeg mistet min mor slik jeg kjente henne. De psykiske problemene hennes har gjort at hun ikke er den samme lenger, jeg er mer mor for henne enn hun er for meg. Jeg hadde ikke planlagt å måtte passe min mor slik før om kanskje 10-15 år.

 

I høst hadde vi endelig noe å glede oss over og se framover mot; jeg var gravid for første gang.

 

Men selv det ble tatt fra oss ved at en ma ble oppdaget i uke 15-16.

 

Nå lurer jeg bare på om livet skal slutte å kødde sånn med meg. Slutte å ta fra meg gledene rundt meg. Føler at jeg synker ned i et mørkt hull selv om jeg prøver å gå framover. Jeg går bare og venter på neste katastrofe, neste sjokkerende nyhet, neste tap og tenker av og til at alt jeg må miste bare skulle blitt tatt fra meg med en gang, slik at jeg fikk det overstått og kunne takle det en gang for alle.

[Lykke X 4]

Nei, det ble det ikke. Og takk Gud for det For nå har jeg det så utrolig bra