Anonym bruker Skrevet 3. januar 2009 #1 Skrevet 3. januar 2009 Jeg kan iallefall med hånden på hjertet si at for meg ble det så langt fra planen som overhodet mulig. Jeg planla å få en stor, lykkelig familie. I stedetfor er jeg alenemor til to og i evig kamp med barnefar. Vanskelig å skape en lykkelig familie når det er en som ikke unner meg noe bra, og som gjør det han kan for å ødelegge
♂ +♀=♂+ ♂+ ♀ Skrevet 3. januar 2009 #2 Skrevet 3. januar 2009 Livet er på nesten alle måter slik jeg så det for meg, men reisen hit tok ikke den planlagte ruten, om du forstår. Ikke gi opp, du kan fortsatt komme dit du ønsker! :-)
Anonym bruker Skrevet 3. januar 2009 #3 Skrevet 3. januar 2009 Sånn er det her også Og ingen ny type har vært i kikkerten heller, på flere år. Ikke har jeg skikkelig utdannelse heller, pga ene barnets ekstra behov... Føler liksom at livet mitt er helt satt på vent, og de årene jeg kunne brukt mye på meg selv, har fosvunnet, bare..... Mye alene, med mye ansvar jeg ikke helt "signa" opp for.....
Anonym bruker Skrevet 3. januar 2009 #4 Skrevet 3. januar 2009 kan jo ikke svare på det fr det er over da.... er bare 35 jeg og håper nå å leve i minst 35 år til.... hva som skjer i løpet av den tiden vet man jo ikke, men om man planlegger å stifte famile og få 1,2 barn og være gift med verdens beste mann og oppnår dette før fyllte 30... hva er resten da? skal man bare vente på gamlehjemmet da eller? hehe skjønner hva dere mener altså, jeg bare prøver å si til dere at livet ikke er over selv om ting ikke gikk som dere håpet det ville. kanskje det har en masse fine ting på lur i skjorteærmet til dere i mange år fremmover enda:)
Anonym bruker Skrevet 3. januar 2009 #5 Skrevet 3. januar 2009 Om livet mitt ble som jeg planla? Jeg er ikke kommet halvveis engang - forhåpentligvis - og selv om ting ikke alltid har utviklet seg i den retningen jeg helst hadde sett er jeg langt i fra i mål. Det er vel heller skjelden vi planlegger å skilles som uvenner, bli syke, slite økonomisk etc.
Tokatter_USA Skrevet 3. januar 2009 #6 Skrevet 3. januar 2009 Å legge en plan for livet mitt synes jeg høres utrolig kjedelig ut. Jeg har alltid satt meg oppnåelige mål og har stort sett nådd dem, men det har ikke vært slike mål som former hele livet mitt. Det er spennende å se hva livet bringer, og hvis noe går skeis, føles det godt å bevisst gjøre det beste ut av det.
Gjest Skrevet 3. januar 2009 #7 Skrevet 3. januar 2009 Tja, jeg var jo typen som ikke var ivrig etter å gifte meg, kjøpe hvitt hus med stakittgjerde osv, men hvem var det som giftet seg først av alle jeg gikk på skole med (giftet meg før jeg var 20...)? Hvem er det som nå i en alder av 28 har mann, to barn, rekkehus, stabil jobb gjennom mange år osv osv. Joda meg. Så slik kan du si det ikke ble som planlagt.
Miss Misantrop Skrevet 3. januar 2009 #8 Skrevet 3. januar 2009 Nei, livet mitt ble ikke som planlagt. Det ble til tider mye værre og til tider mye bedre. Men når jeg ser meg i speglen har jeg blitt den jeg ville bli.
Gjest Skrevet 3. januar 2009 #9 Skrevet 3. januar 2009 Nei...i grunn aldri planlagt livet i detaljer, havna i "uløkka" som 18åring, var alenemor i mange år, levde da mye fra mnd til mnd, penga strakk akkurat til, da jeg traff samboeren så skulle jeg egentlig kjøpe meg et lite gammelt hus med utleiemuligheter som nok hadde krevd mye arbeid, men det var det jeg hadde råd til alene med et barn. Så i grunn for meg at jeg og guttungen skulle bo der, forhåpentligvis med en rolig leietaker i kjelleren, katta og kansje en hund etterhvert. Bil og lappen turte jeg ikke drømme om siden det ble alt for kostbart, var vandt til å bruke beina og ta bussen. Alt måtte planlegges nøye uansett hva vi skulle. Men så traff jeg samboeren, fikk raskt 2barn med ham, vi eier nå to hus...har en haug katter, jeg har bil og lappen...studerer og må si meg veldig fornøyd. Livet ble bedre enn jeg "planla" eller så for meg livet ei lang periode. Dit kan også du komme igjen HI...ta tida til hjelp. Hadde svarte perioder der jeg følte alt gikk skeis og livet var vanskelig...dårlig råd, dårlige forhold, ble svikta...utnytta....men ordna seg alt til slutt. Gjør som regel det for snille jenter... Klem fra
Anonym bruker Skrevet 3. januar 2009 #11 Skrevet 3. januar 2009 Livet mitt ble som jeg planla det, helt til mannen min var utro mot meg. Da raste alt sammen i grus,gitt.
Anonym bruker Skrevet 3. januar 2009 #12 Skrevet 3. januar 2009 planla??? vel jeg har ikke planlagt livet men jeg har hatt håp og drømmer. og noen drømmer har jeg oppnådd men andre ikke. noen av drømmene var ikke så rosenrøde som jeg drømte, men sånn er livet. jeg har kjempet om de tingene jeg har ment har vært noe å kjempe for. ikke altid "vunnet". jeg er fornøyd med det jeg nå har men er klar over at alt plutselig kan stå på hodet igjenn.
Anonym bruker Skrevet 3. januar 2009 #13 Skrevet 3. januar 2009 Men nå har jeg det veldig bra. Det ordner seg som regel til det beste til slutt, akkurat som uglemor skriver.
<3Lykkelig<3 Skrevet 3. januar 2009 #14 Skrevet 3. januar 2009 Nei langt ifra det jeg så for meg livet mitt skulle bli.. Jeg ville ha mann, barn, hus bil og dyr og en bra utdannelse. Men jeg er alenemor for ei jente på 1år og er ikke ferdig med vgs, men begynner på skolem igjen til høsten Må si jeg angrer ikke selvom livet ikke ble som planlagt for jeg elsker jenta mi over alt på denne jord og kunne ikke vært foruten henne
overkill Skrevet 3. januar 2009 #15 Skrevet 3. januar 2009 Nei, ikkje heilt. Hadde planlagt å reise og oppleve mykje før eg slo meg til ro. Men så fulgte eg likevel det eg såg på som fornuftig, og tok alt i "riktig rekkefølge". Første året eg studerte tok eg eit fag som for meg vart heilt feil. Då eg så byrja på nytt studium året etter var eg redd eg skulle bli altfir gammal (var 20) før eg vart ferdig. No blir eg snart 30 og har oppnådd det meste i form av utdanning, mann, barn, hus, sikker god jobb osv. Når eg ser tilbake skulle eg likevel ønske at eg ikkje hadde hatt det så travelt, men reist litt og tatt nokre strøjobbar innimellom.
:::) Frøken Velferdsrett Skrevet 3. januar 2009 #16 Skrevet 3. januar 2009 nei mitt liv ble ikke som planlagt, men jeg liker livet mitt utrolig godt :-)
Miss Foster Skrevet 3. januar 2009 #17 Skrevet 3. januar 2009 Har faktisk aldri planlagt noe som helst, har noen ganger tatt motorveien, andre ganger avstikkere, og av og til havnet i noen blindgater..... Har skjedd både positive og negative ting, men hadde valgt AKKURAT det samme hver gang om jeg hadde fått sjansen igjen. Det har formet meg til den jeg er og har hjulpet meg komme dit jeg er i dag. Husk at veien er målet!!
Anonym bruker Skrevet 3. januar 2009 #18 Skrevet 3. januar 2009 Det begynte bra.... fikk flott sønn, gifta meg, fikk datter hadde god utdanning, var misfornøyd så jeg begynte likegodt en utdannelse til... fant ut at gubben var alkoholiker, flyttet ut dagen datteren min kom til verden...sønnen var bare to, og jeg bare 25... uansett jeg fortsatte på utdannelsen, bodde i en liten toroms med mine barn som ikke hadde samvær med sin pappa, svigerinne melte meg til bv senere ble jeg saksøkt... vant begge sakene (dvs bv henla ganske kjappt, og saksøkeren måtte betale meg) ble voldtatt....med resultat svanger- og abort.... Tilsammen har min sønn på nå 9 år flyttet 8 ganger (men vi er en meget harmonisk og nær familie) Da etter alle disse litt leie ensomme og utfordrende årene som jeg kom meg gjennom med glans...uten psykiske/fysiske eller økonomiske problemer...med utdannelsene ferdig da har jeg møtt drømmemannen, bor sammen i en meget koslig leilighet, er gravid med vårt 2 barn dvs mitt fjerde og er meget lykkelig!!!!!!!!!!!!! Ikke som planlagt, men meget fornøyd!!! Da etter all dritt
Anonym bruker Skrevet 3. januar 2009 #19 Skrevet 3. januar 2009 Hadde ingen plan, veien har blitt til mens jeg har gått. Er veldig fornøyd med resultatet.
Anonym bruker Skrevet 3. januar 2009 #21 Skrevet 3. januar 2009 Livet ble ikke som jeg hadde tenkt. I perioder har det vært skikkelig ille, i andre veldig, veldig bra. Idag er livet ok og utvikler seg etter den nye planen.
Himmel og hav Skrevet 3. januar 2009 #23 Skrevet 3. januar 2009 Nei. Det var aldri med i "planene" mine å få et psykisk utviklingshemmet barn eller bli langvarig syk og arbeidsufør. Men jeg synes at livet mitt er flott til tross for en del humper i veien. Men så lever jeg også etter "det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det!"
Anonym bruker Skrevet 3. januar 2009 #24 Skrevet 3. januar 2009 Nei, men det ble akkurat som Gud visste det skulle bli.
Anonym bruker Skrevet 3. januar 2009 #25 Skrevet 3. januar 2009 HI; jeg er i ferd med å få det livet som du beskriver. Men jeg priser meg tross alt lykkelig, fordi planen min med livet var faktisk først og fremst å få barn. Rart, men jeg har alltid hatt det som overordnet mål, og alt annet taes i mot med takk. Kos deg med barna, de er der for alltid, verdens største og beste investering som INGEN kan ta fra deg.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå