Kanutten83 Skrevet 11. desember 2008 #26 Skrevet 11. desember 2008 Min biofar trakk seg forøvrig fra å gå rettens vei og prøvde heller å vinne meg siden jeg var gammel nok, 16/17 år.
Gjest Skrevet 11. desember 2008 #27 Skrevet 11. desember 2008 Tusen takk for svar, Kanutten! Jeg skal ringe advokat med en gang..
Gjest Skrevet 11. desember 2008 #28 Skrevet 11. desember 2008 Takk for langt svar! Nei, jeg er ikke sint og bitter, jeg har det bra i familien min:-) Men jeg føler med datteren min med tanke på at dette ikke er noe hun selv ønsker.
Kanutten83 Skrevet 11. desember 2008 #30 Skrevet 11. desember 2008 Det er bra, ikke gi deg uansett hva biofar kommer med, ta vare på alle mailer, melding osv, de er bevis på at biofar bare er ute etter sin egen vinning. Masse lykke til:)
Gjest Skrevet 11. desember 2008 #33 Skrevet 11. desember 2008 Tusen takk for svar, Dritgreie deg:-) du har som vanlig rett i alt du sier, søren og;-)
camilla^ Skrevet 11. desember 2008 #34 Skrevet 11. desember 2008 Jeg ville satt meg ned sammen med min datter om det hadde vært henne det var snakk om. Snakket og hørt hva hun mente og følte rundt dette. Er man 10år har man mange meninger og følelser rundt dette. Om hun hadde ønsket kontakt hadde vi sammen funnet ut hvordan vi ville løst det best mulig. Hadde hun vært tvilende til å møte denne pappaen, hadde jeg sagt ifra til pappan. Det skulle mitt barn få slippe. Men det finnes så mange forskjellige måter å komme i kontakt med sin far på. Tlf, mail, besøk osv. Og ting tar tid, å få kontakt er som regel ikke gjort på en helg. Min mann møtte sin far da han var ti år for første gang. Han er veldig glad for at han ble kjent med sin far, selv om de har minimal med kontakt. Jeg tror det mest har vært helgturer sammen med hans mor til han når han var mindre, og det var heller ikke mange. Men som min mann sa: først når jeg møtte han følte jeg meg hel. Da forsto jeg hvorfor jeg er slik jeg er. De er vist skremmende like i oppførsel, tankegang og meninger. Noe som er stikk motsatt av hvordan mammaen hans er. Han gikk fra å være enebarn til å ha mange søsken. Halve og ikke søsken (inngiftet, hans ex-ste-søsken. jeg har gitt opp å prøve å forstå hvem som er i familie og ikke familie der. Men alle er inkludert uansett hvem og hvor man er) to av søskene hans har han veldig god kontakt med, selv om de bor på en helt annen kant av landet. De er som erteris, selv om de ser hverandre skjeldent og møttes når de var store. Sett krav til pappan om han er ufin. Men jeg ville funnet ut hva min datter hadde ment og villet. Hun hadde kanskje syns det hadde vært deilig å prate med sin "pappa" om saken også, å såre han kan være noe hun tenker endel på. Merker det på mine to som har min mann som oppfyller alle pappa gjøremål overfor ungene, mens deres biologiske pappa er der som en onkel eller fjern slektning. mange tanker, skyldfølelser og rådvillhet ute og går. Noe min mann er flink til å snakke med ungene mine om, han har tatt de som sine egene men. Livet er også langt, så det er ingen hast med å finne ut hva man vil.
dritgrei hei hei! Skrevet 11. desember 2008 #35 Skrevet 11. desember 2008 nå... har jeg tømt postkassa.... :-)
Gjest Skrevet 11. desember 2008 #36 Skrevet 11. desember 2008 Ingenting er bedre enn at du ikke er sint og bitter Det er jo bare fryktelig slitsomt å være. Synes det er veldig trist at du må gjennom dette. Jeg har sett en stygg samværssak på nært hold, og jeg så hvordan den ødela både far og mor. Sånne saker som dette r bare leie. Og sånn for ordens skyld, jeg har veldig lite respekt for foreldre som bare forlater sine barn.. Lykke til!
Gjest Gul stjerne Skrevet 11. desember 2008 #37 Skrevet 11. desember 2008 Jeg kan ikke se at du har annet valg enn å være med på at de skal møtes. Men: Jeg ville alliert meg med familievernkontor fra første stund. Ta var på alle meldinger han skriver, og skriv referat fra eventuelle telefonsamtaler som er ubehagelige for deg eller dattera di. Du beskriver ham som en svært upålitelig fyr. Mest sannsynlig vil han falle fra denne gangen også, etter noen få møter.(Hvis han ikke har skiftet personlighet). Dette kommer til å bli en slitsom periode for dere alle, men hun må få møte ham. Etter hva du skriver tror jeg hun kommer til å bli skuffet over ham, men det tåler hun. Hun har en stabil og kjærlig familie i deg og mannen din, og da takler hun den skuffelsen dette kan bli for henne. La ham holde på, men ta dine forholdsregler. Han orker trolig ikke så lenge, dette vil jo kreve noe av ham...
Meesah og HattiFnattene♡ Skrevet 11. desember 2008 #38 Skrevet 11. desember 2008 Han burde jo respektere at hun har en pappa, og at bare fordi han fikk gleden av å lage henne, betyr ikke det at han har automatisk rett på å bli kalt pappa og delta i livet hennes. Han har ikke krav på en dritt, men det har HUN. Så la henne føre an her, og legg dine følelser på is. kan jo hende han stikker igjen når han oppdager hvilket ansvar det er. Du må jo bare forklare ham at pappaprivilegiene hans, ga han fra seg, og de har hennes fungerende far tatt over. Hvis han vil ha pappaprivilegier, så må han gjøre seg fortjent til det. og det tar mer tid enn et par mndr..Og hun vil uansett ALLTID se på pappaen sin som pappa..gener og blod har fint lite med farskap å gjøre når alt kommer til alt..
Meesah og HattiFnattene♡ Skrevet 11. desember 2008 #39 Skrevet 11. desember 2008 søsteren min har forøvrig to pappaer, og de eneste som forvirres av dette er vi.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå