Jeg takler ikke stesønnen min mer!!!!!!!!!!!!!

[Anonym bruker]

Jeg holder seriøst på å bli GAL!

Han bor fast hos mora, og er hos oss i helgene av og til. Han maser HELE TIDEN, uansett hvor gode svar man gir, så fortsetter han å mase, og mase, og mase.. han spør mye tull, bare for å få oppmerksomhet? Spør om ting vi nettopp har svara på f.eks. Spør tusen ganger før han gir seg. Så er han sta som en potet, og setter seg ofte på bakbeina. Får han ikke ting som han vil, så blir han sur og kan finne på å si ting bare for å være ekkel. For eksempel at det er ingen som bestemmer over han osv. Og det er IKKE fordi vi ikke har regler, men tydeligvis kræsjer det totalt med reglene han har hos mora. Han gidder INGENTING, vil bare se på tv, hele dagen lang. Eller spille tv-spill. Det får han ikke lov til hos oss. Tydeligvis får han selv bestemme alt hos mora, for han er tydeligvis vant til å få se så mye på film som han vil. Nytter ikke om man sier at "hos pappa gjelder andre regler". Nytter ikke å forklare. Han kan mase hull i hodet på meg. Og det er ikke bare jeg som reagerer. Alle vennene mine synes han er spinnvill, og skjønner ikke hvordan jeg takler han. De lurer på om ikke jeg blir sliten, fordi han har så mye energi, og fordi det ikke går an å ha han med på kafé osv, fordi han ikke greier å sitte i ro i 2 minutter en gang. Går heller ikke an å ha han med på julegaveshopping, da han MÅ ta borti alt på hyllene, river ned ting, og ikke bryr seg om å plukke opp og være forsiktig. Jeg blir tilslutt bare pottesur, og gidder ikke å snakke mer til han i det hele tatt. Jeg sliter! Ingenting jeg gjør er bra nok. Han skal hele tiden plage og være ekkel, selv om jeg er kjempesnill med han. Tilslutt går det ikke lenger, og da krangler vi bare. Så er jeg bare nødt til å slutte å bry meg, selv om jeg egentlig har mest lyst til å vri hele guttungen!

For jeg blir så IRRITERT!

Og ja, jeg vet at jeg får mange svar om at jeg pokker skal finne meg en mann som ikke har barn fra før siden jeg er sånn som jeg er, men det er faktisk ikke så enkelt. Jeg falt for akkurat denne mannen, og kunne jo ikke vite for en tyrann av en sønn han hadde! (uff så slem jeg er som kaller han det) Hva skal jeg gjøre? jeg klarer ikke å bare svelge flere kameler, og la det gå sin gang! Han blir jo tydeligvis ikke "større" heller, noe jeg hadde håpa på. At det skulle gå over etterhver som han ble større. Men neida. Det blir bare verre. Og dette er følelser som bare kommer, som jeg desverre ikke kan utelukke, uansett hvor jeg vil. Blir kjempekrangel med samboeren min hver gang, enda han vet hvordan sønnen oppfører seg! JEG BLIR GAL! OG JEG BARE MÅÅ FÅ DET UT! SUKK!

Hvordan i huleste klarer man å godta stebarn som sine egne barn? FATTER IKKE! Han kommer aldri til å føles min, og det er kanskje der det kræsjer!?

Jeg er gravid i tillegg, så er nok litt hormonell, men vi har plagdes sånn her lenge, før jeg ble gravid også. Bare toppa seg nå i det siste!

What to do? Jeg takler ikke at han er sånn, han gjør sånn at jeg ikke liker han lenger! Og DET er ganske skumle greier!

[Anonym bruker]

Uff.. Du må ha avsnitt i innlegget ditt.. Klarer rett og slett ikke å lese et innlegg som er så langt uten avsnitt.. =S

[Huldretuss]

Han er bare et barn, det er ditt ansvar å takle dette.

[Anonym bruker]

er gutten sånn hyper hos mora å?

 

tenker litt adhd jeg da..

 

har det selv, å jeg var helt pyton mot omgivelsene da jeg var lita, men husker jeg aldri mente noe vondt med det!

var nok frustrasjon..

[fumlis og skrikerungene]

Har du barn selv?

 

 

 

 

[Huldretuss]

Helt normale barn hater både kafe og julegaveshopping.

[Anonym bruker]

Nei jeg har ikke barn selv, enda.

Kunne godt gitt blanke f i både samboer med sønn, men vi venter tross alt et barn sammen, og jeg elsker han og kan ikke tenke meg et liv uten han. Men jeg takler likevel ikke det som henger igjen fra fortida hans!!! :S

Han hater ikke cafe, han elsker å være sammen med folk, han bare er så oppmerksomhetssyk at han MÅ være høyt og lavt HELE forbanna tiden, og det er SÅ slitsomt! Julegaveshopping er en annen ting, det skjønner jeg han syns er kjedelig, men det er jo likevel noe vi må gjøre, og han kan ikke være alene hjemme!

Jeg er sikker på at han har ADHD eller noe, han er hyper HELE døgnet. Men det tør jeg ikke å si til mora hans, og jeg har nevnt det for samboeren min, men han mener det ikke er tilfelle.

[Anonym bruker]

Vet ikke helt hvordan han er hos mora, da jeg ikke kjenner henne så godt, og vi bor i forskjellige byer. Men tror nok det er en grunn til at han får se så mye på tv f.eks hos henne. Han maser nok så lenge at hun blir dritlei, og gir etter. Og det er jo selvfølgelig det han prøver hos oss også. Og du som svarte at han er et barn og det er mitt ansvar å takle han. Ja, jeg vet jo det, er jo derfor jeg skrev dette innlegget! Men hva skal jeg gjøre for å takle han? For jeg takler det ikke akkurat nå, jeg er DRITTLEI hele ungen!

[Anonym bruker]

dette MÅ du ordne opp i!!!!

 

gutten du er GAL av, blir tross alt storebroren til ditt barn..

 

[fumlis og skrikerungene]

Tenk om barnet du har i magen blir like krevende? Jeg har en sånn villstyring selv. Det er ikke bare å si at jeg ikke orker mer! Det ER krevende, men man orker om man må!

 

Har ungen ADHD, så har det en forklaring. Og det er dumt om ikke foreldrene tar tak i det.

Men det kan jo hende han merker at du ikke er velvillig innstilt til ham. Barn merker sånt. Er han sånn når han er hos moren?

 

Det kan hende det å selv få barn får deg til å se veldig annerledes på ting. For uansett krever det litt å ha barn. Mye glede selvfølgelig, men ikke alltid en dans på roser.

 

[Anonym bruker]

Ja det er jo liksom det jeg prøver på, derfor jeg søker råd her!

[Anonym bruker]

Du tok denne mannen med alt som følger med, dvs sønnen.

Dette må du bare fikse!

 

Mannen din er like viktig for sønnen sin som får sitt nye barn.

[Anonym bruker]

er du sliten så senser du mere..

 

barna mine er stort sett rolige å snille, men er jeg sliten kan det minste spørsmål fra de virke som et JÆV... maaaas...

 

men du må snakke med mannen din, få han til å snakke med mora. hvordan er han på skolen?

får har gutten adhd el sliter med noe annet er det mor å fars plikt å hjelpe gutten!!!

 

 

[Anonym bruker]

Problemet er jo at han ikke er mitt eget barn, og da føler jeg at jeg ikke har så veldig mye å si i den store sammenheng!

Jeg svelger MANGE kameler for å prøve å fungere når han er hos oss, og jeg er veldig glad i gutten til tross. Jeg liker å finne på ting sammen med han, og gjør faktisk mer sammen med han enn det faren gjør. Jeg er på aketur med han, jeg bygger pepperkakehus med han, jeg tegner og maler, og lager kort sammen med han som vi sender til folk han kjenner, og lager adventskalender til han, jeg tar tusenvis av bilder av han, og bygger lego med han. Jeg kjøper leker og bøker, og skjemmer han egentlig bort. Jeg herjer med han, og leser bøker og drar på lekeplassen med han, og alle mulige sånne ting. Jeg er faktisk hjemme med han på dager jeg har fri, mens samboeren min er på jobb. Jeg henter han gjerne på flyplassen. Jeg gjør alle mulige sånne ting rett! Men likevel skjærer det seg!

Jeg har jobbet i barnehage i mange år, og er vant til barn - alle mulige typer barn. Så er ikke det. Og det er ikke sånn at jeg ikke er velvillig stilt til han, for det er jeg ofte. Så det er ikke sånn at jeg ikke takler trynet på han hele tiden! Jada, jeg er stygg i kjeften nå, men det er fordi jeg er sint og har behov for å få ut alt!

Samboer mener at han maser som en besatt fordi han ikke er hos oss så veldig ofte, og liksom har behov for å være mer midtpunkt da. Men det er han jo, og det blir aldri godt nok. Jeg har full forståelse for at han trenger ekstra kos og ekstra oppmerksomhet siden han ikke har mulighet til å være hos oss så mye som man ønsker, men han blir liksom ikke større heller. Han får ikke mer forståelse for at det ikke nytter å mase hull i hodet på oss. Samboeren min blir også sur tilslutt, men han er jo pappaen, så han kan liksom ikke tillate seg å bli SÅ sur. Hva skal jeg gjøre????

[Anonym bruker]

Dette må jeg bare fikse ja, men HVORDAN???

[Anonym bruker]

Slapp av, jeg tror det kommer til å løse seg av seg selv. Tipper han ikke er stesønnen din om et år/halvannet.

[Anonym bruker]

Jeg er sliten nå ja, men det er han som sliter meg ut! Jeg er jo gravid, så kroppen min er selvfølgelig ikke like mottakelig for alt, så jeg er nok ekstra sliten nå, som selvfølgelig merkes fort.

Det er litt ille at jeg nå faktisk gruer meg til neste gang han skal komme! Og jeg blir mer irritert fordi samboeren min ikke vet hvordan han skal takle meg når jeg er sånn, og bare sier at "jaja, da får du bare være bortreist når han kommer". Hadde vi kunne samarbeidet litt mer, så hadde alt gått så mye bedre..

[Anonym bruker]

"Slapp av, jeg tror det kommer til å løse seg av seg selv. Tipper han ikke er stesønnen din om et år/halvannet."

 

Så du mener at jeg bare skal sitte å se på alt? Samboeren min mener at jeg ofte snakker til gutten før han selv rekker det, og det er bare noe jeg ikke tenker over. Så nå tør jeg liksom ikke prøve å disiplinere han lenger.. og da blir alt bare tull!

[Anonym bruker]

du skal ikke disiplinere han heller, det er fars jobb!!

[Anonym bruker]

Du skriver at han av og til er hos dere i helgen. Betyr dette at han ikke har faste tider han er hos dere? Er veldig viktig at barn har rutiner!

Du skriver at han ikke har regler hos moren. Det spiller ikke så stor rolle hvordan moren oppdrar han. Det viktigste er at dere har faste regler, så han vet hva han har å forholde seg til når han er hos dere. Dersom dere unnviker fra reglere eller lar han få viljen sin av og til, vil han bruke dette mot dere så ofte han kan.

Hvor gammel er barnet? Et barn går gjennom forskjellige stadier i livet. Og endre oppførsel deretter.

Tar dere dere tid til å være med barnet? Sånn virkelig tid? Et barn tenker at all oppmerksomhet er mye bedre enn ingen oppmerksormhet. En får og mer oppmerksomhet av å være slem, enn å være snill. Veldig viktig at barn får mye oppmerksomhet når de er snill, og minst mulig når de er slem.

[fumlis og skrikerungene]

Man har swlvfølgelig lov til å bli sint og lei innimellom. Jeg skjønner deg godt sånn sett.

 

Hvordan du skal fikse opp i dette vet jeg ikke. Det er nok vanskelig å være stemor, for man har jo ikke noe "rettigheter" da.

Det eneste jeg vil tipse deg om er at du burde mase litt på mannen din om du virkelig er redd for at han har ADHD. Forbred deg litt på en skikkelig samtale med ham, hvor du legger fram din engstelse på en saklig måte.

Foreldrene må jo ta tak i det om han skulle ha det.

[Anonym bruker]

Hvorfor er ikke det min jobb også? Jeg er jo tross alt der! Og jeg bestemmer like mye! Er jo idiotisk om ikke jeg skal få lov til å snakke til gutten bare fordi jeg ikke er den ekte mammaen! Samboeren min sier at jeg bestemmer like mye! Så hvorfor ikke?

[Anonym bruker]

Jo, han har fast tid som han er hos oss på, jeg bare gidder ikke gi så veldig mange fler opplysninger i tilfelle noen skulle kjenne meg her.

Så rutiner har vi! Og faste regler har vi, det bare nytter ikke! Hva gjør dere hvis barnet spør om en og samme ting fjorten ganger, og han får et skikkelig svar, og likevel maser han videre om det? Hvordan skal man forholde seg til sånt?

Barnet er snart 6 år gammelt.

Jeg tar meg mer tid enn det pappaen gjør. Kanskje det er det som er feilen? Jeg har sagt ifra mange ganger, om at nå må du sette deg ned å ta deg tid sammen med han.. men det blir at han sitter mye på sofaen.. men vi er jo flinke til å finne på ting, jeg og gutten iallefall..

Og vi gir man mye ros når han er flink, så det ikke bare blir "kjefting" og fokus på det negative. Så er ikke det heller..

[Gjest]

Dette er nok faktisk ikke så himla vanskelig å fikse dersom han er et normalt barn, altså at ingenting feiler ham, som feks adhd.

 

Rutiner, rutiner, rutiner!

 

Ha faste planer og tider når han er hos dere. Feks tv tid er da og da, vi spiser da og da. Kosetid etter middag om kvelden med tv, alle sammen. (i stedet for barnetv, kjøp/lei etc en barnefilm dere kan se sammen)

Har ikke lagt merke til alderen på dette barnet men det fungerer for vår 2 åring, og har gjort det i ca 1 år:)

 

I tillegg, dersom han er særs "hard å knekke", juks!

Belønning, belønning, belønning, men kun for positiv adferd. Mas skal helst oversees. Dersom han spør 1 gang, svar skikkelig, 2 gang svarer du at dette har jeg alt svart på, svaret var ... og deretter overser man, men kan gjerne på 3 gang gi beskjed om at "nå maser du, det får du ikke lov til"

Klistremerkebelønning dersom han er gammel nok til å forstå dette er veldig bra. Gi også gutten oppgaver, gjerne helt unødvendige ting, men nå som du likevel er gravid, gi ham noe som kanskje hjelper deg også, 2 ting per dag feks. Noe som også gir barnet et inntrykk av at du har tillit til ham og han føler mestring:)

 

Lykke til, det var noen tips på veien...

[Anonym bruker]

selvfølgelig skal du være der for gutten:)

 

men det er ikke din jobb å irettesette han.. du er å aldri kommer til å bli hans mor.. du må se det fra hans side..

 

vær heller en trygg havn han kan komme til når det "stormer" som værst fra foreldrene (vist det skulle gjøre det da,hehe)

 

mulig hans oppmerksomhetsbehov å hyperaktive oppførsel er et lite rop om mere oppmerksomhet fra pappan sin?? kansje du skulle prøve å trekke deg unna de større kampene??

 

ikke enkelt.. vet!