Snakker du til frekke barn i bhg?

[Anonym bruker]

Hadde en situasjon i bhg i dag, der en av de mest atagerende guttene snakket stygt til mitt barn ("dumme bæsjebæsj"). I går kom gutten min hjem med skrubbsår på kinnet etter at samme gutt hadde slått ham med en grein (vet ikke forhistorien der da).

 

Jeg sa til gutten at han ikke fikk snakke slik til noen, og at han måtte si unnskyld. Han la seg ned, skreik at han ikke ville snakke med oss. Jeg sa at han fikk roe seg ned, og at gutten min og jeg kunne vente til han ble rolig. Noen av de voksne i bhg kom og spurte om det var full krig, Da ble denne gutten straks mer urolig.

 

Jeg har pedagogisk utdannelse, og har jobbet med 1.klassinger, og har også snakket (vanlig og hyggelig og en gang irettesettende) med denne gutten før. Følte meg derfor kompetent nok til å håndtere en ganske uskyldig konflikt. Pedagogisk leder kom og fjernet gutten, sa at de ikke har tid til å håndtere slike "småting", og sa at det ikke var min oppgave å oppdra denne gutten.

(Samme pedagogiske leder har tidligere uttalt at det blir roligere på avd når denne gutten slutter.)

 

Jeg ble helt paff - skal man ikke reagere på stygg språkbruk? Greit nok at man overhører en del, men det som sies rett foran nesen din bør man ikke overhøre, mener jeg.

 

Kan tenke meg at denne gutten blir en morsom tiåring, om han får ture frem slik han vil. Hadde min gutt snakket stygt til noen hadde jeg forventet at de voksne i nærheten reagerte.

 

Hva mener dere?

[Anonym bruker]

er enig i at det ikke er din oppgave å oppdra denne gutten..

men d burde de ansatte i bhg gjort noe med.

også ta opp med foreldrene ang hans dårlige oppførsel..

 

[Anonym bruker]

jeg er litt den der "gamle tanta på feltet" og sier klart ifra når folk (både gamle og unge) gjør noe jeg mener er slemt mot andre mennesker. Syns du tok tak i dette på en fin måte, men det er viktig å prøve så godt man kan å spille på lag med de som arbeider i bhg, de kan jo lett føle at du "blander" deg i deres arbeid. Men det er jo din sønn som ble utsatt for ertingen, så da mener jeg at du har rett til å si ifra til denne gutten at det er slemt å si slikt. Kanskje du kunne snakket med foreldrene til gutten? Funnet en løsning som passer alle?

[Anonym bruker]

Kanskje det er noe ekstra med denne gutten som hverken du eller jeg vet. Hadde det vært meg så hadde nok jeg også sagt fra.

Har selv snakket til unger på over fire som sparker og slår min unge på lekeplasser.

[Anonym bruker]

Glemte å skrive at min sønn er fire, mens denne gutten begynner i første klasse til høsten.

[Gjest]

Jeg oppdrar enhver unge som trenger det.

[Anonym bruker]

Jeg hadde også snakket til et barn hvis det hadde gjort noe mot sønnen min. Men om det hadde vært andre barn i barnehagen hadde jeg latt det vært opp til de ansatte.

Skjønner at ped leder mener at det ikke er din oppgave oppdra gutten, men det er din oppgave og la gutten din føle seg trygg. Og jeg vil tro at det ikke er en mamma/pappa som vil stå og se på at andre slenger dritt, eller er slem mot sitt eget barn.

 

Driver selv og utdanner meg som førskolelærer/ped leder. Så har enda ikke så stor erfaring på området, men vil tro at jeg hadde forstått om en forelder hadde sagt ifra hvis et barn hadde vært frekk/slem mot barnet sitt.

[Anonym bruker]

Jeg har en treåring som går på en avdeling med høyt aktivitetsnivå og masse ufordragelige 5-åringer. Det koster meg ingenting å si fra når de er frekke og tramper frem over de små. Jeg kjefter ikke, men ber de ta hensyn til de som er mindre enn seg.

 

[birrisj05.02.09]

Selvfølgelig skal man ta opp sånne ting, selv om akkurat det han sa ikke var det verste. Men det kan jo føles sårt for den som får høre det uansett, og gutten lærer jo bare at sånne ting er greit å si. Desverre er det mange foreldre som lærer barna sine mye rart, og da er det ikke bare bare å jobbe med de! :S

[lystige lerke]

Sier/gjør andre barn noe til mitt barn (eller andre barn som jeg har ansvaret i den situasjonen) som jeg ikke vil ha tolerert at mitt eget barn sa eller gjorde, så sier jeg fra (dersom ikke foreldrene gjør det selv).

[Meesah og HattiFnattene♡]

Jeg synes det er helt normalt og vettugt at du snakket til ham. Det gjør eg hvis jeg ser noe, og bhg har aldri hatt noe problem med det. i tillegg så har jeg aldri hatt problemer med at problembarn ikke blir tatt hånd om. Når gutta begynte i bhg, var det en på halvannet som slo og bet og klorte de hver eneste gang de var der (hadde lite språk, og tok det ut fysisk), og til slutt valgte personalet å fotfølge ham så de fikk stoppet det hver gang, og det tok ikke lange tiden før han sluttet. Nå har han mye mer språk, og føler ikke den frustrasjonen lenger, veldig herlig gutt:-)

Jeg synes det er merkelig at bhg din ikke reagerer på at denne gutten er utagerende, siden han mye vel kan ha det vondt og vanskelig hjemme, eller ha andre problemer. Det virker rett og slett litt sløvt.

[Anonym bruker]

Helt greit at du gav beskjed til gutten at du ikke likte det han sa. Men ved å kreve en unnskyldning går du inn i en konfrontasjon med gutten som du kanskje ikke har mulighet til å fullføre. Du har verken rett til/ tid/ annledning til å ta denne diskusjonen med et barn du ikke kjenner. Du vet ingenting om dette barnet og eventuelle problemer han sliter med.

 

Jeg jobber som pedagogisk leder og hadde uten tvil fjernet dette barnet fra konfrontasjonen med deg.

Syns ikke det er akseptabelt at pedlederen kalte det "småting". uttalelsen om at det blir roligere når gutten slutter er brudd på taushetsplikten!

[Anonym bruker]

Ville heller tatt det opp med ped. leder enn å bedt gutten om å si unnskyld. Der går du over en grense. At du sier at noe ikke er lov og at sånn har du ikke lov å si er greit, men å kreve et unnskyld er å dra det litt langt. Og hvis episoden fant sted dagen før og du ikke var der er det heller ikke sikkert du har riktig bilde av hva som skjedde. Du høres litt busy-body ut.

[Anonym bruker]

Jeg er en tydelig voksen overfor alle barn! Og bryter inn hvis det er en konflikt i startgropen eller dårlig oppførsel. Men jeg gir med engang beskjed til nærmeste ansvarlig voksen (i dette tilfelle den barnehageansatte) om å ta over.

 

Jeg forventer også det samme av andre voksen i situasjoner min sønn eventuelt vil komme oppi når han blir større. Han er bare 16 mnd ennå.

[Solbollatilmamma]

Jeg har ingen problemer med å snakke til andres barn, ikke heller i barnehagen. MEN, når barna er i barnehagen er de barnehagens ansvar, og uansett hvor mye pedagogisk utdannelse en har synes jeg man skal la barnehagen ta seg av "oppdragelse" biten.

 

Så jeg ville sikkert satt meg ned ved spurt om han vet om det er greit å si slike ting, og hva han selv føler hvis noen sier slikt til ham - og selvfølgelig at barnet mitt blir lei seg av det, men utover det ville jeg latt de ansatte ta ansvaret for situasjonen.

 

Jeg forventer at voksne reagerer dersom mitt barn snakker slik, men fremmede voksne må kjenne sine grenser.

 

[Tjukkebolla hjelper deg!]

I Norge er det tabu å snakke til andres unger.

Vi oppfører oss, på den fronten, som om vi ikke lever i et samfunn, men hver på vår haug med nisselua nedover ørene.

[Jennie på slanker`n ;-)]

Til å ha pedagogisk utdannelse reagerte du ytterst upedagogisk. Det er på ingen måte din jobb å si i fra om noe som helst til de andre ungene i barnehagen. Du skaper en konflikt av noe som i utgangspunktet nok var ganske så uskyldig. Du vet ingenting om de andre barna i barnehagen og bakgrunnen deres. Du vet ingenting om dette spesielle barnet, og du har dermed ingen rett til å kreve en unskyldning for noe som helst. Det er ikke din jobb som forelder uten bakgrunnsinformasjon. Jeg er ganske sikker på at ungen din sier ting til andre barn også, og jeg håper virkelig at ikke deres foreldre kaster seg over han og gir han en ufortjent lekse.

 

og til slutt............tåler ikke ungen din å bli kalt dumme bæsjebæsj uten at moren hans kommer flyvende, ja da sliter dere begge.

[Anne-B.]

Helt ok at du sa fra at man ikke sier sånt. Å be om en unnskyldning, syns jeg er vel mye for en liten filleting som at han sa dumme bæsjebæsj.

[Anonym bruker]

Takk for innspill. Jeg var tilstede da dette skjedde, og de andre voksne som hørte det, overså det fullstendig. Det skjedde også helt uprovosert, min sønn hadde vært utendørs i over en time da han gikk inn og møtte denne gutten (som ikke hadde vært ute). Jeg går ikke inn i situasjoner jeg ikke er tilstede i.

 

Jeg skjønner den delen med at det beste hadde vært å la ham ligge krakilsk på gulvet, i stedet for å be om unnskyldning.

 

Men: jeg har som barneskolelærer hatt mange utagerende gutter, både i 1., 5. og 8. klasse, og jeg kan love dere at de ikke blir mer sjarmerende med alderen.

 

Denne gutten får en ny sjanse hver gang vi møter ham, han får et smil og et "hei". Halvparten av gangene svarer han med noe stygt, og sønnen min har mange historier om hva han gjør mot andre barn i bhg. Han er rett og slett redd ham. Forrige gang jeg irettesatte ham, ble han grei med en gang, og var grei i ukesvis etterpå. Når jeg kom til bhg, kom denne gutten til meg og sa hyggelige ting om min sønn, og at han hadde vært grei med min sønn hele dagen o.l. Jeg tror derfor ikke at han lider av noe han ikke kan kontrollere.

 

Jeg synes det er svakt gjort av bhg å ikke ta disse "småtingene" i situasjoner der barna VET at de voksne ser og hører. Det blir ikke bedre på skolen, når voksendekningen er mye, mye dårligere.

 

Barnehagen gjorde gutten en bjørnetjeneste ved å la ham gå, de kunne gjerne tatt over situasjonen, men i stedet kom de med bemerkninger om at han var så vill osv. Det roet ham jo ihvertfall ikke!

 

Kan jo legge til at jeg er utdannet pedagog og spesialpedagog, og har lang fartstid fra skolen. Og på ingen av de skolene jeg har jobbet, ville noen slippe unna med slik oppførsel. Heldigvis.

[___]

Jeg har ingen pedagogisk utdanning men for meg er det at en person krever en unskyldning av en annen en veldig alvorlig inngripen. Jeg synes det var helt greit at du sa ifra. Om det var taktisk smart i forhold til å lære din gutt å håndtere vanskelige situasjoner selv vet jeg ikke, men jeg anser det som helt greit. Det å kreve en unskyldning på din sønns vegne blir for meg nærmest som et overgrep å regne. Enten måtte gutten din kommet med kravet selv og så kunne du bakket ham opp, eller så kunne du stilt krav til de ansatte i barnehagen om at du ville he en unnskyldning fra denne gutten.

Det skal mye til at voksne har rett til å straffe andres barn eller kreve at de gjør spessielle ting.

Selv var jeg et barn som oppførte meg høfflig og pent det meste av tiden, men hadde en foreldre i barnehagen krevet at jeg skulle be om unskyldning for noe som helst da jeg var 5, uten at mine egne foreldre eller noen andre av "mine" voksne var til stede, hadde jeg også blitt krakilsk. Jeg regner med at jeg hadde forsøkt å spytte deg i ansiktet eller noe i den dur.

Hadde du derimot sakt at sønnen din ble lei seg og at du trodde han ville føle seg bedre om jeg sa unskyld tror jeg at jeg hadde gjort det, ikke for din skyld menn for sønnen din sin skyld.

[Anonym bruker]

Er det et OVERGREP å be noen si unnskyld når de har gjort noe slemt???

 

Er folkeskikken død?

[___]

Det eretter min mening ikke noe overgrep å kreve det på vegne av seg selv om det dreier seg om to omtrent likeverdige parter, men at en mer eller mindre fremmed voksenperson krever det av et barn ville jeg oppfatte på linje med å gi det en smekk over fingrene eller kreve at det vasket munnen med såpe.

 

Jeg opplevde noe liknende da jeg var barn, riktignok litt eldre. For meg gav det meg en følelse av at denne voksenpersonen forsøkte å nedverdige meg som var vesentlig værre enn om vedkommende hadde gitt meg en ørefik.

[Anonym bruker]

dette minte meg om en situasjon jeg var i da datteren min var ca 3 år og jeg skulle hente henne i barnehagen. Hun pleide å løpe mot porten da hun så meg komme og stå å strekke armene mot meg på innsiden av porten. Denne dagen gjorde hun det som vanlig, men da kom det en gutt bort og skubbet henne overende men hun sto og strakk seg mot meg, først overså jeg han for hun strakk seg bare mot meg på nytt, men da kom han og skubbet henne oigjen, da begynte hun å grine, samtidig kom gutten mot meg, og skulle liksom opp til meg, jeg var fremdeles mest fokusert på jenten min som a selvsagt ble lei seg for at han gutten skubbet henne vekk fra meg for å prøve å "overta" kosen. Jeg gjorde ikke noe nr av det annet enn at jeg forklarte gutten at jeg var mammaen hennes. Da vi skulle gå igjen (hadde vert inne å hentet sekken) sto vi ved porten og preiket litt med noen andre voksne da kommer han gutten med sykkel og meier jenten min ned, hun griner på nytt, og da sa jeg ifra med streng stemme at nei nå får du holde opp! men hva gjør gutten, jo han tar ny rennfart mot jenten min som hyler (ble redd) da grabbet jeg tak i styret på sykkelen med en kjapp bevegelse og fikk stoppet han RETT før han braste inn i jenten min igjen.. og da... (huff) sprakk jeg og sa krasst og høyt hva feiler det deg!!?? nå har jeg jammen fått nok! dette her finner jeg meg ikke i, nå har jeg sett at de voksne har følgt med på deg og bare så du vet det sånn her gjør man ikke!!! (det ble sagt med kjefte stemme...) jeg sa det såpass høyt at omtrendt alle de voksne i barnehagen snudde seg å så bort på oss, da fikk de fart på seg og kom og hentet gutten, men var ikke sur på meg overhodet, fikk mer sånn "unnskyld for at vi ikke grep inn før" blikk

 

Jeg ble litt flau, for at jeg mistet besinnelsen, men følte likevel at det var på sin plass, han hadde fått ørten beskjeder OG forklaringer på hvorfor han ikke kunne gjøre sånnt, men da kom morsinstinktet mitt haglendes over meg og jeg rett og slett snerret...

 

 

jaja, det kjempegode forholdet til de ansatte i barnehagen fortsatte det, så var tydeligvis ingen som mente jeg gikk over streken

[Jennie på slanker`n ;-)]

Det er helt greit at han ikke burde slippe unna, men poenget er at det ikke var opp til deg å bestemme at han skulle irettesettes. Med spes.ped. må du da vite hva du kan gjøre og ikke gjøre uten å kjenne forhistorien til de involverte, og jeg mener da ikke forhistorien til hva som utløste bæsjebæsjkommentaren.

[Anonym bruker]

Men hva når de bhgansatte ikke reagerer?