Hvor pen er du?

[Anonym bruker]

Hvor pen er du, og hvor mye betyr utseende for deg? Jeg føler at det betyr mindre med alderen, og jeg føler jeg også har fått litt dårligere selvtillitt på utseende. Men føler jeg er over gjennomsnittet pen.

 

Hva med deg?

[Anonym bruker]

Jeg er stygg, og det hemmer meg sosialt. Jeg hadde nok gått mer ut om jeg var bittelitt pen iallefall.

[Anonym bruker]

ikke så pen...overvektig og fæle tenner...men værst er nok selvtillitten....artig tråd detta...nei, nå legger jeg meg litt jeg....:-(

[Anonym bruker]

For meg er utstråling og personlighet mye viktigere enn utseende, på dager jeg har det teit føler jeg meg stygg, når jeg er glad føler jeg meg vakker. Jeg hadde fryktelig dårlig selvbilde da jeg gikk på skole, og ble mobbet for kroppen min. På videregående ble jeg ikke mobbet, men selvbildet ble ikke noe bedre av det. Jeg ble en ung mor, og puppene henger som bare det og alt er dekt av strekkmerker. Men selvtilliten derimot har gått fryktelig mye opp, så nå ser jeg faktisk på meg som pen, selv om jeg vet at ikke et eneste moteblad hadde en gang vurdert å vise bilder av kroppen min, med unntak av som et skremmende etterbilde på graviditet.

[Anonym bruker]

Ifølge mannen min (spurte han nå!) så er jeg 'helt fantastisk pen', ifølge speilet og all sunn fornuft er jeg nok heller helt vanlig, med litt ekstra rundt midjen, men med søtt smil:)

 

Jan Thomas ville nok funnet litt å ta tak i for å si det sånn.

[Anonym bruker]

Jeg synes jeg er pen. Får ofte komplimenter. Men har ikke så god selvtillit alikevel..Har gode og dårlige dager;)

[Anonym bruker]

Håper anonymknappen virker nå.

 

Jeg er kjempepen. Ikke sånn at jeg står og beundrer meg i speilet, jeg kan ofte synes jeg ser grusom ut, men jeg vet egentlig at jeg er veldig vakker fordi jeg har hørt det så ofte.

Jeg er nå 40 år, og får fortsatt høre det, så jeg holder meg heldigvis ganske bra også. PÅ russejubileet fikk jeg høre at jeg hadde vært alle guttas hemmelige, uoppnåelige drøm.

MEN jeg er egentlig lite opptatt av utseendet. Er veldig ujålete, mest opptatt av å være grei og all right.

 

Dessuten, det er ikke bare greit å være så pen heller. Mange gutter var "redd" meg og turde ikke ta kontakt, og fordi jeg selv var (er sjenert) var det med gutter av og til litt vanskelig.

 

Men nå er jeg lykkelig gift og mor og bryr meg ikke om sånt lenger.

[Anonym bruker]

Jeg har et usedvanlig pent ansikt men en mindre pen kropp. Så når jeg får komplemanger av venninner feks lyder det slik: du er heldig som er så pen i ansiktet eller, ansiktet ditt redder deg fikk jeg høre en gang. Huff... Utseende betyr litt for meg men ikke så mye som før. Kroppen min er helt ødelgt etter tre fødsler og jeg bryr meg fint lite om det. det var verdt det:)

[Anonym bruker]

Har alltid fått høre at jeg er pen åde av gutter og jenter, men føler meg heller lite pen om dagen.

[Anonym bruker]

Siden tenårene og fram til i dag (jeg er 37), har jeg fått høre at jeg er direkte vakker, rent utseendemessig. Mange ganger, både av menn og kvinner. Men jeg har aldri vært i stand til å se det, eller føle det selv. Når jeg ser meg selv på bilder, er jeg mange ganger tilbøyelig til å synes det stikk motsatte. Skulle ønske de generøse komplimentene hadde gitt meg mer selvtillit på dette området, men merkelig nok har jeg aldri klart å tro på dem.

Jeg har imidlertid god selvtillit på andre områder; intellektmessig og jobbmessig har jeg alltid følt meg ganske ovenpå. Vet hva jeg er god for. Og jeg har aldri manglet venner, så jeg er forhåpentlig et allright menneske. Prøver i hvert fall å være ivaretagende.

[Anonym bruker]

Jeg elsker den gravide kroppen min, og skulle gjerne hatt et barn i året for å alltid føle meg pen. Men det holder med 3. Ansiktet mitt er ikke noe å skryte over, og jeg hater å føle at alt folk ser er alle kvisene og de ekstremt trøtte øynene. Den som hadde vært god med sminke...

[Anonym bruker]

Er jeg som er anonym 10:42 her ovenfor. Ville bare illustrere hvordan jeg ser ut. Nå legger jeg ikke ut bilde av puppene mine på nett, men jeg fant faktisk ei som ligna meg på the shape of a mother, så kan legge ut link:

 

http://theshapeofamother.com/blog/my-story-and-pictures-cassie/

 

Dette er jo alt annet enn en modellkropp, min har faktisk enda flere strekkmerker og lengre pupper, men mindre brunt område, og jeg er litt slankere. I BH og trang topp ser jeg faktisk super ut, og menn på byen snur seg (jeg er alenemor). De tror de er skikkelige heldige når de får snakka med meg, men får de sett meg naken så hører jeg ikke mer i fra dem. Ikke at noen har sagt noe neagtivt til meg, det har jeg kun hørt fra kvinner faktisk! Men de mennene som har sett meg naken og som synes jeg er fin, ja de er noen av de koseligste jeg har av venner. En slik kropp er bra å sile ut de beste mannfolka (:

 

Men jeg har faktisk tross denne kroppen et bra selvbilde, og det er jeg glad over, da kan jeg faktisk se på meg selv som vakker!

[Anonym bruker]

Utrolig:)

 

Det betyr ikke så mye for meg. Stilen min betyr mer. Det som plager meg er om vekten blir for høy til at klær som jeg liker ikke passer. Tror samtidig det er lett å ikke bry seg om utseende om en er ganske pen i utgangspunktet. Bryr meg nok mer nå enn før siden en stram kropp og et flott ansikt må jobbes for og rynkene kommer.

[Anonym bruker]

Har alltid fått høre at jeg er pen av folk. Den peneste de vet om osv. Har ofte fått positiv oppmerksomhet for utseende og jeg føler meg pen og, men det er i ansiktet, kroppen er det verre med:( Overvektig, hengepupper, store åreknuter+++ Men jeg vet jeg er over gjennomsnittet pen, selvom kroppen plager meg litt.

 

Husker det var en fyr som sa til meg og søsteren min at den perfekte, vakreste jenta han kunne forestille seg var ei jente med ansiktet mitt, og kroppen til min søster. Vi ble ikke akkurat glad for den kommentaren noen av oss:(

 

 

[lisabet med gutt og jinte ©]

En kamerat på ungdomsskolen sa det ganske bra; du hadde vært ganske tagbar hadde du ikke vært så kraftig...

I min verden som fjortis var faktisk ikke det det verste komplimentet jeg kunne få, siden jeg alltid har likt meg selv for den jeg er.

 

Nå endte jeg ikke opp med ham, men fant heldigvis en mann som synes jeg er pen nok til tross for noen kilo ekstra. I tillegg synes han jeg er fin som gravid også

 

[Anonym bruker]

Jeg blir regnet for å være veldig pen- er vel det jeg er mest 'kjent' for i bekjentskapskretsen- og det er ikke alltid bare positivt. Jenter er ofte bitchete, menn nesten redde. Jeg jobbet 7 år som modell i utlandet for noen år tilbake og ble nesten aldri bedt ut av noen.

 

Men nå er jeg lykkelig gift med en super pen mann hi hi så da er det ikke så viktig lenger.

 

Men jeg har følt at det at jeg er pen har gjort meg litt jålete, og jeg har taklet det mildt sagt dårlig at kroppen har forfalt etter to barn. Har operert magen, ønsker å gjøre mer og bli 'den gamle meg' igjen...

[Anonym bruker]

Det kan være en stor belastning å være pen og attraktiv.

 

34 år har det tatt meg å møte en mann som ser forbi mitt ytre.

Det å møte gutter som hele tiden uttaler seg hvor sexy en er, pen, nydelig hud, vakker osv er og har vært en belastning.

 

Nedturen er å møte en gutt som skal vise deg fram for kompiser. Så 34 år har det tatt og endelig føler jeg meg trygg på at han ser forbi det ytre og der meg for den jeg er.

[Anonym bruker]

jeg tror jeg er over gjennomsnittet pen. slank er jeg og, med former på de rette plassene, får jeg høre... ser visst utenlandsk ut, som visstnok er et pluss, selv om jeg er 'helt norsk'.

[Anonym bruker]

Signerer denne jeg... jeg har "alt" som skal til for å bli betraktet som pen /vakker, og får høre det ofte i mange ulike sammenhenger... både på byen, på trening, på jobb, fått forespørsel fra et par fotografer for å ta bilder av meg osv..

kroppen er også av typen gutter snur seg etter på gata, med naturlig store pupper, smal midje og sprettrumpe, men jeg jobber hardt både i forhold til trening og kosthold for å beholde den sånn...

 

jeg er også mer kritisk til meg selv enn de fleste andre jeg kjenner, og har ikke spesielt god selvtillit... skulle gjerne byttet litt av utseendet mot bedre selvtillit og et mer avslappet forhold til kroppen min....

[Anonym bruker]

Jeg har alltid syns det har vært vanskelig å svare på dette spørsmålet. Noen dager føler jeg meg veldig pen, mens andre dager føler jeg meg tjukk og ikke så pen. Jeg får ikke så ofte komplimenter, men jeg merker at en del gutter liker meg. Jeg vil nok si jeg er midt på treet kanskje. Uansett så er jeg fornøyd, jeg føler at utseende ikke hemmer eller påvirker livet mitt i den ene eller andre retningen.

Jeg var derimot litt tykkere før, så etter at jeg gikk litt ned i vekt, så er jeg strålende fornøyd med at jeg greide det. Og det gir meg et ekstra positiv dytt selv om kroppen min ikke er like fast som andres som ser likedan ut med klær.

Men jeg misliker lårene mine ganske sterkt da. Selv om jeg veier 57 kg og er 169 cm høy,sliter jeg med cellulitter og ganske store åreknuter. Dette gjør at jeg aldri går i bikini eller går i korte skjørt eller shorts. Men jeg har kjøpt meg en badeshorts som jeg er på stranda i med god samvittighet. Man kan ikke la utseende styre så mye over livene sine. Og det jeg har oppdaget er at folk bryr seg ikke så mye om hvordan andre ser ut/er enn det man tror folk gjør selv.

 

 

[Anonym bruker]

Hm... Må tenke litt nå.

 

Når jeg sminker meg, kan jeg være direkte vakker. Da ser jeg det selv. Men uten sminke er det en annen sak... Innbiller meg at folk som bare har sett meg med sminke, plutselig får samme følelsen jeg får når jeg ser f.eks. Pamela Anderson (ligner ikke på henne altså!!) uten sminke. Oi, det var jo litt annerledes, ja...

Har alltid fått høre at jeg ser annerledes ut enn andre typiske pene jenter. Hva jeg skal legge i det, vet jeg fortsatt ikke!

 

Jeg kan se fantastisk bra ut med klær på. Er flink til å fremheve fordelene mine og skjule skavankene. Kroppen min er ikke så annerledes etter graviditeten, bare noen kg ekstra. Ellers har jeg bra utstråling, som jeg vet gjør meg penere.

 

 

[meg & to små vampyrer]

Jeg er ganske søt (fra tid til annen), men pen er jeg ikke. Jeg er mest sliten nå om dagen da. Har pene lepper gjelder det? he he.

 

Selvtilliten er ikke så god. Men varierer litt da den også.

[Gjest]

For tiden synes jeg selv at jeg er mindre pen, men går hjemme (sykemeldt pga komplikasjoner)- høygravid. Fører til at jeg ikke sminker meg, ikke vasker håret så ofte, går i joggings etc... Ser rett og slett litt sliten og sluskete ut.

 

Til vanlig er jeg ganske normal pen tror jeg. På ungdomsskolen var jeg sjenert og ble nok ikke sett på som den peneste jenta i klassen, samme på videregående. Etter dette "blomstret" jeg skikkelig, det var litt gøy. Fikk mange komplimenter og ble nok sett på som over snittet pen.

 

Men nå er det altså noen skritt tilbake igjen når det gjelder utseende;-)

 

Selvtillitten er vel ganske normal jentestandard.

[FletteMette&DenLangeMelkeveien]

Tja, pen og pen fru blom. Jeg har nok andre kvaliteter som er mer påfallende enn et klassisk vakkert utseende. Ser litt for lita og trollete ut:)

 

Ganske søt og til tider også sjarmerende kan jeg være om jeg vil, men jeg foretrekker å sove en time ekstra fremfor å dolle meg opp foran speilet og jeg leser heller en god bok enn å henge sundt på helsestudio, så slikt trekker nok litt ned når det kommer til utseende.

[Gjest]

Jeg er dritpen;)