Ville dere tilgitt dette?

[Dailis]

Ja, det ville jeg.

Og jeg vet det fordi min mors uttalelse var hakket styggere en din mors.

Hun har heller aldri sagt unnskyld, hun husker ikke å ha sagt noe tror jeg.

Men jeg skjønte at her var det fortvilelse for meg den gang og ikke være til det beste.

Hun er en super bestemor, så jeg la det fort bak meg.

Jeg har heldigvis litt tabbekvote hos henne jeg og. Det har oppigjennom vært behov for det begge veier.

[Gjest]

Det høres jo litt ut som om de kommentarene ang graviditeten var begeret som fløyt over for din del. Du hadde vel ikke, hvis du er helt ærlig med deg selv, et fantastisk forhold til dem før det skjedde?

 

Ang å tilgi, så er ikke det noe du kan bestemme deg for, men en naturlig konsekvens av en (av og til lengre) prosess. Jeg kan på mange måter relatere meg til mye av det du skriver fordi jeg vokste opp under til tider veldig vanskelige forhold. Det å tilgi mine foreldre for alt som har hendt, har kostet blod svette og tårer. Vi har i dag et greit forhold, og jeg bærer ingen nag.

Men veien hit har vært lang, mange vonde minner og mange krangler. Det er ikke lett å skulle tilgi når de ikke inrømmer det de har sagt.... Nesten umulig vil jeg tro. Det var først da mamma innrømmet mye fra min barndom at jeg begynte å tilgi.

 

Du trenger et oppgjør med din familie. Fortell dem alt om hvor mye de har såret deg, og fremdeles sårer deg. Ikke legg noe i mellom men si at du blir deppa o.l av å være i narheten av de. Kan de ikke akseptere dette, akseptere dine følelser, ville jeg tatt en pause. Sånne konflikter er skikkelig energistjelere...

[2Kjønn3Stønn9MånederOg1Sønn]

Ja jeg ville tilgitt det. Når jeg gikk gravid var stefaren min ganske kjip (han har vært som far for meg siden jeg var veldig liten, jeg kaller han pappa til vanlig). Det virket som om han gjorde alt for å motarbeide meg og det skinte godt igjennom at han mente jeg burde tatt abort. Han følte også at jeg ikke kom til å klare å være mamma, at jeg sikkert ville måtte gi fra meg ungen fordi jeg ikke kom til å klare å ta meg av han.

 

Jeg har aldri tatt det opp med han i ettertid, jeg ser at han nok har innsett at han tok feil, jeg ser at han er glad i sønnen min, og det er nok for meg.

 

Vi har ikke foreldrene våre hele livet, og selv om det var stygt sagt, var det ikke det verste de kunne gjort deg. Prøv å tilgi!

 

 

[Gjest]

Du kan ikke ta vekk det du føler, og særlig ikke så lenge de ikke angrer engang. Jeg tror ikke på å lære gamle bikkjer nye triks - men skader de ikke barnebarna så kan jo en god kontakt mellom dem og ungene dine kanskje også skape noe mer godhet for dem hos deg. Bare ikke gi dem noe de kan bruke når du vet de ikke er typen til å gå av veien for å stikke kniven i ryggen din. Det er ingen selvfølge å få være foreldre helt og fullt, du er voksen nå og du kan velge dem bort helt eller delvis. Bare ett tips - ikke fortell ungene mer enn du må om dette, om du har tenkt å ha kontakt, for det setter dem i lojalitetskonflikter de ikke behøver.

[Flate pupper]

Moren min skrek og slo meg for ingenting (i mine øyne) da jeg var liten. Bare det at jeg hadde ringt til en venninne uten å spørre først var nok til at jeg måtte dra ned buksa og legge meg på senga og få ris. Jeg har konfrontert henne med dette som voksen, og da ble hun tilsynelatende helt sjokkert, men hun nekter for det, og sier at det kan ikke være sant, jeg må huske feil (det er det garantert ikke for jeg husker det var så vondt at jeg tisset på meg). Poenget mitt er at hun enten har mentalt utslettet det fra hjernen sin eller så nekter hun fordi hun ikke klarer å forholde seg til det nå. Jeg kan ikke tilgi henne for dette og vi omgås ikke ofte. Likevel forsøker jeg å forholde meg til henne som en voksen person fordi jeg har barn og hun er deres mormor. De liker henne veldig godt og hun elsker dem nok, så jeg vil ikke ødelegge forholdet mellom bestemor og barnebarn. Dette innbefatter at jeg må svelge en haug med kameler (ofte i form av kommentarer og kritikk), og jeg gruer meg i ukesvis når jeg vet vi skal besøke hverandre. Men jeg gjør det for barnas skyld. Det blir vanskelig for andre å si hva du skal gjøre, men det høres jo ut som foreldrene dine har kommet på bedre tanker. De er kanskje relativt beskjemmet også for hvordan de reagerte første gangen, og som noen over her sa - de er bare mennesker, og vil sikkert i bunn og grunn hele din families eget beste.