Ville dere tilgitt dette?

[Elle Vilde]

Som noen og tjueåring ble jeg uplanlagt gravid med vårt første barn. Jeg og pappaen var samboere og hadde vært sammen i mange år, og da vi oppdaget at jeg var gravid, var vi aldri i tvil om vi ville beholde barnet, og vi begynte med en gang å glede oss.

 

Jeg skjønte med en gang at foreldrene mine ikke ville ta det pent at jeg var gravid, og ventet til uke 12 med å fortelle det. Vi var da på besøk hos mamma og pappa og fortalte at vi skulle ha barn og at vi gledet oss. Mamma og pappa ble helt hvite og stramme i ansiktet, og gratulerte overhodet ikke. Det første mamma spurte om var om det var for sent å ta abort. Jeg sa ja, og at det overhodet ikke hadde vært aktuelt, for vi gledet oss til å bli foreldre. Mamma sa da at det er helt umulig å studere når man har barn (vi var begge studenter), hun gjorde det rett og slett fullstendig klart at det var en umulighet og jeg skjønte at hun mente at jeg var utrolig dum som ikke hadde tatt abort. Pappa spurte med utrolig sint stemme hvordan dette kunne skje. Hadde vi ikke brukt prevensjon?

 

Jeg ble fullstendig knust av dette, og foreldrene mine har aldri beklaget det de sa eller at de sa det. Det er nå snart seks år siden, og jeg klarer overhodet ikke å tilgi dem det de sa. Jeg har siden den gang vært minst mulig sammen med foreldrene mine. Vi kommer når vi blir invitert, så å si aldri ellers. Vi inviterer dem minimalt og spør kun om de kan være barnevakt eller ber om annen hjelp hvis det ikke finnes noen annen løsning. Jeg orker ikke å omgås dem, orker ikke se på dem når jeg snakker med dem, blir trist og lei meg, deprimert og mister energien hver gang jeg snakker med dem/treffer dem.

 

Jeg konfronterte mamma med det hun sa for noen måneder siden, og hun nektet da for å ha sagt det, og sa at det måtte være noe jeg hadde konstruert i mitt eget hode, for slikt sa man bare ikke. (Men både jeg og samboeren min husker akkurat hva hun sa. - Hvordan kan man glemme det?)

 

Da jeg ble planlagt gravid med nr to, orket jeg ikke å fortelle det til foreldrene mine, men sendte dem et brev i uke 17, når jeg var så synlig gravid at alle så det. Jeg skrev da at jeg ikke ønsket mer kontakt med dem hvis de ikke hadde noe positivt å si. Dagen etter de mottok brevet (de bor bare noen hundre meter bortenfor oss) kom de med blomster og gratulerte, og sa at det var jo helt annerledes når det var planlagt. De beklaget fortsatt ikke det de sa første gangen.

 

Moren min har dessuten mange ganger sagt at det holder med to (altså at jeg får to) og at vi ikke må finne på å få flere barn. Jeg har da svart at dette er fullstendig vårt eget valg og overhodet ikke noe hun har noe med å si noe om. Hun har likevel sagt det flere ganger.

 

Må legge til at jeg har et søsken med en diagnose innen autismespekteret og at det er en arvelig komponent i dette,slik at det kan være det hun frykter på mine vegne med tanke på flere barn. Mitt eldste barn får antakeligvis en ADHD-diagnose.

 

Uansett jeg klarer ikke å tilgi foreldrene mine, og føler at forholdet mitt til dem stadig blir dårligere, fordi jeg orker ikke se dem, snakke med dem osv. De tror sikkert at jeg er ekstremt deprimert, for hver gang jeg ser dem føler jeg meg utrolig trist og deprimert - og oppleves sikkert sånn også... Ville dere tilgitt foreldrene deres dette? Hva villle dere evt. gjort?

[Gjest Sauen ruger for harde livet]

Skjønner hvordan du har det...

Når jeg var 17-18 år ble jeg også uplanlagt gravid, og min mor lot meg ikke engang forklare noenting før hun hylte og skrek og var dritforbanna og ringte legen og bestilte time til abort.

Graviditeten var et resultat av "voldtekt" (han var kjæresten min men sexen var som regel ufrivillig, derfor ingen prevensjon) og at min mor ga meg all skylden gjorde at jeg bare følte meg enda verre.

Orket ikke gå imot min mor og tok abort, og sliter enda med det.

Når jeg var 20 ble jeg igjen gravid, da med min nye kjæreste, og gruet meg veldig til å fortelle henne det. Gikk sånn noenlunde.

Denne gangen gikk det også greit, men jeg ringte alle andre før jeg tilslutt måtte fortelle henne det også.

[Gjest]

Nei, jeg hadde ikke tilgitt det. Men man kan likevel gjøre som man må som forelder i mange tilfeller - få en eller annen måte å omgås på så lenge de ikke er heltids psyko og ikke fungerer som besteforeldre. Er de gode med ungen din? Hvis ja, så oppretthold en viss minimumskontakt selv om den er distansert og uglad fra din side.

[Tante Blås Squaw]

Kjære deg.

 

Du vil ha veldig godt av å ikke ha så høye forventninger til foreldrene dine. De er mennesker, og mennesker driter seg kraftig ut iblant, sånn er vi bare.

 

Jeg har ei datter som snart er tenåring. Og som mange andre mødre drømmer jeg om at hun kanskje skal ta en bedre utdannelse enn meg eller hennes far. Jeg ønsker henne et best mulig liv.

 

Og selv om jeg vet at det vil komme valg i livet hennes som jeg bare har å godta, aner jeg også at noen av disse valgene kan bli vanskelige for meg å svelge. Fordi jeg elsker henne.

 

Moren din er ikke perfekt. Men hun er mammaen din. Ikke forvent at hun skal "falle på kne" og be deg tilgi henne - det er faktisk fullt mulig at hun "blokker ut" at hun har sagt disse tingene til deg. Ingen mødre vil gjøre feil som virkelig ryster ungene sine, det er hardt å innrømme noe sånt.

 

Jeg håper du oppdager at kjærligheten mellom deg og moren din ikke er avhengig av at alt er perfekt mellom dere. Du har henne ikke for evig.

 

*stor klem*

[Randi86*Salt og Pepper']

Ja jeg tror nok jeg villa det.

Men så klart det spørs jo litt også, jeg hadde sikkert blitt veldig lei meg og såret om mine foreldre hadde sagt noe slikt til meg når jeg ble gravid.

Begge våre er uplanlagt men ikke noe mindre ønsket fordet om, men uansett om et barn er planlagt eller ikke så trenger man jo ikke si slik som dine foreldre gjorde.

 

Kan være moren din ikke vil innrømme at hun sa det pga hun skjemmes over det nå i ettertid?!

At hun har måttet bite i seg ordene sine om at det var umulig og studere med barn osv.

Dere har jo tydligvis klart dere bra :-)

Og kansje hun derfor ikke vil innrømme det hun sa pga hun ikke vil innrømme at hun faktisk tok feil..

 

Men jeg tror nok jeg ville prøvd og lagt det bak meg om de er gode besteforeldre for barna, men kansje du skal ta det ordentlig opp med foreldrene dine, fortelle hvordan dette tærer ¨på deg nå i ettertid og hvordan du føler ditt forhold til dem er blitt i senere tid pga dette og at du trenger en unnskyldning fra dem for og klare og legge det bak deg..

 

Ta med deg samboeren din og snakk med dem, fortell hvordan du/dere har det..

[ariel78]

Vanskelig og si hva du skal gjøre. Kommer an på hvordan forholdet til dem er bortsett fra dette og om de har forandret seg.

At de kom med blomster andre ganger kan jo være et tegn på at de angrer seg og ville komme med en annen reaksjon denne gangen.

 

Kan du ikke snakke med de eller skrive et brev og forklare hvordan du føler det. Vil være fint og få tatt det opp, virker som forholdet deres har vært anstrengt lenge..

[Mor&barn]

Jeg skjønner deg godt.

Meeeen... Man får en reaksjon, og man sier ting man kanskje ikke mener. Og de har kanskje et litt annerledes syn på ting enn oss, da de kommer av en annen generasjon. Det er jo ikke lukrativt som student med barn, men det går om man legger godviljen til.

 

De ville antagelig ditt eget beste, selvom det var en skrekkelig dum måte og si det på.

 

Vi gjør alle feil, om ikke dere har snakket ut om dette er det ikke sikkert de helt vet hva de har gjort galt engang. ¨

 

Nei jeg vet ikke.. det er mange år siden.

 

Det beste er vel og sette seg ned og prate om det.

Det er sårende når sånt skjer, men ikke helt utilgivelig for min del iallefall.

Veldig ofte kommer det ting ut som man angrer på i ettertid. Nå er de helt sikkert veldig glad i barnebarnet(a) sitt.

 

 

 

 

[Gjest]

Ja jeg tilga min mann sin omtrent liknende reaksjon som varte i 9 mnd så da hadde jeg vel tilgitt foreldrene mine også.

[Expat]

http://www.bt.no/lokalt/bergen/article660682.ece

Tenk litt på hva Jesper Juul sier her.

[Gjest]

jeg ville tilgitt..men nå er ikke langsinthet og nag noe for meg:-)

Synd for barna deres..

 

men om forholdet i ut.pkt er dårlig, fortsetter du som du gjør. Men, du skal tenke over følgende : Hva om en av dem "blir borte" i morgen. Kan du da leve med "valget ditt"??

[cherry coke]

Ja, det hadde jeg. Folk kan si mye dumt og det er mennesklig å feile. Hvem vet, kanskje du misforstod det hun sa eller kanskje hun ordla seg på en dum måte?

Hadde uansett tilgitt.

[Expat]

Poenget mitt er at av og til må man tilgi sine foreldre for at de kan være håpløse duster...

[Meg,Vesla & Antonio:) + spire]

jeg forstår deg så kjempe godt.. jeg ble uplanlagt som 16åring.. mamma å de ble kjempe sint og bare kjæftet.. vi sa vi ville beholder å de sa det kun var en ting vi kunne gjøre å det var abort.. sa også at de burde skjønt det for hadde jo ikke kommet å sakt det om jeg skulle ta abort... pappa inså det kort tid etter at de bare måtte gjøre det beste ut av det.. mamma var ganske sur til bare et par mnd før eg født.. men hun gledet seg å handlet en del babyting.. men hun følte fortsatt det var feil.. men jeg har god kontat me de å de e verdens beste besteforeldre.. jeg tenker av å til på det de sa.. men jeg vare bare 16 så fortsår de litt.. men syntes de kunne spart seg for kommentaren det er kun EN ting du kan gjøre.. syntes du kan tilgi

[Gjest Siklerotte]

Ja, det ville jeg - kunne tilgitt langt verre ting for den del. Hva jeg ville gjort er vanskelig å si - men jeg ville nok forsøkt å konfrontere moren min igjen og fortelle hva jeg føler og hvorfor jeg da hadde oppført meg som jeg gjør mot foreldrene mine. Kanskje skriftlig. Forhåpentligvis ville de ønsket å jobbe sammen med meg for å bedre forholdet, hvis ikke så hadde jeg i hvert fall forsøkt. Jeg synes ikke det er noe å ødelegge det som kan være et greit forhold over, og egentlig synes jeg at det hadde vært en ide å forsøke å redde det som er.

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg ville nok ikke tilgitt det,men jeg ville nok ingnorert det i stor grad. men jeg ingnorerer alt for mye, alt for lenge!

 

spørsmålet er nå om de kommer til å behandle disse to barna forskjellig :/

[Stratos med 3 barn]

Jeg hadde nok tilgitt, men jeg hadde ikke lattd e slippe billig unna. Jeg hisser meg som regel opp og tar det onde ved roten med en gang for så å furte en periode, men jeg er aldri veldig lang sint. Jeg hadde gitt ettertryklig beskjed om hva jeg forventet av unnskyldninger for lenge siden og glemt hele greia i hvertfall såpass at jeg ikke hadde hatt problemer med å omgås de. Om jeg hadde betrodd de så mye etter noe slikt er ikke sikkert, men jeg hadde tilgitt og slutta fred inntil evt noe nytt hadde dukket opp

[Elle Vilde]

Alle dere som har svart at dere ville tilgitt dette - hvordan klarer man det? Jeg skulle ønske det var usagt eller at jeg kunne glemme det, og ha et slikt forhold jeg hadde til foreldrene mine før de sa det, men jeg klarer bare ikke å glemme det, klarer ikke å la være å tenke på det hver gang jeg treffer dem...

 

- Og det hjelper sikkert ikke noe særlig heller at moren min alltid stønner påfallende høylytt hver gang jeg spør om de kan passe barna (er aldri snakk om lengre enn noen timer, og det går stort sett måneder mellom hver gang jeg spør). Etter et langt stønn, og en påfølgende lang pause sier hun: ja, ja, jeg får vel det, da, og så legger hun ut om hva hun egentlig skulle gjort og hvor sliten hun er osv. (Det hun egentlig skulle gjort er ikke viktige ting, men at hun egentlig hadde tenkt å støvsuge, rake i hagen, at hun har noen klesvasker som skulle vært satt over osv.). Alltid etter at hun har passet barna passer hun på å fortelle meg hvor sliten hun ble av det og at hun etter forrige gang hun passet barna noen timer måtte ligge i flere dager osv. fordi hun ble så dårlig i ryggen/sliten osv. Hun forteller meg også ofte at hun blir fullstendig utslitt av å passe vårt eldste barn (tenker åpenbart overhodet ikke på at det er vondt for oss å høre - og vi er tross alt også utrolig slitne at å ha et barn med spesielle behov - og ingen besteforeldre som ønsker å stille opp som barnevakt noen gang). Alt dette gjør det ikke lettere å tilgi. Jeg skulle gjerne tilgitt foreldrene mine, men jeg klarer det ikke. Noen råd om hvordan jeg gjør det?

 

Hører vel litt med til historien at jeg føler meg litt sviktet av foreldrene mine tidligere også. Etter at mitt søsken med funksjonshemming ble født, har jeg stort sett måttet klare meg selv, resten av barndommen og ungdommen - og har klart meg godt selv, men har jo følt meg ensom i familien, og at ingen var interessert i meg, og at de bare syntes det var deilig å slippe å bry seg med meg. I og med at jeg har et barn med spesielle behov selv, så forstår jeg utmerket godt hvor slitne foreldrene mine er/har vært, og innfant meg hele barndommen/ungdommen med at det "ikke var plass til meg" - tror nok sånn sett at reaksjonen deres på min første graviditet var dråpen som fikk begeret til å flyte over - nok en gang var det ikke plass til meg, på en måte... Jeg forventet ikke at de skulle hjelpe meg eller noe sånt, det har jeg aldri forventet, men jeg forventet i det minste litt falsk glede, at de kunne si at det skal nok gå, det man vil klarer man eller noe sånt.

 

Det er nok mye sårt som ligger bak det at jeg ikke klarer å tilgi dem, ikke bare det at de mente jeg skulle ta abort, er nok hele oppveksten min egentlig, der jeg prøvde å være minst mulig til bry og ta minst mulig plass siden foreldrene mine var så slitne og hadde så nok med sitt.

 

Men, likevel, noen råd om hvordan jeg skal kunne tilgi dem?

[xxxJulianexxx]

Ja jeg ville uten snev av tvil tilgitt dem. Men sånn er jeg.

[Elle Vilde]

Ja, det er akkurat det jeg gjør, som du sier. Opprettholder en minimumskontakt, men jeg orker ikke å involvere meg med dem på noen måte. Du kan vel på en måte si at jeg "bruker dem". Vi omgås når jeg har nytte av dem. Hvis de inviterer oss på middag, spiser vi middag der, og de passer barna en sjelden gang når vi MÅ ha barnevakt og ikke har noen annen mulighet (ikke barnevakt til forlystelse, selvsagt, men pga legetime, sykdom, BUP osv). Men, jeg ringer aldri med mindre det er noe jeg må spørre om, og drar svært sjelden innom på "hygge"-besøk...

[xxxJulianexxx]

Jeg har forresten vært i samme situasjon. Med en funksjonshemmet søster som gjennom hele oppveksten krevde mye av foreldrene våre.

 

Har dessverre ikke noe råd om hvordan du skal klare å tilgi dem. Det har sikkert noe med åssen mennesketype du er. Jeg har lett for å tilgi folk og jeg har skjønt at det bare går ut over meg selv hvis jeg går rundt og er bitter.

[Stratos med 3 barn]

Hei

Jeg leste ikke hele denne, men du spør hvordan vi kunne klare å tilgi. Grunnen til at jeg klarer det er at jeg tar et skikkelig oppgjør først! Har du gjort det?

[Elle Vilde]

Nei, jeg har ikke tatt noe skikkelig oppgjør med dem. Jeg skrev ganske mye i det brevet om at vi ventet nr. to at deres reaksjon ødela store deler av graviditeten med den første for meg og at jeg var utrolig lei meg over det, og at de ikke skulle få lov til å ødelegge den andre graviditeten min. De nevnte overhodet ikke noe av det jeg skrev med et ord, annet enn at "det var annerledes når det var planlagt". -Også var det den gangen jeg konfronterte moren min med at hun ville jeg skulle ta abort da jeg var gravid med den eldste - og da nektet hun for å ha sagt det. Tror ikke jeg orker å konfrontere dem mer med det. Føler ikke at de fortjener at jeg skal sitte å gråte over dette. Føler egentlig ikke at der er verd det... :-( Men, skulle veldig gjerne kunne glemt og tilgitt det likevel...

[Stratos med 3 barn]

Sinne er nok ikke en utstragt positiv ting, men jeg har virkelig trua på i tilfeller som dette å øse ut av seg alt sinne, agressjon og fortvilelse! I bøtter og spann! Hyl, skrik, tramp i gulvet og få alle følelser ut. Så klapper du sammen et par dager for etter en utblåsning blir man virkelig sliten. Deretter kan du fortsette med hodet høyt hevet og glemme hele saken for du vet jo at du har rett! Sant?

Vi er alle forskjellige, men å holde på følsene inni seg løser ikke noe. Høres ut som du kunne trenge llitt hjelp av en psykolog kanskje?

[Tante Blås Squaw]

 

Du vil få et stritt liv hvis DETTE er tingen som du ikke kan tilgi. Livet er fullt av vanskelige situasjoner med familien.

 

Og livet er så jævla kort.

[winneboo]

Jeg forstår deg godt

Når jeg ble uplanlagt gravid kalte pappa meg en hore(de er imot sex før ekteskap) Han har aldri beklaget seg for det. Jeg har forsåvidt klarte å svelge det, men nå bor jeg 2 timer unna de så ser de ikke så ofte. Bodde da i hjembyen min da jeg ble gravid, men det er godt å komme seg litt bort.

 

Jeg klarer ikke ordentlig å tilgi før han ber om unnskyldning, men jeg later som om jeg ikke bryr meg om det.Orker ikke å gå å tenke på det resten av livet mitt.

 

Du sier du allerede har tatt dette opp med de, men de nekter for de har sagt det. Det nytter ikke å løse denne konflikten hvis de ikke ser problemet.