Det gikk riktig dårlig på ultralyd

[Anonym bruker]

Hei igjen

 

Har vi vore i eit nyheitsbrev med tråden vår? Oj Hyggeleg at nokon følger med og kanskje kan jo den vere til trøst og støtte for nokon som opplever liknande ting.

 

Til tobarnsmamma:

Eg vert vel definert som relativt "normal" no. Ingen kontroll før ord. ul om vel to veker, men den ordinære ulen vert tatt av ekspertlegane istadenfor "vanleg" jordmor. Dei skal ta ein ekstra organgjennomgang på ord. ul, sjølv om ingenting tilseier at noko skulle vrere gale.

 

Fint at forma di er bedre no. Om forma er god eller dårleg har jo ingenting med korleis ting går i svangerskapet å gjere, så no fortjener du GOD form og FRISKT barn i magen! Er det fredag du skal inn til morkakeprøve igjen?

 

Forstår godt tankane dine om at sjansane fo friskt barn faktisk var betre sist, og da gjekk det gale. Det er jo sant, men vi må prøve å tenke på at vi begge faktisk hadde max uflaks sist, denne gongen er det vår tur å få friske barn! Vi må da tru på det, visst ikkje hadde vi vel ikkje turt å prøve igjen. Vi må håpe og tru!

 

Klem

Har to, nr, 3 i hjartet, lille håp i magen

[Tobarnsmamma!!!]

Hei igjen.

Dårlig nytt herfra, dessverre. Var på ultralyd i går med hensikt å ta morkakeprøve. I stedet oppdaga de at den lille var død, den hadde sannsynligvis dødd rett etter at jeg var der forrige gang. Utskrapin i dag, det gikk jo greit, men jeg er ganske knust.

 

Aner ikke hva jeg skal gjøre nå. Aner ikke om vi tør å prøve mer. Vil jo så gjerne, men orker ikke dette flere ganger. Sykehuslegen undertreka at dette ikke er så uvanlig, og at det ikke var noen grunn til å gi opp. Men klarer ikke å tro på det nå, alle sa jo etter forrige gang at neste gang går det bra...

 

Det kjennes forferdelig urettferdig. Hvorfor i all verden skal det gå såpass langt? Takke meg til en spontanabort i uke 7, det venter man jo nesten på. Men dette er jo bare lureri.

 

Jeg kikker nok innom her, men kommer ikke til å være her så mye. Orker ikke ha så mye fokus på dette nå. Får se hva vi gjør når det verste har lagt seg.

[Tidemann]

Ånei!! dette er jo nesten mer enn hva ett menneske kan tåle!!!!! Nå føler jeg virkelig med deg og alle dine følelser og tanker du har rundt dette nå

Regnet jo med det skulle gå bra,det tror man jo alltid:(

Ikke godt dette her! håper at når tiden får gått så blir dere fyldt med nytt pågangsmot:)

tankene er hos dere hvertfall...

[Anonym bruker]

Neeeei!! Livet er jammen ikkje for pyser, men dette er fullstendig meiningslaust og urettferdig! Forstår at du er knust no tobarnsmamma. Fy søren altså... No når alt såg så lyst ut

 

Eg håpre de tør prøve igjen når det verste sjokket har gitt seg. Hadde så unna dykk å endeleg få to små i heimen. Det er jo ingen grunn til at det ikkje skulle gå bra ein eventuell neste gong, men det er liksom ikkje hjelp i å seie til ein som har opplevd det de no har opplevd.

 

Håper vi høyrer litt meir om korleis det går med deg etter kvart, men eg forstår at du føler behov for å trekke deg litt tilbake.

 

Eg kjem til å legge inn nokre oppdateringar fra meg i tida utover, så får du lese viss du vil.

 

Sender deg og familien varme tankar og klemmar. Skulle så ønske at dette ikkje var sant...

 

Klem

Har to, nr. 3 i hjartet, lille håp i magen

[Anonym bruker]

Kjem med ei lita oppdatering herfra eg. Føles nesten "feil" å kome med gode nyheiter, når eg er den einaste av oss som har det for tida, men eg håper det snart er din tur (viss de prøver) Tobarnsmamma og at ting går så godt som mulig med guten din Tidemann.

 

I dag var det altså tid for ordinær UL.Hadde ein formiddag fylt av spenning, og var ganske nervøs da vi sat klar kl 14. Vi vart ropt opp nesten med ein gong, og fekk ei hyggeleg jordmor. Etter litt prat var det klart for benken. Vi fekk sjå ein nydeleg liten baby med armar og bein, fingrar og tær. Hjartet hadde fire fine kammer, hjerna såg fin ut, alle andre organ såg også fine ut. Skulle eigentleg hatt timen hos ein av dei som driv med fosterdiagnostikk, men det hadde skjedd ein feil så eg var satt opp hos jordmor, men ho tok det heile ekstra nøye og skulle hente inn ekspertane om ho var det minste i tvil om noko, men det vart ikkje nødvendig. Vi fekk sjå i omtrent 40 minutt tenker eg.

 

Termin vart flytta litt feil veg, men ikkje noko å snakke om, ho sa 18+3 i dag, med termin 7. desember. Vert ein dag feil i forhold til dei terminkalkulatorane eg bruker, men babyen kjem jo når den kjem uansett.

 

Med storesøstrene visste vi ikkje kjønn (etter eige ønske), men denne gongen ville vi gjerne vite, mest for å førebu storesøstrene. Jordmor kunne fortelle oss at vi venta ein liten GUT!

What! Trudde ikkje vi kunne lage slike eg men veldig gøy da! Hadde vore like stas med ei jente altså, men morsomt å prøve begge kjønn, og få litt bedre kjønnsfordeling i heimen. Trur vi må bytte ut store delar av babygarderoba her i huset gitt. Måtte feire med innkjøp av ein liten søt body da, har fått trua på at dette skal gå vegen no, og at Bittelillesøster skal bli storesøster i desember!

 

Ha to, nr. 3 i hjartet, lille håp i magen

 

[Tobarnsmamma!!!]

Hei.

 

Så gode nyheter! Godt å høre. Nå kan du virkelig tro på at dette går rette veien, skal jo mye til at det ikke gjør det nå. Så herlig å ha en ny baby i huset til jul.

Skjønner godt at du ble overraska over at det er en gutt. Men det blir sikkert gøy, artig å prøve begge deler, som du sier. Tenker storesøstrene er glade nå!

 

Det rusler og går med meg også. Er innom på BIM, men skriver ikke så mye. Gleder meg til å reise på ferie snart og være omtrent uten PC noen uker. Pørver å tenke minst mulig på babyprosjektet, har ikke orka å starte med akupunktur eller å måle tempen igjen. I høst var jeg kjempeivrig etter å få kroppen på plass snarest mulig og gjorde alt jeg kunne for å følge med og bidra til det. Nå orker jeg ikke gå så mye inn i det. Drikker vin og gjør mest mulig andre ting jeg har lyst til, så får kroppen komme når den kan. Det er lettere å takle denne MAen enn seinaborten, det var jo en helt annen,og mye enklere, prosess. Men er engstelig for tida framover - hva hvis jeg rett og slett ikke kan få flere barn? Hvor mange aborter skal jeg eventuelt måtte gå igjennom før jeg lykkes?

 

Som du sikkert skjønner, kommer vi til å prøve igjen. Som mannen min sier: Hvis vi ikke prøver, får vi i hvert fall ikke noe barn. Og jeg prøver å tenke at jeg skal gjøre det for jenta mi sin del, det er liksom lettere å strekke seg langt da. Men jeg er selvsagt veldig engstelig, mer enn forrige gang. Alle garanterte jo nærmest at det skulle gå bra neste gang, og det gjorde det ikke. Klarer ikke å tro på det nå.

 

Men jeg har tatt kontakt med gynekologen jeg var i kontakt med i vår, da det viste seg at jeg allerede var gravid. Fikk beskjed om å ta kontakt igjen etter ferien i august, og dét vil jeg gjøre. Kanskje aller mest for å snakke og eventuelt ta aktuelle undersøkelser. Jeg blir jo gravid, og det er jo bra, men hva hvis jeg aldri kommer lenger enn disse to gangene?

 

Vi får se. Kommer til å prøve, men tør liksom ikke gå inn i det ennå.

 

Hører gjerne fra deg! Beklager hvis dette ble veldig tungt. Og til deg, Tidemann: Lykke til! Håper du får all den hjelp du kan få.

[mednr5imagen]

Så ble plutselig alle mine "problemer" så ufattelig små.... Kjære dere, ønsker dere bare godt, masse lykke og hell videre på veien.. Takk for at dere delte, jeg har sitti og lest alle innleggene mens lillejenta tok formiddagslur. Det setter ting litt i et annet perspektiv å lese slikt.

 

Masse lykkeønskniger til dere, og de små.

[Anonym bruker]

mednr5imagen: Takk for gode ord.

 

Tobarnsmamma: God å høyre at de vil prøve igjen etter kvart, og at du synes det er litt enklare å kome over det du gjekk gjennom denne gongen, sjølv om det aldri vert lett. Håper du klarer å nyte sommaren som er her no, og at du så snart du er klar får ein ny spire som skal gro seg heilt stor og fin! Hadde unna dykk det så veldig, både dykk foreldre og jenta dykkar.

 

Her har eg begynt å kjenne meir og meir av "lilletarzan" (som størstesøster kaller han) i magen. Godt å kjenne sikkert liv. Føler meg jo relativt sikker på at dette må gå bra, men samtidig har eg no ei ballast med meg som seier meg at ein aldri veit kva livet vil bringe, så meir bekymra enn i tidlegare svangerskap er eg nok.

 

God sommar vidare

 

Har to, nr.2 i hjartet, lille håp i magen

[hpetrea]

Du kjem aldri til å få vite om du kjem lenger enn dei to første gongane, dersom du ikkje prøvar, hugs det! :-)

 

Eg opplevde to spontanabortar i fjor, begge rundt veke 12. Etter den første spontanaborten (missed abortion ca. veke 8-9) i juli i fjor, fekk eg også mange forsikringar frå folk om at det heilt sikkert kom til å gå bra neste gong. To månader etter den første aborten vart eg gravid igjen. Hoppande glad for at det gjekk så lett å bli gravid igjen, trudde eg liksom ikkje at det skulle vere råd å ha uflaks to gonger på rad, sjølv om eg hadde ein tanke i bakhovudet om at det kan gå gale fleire gonger.. Men i slutten av oktober konstaterte legen at ikkje alt var som det skulle med den vesle, og eg vart vist vidare til fosterdiagnostikk på eit større sjukehus. Då eg kom til dit 7. november, viste det seg dessverre, eller kanskje heldigvis, at naturen hadde ordna opp sjølv, truleg berre kort tid etter at eg hadde vore til ultralyd. Same kor fælt det kan høyrest ut, opplevde eg det likevel som ei lette, fordi vi då slapp å måtte forholde oss til frykteleg vanskelege spørsmål. Å måtte på utskrapning ein gong til, så kort tid etter at eg hadde vore der sist, var rett nok ikkje noko særleg. Men det var lettare å slå seg til ro med at det måtte vere slik, enn det hadde vore gongen før.

 

I perioden etterpå sleit eg med akkurat dei same spørsmåla som du gjer no. Eg trøysta meg også til at eg blir i alle fall forholdsvis lett gravid, og kvidde meg nesten litt på å bli gravid igjen, fordi redsla for at det skulle gå gale ennå ein gong var stor. Denne gongen gjekk det ikkje så lett å bli gravid, som sist. På mange måtar opplevde eg det som ei lette når mensen kom, "puh.. ennå litt pustepause". Eg har vel for så vidt alderen mot meg, og vi kunne ikkje vente særleg lenge på neste forsøk. Men gravid vart eg altså, for tredje gong mindre enn eit år etter første gongen. No er eg komen til sekstande veka, og alt ser ut som det skal gå bra no. Var til jordmor i dag, og fekk høyre hjarteslag. Har også teke duotest, og fått beskjed om at sjansen for at det skal vere noko gale med kromosoma til den eg ber på denne gongen er liten. Men sjølvsagt, med dei erfaringane eg har gjort meg siste året, blir dette ikkje noko "lykkeleg svangerskap" i tradisjonell forstand. Eg prøvar så godt eg kan å slappe av, og å tru på at det skal gå bra, sjølv om det innimellom er vanskeleg.

 

Sjølv om eg ikkje er komen så langt ennå, denne gongen, er det likevel store sjansar for at det skal gå bra. Og det kan det gjere også for ditt vedkomande. Men bruk tida framover til å kome over det du har vore gjennom. Det er mitt råd. Føler du at du treng å vente, så bør du gjere det, hvis du har tid og høve til det. Men det kjem ei tid der det kjennest heilt ok å bli gravid igjen, sjølv om tida fram til du veit om det kjem til å gå bra ikkje er så grei. Men som eg sa innleiingsvis, dersom du ikkje prøvar igjen, vil kanskje dette spørsmålet plage deg lenge. Det er berre ein måte å finne det ut på. Det eg trøysta meg med midt opp i alt, var at Bjørn Dæhlie slett ikkje kom i mål på alle løpa han gjekk til å begynne med han heller, men han vart "rasande god" på det til slutt, likevel :-)

[Tobarnsmamma!!!]

Takk for fine ord, hpetrea. Det er sånt jeg trenger å høre!

 

Jeg har det ok, men tungt akkurat i dag. Har vært bortreist og hadde liten tilgang til nettet. Har tenkt minst mulig på dette, og vært lite her inne. Det oppleves som en ferie fra hele barneprosjektet også, det kjennes på en måte godt at kroppen er lagt litt på vent. Men tankene er der jo hele tiden, likevel. På en måte har jeg til og med klart å tenke som et reelt alternativ at det kanskje ikke blir flere barn. Det er ikke en lett tanke, men det går. Etter seinaborten i høst var jeg helt desparat etter å komme i gang med prøvinga igjen, og tenkte gjennom alt fra adopsjon til assistert befruktning. Var villig til å gjøre det meste, men så ble jeg jo gravid.

 

Vet ikke helt hvordan vi skal gripe saken an nå. Ser ut til at mensen er på vei, er på dag 32 nå. Må vel prøve ved første anledning, har ikke tid til å vente. Samtidig har jeg egentlig ikke lyst til å bli gravid, tror i hvert fall ikke det, fordi jeg vil være så redd for at det skal gå galt. Har ingen tro på at det skal kunne gå bra, i hvert fall ikke uten noen slags assistanse.

 

Er litt i ingenmannsland. Merker det er godt å slippe fokuset på barnelaging, og kunne sånn sett ha lyst til å bare la det skure og gå. Samtidig veit jeg selvfølgelig at sjansen er mye større for å lykkes hvis jeg gjør en aktiv innsats og eventuelt får satt i gang en hormonbehandling, som jeg hadde tenkte før dette siste svangerskapet. Men da blir det så mye styr rundt det igjen.

 

Får se. Er alt fortsatt bra med deg, Anonym med håp i magen?

 

[Anonym bruker]

Hei igjen tobarnsmamma neste år

 

Forstår at du har mange tankar no, og håper, sjølv om du ikkje tør håpe... Tankar om alt de skal igjennom, både om de skulle trenge hjelp med å bli gravid, og ikkje minst den første tida som gravid... Skulle ønske eg kunne trylle, da skulle eg trylla deg gravid over 12 veker og med overstått morkakeprøve med kjekke svar. Hadde så unna deg ein liten ein til. Vi har tatt følge med så mykje sidan 12. november, eg VIL at vi skal ta følge og få kvart vårt barn etterpå også. Du skal vite at eg ofte tenker på deg!

 

Her går alt berre bra. E no 21+2, så jammen er eg over halvvegs! Var hos jordmor i dag, og jentene mine fekk vere med og høyre hjartelyd. Dei syntes det var litt rart. Kjenner liv omtrent kvar dag iallefall, og det det er betryggande. Har begynt å kjøpe litt blå babykle også no, rare greier...

 

Klemmar fra

Har to, nr. 3 i hjartet, lille håp i magen

[Tobarnsmamma!!!]

Hei igjen, Anonym.

 

Fikk lyst til å skrive noen ord igjen. Håper alt fortsatt er bra med deg og den vesle gutten!

 

Her går det sin gang. Er tilbake på jobb etter ferie og hverdagen er i gang. Dermed er det også slutt på "ferie" fra barneprosjektet,merker tankene kommer lettere nå. Kroppen er i gang, har hatt en mens som kom overraskende etter ruta, men prøving har det vært lite av. På mange måter er det greit, jeg veit jeg ikke er gravid nå og håper ikke på det heller.

 

Men får vel trå til snart. Vi skal imidlertid på en ukes Sydentur i begynnelsen av september, og jeg utsetter alle store hjelpetiltak til etter den. Håper og tror at den skal være bra for både kroppen, sjela og samlivet. Men jeg er engstelig, tror liksom ikke et sekund at det kan gå bra hvis jeg blir gravid nå. Skal til akupunktur igjen på mandag, starter nå, og skal drøfte med henne hva det er lurt å gjøre. Tror egentlig jeg må gjøre alt jeg kan for å maksimere sjansene, må vel kanskje bite i det sure eplet og ta meg en tur til gynekolog og. Men som sagt, jeg venter til etter ferien. . Rett etter siste aborten ønsket jeg meg en vidunderkur som kunne utvikle et barn på tre måneder eller så, så kunne jeg gå i dvale imens. Men det er vel ikke sånn barn lages..

 

Alderen stresser meg veldig, jeg har lite tid å miste. Det som holder meg oppe er jo at det tross alt er mange som får barn i min alder, jeg kjenner jo til og med mange. Hvorfor skal det da ikke gå for meg? Men du er heldig som ikke har den faktoren mot deg! Lag så mange barn du kan nå! Har man de gode eggene i behold kan vel det meste annet ordnes.

 

Det må skje snart med meg, jeg orker ikke å holde det gående med to aborter i året til alt bare fader ut av seg selv på et tidspunkt.

 

Beklager den depressive tonen, men jeg regner med at du skjønner at jeg ikke klarer å være så positiv hele tida. Håper jeg blir det!

 

 

[Ruska67]

Kjære tobarnsmamma neste år! Jeg skjønner godt et du ikke klarer å være like positiv hele tiden. T tiden til hjelp - og NYT sydenturen! Det fortjener dere alle tre! Kanskje kan en ny baby lages under sydens sol?

Du er ett år yngre enn meg. Jeg vener en liten gutt om 41 dager, og nå har jeg akkurat fått høre om en venninne som har termin samme måned som hun fyller 43 år. Prøv å ikke la alderen sresse deg. Du har et par år som antakelig ikke er noe vanskeligere å bli gravid på enn nå. Jeg vet det kan være vanskelig å tenke sånn, men prøv!

Jeg håper dere får en spire til å feste seg og gro seg stor og s¨terk i løpet av høsten! Lykke til masse, masse!

God tur sydover, slapp av og kos deg sammen med mann og barn:-)

[Anonym bruker]

Hei igjen Tobarnsmamma neste år

 

Her går alt bra. Føler nesten det er urettferdig å seie det... Skulle så ønske du kunne få oppleve det same snart. Lillebror i magen passerte 24 veker i magen i går, det er jo ein merkedag i svangerskapet. Alt ser fint ut og eg kjenner han kvar dag no.

 

Fostår VELDIG godt at det ikkje er lett å vere positiv og optimistisk heile tida. Eg har stor tru og masse håp om at du skal lukkast snart, men det er jo alltid lett å vere optimist på andre sine vegne.

Det er nok lett å tenke mykje på alderen når du kjenner "klokka tikke", men det er jo fleir og fleire som får barn i høgare alder. Du har jo vist to gongar det siste året at du kan bli gravid, du har jo også ei frisk og fin jente fra før. Eg forstår veldig godt at du med dine to tap ser på vegen fram til ein fiks ferdig baby som veldig lang, men om de ikkje prøver og håper vert det iallefall ingen baby.

 

Ha ein fin ferie! Prøv å nyte dei dagane, og hopp i det å få hjelp når du kjem heim tenker eg. Håper då inderleg at optimismen kjem tilbake og at du snart har eit positivt svangerskap framfor deg.

 

Mange klemmar

Har to, nr. 3 i hjartet, lillebror håp i magen

[Anonym bruker]

Hei tobarnsmamma neste år. Jeg lurte på om dere har fått svar fra de genetiske prøvene på det fosteret dere mistet. Jeg mener å huske at dere skulle få svar etterhvert? Ønsker dere en god ferie og masse lykke til med prøvingen. Jeg vet hvordan det er å grue seg til prøvingen, og være helt overbevist om at det ikke nytter fordi det går galt likevel. Men, det kan gå bra også, så urolig som det høres ut som! Jeg har i hvertfall klart å holde den lille i magen i 18 uker denne gangen og skal snart på UL. Håper og krysser fingrene for deg at alt går veldig bra neste gang!

[Tobarnsmamma!!!]

Hei igjen, Anonym med liten gutt i magen.

Fikk lyst til å skrive noen ord igjen. Bra med deg? Hvor langt er du nå? Stor mage, tenker jeg.

 

Jeg kikker stadig innom disse sidene, men skriver lite. Er liksom så lei. Merker at jeg har det bedre når jeg ikke går inn i alle detaljer til enhver tid, prøver derfor å være mest opptatt av andre ting.

 

Men nå er første nye prøveperiode overstått, så er vi i hvert fall i gang. Det er da noe. Men denne pausen har nok vært bra. Tror egentlig det er noe i at det er lurt å vente et par måneder av hensyn til det psykiske - leste på pregnancyloss.com eller hvor det var om at man jo kan grave seg enda lenger ned ved å prøve for tidlig - når sannsynligheten ikke er så stor for at det skjer uansett. Tror jeg gjorde det forrige gang.

 

Har ikke så mye tro på at det har klaffet nå heller, riktig nok, og håper det kanskje egentlig ikke heller? Veit ikke. Er dritredd. Får se om et par uker.

 

Jeg har det ganske bra. Og kroppen er i rute, den kom seg mye kjapper tilbake til normalen denne gangen. Det er selvsagt positivt, og kanskje en grunn til at jeg tross alt er såpass avslappa som jeg er. Løpet er vel ikke nødvendigvis helt kjørt, selv om jeg ikke kan se for meg at det skal kunne gå bra neste gang...Tror vel saktens at jeg blir gravid igjen, har tross alt blitt gravid tre ganger med samme mann. Men hvordan i all verden skal man få det til å vare??

 

Er redd, ja, men håper, håper at det vil gå i boks før det er for seint.

 

Hold meg orientert om hvordan det går med deg!

 

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Heisann Tobarnsmamma neste år

 

Joda,her går alt berre bra. Har høgt blodtrykk, kjenner bekken, er mykje trøtt og slikt, men så lenge alt ser bra ut klager eg ikkje. Eg er heldig. I dag er eg 28 veker på veg. Godt å vere såpass langt på veg, kjenne godt med liv kvar dag ol. Magen veks, og er iallefall stor nok. Har begynt litt på å skaffe dei babytinga vi mangler, litt rart.

 

Eg er også innom her ofte, etter at eg har vore inne på terminklubb for lilleguten i magen hører det liksom "heime" med ein tur innom her. Må jo innrømme at eg stadig håper på godt nytt fra deg da. Ikkje så ofte eg skriv heller, ting går jo sin gang, og godt er jo det.

 

Forstår at det er vanskeleg med alle tankar om nytt svangerskap. Det er jo ikkje det minste rart at du er redd, du har jo opplevd to gongar på rad at det ikkje gjekk bra. Det hjelper ikkje det minste å seie at "neste gang går det heilt sikkert bra", ein veit jo så godt at ingen kan garantere det, men du skal iallefall vite at eg tenker på deg og verkeleg håper det vert din tur og at alt går bra, du hadde så inderleg fortjent det.

Håper verkeleg eg kan få følge deg gjennom eit svangerskap på 40 veker, med ein liten nydeleg baby i andre enden.

 

Mange klemmar fra meg

 

Har to, nr.3 i hjartet, lillebro Håp i magen

[Anonym bruker]

Hei igjen tobarnsmamma neste år

 

Måtte innom her før tråden vår forsvinn alt for langt ned på sida her.

 

Eg er no vel 32 veker på veg, knappe to månader igjen til termin berre. Alt går bra, slit litt med høgt blodtrykk, men nok kvile held det i orden.

 

Må innrømme at tankane av og til reiser eit år tilbake i tid. No er det berre eit par dagar til den ULen som satte verda vår i "ubalanse", som gav oss uro, likevel håp, mange tankar, før håpet forsvann ein knapp månad seinare. Tenk at det snart er eit år sidan dei vonde dagane, og 12. november i fjor. Trur den næraste månaden vert litt rar...

 

Håper det går etter forholda bra med deg tobarnsmamma. Eg trur for min del at tida no hadde vore vanskelegare å gå gjennom om eg ikkje hadde lillebror i magen, og i den samanheng tenker eg på deg... Håper du kan kome meg gode nyheiter etter kvart.

 

Klem

har to, nr.3 i hjartet, lillebror Håp i magen

[Tobarnsmamma!!!]

Hei på deg.

 

Hyggelig å høre fra deg igjen. Jeg er innom her ganske ofte, men skriver fremdeles lite. Merker at fokuset har endra seg mye, jeg er ikke så opphengt i dette som jeg var. Det er godt og befriende - tror jeg hadde blitt gæern ellers.

 

Tenker selvsagt, som deg, på det som skjedde i fjor. 4. november var min helvetesdag. Men minnene om den opplevelsen ble svakere da det gikk galt en gang til, var det 27. juni? Men jeg tenker selvsagt ofte på disse to, nå skulle jeg enten hatt en liten på snart et halvt år eller hatt stor mage..

 

Men jeg tenker ikke sånn til daglig. Har funnet tilbake til mye av det jeg var opptatt av før jeg ble så opptatt av graviditeter, og før jeg fikk jenta mi. Har det egentlig godt i livet, men håper jo på en til. Men er redd for å bli gravid, også. Jeg VIL ikke miste en gang til!

 

Har bare prøvd skikkelig én syklus etter MAen i sommer. Det ble det ikke noe av. Men jeg var hos gynekolog etterpå, han jeg skreiv om i vår, som er hjelpsom og positiv. Fikk Pergotime som jo stimulerer flere egg, og har gått på det denne måenden som så mange andre her inne. Skal begynne prøvinga nå, så det blir litt spennende. Tror også jeg vil få god oppfølging der, og mer hjelp hvis jeg vil. Og joda, han hadde tro på at dette skal gå. Midt oppi det fæle er det faktisk et godt tegn at svangerskapene varer såpass lenge, da er det ikke kroppen som svikter, men sannsynligvis eggene. Det er tøft å face det, men samtidig er det jo mulig å finne et som er godt.

 

Satser på at alt går bra med gutten din, det gjør det nok! Hold meg oppdatert. Jeg er jo misunnelig, men jeg har det som sagt slett ikke verst.

 

 

 

[Anonym bruker]

Hei igjen

 

Dette var eit godt innlegg å lese fra deg Tobarnsmamma neste år?.

At du ha fokus på andre ting, koser deg med jenta di og har funne tilbake til mange andre interesser. Trur det er eit veldig godt utgangspunkt for tida vidare, med eller utan ny graviditet i bildet. (sjølvsagt håper eg det blir med )

 

Ønsker deg det beste i tida framover uansett!

Her er eg 34 veker i dag, og begynner jo å sjå for meg baby i hus igjen.

 

Vi "snakkast"

 

Klem

Har to, nr. 3 i hjartet, lillebror Håp i magen

[Tobarnsmamma!!!]

Hei.

Så er denne tråden et år gammel. Husker godt 4. november i fjor, ja. Godt jeg ikke visste da at jeg skulle sitte her ugravid et år etterpå, og ha mista enda en i mellomtida.

 

Som sagt forrige gang, jeg har det ganske bra. Men har vært dårligere de siste dagene, det går jo litt opp og ned. Har gått på Pergotime denne måneden, det skulle jo bidra positivt, men i stedet har jeg fått mensen alt for tidlig. Kroppen begynner å rote og ingen graviditet i sikte.

 

Er lei meg i dag. Men prøver alt jeg kan å vri fokuset over på andre ting. Har veldig lyst til å gi opp mange ganger, det hadde vært så godt å ikke tenke på dette. Men jeg ville vel tenke likevel, og angre når jeg er 45 og det er for seint å tenke mer.

 

Jaja. Vi får se. Håper det er bra med deg! Når er termin?

 

 

[Anonym bruker]

Hei

 

Klem til deg! Det er ikkje rart at tankane er litt tyngre no når årsdagane er her. Om ikkje lenge er dagen der, da både eg og du fødte kvar vår bittelille engel. Trur det er bra vi ikkje veit kva livet skal bringe.

 

Her går det fint, har no berre omtrent ein månad til termin, 7. desember. Gleder meg veldig til å treffe lillebror i magen. Samtidig kjenner eg eit lite stikk i hjartet, han som kjem no kjem jo fordi ei anna lita jente ikkje kom. Trur det bittelille stikket vil ligge der i hjartet, ei erfaring, eit minne.

 

Ønsker deg alt det beste framover. Eg håper dykkar draumar og håp om eit lite søsken til jenta dykar går i oppfylling, samtig synes eg det er veldig flott at de (på dei gode dagane iallefall) klarer å kose dykk med livet som det er, men jenta dykkar, med interesser og gode ting i livet.

 

Klem

Har to, nr. 3 i hjartet, lillbror Håp i magen

[Fru.Gravidpåny :-)]

Nå har jeg lest gjenno hele tråden - tårene renner.

Er så mye jeg har til felles med flere av dere, så mye usikkerhet, sorg, litt glede, redsel, frykt, ugh, håp.

 

Hadde en sen abort i juni, uke 15. Kromosom feil.

Var faktisk på sykehuset for å sette i gang fødselen fredag 26/6 - samme som du Tobarnsmamma neste år hadde utskrapning.

 

Er nå gravid på ny, med stor redsel og gru. Klarer ikke å slappe av eller glede meg det minste. Skal på genetisk veiledning om 2 uker for å få time til morkakeprøve. Føler det er det eneste rette, har historien fra sist og alder mot meg.

 

Føler meg så alene med frykten, vi har valgt å ikke fortelle det til noen denne gangen - ikke før etter prøvene. Men kjenner jeg trenger å dele tankene litt, skal til en prat med helsesøster neste uke, kanskje det hjelper litt?

 

 

Det er mye tapre damer her inne, jeg har stor respekt for dere og det dere har gått gjennom. Enkelte gjennomgår helt umennskelige ting. Lykke til alle sammen!

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Hei Fru Gravidpåny

 

Så fint at du fann vegen til denne tråden! Vondt å høyre at du har gått gjennom det same som oss, å måtte gå gjennom seinabort pga kromosomfeil. Å miste på den tida er liksom så "midt i mellom", altså ikkje tidleg, men likvel så langt fra liksom. Veldig forskjellig korleis folk "meiner" ein bør få reagere, og det finns det jo heller ingen fasit på.

 

Forstår veldig godt dine problem med å vere optimist og positiv no når du er gravid på nytt. Tok lang tid før eg klarte å glede meg ordentleg denne gongen, og eg har vore mykje meir bekymra enn i tidlegare svangerskap. Vi valgte også å begrense VELDIG kven som visste før prøvene var klare (vi tok for så vidt berre duotest, men med veldig fine resultat). Slappa litt bedre av etter det, men frykta sat i mykje lenger.

 

Håper alt går bra i dette svangerskapet ditt! Lykke til med morkakeprøve når den tid kjem. Kjekt om du kjem innom og fortel korleis det går med deg etter kvart!

 

Klem

Har to, nr. 3i hjartet, lillebror Håp i magen

[Anonym bruker]

Kjære tobarnsmamma neste år...

 

Så var eit år gått. I dag er det eit år sidan to små englar kom til verda. Har kjent mykje på det dei siste dagane. Generelt er tankane enklare, men det er klart det kjem fram mange tankar akkurat no desse dagane.

Var på minnelunden for nokre dagar sidan, sidan eg ikkje kjem meg dit i dag.

 

Det er ganske rart å gå rundt her med stor mage, og tenke på at eg når som helst eigentleg (sjølv om eg trur det vil gå fleire veker enda) kan vere ein av dei eg høyrte rundt meg for eit år sidan, dei som fekk ein baby som skreik høgt, dei som FEKK babyen sin, da vi mista vår.

 

I kveld skal eg tenne lys for vår Bittelillesøster, og ved sidan av tenner eg eit lys til, for din lille engel.

 

Takk for at du har vore ein eg har kunne dele tankar med i året som har gått, trur det har gjort året litt enklare, med ein som forstår fordi du desverre har måtte gå gjennom det same.

 

 

Klem

Har to, nr. 3 i hjartet, lillebro Håp i magen