Gå til innhold

Det gikk riktig dårlig på ultralyd


Tobarnsmamma!!!

Anbefalte innlegg

Var på duotestultralyd i dag. Det gikk omtrent så galt som det kunne. Fosteret har veldig tykk nakkefold og masse væske i kroppen. Enten er det kromosomfeil, eller hjertefeil, eller noen annet alvorlig.

 

- Jeg er redd det er noe alvolig feil her, sa legen. - Jeg kan nok ikke si at dette går sikkert bra. Det var det verste sjokket jeg har fått på mange år.

 

Skal ta morkakeprøve i morgen tidlig, og får svar etter noen dager. Men har ikke stor tro på dette.

Så sannsynligvis blir det en seinabort ut av dette. Gud vet om jeg blir tobarnsmamma noen gang, det blir neppe i mai, i hvert fall.

Fortsetter under...

Forstår så godt korleis du har det no. Det er no 2,5 veke sidan eg var på ein UL ganske lik din. Den lille i min mage har nakkefold på mellom 4 og 5 mm, og dagen etter det vart oppdaga tok eg morkakeprøve. Det er eit sjokk når slikt vert oppdaga. Etter ei LANG veke fekk eg vite at min lille i magen ikkje har trisomi 13,18 eller 21. Godt å høyre, men det er jo ikkje dfet endelege svaret. Eg venter no på dei fullstendige kromosomsvara, som skal vere klare som få dagar. Tankane er berre ein plass. Skulle vi vere så heldig at dei ikkje finn noko er det snakk om å leite etter hjertefeil, så det er enda meir venting... Skal gjerne innrømme at desse veke er dei tøffaste eg har hatt. Usikkerheita er tung, og det er lett å vere pessimist. No veit eg ikkje kva sjansar du fekk, men eg fekk f.eks 1/7 påDowns, og det er jo skummelt stort, men det var jo ikkje det. Vi får håpe og be om at dei små i magen er luringane som faktisk ikkje feiler noko, dei finns dei også, til tross for dårlege odds.

 

Lykke til på prøva i morgon.

Eg håper vi får kvar vår lille baby i mai.

 

Klem

Har to, håper på tre...

Høres ut som vi er i samme båt, ja. Det er helt forferdelig.

Jeg tok morkakeprøve i går, og ble lovet svar i morgen. Men legen levner lite håp om at dette kan gå bra, er det ikke kromosomfeil er det noe annet, så mentalt har jeg allerede avslutta svangerskapet. Legen sa i går at dette godt kunne være et sånt tilfelle der den vil dø underveis og at det for eksempel blir oppdaga på vanlig UL i uke 18. Og det er jo enda verre.

 

Men ventetida er det verste, ja. Høres ut som du har litt bedre odds enn meg, så kanskje det går bra for deg! Jeg gleder med mest til å få dette overstått. Men jeg skal aldri glemme den lille kroppen på skjermen, så liten og livat med armer og bein, men så mye annet feil.

 

 

Det gikk ikkje bra :(

 

Fredag fekk eg beskjed om at fosteret mitt har ein veldig sjeldan kromsomfeil, eit ekstra lite ringkromosom, som "flyt" rundt for seg sjølv. Det som er veldig vanskeleg er at dei ikkje kan seie kor mykje dette har å seie for den lille. Det kan bety lite, men høgst sannsynleg er det veldig alvorleg, og kan ha medført organ feil, mental funksjonshemming el.l. Dette er vondt. Vi må ta eit valg om ikkje lenge. Skal ta ein UL for å sjå om dei kan SJÅ fleire feil som kanskje kan gjere valget lettare, men det er uansett umenneskleg vanskeleg :(

 

Har to, har nesten mista håpet om nr 3 i mai

Annonse

Tusen takk for klem og omtanke.

 

Da vi kom på UL hadde svaret gitt seg sjølv. Den bittelille jenta vår hadde alt gitt opp. All usikkerheit, undring, håp og håplausheit vart brått snudd til sorg etter 15 og ei halv veke.

 

Vart innlagt neste dag og fødte den bittelille. At vi slapp å velge er litt lettande på den måten at vi ikkje skal gå rindt og lure på om vi evt. valgte rett, men tapet av ei bittelita jente, og sorgen må vi bere med oss

 

Ha to, nr. 3 reiste før ho kom til oss...

Hei igjen.

 

Så er vi på i samme båt - igjen. Jeg fødte min lille på onsdag, Det var ikke på noen tidspunkt tvil om at dette var dødelig. Vi hadde ikke noe annet valg enn å søke abort. Heldigvis fikk vi svar på morkakeprøven som viste at det var trisomi 21 - selvfølgelig en alvorlig variant. Det var en veldig lettelse å vite at vi ikke hadde noe valg, egentlig, den lille ville dødd i svangerskapet uansett. Og fint å ha en så konkret diagnose å forholde seg til. Og som hos deg gikk det fort, jeg fødte dagen etter at aborten ble innvilget.

 

Men det kjennes så forferdelig urettferdig! Hvorfor akkurat meg? Hvorfor akkurat deg? Kroppen kjennes allerede grei nok, men sjela tar det nok lenger tid med.

 

Kanskje vi kan ha litt kontakt framover?

 

 

 

 

 

 

 

Tenk det, at på onsdag vart to små englar født... Mi lille var jo alt død, og som hos deg føltes det oppi all sorg lettande at det ikkje var eg som hadde tatt valget.

Det føles veldig urettferdig. Kvifor skulle ikkje eg og du få våre små i mai. Gruer meg allereie til mai kjem...

 

Kroppen min er ikkje heilt i form enda, først og fremst fordi eg mista omtrent ein liter blod. Fødselen gjekk som eg skreiv tidlegare veldig fort, men morkaka kom ikkje ordentleg, så etter tre runder med mykje blod gjekk ting fort, dei drog meg halvt besvimt opp i senga, stakk meg tre plassar på ein gong, prøvde å halde meg i tale, ringte operasjonssal, og få minutt etter var eg i narkose for utskraping. Dei var så effektive og proffe at eg aldri rakk å bli bekymra, kun fasinert nesten...

Psykisk går det litt opp og ned. To skjønne jenter i huset sprer mykje glede, og gjer at ein må gå framover, men om kvelden og om morgonen aleine i senga kjem tankane, tårene og dei brutte draumane.

 

Tankane om vi skal prøve igjen er både skremmande, og gir håp. Trur eit evt neste svangerskap vert tøft, iallefall dei første månadane. Men, vi er ikkje klare for å tenke på det heilt enda, først skal vi ta oss tid til å sørge over henne som ikkje kom, ei bittelita søster, for god for vår jord...

 

Vil gjerne ha kontakt med deg framover. Det er noko med dei som har gjennomgått det same sjølv, ein kan forstå på ein annan måte

 

Har to, nr.3 fekk ikkje kome til oss

Hei igjen.

 

Vi følger hverandre virkelig, ja Det er tunge dager, men jeg synes jeg får til å vri blikket mer framover etter hvert. Men det felles fremdeles mange tårer, og jeg er så trist, så trist når jeg tenker på den lille som var dødsdømt helt fra start. Man får en sånn følelse av avmakt - man KAN jo ikke gjøre noe med kromosomfeil (bortsett fra at jeg er så gammel at jeg får ekstra aldersrisiko, og det er jeg selvsagt lei for, men ikke noe å gjøre med det nå.)

 

Og jeg har gått her og overbevist meg selv om at ja, det er litt større risiko for kromosomfeil når man er så gammel som meg, men fremdeles er jo over 98% av barna friske! Men hvem var det som var så heldig å treffe feil likevel..

 

Men mitt barn hadde jo heller aldri blitt født levende, og kan dermed ikke gå inn i denne statistikken. Jeg leser og hører at et stort antall spontanaborter skyldes kromosomfeil. Og da blir jeg jo veldig redd for å treffe galt igjen..

 

Noe av det verste med dette, synes jeg er at jenta mi ikke får søsken likevel i denne omgangen. Det er veldig sårt. Hun er fire, vi ventet med vilje en stund med å prøve fordi vi hadde så mange andre utfordringer i livet og samlivet. Dermed har hun blitt helt overmoden for å få småsøsken, og har snakket veldig masse om babyer, navn, og mammaer med babyer i magen. Har mange ganger de siste ukene vært på nippet til å fortelle henne det - hun ville blitt så forferdelig glad! Nå er jeg selvfølgelig veldig glad for at vi ventet til etter duotesten, som vi hadde bestemt. Hun vet ikke noe om at jeg har hatt en baby i magen som har dødd, bare at jeg har vært på sykehus for noe med magen.

 

Hvordan er det med dine to? Hvor gamle er de, og vet de hva som har skjedd?

 

Jeg er også veldig delt ift. å prøve igjen. Det er ikke noe alternativ å ikke gjøre det, egentlig, dette var jo så planlagt og ønsket at vi ikke kan gi opp. Men jeg kommer til å bli vettskremt både før vi kan sette i gang, og i hvert fall de første månedene. Kommer til å være livredd for å oppleve dette igjen. Men vi ble tilbudt veldig god oppfølging på sykehuset neste gang, vi får ta alle prøver så tidlig som mulig etc. Og det hjelper jo, men det er jo grenser for hvor tidlig det kan gjøres.

Og legen understreker at det er liten risiko for gjentakelse. Men nå veit jeg jo at det kan skje, og den støkken kommer til å sitte i en stund.

 

Vi skrives. Veldig fint å ha en likesinnet å dele tankene med!

 

 

 

Rart som ein kan kjenne seg igjen i ein annan sine tankar... kunne nesten ha skrive innlegget ditt.

 

Mine to jenter er 5 og 2,5 år no, og vi synes det hadde vore flott aldersforskjell om vi fekk nr .3 til våren. Mi eldste er SÅ klar for eit søsken til. Ho forteller stadig at ho vil ha ei lillesøster eller ein lillebror til, og har planar for alt fra fordeling av bilstolar, bleieskift og det meste. Seinast i dag tidleg låg ho på arma mi senga og sa "Mamma, synes ikke du vi kan få en baby til. Jeg skal hjelpe deg å passe på babyen, for jeg er jo alt en flink storesøster". Kva skal ein seie... skulle jo ønske det mest av alt...

Vi hadde bestemt oss for at det var passelig å fortelle etter UL, da var vi jo også 12 veker på veg. Hadde tankar om å seie det litt før fordi eg var så mykje dårleg, men er jo no glad vi ikkje fortalte. Det ville blitt ei stor sorg for den store lille jenta mi. Men, ein gong skal eg fortelle. Da skal jentene få vere med på minnelunden og få høyre om den bittelille søstra som ikkje fekk vere saman med oss.

 

Eg er ikkje så gamal at alderen min skulle medføre nokon spesiell risiko for kromosomavvik (er 32 år). Likevel veit eg jo no så smerteleg at det godt kan skje.

 

Dagane går jo sin gang. Mykje av dagen klarer eg å sjå framover, glede meg over det eg har osv., men så kjem det sånn over meg.. bleiereklame på TV, barnedåp i kirka når jentene var der for å synge med koret... alt vi ikkje får. Eg savner den lille klumpen på magen, alt håp, alle planar... eg ser så tydeleg det vi ikkje får, og eg skulle så ønske å bli kjent med den lille jenta vi ikkje fekk bli kjent med...

 

Har to, prinsesse nr.3 får desverre ikkje kome til oss

Kjære Tobarnsmamma neste år?

 

Tenk, i dag er det ei veke sidan vi måtte føde våre alt for små englar.

Håper det går relativt greit med deg. Her synes eg det går litt opp og ned. Mykje av dagane går greit, men innimellom er det pyton.

 

Har skrive eit lite dikt i dag, som eg har lyst å dele med deg og din lille sidan de også må markere 1 veke for den vonde dagen...

 

Til Bittelillesøster…

Ei veke – Sju dagar

 

Sju salte tårer på mitt kinn

Sju tårer for bittelille venen min

 

Ei tåre for minna vi ikkje fekk

Ei tåre for beina som aldri gjekk

 

Ei tåre for hjartet som slutta å slå

Ei tåre for auger som aldri fekk sjå

 

Ei tåre for kjærleik, til jenta vår

Ei tåre for saknet, med opne sår

 

Ei tåre for tru, vi vil sjåast igjen

Det må eg tru på, min lille ven

 

Frå mamma

 

 

Klem fra har to, savner nr. 3...

Hei igjen. For et nydelig dikt! Begynte å gråte litt her jeg sitter.

Det er forferdelig rart at vi aldri får vite hvem ungemne våre hadde blitt.

 

Jeg har ikke PC hjemme om dagen og har dermed ikke tilgang på BIM hele tiden, derfor litt lenger tid mellom svarene. Er fortsatt sykmeldt og får ikke gjort det på jobben heller. Har i dag ringt sykehuset og bedt om forlenget sykmelding også. Jeg synes det er utrolig godt å ta det med ro om dagen, og ikke minst koser jeg meg veldig med jenta mi. Ikke at jeg noen gang har tvilt på at jeg er glad for å ha henne, men merker at jeg er ekstra, ekstra takknemlig nå. Men her forleden kveld kom hun igjen med at hun syntes at jeg skulle få en baby. Sårt, ja, men jeg sa kanskje en gang, men vi kan ikke bare bestille en baby! Hun skjønte det, men det er tydelig at ønsket er stort. Heldigvis knakk jeg ikke sammen, som jeg hadde vært litt redd for.

 

Jeg har det stort sett greit, men er nedfor innimellom. Jeg synes fremdeles dette er veldig urettferdig. Og livet er jo det, men jeg blir forferdelig frustrert når jeg innimellom våger meg inn på forumet jeg var før (Gravid i moden alder) og ser hvor bra det går med dem jeg pleide å "snakke" med der. Hvorfor skulle dette skje meg? Hvorfor sånn uflaks? Og du, som er yngre og fikk en med en sjelden kromosomfeil - sånn uflaks!

 

Men vi får jo si takk for at dette ble oppdaget, i hvert fall, å komme til ultralyd i uke 18 og oppdage et dødt foster i magen hadde jo vært enda verre. Jeg begynner å tenke på å prøve igjen. Jeg var hos akupunktøren min i går, gikk hos henne før jeg ble gravid og faktisk fram til den famøse ultralyden. Skulle slutte etter uke 12, men i stedet begynner jeg der igjen nå for å få hjelp til å få kroppen tilbake til fruktbar stand. Jeg er jo eldre enn deg, og alderen stresser meg, jeg har ikke tid til å vente. Hun har i hvert fall stor tro på at jeg vil bli snart gravid igjen når vi kan begynne å prøve. Det er jo mye lettere når man akkurat har vært gravid, og det er jo enda noe.

 

Men jeg tar det ikke for gitt, og tar det slett ikke for gitt at det går bra. Sånn sett gruer jeg meg til å prøve igjen, som før sagt.

 

Jeg skal prøve alt jeg kan å få fokuset vekk fra "barneproduksjon" nå. Skal gå aktivt inn for å være opptatt av andre ting, være sammen med gode venner, dyrke interesser, få kroppen i form. Begynne å glede meg til jul. Men jeg tenker masse på den lille som ikke vil komme i mai. Det er også så rart at det ikke blir permisjon som planlagt, våren og sommeren går sin gang uten barnefødsel og baby. Trist, trist.

 

Hva tenker du om tida framover? Er du tilbake i jobb?

 

 

Annonse

Hei igjen.

 

Fint å sjå deg her igjen.

 

Her går det mykje som hos deg ser det ut som. Kjenner meg veldig igjen i det du skriv. Det går stort sett greit, men innimellom vert eg veldig lei meg. Det er urettferdig. Eg var på snartmamma i maiklubben tidlegare, og snik innimellom der, men det er vondt i grunn å sjå livet der gå vidare. For all del, eg unner kvar og ein av dei babyen sin, men eg ville så gjerne ha min.

 

Størstesøster her i huset snakker også stadig om å få ein baby. Trur vi kjem til å prøve igjen utepå nyåret. Trur ikkje det same skal skje igjen, men er redd noko skal skje... Er som deg glad for at det vart oppdaga såpass tidleg, til tross for veldig vanskelege veker der vi ikkje visste korleis ting skulle gå.

 

Et framleis sjukmeldt eg også, ut neste veke i første omgang. Har ikkje bestemt meg heilt, men trur eg vil prøve meg på jobb da. Har vore heime lenge no (sjukmeldt i svangerskapet) og trur eg skal prøve å møte kvardagen, sjølv om eg er litt usikker på korleis eg vil reagere.

 

Eg prøver å skape meg små minner om Bittelillesøster, som eg har å klamre meg til når det vert vanskeleg. Har kjøpt meg eit hjertesmykke med ein bitteliten diamant. Den symboliserer for meg Bittelillesøster i hjartet mitt.

 

Håper vi begge får ei fin advents- og juletid, sjølv om den skulle vore med kul på magen, og det no vert med ein liten skatt i hjartet.

 

Klem fra har to, nr.3 i hjartet....

Hei igjen.

 

Livet går videre. ja, merkelig nok. Men innimellom blir jeg veldig lei meg. Har heldigvis hatt mange hyggelige kaféturer med en sykmeldt venninne disse ukene. Hun har mistet i både MA og SA tidligere, og vi har snakket mye om opplevelsen, det urettferdige og barna vi ikke får. Det er godt. Og godt å ha mannen hjemme igjen etter at han var borte i forrige uke. Vi skal ut alene på lørdag, og jeg gleder meg stort - det er ikke så ofte vi går ut for å kose oss, vi to, men nå insisterer jeg på det. Må sannelig ta vare på det og dem man har.

 

Men det er fremdeles tøft innimellom. Kroppen begynner å nærme seg normalen, kjenner jeg. Begynner å tenke på å prøve igjen, selv om det vel vil ta noen uker før vi kan det. Men tror jeg får trøbbel med å være optimistisk. Fremdeles er alt galt for meg, og jeg vil tro at det mest sannsynlig vil bli galt neste gang og. Tror jeg må få litt hjelp til å tenke på det. Men man har jo ingen garanti for at det går bra neste gang heller!

 

Må prøve å ha det best mulig i mellomtida. Vi skrives snart.

Opp og ned går det ja... Har hatt ein del "bra" dagar, men i dag er eg berre lei meg. Skulle jo hatt ei lita jente i magen som skulle sparke, turne og vokse seg stor...

 

Tenker også mykje på prøving. Trur ikkje det same skal skje, men ein har jo ingen garanti, ikkje for å bli gravid, og ikkje for at det vil gå bra da. Skal uansett over nyttår før vi gjer noko med det.

 

Har bestemt meg for å prøve å kose meg i advents- og juletida. Eg har jo to prinsesser for lyser opp livet, og dei fortjener ei mamma som nyt dagane med dei.

 

Kroppen min begynner også å bli bedre, men blodprosenten er framleis lav. Skal uansett prøve meg på jobb på mandag. Håper det blir godt med litt kvardag...

 

Ønsker deg ei fin adventstid, vi skrivast i løpet av den tenker eg

 

Har to, nr, 3 i hjartet...

 

Rart hvordan vi følges, ja. Jeg hadde også mange fine dager. Trodde nesten jeg hadde begynt å komme over det, selv om jeg jo veit at det ikke er så fort gjort. Men de siste dagene har vært tunge. Jeg gråter og gråter og er lei meg nesten hele tida. Er veldig pessismistisk med tanke på videre prøving, skjønner liksom ikke at det noen gang kan gå bra etter dette. Dette gikk jo så veldig galt denne gangen!

 

Hadde en rar opplevelse her om dagen da vi var på foreldresamtale i barnehagen. Jenta vi har er jo så frisk og fin, sosial og oppvakt, og det var bare skryt å få av avdelingsleder. Det var så rart å tenke på den lille jeg hadde i magen som ikke var blitt tildelt noe av det, ikke livet en gang. Så urettferdig livet er. Men skjønte også hvordan det vill grepet inn i livet til henne vi har hvis vi hadde fått en til som hadde trengt veldig mye ekstra oppfølging (men det kunne jo uansett ikke blitt denne vi mistet, den ville ikke overlevd uansett. Men jeg merker jo at tankene på å faktisk få en med handikap, har rykket mye nærmere.)

 

Huff og huff. Jeg blir veldig stressa med tanke på framtida, særlig fordi jeg er så gammel. Men jeg var hos akupunktøren min i går, hun setter nåler for å få eggløsning etc. i gang snarest mulig, og det er jo fint. Hun er optimistisk på mine vegne, og mannen min synes nå at det nærmest er en selvfølge at vi vil få en frisk og fin unge snart. Jeg klarer ikke å dele deres optimisme, men håper jeg klarer å få tankene dit etter hvert.

 

Jeg skal også prøve å kose meg i denne advents- og juletida. Jenta mi er veldig opptatt av juleforberedelser i år, og det er hyggelig. Som du sier, hun fortjener en mamma som nyter dagene med henne. Problemet er bare at jeg er så tung og trist akkurat nå, og tårene trenger igjennom rett som det er Håper på bedre tider snart. Begynner å jobbe til uka, og tror det blir bra.

 

Vi skrives! Veldig godt å ha en likesinnet å dele tankene med.

 

 

 

Hei igjen Tobarnsmamma neste år? (håper du blir det)

 

Ja, her går dagane sin gang, og eg er no tilbake på jobb. Merkeleg å vere der. Det går greit, og eg fekk ein hjartleg velkomst, men det føles heilt "feil" å vere der, og spesielt i går da eg begynte, da skulle eg vore på ordinær ultralyd... Alle glade og "julete", eg hadde mest lyst å grine.

Merker at eg er sliten på ettermiddag/kveld, men det kjem seg vel håper eg.

 

Tankene kjem og går. Fann ut at det finns ei bok som heiter "barnet som ikke ble". Den syntes eg høyrtes ut som noko i vår situasjon, så eg har bestilt den. Har ikkje fått den enda, så eg veit ikkje om den er bra enda. Eg prøver å "putte inn" Bittelillesøster der eg kan, gi henne ein plass, så eg går med smykket henna, bruker henne i passord, tenner adventslys for henne, mykje av det i mine tankar, men det er greit, ho er med i mitt hjerte, der bur ho no.

 

Syntes det var vanskeleg at mannen min snakka så lite om det som har skjedd, følte at det alltid var eg som nevnte det og at han sa veldig lite. Veit jo at han tenkte på det og var lei seg, men eg fekk liksom ikkje ta del i det han følte. Heldigvis er dette mykje bedre no etter at eg tok det opp i klare ord, utan hinting som eg prøvde først...

 

No er eg spent på kor fort kroppen kjem i normal syklus igjen, og korleis eg vil føle det med prøving når den gjer det.

 

Ha ei fin adventstid framover!

 

Takk for at eg får dele mine tankar med deg og at du deler med meg.

 

Klem

Har to, nr, 3 bur i hjartet mitt...

 

Hei igjen.

 

Det rusler og går her og. Er tilbake i jobb og det er fint, som deg fikk jeg en varm velkomst da jeg kom. Fint at folk har forståelse for det man har vært gjennom. Det letter å være nødt til å tenke på noe annet, selv om jeg selvsagt hele tida tenker på den lille jeg ikke har i magen lenger (og jeg sitter stort sett ved en PC, og det gjør jo, heldigvis og dessverre, at jeg titt og ofte kan kikke innom BIM og andre lignende steder.)

 

Tunge stunder innimellom. Snakket med sykehuslegen i dag, han som oppdaget hvordan dette var fatt, tok morkakeprøven og søkte om abort. Det var en misforståelse i utgangspunktet, jeg ble plutselig innkalt til å ta nye blodprøver der, og det gjorde meg forstyrra. Men det var bare noe rot , jeg skulle ikke det likevel. Men fikk nå snakka med han, og spurte meg litt for ang. framtida. Jeg får jo tilbud om all verdens oppfølging hvis eller når jeg blir gravid igjen, kan ta morkakeprøve i uke 10 og videre derfra. Jaja, om man kommer dit kommer det til å bli noen forferdelige uker. Jeg klarer ikke å være optimist ennå, men veit jo at jeg må prøve.

 

Skjønner godt det du sier om mannen. Min har heller ikke sagt så mye, i hvert fall atskillig mindre enn meg. Men jeg har spurt direkte noen ganger, og vi har fått noen fine samtaler. Men jeg tror ikke at en mann egentlig kan skjønne helt hvor vanskelig dette er for en kvinne, hvor voldsomt det kjennes.

 

Jeg vil gjerne høre om boka du nevner! Jeg må ta meg på tak og få avbestilt den ordinære ultralyden jeg snart skulle vært på også. Trist. Det kjennes fremdeles så veldig urettferdig at man skulle være nødt til å oppleve dette. Jeg ser gravide mager og babyer overalt nå, sånn ahr jeg aldri hatt det før.

 

Ha en fin adventstid, du og. Vi skrives.

  • 2 uker senere...

Neimen, kvar er svaret eg sende for nokre dagar sidan?

 

Får prøve på nytt...

 

Hei igjen Tobarnsmamma neste år?

 

Litt tankar frå meg igjen, no når det har gått 5 veker sidan to små englar vart født.

 

Her går det etter forholda greit. Fungerer grit på jobb, og det meste av dagane går sin gang. Innimellom kjem det mange tankar, og eg synes det er vondt å sjå gravide som er omtrent så langt på veg som vi skulle ha vore no. Har no lest boka "Barnet som ikke ble" og eg synes det var ei god bok å lese. Kjente meg så godt igjen i mykje av det som sto der. Boka handler både om spontanabort, seinabort og dødfødsel, men også om tida etterpå, og det å prøve igjen.

 

Syntes 12.12 var ein tung dag. Ein månad sidan Bittelillesøster vart født. Her snakka vi sjølvsagt om det, men ingen andre nevnte noko, det var litt sårt.

 

Gleder meg til julekos no framover, men det er ikkje til å kome vekk fra at det er sårt at det blir utan mage og små spark...

 

Skummelt å tenke på prøving igjen, samtidig er eg litt utålmodig, ikkje så lett...

 

Ha nokre fine siste adventsdagar, og ei riktig god jul, men det kan jo hende vi skrivast før det.

 

Klem

Har to her, nr.3 i hjartet

Hei igjen.

 

Tror det har vært noen oppdateringer på sidene her, og dermed forsvant innlegg som var skrevet i et visst tidsrom.

 

Det går sin gang her og, men opp og ned. I går var vi på gravlegging på minnelunden - har dere vært det? Det var en fin opplevelse på mange måter, men selvfølgelig veldig tung. Men veldig fint opplegg, tror det var åtte små kister der, og nesten like mange foreldrepar - noen var ikke til stede. Fint å levere kista selv til han som skulle legge den i jorda, med blomster og kort fra oss på. Men veldig , veldig trist. Og det er på en måte de siste par ukene at jeg på en måte synes vi har mista en viktig brikke i familien. Vi skulle blitt fire nå, jenta mi skulle blitt søster og vi foreldre til to. Så endte det sånn. Synes fremdeles det er veldig tungt.

 

Men det går bra innimellom. Gleder meg til jul, vi reiser bort og det er fint. Men som deg ser jeg alle gravide mager, og særlig de som er så store som min skulle ha vært. Nå skulle det ha vært fullt liv der inne.

 

Kan nesten ikke vente med å prøve igjen. Det blir vel på nyåret av vi kan det. Tør nesten ikke tenke på hvor redd jeg kommer til å være, riktig nok, men kan jo ikke la være å prøve igjen.

 

God jul til deg og dine! Håper dere får en fin jul, og så får vi satse på store mager til neste år!

Hei igjen

 

Først må eg seie litt om det med nedlegging på minnelund, eit litt sårt punkt. Eg og mannen hadde nemleg forstått det slik at det ikkje var mulig å vere med på nedlegginga, og da vi først høyrte om at nokon hadde vore det var det for seint for vår del. Sidan kista alt var satt ned spurte eg ikkje om vi kunne ha vore med, så eg "velger" å tru at det ikkje er så vanleg her ettersom vi hadde fått det inntrykket at vi ikkje kunne vere med. Uansett, vi har minnelunden å gå til, eg veit jo at eg er like glad i Bittelillesøster sjølv om eg ikkje var der den dagen.

 

No er det berre to små dagar til jul. Alt er klart, eg gleder meg, men klarer ikkje fri meg heilt fra tanken om magen som skulle ha vore der.

 

I dag tidleg fekk eit venepar sitt tredje barn, ei lita jente. Eg gleder meg med dei, men det viser meg også så veldig kva eg har mista. Eg klarer ikkje å slutte å telle veker og månader....

 

Håper neste år bringer med seg stor glede i form av småsøsken til våre små som måtte forlate oss.

 

Ønsker deg og dine ei riktig god jul.

 

Vi skrivast

 

Klem

Har to, nr.3 lever i hjertet mitt

  • 3 uker senere...

Hei igjen, og godt nytt år! (satser på at det blir veldig godt for oss begge to)

 

Håper du har hatt en fin jul og kommer deg stadig videre framover. Jeg synes jula hjalp godt for å få det hele litt mer på avstand, masse hygge med familie, masse glede over henne vi har. Selvsagt tenkte jeg på den vi mistet og magen jeg ikke hadde, og det var trist. Og trist at det ikke ble sånn at dette var synlig for alle, hadde jo regna med at jula skulle bli tida for å kringkaste den glade nyheten til alle, også mer perifere bekjente. Også litt vemodig å se jenta mi sammen med sin vesle fetter på ni måneder, jeg ser for et flott storesøsteremne hun er og hvor glad hun er i ham. Men - det positive er jo at hun i hvert fall får lære å kjenne andre små, selv om hun ikke er storesøster foreløpig.

 

Men kroppen er i hvert fall i gang igjen, selv om den ikke virker helt regelmessig ennå. Fikk gjort unna første nye "prøverunde" i jula, men har ikke så stor tro på at det klaffet. Det blir vel klart for meg i løpet av en ukes tid. Innbiller meg imidlertid at jeg er litt mer avlappet i forhold til å bli gravid nå. Kommer i hvert fall til å ta en positiv graviditetstest med en klype salt når eller hvis den kommer nå eller seinere - ok, man kan bli gravid, men det er absolutt ingen garanti for at man får oppleve barnet i armene.

 

Trist at dere ikke fikk vært med på gravleggingen på minnelunden. Men det vikrigste er uansett å ha det stedet å gå til. Jeg gleder meg til å gå dit når det blir litt lysere og hyggeligere i været, skal nok legge ned blomster til våren. Jeg synes det er kjempeviktig at det hele ble avsluttet på en sånn måte og at vi har et sted å gå til.

 

Håper vi holder kontakten framover. Jeg vil gjerne høre hvordan det går med deg.

Hei igjen, og riktig godt nytt år til deg også!

 

Her går ting bedre og bedre synes eg. Det var godt å treffe familie og vener vi ikkje har sett på lenge i jula, og godt at dei spurte litt og få snakka litt. Skulle berre ønske vi kunne snakke om den lille som skulle sparke i magen.

No er det kvardag igjen. Merker at kreftene har kome mykje tilbake, og har fått bekrefta at blodprosenten no er ok. Det eg mangler litt er motivasjon på jobb, veit jo at eg neppe hadde vore på jobb om eg var gravid (får lett høgt blodtrykk da), samtidig er det godt å ha noko å gjere.

 

Vi var på minnelunden lille julaftan, og det var godt, men samtidig litt vondt, for mange kjensler kom opp att.

 

Elles er kroppen no i gang att, har hatt ein mens, og begynner så smått å prøve litt, om enn ikkje veldig nøye planlagt og slik, uansett vanskeleg å seie om ting er stabilt som det bruker å vere no. Merker også at eg ville vere meir avventande om eg vert gravid att, men ønsker meg sånn ein liten baby i armane...

 

Klarer ikkje heilt å slutte å tenke på korleis vore, i dag skulle eg ha vore 24 veker på veg, ein stor milepæl for mange gravide.

 

Takk for at du er ein eg kan dele tankar og erfaringar med. Føler liksom ikkje at det er like enkelt å snakke med så mange (har nokre eg synes det er fint å snakke med altså). Håper 2009 vert eit flott år for oss begge, og så håper eg vi kanskje kan få følge kvarandre litt i kvart vårt svangerskap, det hadde vore fint det!

 

Klem

Har to, nummer tre bur i hjartet mitt

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...