Barn i begravelse!

[~sjiraff~]

Folk er forskjellige. Mange synes nok det er fint at barna er med, det er et hyggelig avbrekk og en koselig påminner på at livet faktisk går videre.

 

Det er klart at datteren din gråter innimellom, hun savner vel også sin mormor? Det er helt naturlig og også bra at hun får det ut, altså gråter og snakker om det. Men jeg tenker også at det i dette tilfellet hadde vært godt for din datter å være med på begravelsen, da hadde hun også kanskje fått en slags avslutning. Men nå synser jeg, er ikke sikkert det hadde gjort noe fra eller til.

 

Hvordan tror du hun hadde reagert om hun ikke hadde blitt involvert da? Besøke en frisk og rask mormor mange ganger så bare plutselig var det stopp? Uten grunn. Hver glad for at du involverte datteren din. Barna skjønner mye og de trenger også å lære om liv og død.

[Gjest]

Jeg synes ikke barn har noe i en begravelse å gjøre.

Jeg synes heller dere kan ta dem med til graven etterpå, pynte den med blomster og snakke om onkelen. Altså lage deres egne lille "seremoni" og avskjed.

 

Jeg tror ikke små barn forstår noe mer av døden av å se masse gråtende mennesker, en mann de ikke kjenner som prater iveg, og å se en eske (som onkelen ligger i) bli lagt i jorda.

 

Lag heller deres egen avskjed der dere har full kontroll på omgivelsene og kan lage så trygge rammer som mulig for barna deres.

[Brava]

Jeg ville helt klart tatt dem med. De er endel av familien.

 

Begravelse er da ikke noe mystifistisk overhøytidelig som barn ikke kan ta del i. Det at barn ikke har noe i en begravelse å gjøre er da et svært gammeldags syn. Forskning viser at barn tvertimot kan ha godt av å få være med å ta del i markeringen av en kjær sin bortgang og barn bør få være med i sorgprosessen og ikke holdes borte fra denne.

 

Når det er sagt, må du bare gjøre det som føles best for deg og dere.

[Tøysetipp]

Jeg vet ikke hvordan eller hva som hadde vært best. Det er nok bare det at jeg ser at hun er lei seg at jeg føler jeg burde gjort annerledes. At hun burde vært foruten den ene episoden. Det ble kaotisk og sykepleiere kom og konstanterte at hun ikke pustet etc.. og jeg prøvde å fatte meg.. Nei, man har jo ikke lyst til at barna skal oppleve sånt. Man vil jo så gjerne skjerme dem for all styggdom.

 

Det hadde nok ikke vært et alternativ å ha henne med i begravelsen. Hun hadde aldri villet sitte hos noen andre. Og jeg hadde mer enn nok med meg selv.. og vel så det akkurat da.

 

Men, vi snakker om mamma hver dag.. ser bilder.. videoer.. besøker graven.. snakker om tiden da hun var syk.. frisk.. Så håper jeg at hun kan minne henne i godhet..

 

Men, nå sporet det av og over på meg.. det var ikke meningen..Jeg har fremdels ikke endret mening, men det får dere kjenne på selv.

 

Leit å høre om onkel som skal dø .. :-(

[partyoffive]

Jeg hadde med mine som var 2 1/2 og 4 i min mors begravelse. Det føltes helt naturlig at de fikk være med på det. Barn sørger også på sin egen måte. De husker begravelsen og snakker om det titt og annen. De har sine egne minner fra dagen, og det har vært viktig i forklaringer og deres forståelse for det som har skjedd i ettertid. Spesiellt hun som var 4 og som nå er 5 1/2.

 

 

 

 

 

 

 

[Gjest]

Vet ikke hva som er best angående barn og begravelse, ville bare si at det var trist å høre om svogeren din. Føler med deg.

[Frøken Bollerund]

Jeg er også overrasket over at så mange mener at barn ikke har noe i en begravelse å gjøre...

Barna er vel for små til å huske og forstå, men hvorfor skal de holdes utenfor når noen dør?

Vi har mistet en bestefar ( av barna) da snuppa var 2 år, og en "gammeltante" når hun var 3, og for oss var det den mest naturlige ting i verden å ha henne med. Alle de nærmeste har bare syntes at det har vært godt å ha henne med, da det har gjort det hele mye lettere. At barna forstyrrer i begravelsen er det merkeligste jeg har hørt, barn er jo bare seg selv uansett de, og helt klart en del av familien. Ville også vært helt feil synes jeg at hun ikke skulle vært der...

 

Om de har noe utbytte av det er kanskje usikkert, men hvorfor skal de holdes borte når en de er glad i er borte? Hun hos oss viste iallefall ikke noe tegn til redsel, men forklarte henne som best vi kunne. Og så er det lettere å snakke om i ettertid.

[Gjest]

Jeg trur barn har litt godt av å være med i en begravelse til en person de kjenner. Klart det er jo ikke noe særlig artig, og det kan sikkert være tungt og skremmende. Men det er livets gang, folk blir født og folk dør. Når barnet får være med vil det forstå litt mere av hva som skjer, ingen hemligheter (barn merker at foreldre holder ting skjult), og de får muligheten til å sørge sammen med foreldrene.

Død er det ingen som egentlig vil snakke og, men det er viktig at barna forstår det likevel. Jeg har selv aldri opplevd at jeg måtte ha med meg velsa i begravese ennå, men jeg husker veldig mye av de begravelsene jeg var i når jeg var liten. Ikke spesielt hyggelig, men absolutt enklere å takle når det er så åpent. Foreldrene har i oppgave å lære barna om alle de mest vanlige tingene som skjer i et samfunn, og død er dessverre en del av det.

[*musefis* med 2 store og 2 små]

Jeg ville tatt dem med ettersom de var så nære til ham. Det kan "lette" litt på stemningen om man har barn med seg i en begravelse og barna vil nok ikke ta skade av det. Følg magefølelsen din du! )

[ano`num *17.03.10*]

Hos oss har det aldri vært snakk om noe annet enn å ta de med.

 

Min bestemor døde for et år siden. Da hadde både jeg og søstern med oss barna våre. Også i minnestunden på sykehuset. Der virket det ikke som om det var så veldig vanlig?! Tror de ble litt satt ut.

Men for oss, barna og ikke minst oldefaren som satt igjen var det godt at de var der!!

 

Barna våre hadde et godt forhold til henne. Hun har alltid vært der, og vi var stadig innom. Barna fikk også se at hun var syk, og det ble bare værre og værre. (Kreft)

På sykehuset var det mi datter som da var 7 som trøstet oldefar. Hun gjekk frem og holdt rundt han der han satt i rullestolen sin.

Når de skulle legge lokket på kista ville han frem en gang til . Han gråt og gråt og gråt. Tok datteren min i handen og de to gjekk frem.

De har et fantastisk forhold i dag! Datteren min var også med på å legge på lokket. Det var kusinen min som foreslo det. Der og da synes jeg det ble litt groteskt å skulle gjøre det. Men hun selv synes det var ok, så vi gjekk frem sammen med onkelen min. Det eneste hun ikke ville var å legge den duken over ansiktet.

I begravelsen var hun fremme med krans fra alle oldebarna, sa noen ord og trøstet oldefaren sin.

 

Niesen min var 2,4år da. Hun var også fremme å tok på oldemor i kisten. Hun var også med i begravelsen og satt fremme sammen med oss andre. Hun er veldig flink til å snakke og snakket veldig fint om oldemor som var død.

 

Jeg tror at barn har godt av å få¨være med å se selv hva som skjer. Sammen med at det er veldig viktig å snakke om det.

 

Jeg var selv 4år da min mormor brått ble syk og døde. Den gangen skulle alt være hysj-hysj. Vi fikk ikke komme inn på sykehuset, måtte sitte nede i gangen så byttet alle på å passe oss og være sammen med mormor. Under begravelsen ble vi plassert hjemme hos folk vi ikke kjente. (Men foreldrene våre kjente de godt)

Jeg husker enda hvor lei meg jeg følte meg, jeg hatet alle fordi jeg ble utestengt - men klarte ikke å sette ord på følelsene mine. Siden jeg ikke klarte å sette ord på følelsene mine ble jeg utagerende i stedet. Jeg tror jeg følte et slags "hat" som alle og alt som skjedde. Særlig mot det at jeg ikke fikk være med. Det tok meg mange år å bearbeide den følelsen. (Når jeg skriver om det nå kjenner jeg kanskje at det stikker litt langt der inne)

 

Jeg ville helt klart tatt dem med. Når de har hatt et så godt forhold blir det bare enda viktigere etter min mening. At de får se selv, og ikke lage seg skumle fantasier.

[-mammsen-fikk tulle 060606]

Eg hadde tatt dei med. Eg hadde med sønnen min når mi bestemor døde, han var da litt over 1år. Han burde ha sovna før me starta men klarte ikkje det, eg gjekk ut med han men så kom det ei som er gift med pappa sin tremening og ho trilla på han slik at eg kunne gå inn att. Eg angra ikkje i det heile tatt at han var med og hadde ikkje komme til å gjort det andreledes ved ein anna anledning.

 

Nå er ungane mine 2 og 4år og me veit aldri kor lenge me har oldemora deiras her. Ho er gammal men realtivt frisk, men ein veit aldri. Mi oldemor var også frisk heilt til ho brakk lårhalsen, fra da gjekk det fort nedover........

[yasmina]

Tusen takk for tilbakemeldinger !

 

Vi faar vente aa se hva det blir til, men maa ha noen planer klar for det er en lang reise med tanke paa at vi bor i midtoesten.

 

Kan ogsaa legge til at minstemann paa 3 mnd skal vaere med for jeg kan ikke reise fra han her nede en hel uke eller vel saa det.