Hva NÅR man vil slutte å tro?

[Anonym bruker]

Hvordan virkelig få det til? Hva gjør man når man kommer til det punktet i livet hvor troen er mer en byrde enn en glede? Noe som tar en så stor del av livet ditt og ikke er ønsket der. Når det er så mye som taler imot Guds godhet og sannheten ved kristendommen, men man allikevel har en sykelig trang til å tro, prise og føle nærvær gjennom kirken. Hvordan klare å løsrive seg fra dette sakte men sikkert? Ikke nødvendigvis i form av at en slutter å tro tvert - men at en får et litt mer distansert forhold til kirken og kristendommen...

[trubbel and bubbel]

Hei

Har du lest evangeliet om Jesus Kristus da ,om hvordan Han elsket deg?Han som elsket deg så høyt at Han var villig til å dø på et Kors for at du skulle få evig liv...

 

Ellers kan jeg bare si at dersom det er kirke eller menigheten du går i du er lei av så er det ingen tvang å gå der.Du kan fint være kristen uten å gå i menighet.

 

Selvsagt kan et trosfellesskap være en berikelse men dersom det blir et ork så er det bare å la være å gå dit.Troen er helt personlig og dyrebar...hvorfor skyve den ut av livet ditt og hva skal du da fylle tomrommet med ?

 

[Anonym bruker]

Lest mer enn nok - over mange år, hele livet har Guds historie blitt innprentet. Som nevnt tror jeg, men jeg VIL ike tro. Det vil si; det har skjedd så mye i livet mitt som taler mot Guds godhet og Hans sannhet, og behovet for å skjønne hvorfor og ikke klandre er slitsom. Kvelende.

 

Trossamfunnet i seg selv er ikke et problem, jeg trives godt og det er en berikelse på mange måter. Føler en viss trygghet i troen og kirken, men det negative ved troen har tatt overhånd. Jeg har både barnetroen og en litt mer reflektert tro inntakt (vanskelig å forklare igrunn....) - men den er da som sagt mer forstyrrende enn givende.

 

Hvorfor skal jeg som menneske vie så mye av min tid og mitt liv på en tro og en Gud som ikke gir meg noe tilbake? Hvorfor skal troen min kun være et nederlag som gir meg langt mer sorg og ensomhet enn glede og støtte?

 

Troen er så absolutt personlig og dyrebar, når den GIR og når den STØTTER. Når den derimot blir en belastning og noe som gnager på egen samvittighet, skaper sorg og kun innebærer tristhet blir den alt annet enn dyrebar og fin.

[Anonym bruker]

Les litt religionshistorie, da vel. Når du lærer om hvordan religionen har utviklet seg fra Abrahams tid, blir det lettere å ikke tro.

 

Kristne vil selvsagt si at denne utviklingen er uttrykk for stadig nye avsløringer (åpenbaringer) av Gud's sanne vesen Og at de i dag har et mye mye klarere bilde av Gud enn man hadde for noen tusen år siden.

Eller for noen tiår siden. For kristendommen forandrer seg faktisk fortsatt.

[mortilgutt]

Begynn å les din Bibel om Jesus! Vel, viss du ikkje vil vera kristen så er det vel bare å sei det til Gud!?!

Kanskje du treng å fortelja Gud alt du går og ber på. Matt 11.28...der seier Jesus: "Kom til meg alle de som slit og har tungt å bera så vil eg gje dykk kvile". Er det lenge sidan du sette deg ned og fortalte Jesus om din tvil, og ellers alt du slit med?

...Kristendommen forandrer seg? Vel, ikkje evangeliet om Jesu død!!! ALT i verda omkring oss forandrer seg. Difor er det trygt og godt at det er éin som ALDRI forandrer seg......Jesus. "Jesus Kristus er i går og i dag den same, ja til evig tid!". Dersom du "ser" at kristendommen forandrer seg...nei, eg trur ikkje den rette og sanne kristendommen er foranderleg. Det er etterlikningar og kopiar. Den SANNE kristendommen er den same i dag som for 2000 år sidan!!!! Den er basert på TRU og OVERTYDING i staden for følelser slik DU baserer kristendommen din på. (Beklager at eg er så bastant, men det er mi oppfating ut frå det du har skrive).

I hebrearbrevet står det at tru er full visshet om ting ein håpar og overbevisning om ting ein ikkje ser. Heb. 11.1

SÅ eg vil utfordra deg: Kva er det som gjer at du kan kalla deg ein kristen? Kva trur du på? Er dette basert på kva du føler? Er du FRELST? Kva betyr Jesus for deg?

 

[Anonym bruker]

Hvilken religion/kirke er du medlem i da?

[mortilgutt]

Luthersk/dnk

[Anonym bruker]

Spørsmålet om hvilke religion/kirke var til HI..

Men takk for svar new-som-mum

[Anonym bruker]

Religionshistorie? Jeg sluker alt det er av det meste - og jeg har argumenter både for og mot hendelser som står beskrevet i bibelen, så religionshistorie hjelper meg lite når det kommer til stykket. Jeg ønsker i prinsippet ikke å få noe personlig bevis for at kristendommen er GALT - jeg vil ha troen min, men på samme tid ønsker jeg at den ikke skal være en særskilt sentral del av livet mitt. Vet vel igrunn ikke hva jeg virkelig ønsker - men kanskje det å heller tenke at det er noe men at jeg ikke vet hva - og videre derfor ikke tenke så mye på Gud og Jesus og synder og slikt.

 

"Begynn å les din Bibel om Jesus" - det blir for enkelt. Selvfølgelig har jeg lest mye i Bibelen og selvfølge har jeg brukt mange timer til bønn, det er jo hovedsakelig derfor jeg har så store kvaler med å gi opp det hele. Det er en del AV meg - en del jeg egentlig ikke vil ha. Trenger ikke referanser til bibelvers, jeg kan mer enn nok om det. Og hvorfor skal jeg fortelle Gud alt det jeg bærer på? Det har han da tidligere sett i bønner og ellers om det fins en god Gud som ser meg.

 

Hva er det som gjør at jeg kaller meg en kristen? Det har jeg tenkt på selv mange ganger. Hovedsakelig fordi det hele startet med barnetro - eller det vil si den sannheten som ble fremstilt for meg av mine foreldre. Videre har det jo utviklet seg til at jeg har begynt å reflektere og tenke selv, og har resonnert at det er sannheten, og at jeg er kristen. Har ingen definisjon på hva frelse er - eller om jeg virkelig er frelst. Joda, en kan muligens vite om man er frelst - og for noen år siden ville jeg hardnakket påstått at jeg ER det, nå er vel spørsmålet noe annet. Jeg tror på kristendommen - noen fravik har jeg jo, følger ikke alt og mer skeptisk til noe - men i det store og det hele tror jeg på det som står skrevet i Bibelen. Jeg tror fordi det er en fin ting som har hjulpet meg igjennom mye, men nå som mye av det som har vært vanskelig er litt på avstand og nye ting på ny har kommet, har jeg vel en av de "tvilende" periodene igjen. Forskjellen er at jeg denne gangen faktisk ikke ønsker å fortsette å tro, å la det være en så stor del av MITT liv. For en religion som gir meg mer usikker, sorg og sinne enn glede, sikkerhet og trøst er ikke god. Det samme gjelder en Gud som ikke verner om meg, men som hele tiden setter meg på prøvelse.

 

Ønsker ikke å si hvilket trossamfunn jeg er medlem av, er ikke ekstreministiske greier - er ikke trossamfunnet det er noe galt i sånnsett - men jeg må jo bryte litt vekk fra det for å få et litt mer distansert forhold til troen. Ikke at jeg nødvendigvis ønsker det, men jeg føler ikke at jeg kan tillate meg å la det som bør være en personlig berikelse være en slitsom byrde.

[trubbel and bubbel]

Kjære deg

 

Jeg får vel tipse deg om efeserne 6 .Der står det at vi er i krig mot ondskapens åndehær og mørkets makter.Derfor må vi kle på oss rustningen.I kap. 6 står det godt beskrevet hvordan rustningen er.

Når vi går i krig uten rustning eller våpen så er det lett å bli motløs og føle seg som et offer, ikke rart når pil etter pil gjennomborer deg...men med rustningen på så kan ikke noen pil nå deg.

 

Nå vet ikke jeg om du er Jehovas vitne eller medlem noe annet sted hvor Jesus ikke forkynnes som Herre.Det viktigste er å tro på Herren Jesus som Sann Gud og Sant menneske.Han er Ordet som var Gud som ble menneske....Joh.kap.1

 

Videre må du huske på at vi ikke har en kamp mot kjøtt og blod...ja alt står i efeserne 6.

Jeg har mange ganger falt for motløshet eller frykt av noe slag for så å reise meg igjen og be djevelen forsvinne i Jesu navn, og vet du hva - det virker!Du kan be deg fri fra lenker og bånd.Det er aldri Gud som plager deg det er rett og slett ondskapes åndehær .Gud er bare God , Han plager oss ikke , Han bare elsker oss hele tiden , med en EVIG KJÆRLIGHET.

 

 

[mortilgutt]

Så sant!

I tillegg så les eg at du er ein person som må PRESTERA å tru ut frå fornuften og kva som kan forklarast....

Kvifor fortelja Gud alt??? Fordi han kjenner deg BETRE enn du gjer sjølv, og han VIL at du skal dela alt med han. Dersoom du ikkje gjer det så vert du eit bunde menneske som ikkje har plass til kva Gud vil seie deg fordi du har nok med dine tankar og har stengt for Gud. Når du opnar deg for han og tømer deg for alt ditt strev og tankegods...DÅ kan Han koma inn med alt det HAN vil gje deg.

Og så: Kan du finna fred med å lesa kyrkjehistorie...NEI! Du finn fred med å lesa Bibelen og søka Jesus der! Eg seier det same som eg sa i sist innlegg.

Eg meiner ikkje at det er galt å lesa kristen litteratur, noko du er interessert i? Ei bok som har løyst meg er Watcman Nee si bok: "Det normale kristenliv".

Det er eit kristenliv FRI frå strev, men eg opplevde å få kvila i Jesu frelsesverk. Så: Har du ikkje bruk for Jesus og hans frelsesverk så seier Bibelen at du ikkje er frelst. I Joh.14.6 seier Jesus: "Eg er Vegen, Sanninga og Livet! Ingen kjem til Faderen utan gjennom meg."

Å vera kristen er å KVILA i det Jesus gjoorde for oss då han døydde for oss på krossen, men sidan du har lese Bibelsen din så mykje så veit du jo det! Må berre minna deg om det. SÅ: Eg seier meg enig med trubbel and bubbel...les ef 6

Lukke til, og eg ber for deg!

[Anonym bruker]

Jo, takk for tips om at jeg skal lese i Efeserne, men det er åpenlyst at dere ikke leser hva jeg virkelig skriver. Jeg har lest MASSE i Bibelen - både før og nå i håp om å finne en god grunn, et svar - ja, et eller annet som kan overbevise meg om at kristendommen og troen er bra - for MEG. Men det hjelper ikke. Det er ikke referanser til bibelvers eller ting i bibelen jeg bør lese som jeg trenger. Jeg kjenner godt til det som sagt.

 

Er ikke medlem av Jehovas vitner eller andre lignende menigheter, og det handler heller ikke om hva jeg IKKE tror. Jeg tror jo på kristendommen, på Jesus - poenget er at den troen gir meg mye tyngde og negativtet fremfor støtte og positivitet. Det er så absolutt ikke slik det skal være. Jeg har falt mange ganger i motløshet som du sier trubbel - og jeg har reist meg og fortsatt ville tro. Allikevel har det fortsatt å skje urettferdig ting som har ført til at jeg har store problemer med å godta, kunne forstå og ville tro på en Gud som gjør meg så mye fortred. Det blir litt for søkt å skulle si at Gud bare er god. Ja, jeg ville iherdig ha argumentert for at Han ER det før, men det har skjedd så mye i livet mitt at jeg ikke klarer å ha den innstillingen. Hadde Han elsket, hadde Han også stoppet og vernet om meg.

 

Stemmer at jeg er en person som må tro utifra en god del fakta og fornuft - forklaringer må ofte til. Mye jeg betviler ved kristendommen. "Hvorfor fortelle Gud alt" - den Gud jeg kjenner og som JEG tror på, kjenner meg uavhengig av hva jeg forteller igjennom bønn. En mektig Gud ser meg og mine tanker, og hvordan jeg som menneske føler det. Han er ikke allmektig med mindre Han klarer å se dette. Jeg ber hver eneste dag, om Han eksistrer er Han så absolutt fullstendig klar over hva jeg sliter med, hva jeg tenker og hva jeg trenger.

[mortilgutt]

Eg støtter deg 100% i det siste du har skrive, og beklager at du kjenner det slik at me ikkje verkeleg har LESE det du har skrive. Eg sit eigentleg LITT med same følelsen..... Du har tydeleg vis ikkje lese, då meiner eg VERKELEG lese, det eg skreiv i sist innlegg...om kvifor ein skal fortelja ALT til Gud. Det er flott at du har lese mykje i Biblen, men det går fram at det er eit vers du kanskje kjenner til, men har "gløymt" det som står i Salme 55.23. Ver så snill og slå det opp og les det! Kanskje du DER finn svaret på kvifor du skal sei alt til Gud?

Ver så snill å ikkje ver så kritisk til alt me skriv, for me gjer det berre for å hjelpa deg!

Ein illustrasjon: korleis kan du gje ein person ein god gave dersom denne har hendene fulle av ting? Korleis kan han ta imot det du vil gje??? Svaret er enkelt...ved at han legg frå seg det han har i hendene sine?

Korleis kan Gud gje DEG sin fred? Ved at du legg frå deg hos Han det som gjer deg uroleg. Eller: Korleis skal han kunne vera med å bera børa di dersom du ikkje let han få henne???? Gud er ikkje ein Gud som TEK av seg sjølv. Han vil at me skal søkja han og gje han det....dermed seier me at han får lov å ta det. Det er det som er litt vanskeleg å kanskje forstå.....Gud som veit alt og som kjenner oss betre enn oss sjølv, så er han "avhengig" av at me kjem til han med alt me ber på. Kvifor? fordi han har skapt oss med ein fri vilje. Så dersom du ikkje vil, så er det ditt valg, men hugs Gud står klar til å ta imot deg når du søkjer han med eit ærleg hjarte. Det betyr IKKJE at han ikkje veit alt om deg, men han gjer ikkje utan at me ber han om det! Slik er det bare.....

Så eit Bibelord til, som eg kanskje har minna deg om før: Matt 11.28. OG ver så "snill" å slå dei opp og les dei denne gongen (tilgje meg om eg mistenker deg for ikkje ha lese dei tidlegare). Les dei til dess det "går inn" det som står der!

Og hugs: Eg er IKKJE din "fiende", men ein ven som vil hjelpe....

Ber for deg!

Lukke til

[Anonym bruker]

Jo, jeg vet at dere forsøker å hjelpe meg og det er koselig - men det er ikke svar i håp om å få meg overbevist om at kristendommen er bare bra og det ideelle for meg, jeg trenger. Jeg ønsker grunner som gjør at jeg kan distansere meg litt vekk fra akkurat kristendommen, enn hvor ille det er i andre kristnes øyne. Takk for svar og det er veldig fint at dere ønsker å hjelpe - men jeg trenger ikke hjelp til å bli overbevist om at kristendommen er bra!

[smill]

Hei!

Spennende innlegg du skriver "trådstarter". Jeg kjenner meg ikke igjen i akkurat det du skriver om, men jeg tenker at det kanskje kan høre sammen med det gamle ordet "anfektelser". Det er noe mange av oss kommer i,tror jeg, og livet stemmer liksom ikke helt med det vi lærer, hører, tror på og forventer oss.

 

Jeg har ingen gode råd her på stående fot annet enn at jeg vil anbefale deg å ta kontakt med noen du kan snakke med. Og jeg ville nok valgt en gammel, traust og erfaren prest Mange av dem har opplevd mye av tvil og anfektelser både selv og som sjelesørgere. Jeg er litt sjenert av meg så jeg hadde kanskje valgt å ta kontakt med en jeg ikke kjenner (et kirkekontor i dnk f.eks).

 

Snakket med en prest en gang om "det motsatte" av ditt problem. (om en som ville tro men ikke fikk det til) Han trakkk da frem fortellingen om Jacob (tror det var Jacob) som sloss med Gud om natten og fikk et slag over hofteskålen så han ble halt for livet før han fikk velsignelsen. Tenkte på denne historien når jeg leste det du skrev også.

 

Lyke til!

[mortilgutt]

Hei igjen "anonym"..... Så bare fjern deg frå kristendommen!!!! Du VIL jo ikkje ha noko med han å gjera. Det å vera ein kristen handler om å vilja tru. Du vil jo ikkje så.....eg ser ikkje problemet ditt!!!!

Eller......kva er det som hindrer deg????

Eg låg vaken her ei natt og tenkte og ba for deg.

Eg tenkte på det du sist skreiv om "min Gud". Kven er han??? Du har innrømt at du må forklara han ut frå forstanden din og rasjonelle forklaringar. Din Gud er ein gud som endrer "eigenskapar" ut frå kva opplevingar og erfaringar du har i livet. Denne guden er tilsynelatande kjærleg, allvitande og allmektig. Kva for ein kjærleg gud, som óg vil vera ein god og kjærleg far, "bryt seg inn" i barnet sitt sin private sjelesfære og berre tek vekk det som er vondt og vanskeleg? Eg har ein god og kjærleg jordisk far...han hadde ALDRI oppført seg slik. Han hadde sett at eg hadde det vondt og oppfordra meg til å fortelja kva eg sleit med. Slik er Gud óg (Bibelens Gud). Slik er ikkje "din" gud. Din gud er ein gud som du kan ta med deg i din hjerne. DET ER IKKJE BIBELENS GUD!!!!! Så det er ikkje rart at du slit og du syns det er eit kav å tru på Gud. Du opplever akkurat det at du har minimert Gud slik at han skal passa inn i hjernen din. Dermed vert Gud ein Gud med begrensa evner og "oversikt".

Du reagerer sikkert over det eg har skrive, og før du går i "strupa" på meg (igjen) så tenk over KVIFOR du reagerer som du gjer!!!???? Og ver ærleg med deg sjølv.

Så eit spørsmål: Kor høg er himmelen over jorda?

 

Venter spent på svar!

 

[Gjest]

Det å vera ein kristen handler om å vilja tru...

 

OK, så er ikkje HI ein kristen, sidan ho ikkje vil tru.

 

Men problemet hennar er at ho trur likevel, altså selv om ho ikkje gjer det frivillug, og altså ikkje er ein kristen.

 

Så korleis kan ein ikkje kristen bli kvitt trua ho er vokse opp med? Å seie at ho "bare" skal fjerne seg frå kristendommen, er ikkje noke svar. KORLEIS skal ho greie å fjerne seg fra TRUA, ikkje berre frå kyrka?

 

Ho ynskjer nok svar fra nokon som har greidd dette.

[mortilgutt]

Å fjerne seg frå trua....det er å ikkje vilja ha noko med Jesus å gjera lenger, ein vil ikkje rekna med han i livet sitt lenger, ein vil ikkje tru at det han gjorde på korset var for å frelsa oss menneske og opna vegen til Himmelen. Det er så mange som får det til, så eg skjønar ikkje at ho ikkje får til det same når det er det ho eigentleg vil!......eller ER det det ho eigentleg vil????? Kva er det som held henne tilbake. Og eg KAN IKKJE gje henne gode argument for å fjerna seg for kristendommen og Gud. Dei argumenta finst ikkje, og om dei finst så vil dei ALDRI vega opp mot argumenta FOR å verta verande i trua!!!! Så anonym21.10.....kanskje du treng å lesa gjennom heile lenka, om du ikkje allereie har gjort det. Eg "ser" du har gått glipp av ein del....

[Gjest]

Heile lenka inneheld mykkje som ikkje er relevant for HI sitt ynskje.

 

http://www.dinbaby.com/forum/create/4992/139021974/

[Anonym bruker]

Hei igjen og takk for svar til dere alle.

 

Først og fremst må jeg bare presistere å si at jeg tror noen av poengene du forsøker å komme frem med/spørsmål du stiller meg faller litt vekk "ny-som-mor" - så du får bare beklage om jeg ikke svarer på det du lurer på slik som du ønsker. Jeg har aldri hatt nynorsk i skolen og sliter litt med å få med meg det du skriver.

 

Anfektelser ja - det kan forsåvidt være et ganske så dekkende ord. Det er uten tvil mange av oss som kommer i perioder med anfektelser - og jeg har som tidligere nevnt hatt disse periodene før, det er bare at denne gang føles det litt annerledes. Det er vanskelig å sette ord på akkurat hvorfor, men det er vel noe en må erfare for å virkelig kunne forstå. Ellers er jeg helt enig i at det er noe som bør diskuteres med en prest eller annen lærd (gjerne med noen år på baken ja) - men jeg har det litt slik at jeg ikke ønsker å dele MEG med en annen person. For at en fullstendig skal kunne forstå hvorfor jeg føler det som jeg føler, vil jeg måtte forsøke å forklare basert på hendelser i livet mitt, og jeg har verken noe behov eller lyst til å la et annet menneske bli kjent med meg slik. Har ikke så mye med at jeg er sjenert (det er jeg ikke) - men med at det er for personlig, og noe jeg ikke ønsker å lufte med andre. Det er jo det jeg i prinsippet burde ha en Gud for.

 

Videre til deg "ny-som-mor". Det du skriver blir for enkelt; "så bare fjern deg frå kristendommen" - ting er så absolutt ikke så enkelt. Det er ikke bare-bare å fjerne seg fra noe som har vært en så sentral del av livet ditt frem til nå. Det er ikke bare å tenke at "ja, nå er jeg ikke kristen og jeg tror ikke på det jeg i alle år har lært". Hadde det vært så enkelt hadde det jo heller ikke vært en problemstilling. Å være kristen handler så absolutt om å ville tro - men saken min er jo at jeg TROR - men til en viss grad ikke ønsker denne troen. En tro jeg har kan jeg ikke ta bort bare fordi det føles beleielig for meg.

 

Hvem er min Gud? Min Gud er en kjærlig og god Gud. Jeg mener ikke at det er en Gud som skal ta vekk alt vondt, men jeg ønsker at det skal være en Gud som også kan kjenne sine begrensninger. Om jeg skal bli utsatt for alt jeg har blitt utsatt for og mer til, forventer jeg i hvert fall å føle støtte. Den støtten er ikke der når jeg hele tiden føler meg ensom og alene og uten støtte i troen. Når troen kun får meg til å strebe etter og håpe på å få noe som aldri når meg. Om min Gud er allmektig, hvorfor viser han det da ikke? Hvorfor rekker han ikke ut hånden sin når jeg trenger det som mest? Du er så absolutt ikke den rette til å kunne definere hva min Gud er for meg. Det er ikke en Gud som endrer egenskaper etter hva som passer med. Forventer ikke at Han skal ta vekk alt det vonde, men jeg forventer støtte i sorgen. Jeg forventer et type svar på hvorfor jeg hele tiden skal settes på prøvelse. For enn hvor søkt det høres ut for deg, finner jeg ikke rettferdigheten i at jeg hele tiden skal testes, at jeg hele tiden skal oppleve nederlag. Og på samme tid være helt alene i det som er vanskelig.

 

Har aldri ment å gå i strupen på deg - jeg har kun respondert på det du skriver til meg, for mye av det oppfattes feil for meg, eller som antagelser som slettes ikke stemmer. Så jeg får bare beklage om du oppfatter det slik. Spørsmålet; hvor høy er himmelen over jorden - har jeg ikke noe svar på, og jeg ser heller ikke relevansen.

 

Og ja, takk til anonym 21.10. Jeg må bare presistere at jeg ikke nødvendigvis ønsker å fjerne med totalt fra troen, men jeg ønsker å gjøre den mindre sentral. En type tro som er fin å ha i baktankene, men som ikke er sentral i livet mitt. Slik det er nå sliter jeg med forståelsen for hvorfor så mye skal ramme meg og hvorfor denne gode Guden ikke kan hjelpe meg ut av det, ikke en gang vise med støtte. Og alle sist - jeg ønsker ikke at mine valg og kvaler i livet skal baseres på dårlig samvittighet for kristendommen. Det blir negativt, og slikt behøver og skal ikke en tro være.

 

HI.

 

[mortilgutt]

Tusen takk for svaret. Jeg må bare beklage VELDIG sterkt at jeg har lest deg så feil! Det er jeg virkelig lei meg for!!!! Jeg bare beskrev en Gud slik jeg oppfattet deg, men jeg har tydeligvis oppfattet deg helt feil.

 

Hvor høy er himmelen over jorden? Du klarer ikke lese relevansen til det, sier du. Kanskje du har rett etter det du har skrevet i dag....Mitt poeng her var at den er UENDELLIG...og med referanse til Jesaia der Gud sier "så høy som himmelen er over jorden så høye er mine tanker høyere enn dine tanker og mine veier høyere enn dine veier." Men jeg kan være enig at det er litt feil her og nå å sitere det nå.

 

Først vil jeg presisere det jeg skrev om å "bare fjerne seg..osv" Det var MEST et svar til anonym21.10. Jeg kan se i ettertid at det var et sleivspark fra min side, og jeg er enig med deg at det er for lettvint i din situasjon. Beklager at det ikke kom fram!!!

Jeg er veldig enig med anonym21.10 i at du bør finne en å snakke med. Jeg kan forstå at det kan skje fryktelig vonde ting med et menneske, det VET jeg. Har ikke opplevd det selv, men har snakka med flere som har fortalt om fæle og vonde ting i opopveksten. Det kan virke forferdelig urettferdig at ett menneske skal oppleve kanskje mer vondt enn godt i livet sitt, og at det ikke er lett å godta. Dét har jeg ikke problemer med å forstå! Jeg forstår også at du ikke vil sette deg ned å snakke om dette til et menneske du ikke kjenner, men hva taper du? Du vil antagelig måtte gå gjennom MANGE vonde følelser og gjenoppleve ting som er både vonde og smertefulle, men så er det en del av legingen. Kanskje du trenger en psykolog dersom dette handler om tunge ting. Men det er SELVFØLGELIG ditt valg, for du gjør deg selv veldig sårbar i en slik prosess, men jeg har sett at en kommer sterkere ut på den andre siden.

 

Jeg tror det er i Jobs bok en kan lese: "Også når du sier at du ikke ser han så ser han din sak og du må vente på han". Du har ventet lenge, det vet jeg. Hvorfor han ikke strekker ut hånden? Han gjør det. Kanskje det ikke er du som strekker din ut mot han og forteller han. Dette har jeg skrevet om tidligere. Guds kjærlighet og allmakt vises av og til at han overlater til OSS å velge. Bare tenkt på de to røverne på korset. Den ene valgte livet, den andre døden. Mitt poeng er at BEGGE hadde en fri vilje til å velge livet, men bare den ene gjorde det. Og Gud tillot det! Gud har en utstrakt hånd til deg. Han vet og ser alt du sliter og strever med. Han er den kjælige faren som vil at du skal fortelle det du sliter med til han. Av og til bruker han andre mennesker til å utføre sitt arbeid med oss. Men du har jo en fri vilje til å bestemme selv.

Du kommenterer anonym21.10 at "den gode Guden ikke kan hjelpe meg ut av det, ikke en gang vise meg støtte." Jeg skrev nettop at Gud utruster og bruker mennesker i sitt ærend. Når du får støtte og hjelp fra et annet menneske så tenk at det mennesket går Guds ærend. Men slik jeg leser deg nå (tilgi meg om jeg tak fryktelig feil!!!) så er det for vanskelig for deg å åpne deg for et annet menneske, for du er redd dine egne reaksjoner og hva den andre vil tenke om deg. Jeg tror du sliter med så vanskelige ting at det må "mer" enn en prest til for å hjelpe deg (har vist skrevet dette tidligere).

 

Jeg skal ikke skrive mer - det faller absolutt ikke i god jord det jeg prøver å hjelpe med, og som jeg av og til setter på spissen for å frem hva jeg mener. Det beklager jeg igjen, og jeg er lei meg for dette. Jeg håper virkelig du klarer en gang å sette ord på alt dette til en fagperson slik at du får den hjelpen du trenger. Og det ER godt å trygt å ha en tro som er sentral i ens liv, det er det som er normalt. Av og til kan ting komme mellom og forkludre det skikkelig til for oss slik at en ikke ser det. Jeg er virkelig sikker på at det fins en god veg for deg ut fra dette, ut i frihet der du kan få kjenne Guds gode nærhet.

 

Lykke til, og jeg ber fremdeles for deg!

Du skal få slippe å høre mer fra meg, foor det er det du egentlig ønsker og det respekterer jeg. Beklager at jeg har engasjert meg så mye til ingen nytte. Husk: "Se, jeg står for døren og banker. Om noen åpner dørenskal jeg gå inn og holde nattverd med han og han med meg" -Jesus-

[Anonym bruker]

Hei igjen Ny-som-mor!

 

Jeg får litt dårlig samvittighet nå - for du må ikke oppfatte det som om jeg har forsøkt å angripe deg. Innser at jeg har gitt deg litt krasse svar, men det har ikke vært med intensjonen å være frekk eller vise at jeg ikke ønsker svar fra deg. Setter stor pris på konstruktiv kritikk og råd i beste mening - og det gjør meg absolutt INGENTING. Det er fint å høre ting fra andre, både på godt og vondt - selv om jeg kan si meg uenig.

 

Du har ikke oppfattet meg fullstendig feil, men du kjenner meg ikke, så du har selvfølgelig ikke et helt korrekt bilde av hvordan jeg er som person. Du har lest det jeg skriver litt feil - men mye har du også forstått. Det er vel heller ikke rart - ting kan tolkes på totalt forskjellige måter. Dessuten har jeg vel heller ikke vært så veldig klar i mine ord.

 

Angående det å snakke med en profesjonell så er det nok alltid en positiv ting (og jeg tar det ikke negativt at du sier det) - men jeg har forsøkt det tidligere til ingen nytte. Jeg er vel litt besatt av å klare det meste selv, og jeg klarer det igrunn greit. Hvorvidt det er bra kan jo diskuteres, men det er heller ikke det selve diskusjonen omhandler. Saken min er mer at jeg skulle ønske at jeg kunne føle nærvær av en Gud som bryr seg om meg. En Gud jeg kan føle støtte hos. Jeg har forsøkt å få den støtten igjennom bønn - og ja, det hjelper det igrunn, og i kirken føler jeg et nærvær - men ikke en type støtte som sier; "dette klarer du". Det er vanskelig å forklare, men det er mulig du skjønner...

 

Igjen, tusen takk for svar - det har ikke gjort noe at du har svart og jeg må bare beklage at du har oppfattet det slik. Tror det er forsvarsmekanismen min som slår inn, og da kan det oppfattes litt mer snerpete enn det egentlig er ment.

 

Takk for at du skrev bokmål nå forresten.

 

HI

[mortilgutt]

Tusen takk!!!! Jeg vet at når en skriver ting slik så ser den andre KUN ordene og ikke mennesket som skriver dem og kroppsspråket den fører. Derfor blir det OFTE oppfattet på en annen måte enn det som var ment! En leser ting bokstavelig talt sort hvitt! (Beklager om det kommer noen nynorskord inni mellom, for å skrive bokmål for meg er VELDIG krevende!!!) Jeg håper du forstår hva jeg mener. Det med forsvarsmekanisme..... en reagerer på andres utsagn når den andre har rett i sine utsagn og når den andre tar feil. Jeg reagerer ofte sterkest når den andre har "gjennomskuet" meg.... Vel den til sides nå..

 

Kan jeg få fortelle litt om mine år i "mørke"? Det var et virkelig mørke, og det var så ille at jeg var redd for ut å kjøre bil alene for jeg var SVÆRT fristet til å kjøre i full fart inn i fjellveggen. Jeg kjenner til hvordan det kan kjennes å ikke "ha" støtte rundt seg. Jeg hadde mange gode venner rundt meg som virkelig ville hjelpe, men uansett hva så følte jeg meg helt alene i mørket og INGEN som støttet meg. Jeg satt på huk i et hjørne på rommet mitt med lyset av og gardinene trukket for. Jeg ba Jesus om å ta livet mitt, eller om jeg kunne få sove til alt var godt igjen....... Jeg orket nesten ikke lese Bibelen eller be. Jeg søkte hjelp hos en dyktig sjelesørger, det var godt der og da, men stort sett var jeg alene om mine tanker og følelser. Det var tungt. Hvor vil jeg hen?

Jeg bladde opp i Bibelen og virkelig ba Gud tale til meg, men jeg "følte" ingen svar. Jeg lette meg fram til mange gode Bibelsteder som handler om Guds trofasthet, hans løfter om å være nær hos den som sitter i mørke. Jes las og las i LAAAAANG tid helt til jeg torte å stole på at det var sant, at det virkelig var lys i den andre enden. For MIN del var svaret å finne i Guds Ord. Jeg fikk IKKE svar på det som plaget meg og som skapte mørket. Jeg har ikke helt sett det enda 20 år etter denne episoden, og det er sider ved det som VIRKELIG kan ta skikkeleg tak i meg fremdeles. Jeg kan ikke tenke meg å møte på denne personen som påførte meg denne psykiske påkjenningen, men jeg vet at jeg kommer til å møte denne personen om et år. Det gruer jeg meg for. Jeg må bare leve med dette "spøkelset" i skapet mitt, men det blir snillere etter hvert og jeg har lært å håndtere det.

 

Jeg vil hilse deg med ett par Bibelvers som jeg omsider fant stor trøst i, samt en sang. Bibelverset kommer på nynorsk...beklager.... Mika 7.8b og 9b: " Om eg sit i mørker, er Herren ljos (lys) for meg (...) Han skal føra meg ut i ljoset. Eg skal sjå med fryd på hans rettferd"

 

Har du angst i mørke netter

Ser du han som læ på kne.

Det var blod din Herre svettet,

ensom i Getsemane.

 

refr.

Han som ensom måtte bære

summen av all synd og skam.

Han vil trofast hos deg være

bære deg mot lysets land.

 

Rop på han når mørke kommer,

for han vet hva mørket er.

Gjennom smertens bitre timer,

vit at Jesus og er der.

 

Så skal dere kjempe sammen

til det gryr av dag på ny.

Han skal tenne håpets flamme

natt for natt mot morgengry.

 

Smerten må du kanskje bære,

men han gir deg håp og fred.

Og engang så skal du være

fri og løst i evighet.

 

Han som ensom måtte bære

summen av all synd og skam.

HAN VIL TROFAST HOS DEG VÆRE

BÆRE DEG MOT LYSETS LAND.

 

Jeg kunne ikke merke det mens jeg var i mørket mitt, men i ettertid VET jeg han var der sammen med meg. Han VAR ikke bare der, han bar meg gjennom. Når det er mørkt ser en lite og ingen ting. Og en ser ofte ting som ikke er slik i virkeligheten. Når lyset kommer vil en se at ting ikke var slik vi så dem i mørket. Og jeg har lært at det var godt for meg å fortella alt til Gud, min far. Det var TOTALT unødvendig for meg å bære alt alene. Jesus bar alt alene for vår skyld for at vi skulle slippe.

 

Uff, nå har jeg visst sagt mye her om meg selv, og jeg vet ikke riktig hvorfor jeg skrev akkurat dette. Jeg lovte jo jeg ikke skulle skrive mer, men jeg kunne ikke la være......

 

Alt godt ønsker jeg deg, og mest av alt fred fra dine vonde tanker og opplevelser! Husk Gud er ditt lys til tross for at du ikke kan se det lyset - enda!!

[Anonym bruker]

Aller først; ser ingen grunn til at du ikke skal fortsette å kunne svare på denne tråden. Svarene dine er fine og jeg setter stor pris på god respons fra deg. At vi er uenige er en ting - men det er ofte slik man blir ekstra godt kjent med seg selv og ser situasjonen fra en annen side... Med andre øyne - fra et annet perspektiv - det er bra fint det! Så takk skal du ha for fine svar;)

 

Videre må jeg bare si at du ikke er nødt til å svare meg på bokmål om det er krevende for deg. Jeg kan jo selvfølgelig legge godviljen til og dermed forstå det du skriver til en viss grad. Er bare slitsomt for meg - men du svarer meg på det skriftsspråket som faller deg mest naturlig!

 

Takk for at du deler litt av deg selv - og det gjør jo ingenting at du ikke hadde tenkt å dele det. Trist å høre at du har vært såpass nede at du ønsket å ende alt - men det er også fint å høre at du kom deg ut av det i god hold.

 

Nok et takk for fine referanser til bibelvers!

 

OG enda et takk for lykkeønskninger -det samme gjelder deg!

 

HI

[mortilgutt]

Takk for det! Eg har det heilt topp nå, gravid og greier.....bare kvalmen kunne vore borte..... i tillegg har eg "verdens" snillaste mann og ein kosepus..... Så livet er godt for meg!!!

Ang språket... eg skal prøva å la ver å bruka dei mest "ekstreme" nynorskorda, som eg har så lett for å bruka.....

Det ER sant, det du skriv at det kan vere "godt" å sjå ting gjennom andre sine øyner. Eg har ei veninne. Ho kjenner meg veldig godt, og eg har ofte fått hennes syns på ting og tang (og omvendt). Det er ikkje alltid like greit det som ho seier, og eg kan vere uenig med henne der og då. Når det har fått gå ei tid så blir hjernen "vant" med å tenka litt anerledes og då blir det lettare å ta til seg det som er relevant av det ho sa. Det same seier ho om meg, men nå kjenner jo vi kvarandre veldig godt.....

MEN NÅ MÅ eg gå og finna meg litt mat, for nå kjem kvalmen snikande og eg VIL IKKJE spy!!!!!!!!!!!!!!

Ha ein god dag, min ukjente "venn".