Et skikkelig stygt spm......

[Gjest hovedinnlegger]

Jeg hadde selvfølgelig gjort alt hva jeg kunne for å REDDE mitt barn. Og man kan umulig predikere graden av hjerneskade i forveien. Små barn er noen finurlige vesner når det gjelder å klare seg uten luft i lengre tid. Noen kan gå inn i en form for dvalemodus, hvorpå det faktisk ikke blir, eller kun blir minimale, skader...

 

Å leve med meg selv etter å ha valgt å ikke forsøke gjenopplivning, hadde jeg ikke klart. Ikke så lenge man ikke vet utfallet...

 

 

[3 nydelige jenter <3]

Men på UL så VET man hva som er galt og hva man velger bort... Om man velger å ikke redde sitt egets barns liv I TILFELLE noe skulle gå galt er jo noe helt annet...

Da vil man jo ha den tanken resten av livet at barnet kunne ha vært helt friskt. Sjansen for at barnet er friskt er veldig stor ved f.eks en for tidlig fødsel..

Mye som kan skje her i livet som vi ikke har garanti for...

[Gjest]

jævlig egoistisk? Egoistisk i forhold til hvem da? Man vokser ikke av seg epilepsi f.eks. Selvfølgelig er det grader av hjerneskade. Og at du ditcher ALT BRYET OG STREVET foreldre med handicappede barn sliter med sier jo sitt.... Har du tenkt over hva det innebærer for noen av disse familiene? Både når det gjelder økonomi, avlastning, tilrettelegging, oppfølging osv osv

 

Noen mennesker takker nei til livsforlengende behandling f.eks ved kreftsykdom. Nettopp fordi de vet at det ikke er om å gjøre å leve lengst her i verden, men å leve slik man ønsker det. Et slikt valg står det respekt av selv om det er vondt og tungt for de nærmeste. Et barn har faktisk ikke et slikt valg.

[Gjest]

Jeg tenker som deg,, men jeg tror det er lett for oss å mene noe om saken så lenge vi har fått friske barn selv.

Når man ligger der på fødsestuen og bare lengter etter å holde sin lille skatt, lengter etter å få holde et levende barn, ja da er det nok ingen som tenker "hva om"..

Men jeg tror nok noen vil tenke det i ettertid, kan umulig være noen god følelse å se den elskede ungen sin ligge der som en grønnsak, rykke til i anfall flere ganger om dagen osv.

Da tror jeg nok at flere tenker "skulle ønske han/hun kunne å slippe"..

[Cat.68]

Det er så lett å mene og synse om temaer man ikke vært en reell del av. Men bare utfra en tanke ha noen meninger om.

 

Jeg tør nesten ganne på at tett opp til 100% ville at legene skulle prøve å få liv i ditt barn hvis det var ditt barn det var snakk om.Jeg tør nesten å ganne på at 90% heller vil ha et funksjonshemmet barn en et dødt barn.

 

Man kan ikke vite på forhånd hvilket barn som vi klare seg uten spesielle skader, eller hvilket barn som får skader og vansker pga återoppliving ,eller at man redder ekstremt premature barn. Men som forelder , Kan jeg love deg at så lenge det finnes håp for liv, kommer du at be for det livet foran døden!!!

[Gjest]

Jeg har vært der så jeg har grunnlag til å tenke som jeg gjør..... akkurat der og da hadde jeg ikke et valg heldigvis og ikke minst selvfølgelig, men jeg skal love deg at jeg tenkte mange tanker i mnd som fulgte....

[Gjest hovedinnlegger]

Du tenker veldig snevert her...

 

Og sammenligningen du kommer mer, er vel ikke spesielt god??

[Cat.68]

Og jeg har måttet velge, jeg kan lover dere at hvis det hadde funnets så mye som en ørliten sjanse for at mitt barn hadde kunnat klare seg utenfor livmora hadde jeg aldrig i verlden avsluttet svangerskapet i uke 22, men tatt sjansen på at den ørlille prosenten hadde gått i vår favør.

For oss fantes ikke den % ,han var dødsdømt uansett. Men skal ærlig inrømme at denne debatten provoserer meg. Greit å ha en mening om hva man trur man mener, men søren å .virkeligheten ville sette en støkk i det fleste vil jeg tru.

[Gjest hovedinnlegger]

Forstår jeg det da rett, at ditt barn døde og ikke ble forsøkt gjenopplivet?

[Gjest]

Nei mitt barn "døde", ble gjenopplivet og det gikk bra..... takk Gud. Vanskelig å forklare de innerste tanker og følelser man har rundt dette, men jeg har også opplevd opp og nedturer på en intensivavdeling for nyfødte. Når det gjelder ditt spesifike tilfelle Cat så kan vi jo ikke diskutere slike alvorlige saker på individ nivå. Derfor skrev jeg ikke noe om min egen erfaring før nå. Jeg ønsket ikke at noen skulle føle seg støtt på bakgrunn av innlegget mitt. Dette er det mest personlige man kan tenke seg. Jeg ønsket mest å lufte mine tabu-tanker.... som dukket opp i hodet mitt under en telefonsamtale før i dag.

[solstråle69]

Nei, synes ikke du er ond. :-)

 

MEN - jeg tror ikke man kan si noe om en sånn sak før man har vært i situasjonen selv. Vi har opplevd dødfødsel, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ville valgt et hvilket som helst alternativ! Men det er utifra et egoistisk ståsted, for det er jo ikke sikkert det hadde vært til det beste for barnet.

[Gjest]

ja jeg vet jo at dere mistet for en tid tilbake. Som du ser litt lenger opp var jeg heldigere hvis man kan definere det på den måten. Alikevel slet jeg i mange mnd etterpå med disse spm, tankene og følelsene. Jeg har alikevel ikke fasiten.....

[Gjest hovedinnlegger]

Hva føler de foreldrene selv, som fikk dette barnet med skader?

[Gjest]

Har ikke vært i situasjonen selv, og har vel ikke tenkt så veldig mye gjennom situasjonen, men jeg tror nok at de fleste foreldre i desperasjon ville bedt om gjennoplivning.

Om det alltid er til det beste for barnet er en annen sak... Tragisk for de som må leve med store smerter og uten evne til å kommunisere.

[Trulte76]

jeg har en gutt på 7 uker..han er heldigvis frisk

Men da han var par uker tenkte jeg at hadde han vært et sykt barn hadde jeg vært like glad i han. Mor følelsen bare fløyt over

Så da skjønte jeg at jeg hadde aldri tatt vekk et sykt barn, for jeg bare visste jeg hadde blitt like glad i det barnet også. Bare noen tanker som slo meg der og da for jeg var så utrolig glad i den lille gutten jeg hadde fått, og hadde nok ikke hatt sånne tanker som deg visst det samme hadde skjedd med meg..

 

Slitsom å ha et sykt barn er det jo, men man er jo uansett glad i det barnet også.

[hormonia&alienimagen3]

Men så vidt jeg leste oppi her var det prat om et barn som hadde eplepsi,var blind og utviklingshemmet...

Det er jo STOR forskjell på et utviklingshemmet barn og en man ikke vet om idet hele tatt vet om du eksisterer,og som aldri får et "inntrykk" av noe som helst av verden inkl. sine egne foreldre....

 

Skjønner HI her men bare Downs eller en hemmnig var det vel aldri prat om her var det det?

 

Har på inntrykk av at de skadene som kommer rundt komplikasjoner ved fødsel ofte kan bli veldig store,og når legene ser at det er så stor skade på barnet,skjønner jeg at man begynner og tenke sånn.

 

Egoistisk sett vil man selvfølgelig beholde barnet,men om det betyr at barnet kommer hele livet til og ha vondt og du går i mørket om barnet ditt i det hele tatt får med seg noe som helst; hadde det ikke da vært bedre at barnet hadde sluppet det...?