Et skikkelig stygt spm......

[Gjest]

Beklager hvis jeg tråkker noen på tærne nå. Det er ingen selvfølge å få et friskt barn, men selvfølgelig en velsignelse.

 

En jeg vet om fikk for noen mnd siden barn nr 3. Disse 3 er veldig tette. Det siste barnet var dødfødt, men legene fikk liv i babyen igjen. Resultatet er en baby med hjerneskader, epilepsi...... og selvfølgelig en usikker fremtid. En av mine første tanker var: "Er det da man egentlig skulle ønske at de ikke fikk liv i h*n"? Jeg føler det sånn og innrømmer det. Innrømmer også at det kommer inn under kategorien for stygge tanker, men jeg er ivertfall ærlig. Ville jo selvfølgelig aldri sagt eller spurt personen dette dreier seg om. Er jeg ond som tenker slik som jeg gjør?

[Økologisk_knekkebrød]

Jeg tenker litt det samme når det gjelder ekstremt premature barn som reddes, og som ender opp som "grønnsaker" resten av livet, med mye smerter både fysisk og psykisk. Kanskje det hadde vært bedre om de ikke ble reddet. Men så vet man jo aldri hvem av dem som kommer til å få et godt liv, eller hvem som ikke får det..

 

Mener ikke å såre noen, regner med det er et sårt tema.

[Monajenten]

Jeg tror nok at de som har opplevd å få et dødfødt barn, kanskje vil føle dette temaet ekstra sårt.

Jeg har ikke opplevd det selv, og jeg skjønner veldig godt tankene dine. Man ønsker jo barna sine et verdig liv og en trygg og god fremtid. Når barnet da er dødfødt, og ender opp med hjerneskader og epilepsi etter at man har fått liv i det, var det da egentlig meningen at dette barnet skulle overleve........?

 

Jeg syns ikke du er ond. Jeg tror dette er normale tanker å ha, men innenfor et tabubelagt og veldig sårt tema.

[Odine!]

Jeg skjønner hva du mener, men man vet vel ikke med sikkerhet hvor skadet barnet er før i ettertid.

 

Jeg tenker på det programmet som gikk for ei tid tilbake, med premature barn. Noen var hardt skadet, mens andre var helt fine. Det er umulig å vite hvem som klarer seg bra på forhånd.

 

Jeg synes også at liv har verdi selv om det ikke er "perfekt". Man kan ha glede av å leve selv med hjerneskade.

 

Jeg håper det ikke er for ille fatt med babyen til venninna di

[Gjest]

tenker som deg, og synes det også er en litt stygg tanke.. men kan man ønske at det ikke blir gjort gjennopplivning når de er dødfødte?er jo veldig stor fare for hjerne skader når hjernen har vært uten oksygen.. uff vanskelig valg å ta også om man kan velge...

[mamma søker barn-har fått 2]

Nei det er du ikke, ikke ond.

 

Jeg har en venninne som har opplevd det samme, og etter 14 år uten særlig avlastning, (ingen som tør, for hun slutter å puste sånn i blandt.)

Så er hun så sliten at hun selv har sagt at det hadde vært bedre om hun døde. Født i uke 26.

For ingen vet om hun kjenner mammaen eller pappaen sin. Ingen språk + er blind, epilepsi, vannhode, alt av allergier, ingen form for kontakt med omverden.....

 

Så ja jeg tror sorgen er mer langvarig med et så skadet barn, enn ved et dødsfall.

 

Men nå er sikkert jeg også ond som skriver sånt.

[Gifteklar:0))]

Jeg tenker som deg. Hvor langt burde man egentlig gå når det gjelder å få liv i barn som sannsyligvis blir hjerneskadet.

Kanskje hadde det vært bedre for ungen å fått dø, istedenfor å leve et forferdelig liv.

[Anne-B.]

Om livet kun innebærer smerte for barnet, så er det vel mye man kan tenke.

[mam <3]

Tenker som deg. Men mulig man endrer syn på det om man opplever det selv.

Så for et par år tilbake et dokument2 program som omhandlet akkurat dette. Du så det kanskje du også?

Der var det et foreldrepar som hadde et barn som var blitt hardt hjerneskadet og hadde store smerter hele døgnet, de måtta ha barnet hos avlastningsfamilie fordi foreldre og søsken rett og slett ikke klarte å høre skrikene. En helt grusom situasjon, stakkars foreldre. De sa at de ofte skulle ønske legene ikke hadde prøvd så iherdig å redde barnet etter fødselen, de skjønte allerede da at dette kom ikke til å gå bra, men legene har jo en slags policy der de skal prøve å redde alle. Det burde kanskje ikke vært sånn?

Vanskelig tema.

 

[Stratos med 3 barn]

Da er vi flere onde....

[tvkrus]

jeg kom på en blogg om ei som skriver om det tema, en gripene historie og ei tøff dame

 

http://www.vgb.no/8546/perma/44912/

[Gjest]

Nei jeg så ikke prg. Men jeg kan jo tenke meg at det ikke er kun dette barnet det gjelder.... det gjelder en hel familie. Alle sine liv vil bli påvirket når noe slikt skjer.

[Gjest]

skjønner hvordan du tenker, men hvis du snur litt på det, og prøver å sette deg inn i situasjonen:

du føder et dødt barn, og får muligheten til at de gjenoppliver det, ville du gjort det???

jeg ville det, alle ønske jo et frisk og sunt barn, man vil bli kjent med det og ønsker å se det vokse opp. de hadde jo ingen garati på noen ting. hverken om de ville få liv i babyen eller om den ville bli frisk eller få de skadene det nå har fått.

Jeg tror i en sånn situasjon så ønsker man bare å få liv i babyen sin igjen- og man tenker nok ikke over følgene det kan få.

 

tenk om et av dine barn hadde fått hjertestopp nå, ville du ikke da ønsket at de prøver å gjenopplive det? man kan jo bli grønnsak da også, av for lite okysge til hjernen.....

[Gjest]

Det er jo ikke et reelt valg man kan ta der og da i situasjonen...... og man vet selvfølgelig ikke konsekvensene av valget før etterpå. Men man kan jo trekke inn ulike situasjoner hvor man faktisk burde få et valg. Hvem skal bestemme over barnet hvis det fødes f.eks i uke 24? Burde ikke vi som foreldre få bestemme om barnet skal reddes eller ikke? Tross alt er det vi som skal leve med konsekvensene..... og ikke legene.

[3 nydelige jenter <3]

Får litt klump i halsen jeg....

Har selv en bror som er psykisk utviklingshemmet og vært alvorlig syk og ligget for døden hele min barndom. Foreldrene mine har slitt og jobbet både for han og for meg og min søster.. De er like glad i han som i meg og ville ikke byttet det bort for noe i hele verden!! Klart det er et stort sjokk, men det er ditt eget barn på lik linje med friske barn. Man kan da aldri tenke noe sånt om sitt eget barn, at man skulle ønske det var dødt!!

Jeg slet mye pga dette når jeg var yngre og en venninne sa til meg en gang, at "var det ikke bedre om han bare døde". Dette sitter i meg den dag i dag. Det er det værste noen noen gang har sagt til meg.

Men jeg har forståelse for at folk som ikke har opplevd det kan tenke sånne tanker så "no hard feelings"..

Det har iallefall gitt meg utrolig mye å vokse opp i en slik familie...

[Gjest]

det er jeg enig i. MEN når man først står oppi den situasjonen så kan jeg innbille meg at det er svært vanskelig å ta hensyn konsekvensene- for alt man ønsker jo at babyen skal leve.også håper man vel på det beste.

Vil jeg tror da, men det er jo håpløst å sette seg helt inn i det uten å ha hvert oppi det.

 

men på en måte er jeg enig med deg i at foreldrene bør få være med å bestemme det.

men leger stopper jo ikke å behandle et levende menneske- uansett alder?!

[Gjest]

frøken med hender og mage full.. : jeg er enig med deg. og etter å ha jobbet med funkjonshemmede barn og sett den gleden de gir alle og hvor galde foreldre er i dem ( selvsagt), så ville jeg aldri latt vær å prøve å få liv i barnet mitt. jeg sier bare at jeg kan forstå hvordan HI tenker, fordi mange tenker sånn, og man innimellom får skrekkelig vondt i mage når man ser hvor tungt det kan være for alle rundt også...men jeg er ikke enig i at jeg ville heller ha et barn som var psykisk utviklingshemmed enn å leve resten av livet med tanken om hvordan barnet hadde hvert hvis det hadde hvert i live ( altså hvis jeg/vi hadde valgt å avslutte behandlingen).

 

og bare for å ha sagt det: jeg og min samboer har bestemt at vi aldri vil velge abort, uansett om vi får vite at det er noe alvorlig galt og kan ta det bort.

[Mockanin]

Tja, tanken er nok litt stygg.

 

En veninne av meg fødte i uke 26 av svangerskapet og barnet ble mulitihandikappet. Det har vært 14 tøffe år for dem. Gutten må få næring gjennom en knapp i maven, bruker bleier, sitter i rullestol, har dårlig språk, er flere år tilbakesatt i forhold til jevnaldrende, sikkler. I tillegg er det en kamp med "systemet" for å få de hjelpemiddlene dem trenger. Bare det å få denne gutten inn i bhg. og etter hvert skole for "likesinnede" var vanskelig å få til. I tillegg har det ikke vært lett med avlastning heller.

MEN denne moren sier at hun ville for alt i verden ikke vært uten sønnen sin selv om dem sliter. Pga. alt dette har dem heller ikke turt å få flere barn.

 

Jeg skjønner tanken din, men jeg tror at foreldre som er i den situasjonen at dem får et barn med hjerneskader, handikapp etc. blir like glad i sine barn som vi blir i våre funksjonsfriske barn.

[Gjest]

Joda..... men hvordan liv vil du leve? Er det viktigste å eksistere? Kan man trekke det så langt at det faktisk er egoistisk å få et barn som man vet er alvorlig sykt? Da tenker jeg på et valg man får f.eks etter ul. Jeg ser på min onkel. Hjerneskadet og autist etter en dramatisk fødsel for over 50 år siden. Han lever på en institusjon. Stort sett sammen med bare gamle mennesker. Han traver gangene opp og ned hver bidige dag. Spiser frokost, lunch, middag og kveldsmat. Kake og kaffe til fest. Hva slags liv er det da?

[3 nydelige jenter <3]

Hvordan kunne moren til onkelen din vite at han skulle få fødselsskader??

Ikke at jeg har noen statistikk på det, men regner med at det de oppdager på UL ikke er rare prosenten i forhold til hva man får se når barna blir født.. Og ikke minst hva som oppstår i løpet av de første månedene...

De kan se enkelte hjertefeil, gansepalte, downs osv osv.. Men dette er jo ikke akkurat "tunge" sykdommer i forhold.... Hvis du mener at man skal ta abort om man bærer et foster med downs skal jeg trekke meg pent og rolig tilbake for da vil vi aldri bli enige

Jeg synes du trekker det litt vel langt om du kaller det å kun eksistere!!! De er nok vanskelige å bli kjent med for de utenfra, men de viser ved kroppsspråk både glede og sorg og gir utrolig mye til de rundt seg...

 

[Gjest]

Hva jeg ville valgt personlig på bakgrunn av ul er egentlig ikke tema her. For det er som du sier det meste vet man faktisk ikke på forhånd. Innlegget ble skrevet etter en telefonsamtale før i dag.... hvor jeg ikke kunne si hva mine første tanker var. Det blir jo som en sirkel. Hvis man har et valg og velger.... så vet man ikke hvordan utfallet vil bli før etter at man har valgt hvis du skjønner. Ikke kan man spørre de barna som blir født om de helst ikke ville leve heller. Men hvis man leser den bloggen som ligger som link lenger opp her så beskriver det litt av tankene mine.....

[3 nydelige jenter <3]

Var jo strengt tatt du som dro opp det at man kan oppleve å få et valg ved UL....

Jeg synes det er stygge tanker, men man kan ikke klandres for å gjøre seg opp tanker om et tema.

Man har jo alle sine tanker og meninger om ting. Men tanker og meninger kan fort forandre seg om man noen gang står i en slik situasjon selv..

Alle 3 gangene jeg har blitt gravid har jeg fått tilbud om fostervannsprøve og fosterdiagnostikk, men har takket nei fordi jeg rett og slett ikke vil sette meg i den situasjonen selv..

[Bomchicka Wah Wah]

En kamerat av meg og kona hans mistet et barn like etter fødselen som startet at for tidlig. De ble spurt om de ønsket å gjenopplive barnet, men valgte å ikke gjøre dette nettopp fordi de var redde for hjerneskader.

 

Jeg vet ikke hvordan jeg ville reagere om jeg plutselig stod i en slik situasjon, men kan innrømme at jeg har tenkt at jeg ville valgt å ikke gjenopplive barnet.

[Gjest]

Joda det var jeg som tok opp ul som en tenkt situasjon hvor man faktisk har et valg. I motsetning til en dramatisk fødsel. Håper du ser forskjellen. At jeg ville valgt bort et barn med f.eks downs er noe jeg er helt ærlig på og har tenkt nøye over. Dette er et valg alle må ta hver og en.

[Gjest hovedinnlegger]

Et liv er et liv...

 

Hva slags hjerneskader dreier det seg om?

Når jeg ser programmer på TV om mennesker med forskjellige hjerneskader, så må jeg innrømme jeg aldri har sett lykkeligere mennesker... Om man skal måle livsverdi i lykke? Og det er vel barnet her vi skal tenke på, eller tenker du bare på ALT BRYET OG STREVET som foreldrene pålegges? I så fall synes jeg det er jævlig egoistisk tenkt.

 

Men, det er jo gradsforskjeller av hjerneskader selvfølgelig.

Epilepsi finnes det vel både medisiner og operasjoner mot, og er vel kanskje også noe barnet kan vokse av seg?