Hjelp....

[smiia]

Hei igjen Gunnars mor. Det virker som om du ærlig og oppriktig har et ønske om å bygge broer mellom denne biomoren og HI, og sånn sett må jeg rose deg for intensjonene dine. Alikevel må jeg nok innrømme at jeg ikke ser verden på samme måte som du gjør. Jorden hadde vært et idyllisk sted hvis alt som skulle til i menneskelige relasjoner var å være snill og tålmodig, så ville man bli møtt med samme velvilje tilbake. Nå tilsier min erfaring at slik fungerer det faktisk ikke alltid, tvert imot kan det å vise smørsiden sin faktisk få den andre parten, hvis man dumper borti de rette personene, til å tenke at her er det bare å kjøre på fordi man blir sett på som dumsnill eller en pushover.

La meg dele litt erfaringer. Når jeg og min eks brøt opp, fikk han seg raskt en ny samboer, mens jeg var alene. Vi bodde begge to i en by langt fra familiene våre. På tross av at jeg var alene, så følte jeg meg som den bedre stilte parten, fordi jeg hadde hovedomsorgen for ungene, og fordi han måtte jobbe redusert pga sykdom etc. Derfor gjorde jeg stadig snille ting som å låne min eks og hans nye samboer bilen min når de hadde ungene (de hadde ikke bil), tilbød meg å passe hennes barn iblant i tillegg til våre, så de kunne få litt alenetid etc, etc. De tok med takk imot tilbudene mine, men jeg ble langt ifra møtt med samme velvilje. Tvert imot så vil jeg si at de utnyttet det at jeg var alene, og var avhengig av dem for å få kabalen med jobb etc til å gå opp. På en tiden var jeg i full jobb, studerte, samt prøvde å dyrke noen fritidsinteresser så ikke hele livet mitt skulle dreie seg om å være mor.

Anyway, jo snillere jeg var mot eks og sambo, jo mer problematisk gjorde de hverdagen for meg. De nektet å passe ungene på de dagene jeg hadde fritidsinteresser, de forandret samvær i siste øyeblikk når jeg hadde studiesamlinger, slik at jeg ikke fikk dratt etc etc. Vendepunktet kom da jeg også fikk ny kjæreste. Da skulle jeg på studieopphold i to uker, og de blånektet å ha ungene selv om jeg spurte dem et halvt år på forhånd. Da gikk min nye kjæreste inn og passet dem isteden, og jeg har aldri sett noen bli så paff og slukøra som de to. Etter det har samarbeidet fungert som smør.

Så kjære mor til Gunnar, er nok ikke enig i at snillhet alltid er veien å gå, noen mennesker trenger å bli satt grenser for fordi de ikke selv skjønner hvor grensene skal gå. Og det synes jeg som om det virker som denne biomoren til HI trenger. Synes ikke hun har noe i familien til barnefaren å gjøre, synes rett og slett hun tar seg til rette, og da er det på sin plass å fortelle folk hvor skapet skal stå. Hvis man gjør det på en saklig måte uten å være ekkel, så vil man kanskje få respekt isteden for å måtte danse etter andres pipe.

[Anonym bruker]

Smiia: Jeg er delvis enig med deg at man ikke skal være dumsnill, men sette grenser for seg selv og andre.

Men i denne saken er det ikke HI sin rett til å sette grenser for biomor, feks om hun skal ta kontakt med barnets besteforeldre eller ikke!

Dette er jo noe barnefar må ta tak i (sikkert lettere sagt en gjort...).Men hun risikerer å ødelegge for seg om hun blander seg borti dette!

Det kan jo fort tolkes av både besteforeldre og biomor at HI er ute etter å sabotere samværet med dette barnet.

Jeg tror jeg hadde tatt en telefon til biomor og hørt om jeg kunne få snakke med henne. Da ville jeg ha fortalt hva jeg følte, at jeg synes dette er vanskelig, og at om hun er villig til å vise meg hensyn, vil jeg vise henne hensyn, ved å legge til rette så mye som mulig, for et godt sammarbeid!

Jeg tror ikke biomor her er bevisst ute etter å "disse" Hi, men at hun rett og slett ikke tenker lengre!

[smiia]

Jepp, er helt enig med deg i at det er barnefaren som må ta seg av all kommunikasjon med foreldrene sine og biomor.

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg tror egentlig ikke vi er så uenige smiia. for jeg er enig i at man må sette grenser og være klar på det man man føler. men det går begge veier. at far og stemor er klare på hvor grensen går ovenfor seg og sin familie er rett og rimlig. akkurat som jeg mener det er rett og rimlig at mor er klar på hva hun mener er rett når det kommer til at far tar med seg barnet.

far og stemor har også sakt klart fra til meg, noe jeg har nevnt flere ganger her. og det er utrolig viktig. ingen av oss kan lese tankene til den andre.

noen ting kan far og stemor besteme andre ting har de liten makt over med mindre de går rettens vei.

 

det som er trist i denne sammenheng er at stemor står fryktlig alene. fordi verken farmor, far eller biomoer egentlig forstår at hun må inkludrers mer.

[Anonym bruker]

Det var da mye fram og tilbake her, men takker for alt for har skrevet til meg, det har betydd mer enn dere tror. Helt sant at det er mange kameler som må slukes. Måtte f.eks bite i meg i dag, at bestemor skulle møte barnet for første gang i dag, uten at jeg var tilstedet. Hadde rett og slett ikke følser til å sitte der, med far og mor og bestemor og meg. Jeg biter mer og mer i meg, skjønner jo at det er vanskelig for alle parter.

Det er utolig mange følser inne i bildet her, ser jo det på dere som skriver. Er litt som om jeg ikke aner hvordan det er å gi fra seg barnet sitt bare fordi jeg ikke har barn selv. Men jeg vet hvor ille det er å "gi fra seg" mannen sin i mange timer i uken til en totalt fremmed dame, og tro meg, det er ikke lett. Men må det til for at han skal få lov til å få samvær med sønnen sin, så må jeg jo bare sluke det.

det går utolig inn på meg, mer enn man kanskje tror, det var en annen som gav mannen min det barnet som vi så indelig ønsket oss, og som jeg så indelig fortsatt ønsker meg, det må jeg leve med resten av livet.

Jeg vil bare at vi skal ha repekt for hverander alle sammen.

svigermora mi er en veldig hard dame, jeg tror vi missforstår hverandre stort. Hun ser bare et barnebarn, og skjønner ikke hvilke følser jeg har opp i det her. Ting går vel lettere ettervært.....