Hjelp....

[Anonym bruker]

synes ikke livet er så lett for tiden nei. Min forlovede fikk plutselig vite at han er far til en gutt på 7 månder. Han ble til etter en tur på byen, foreldrene har da ikke sett eller hørt fra hverandre siden. Før hun plutselig ringte å sa at hun hadde en sønn som hun trodde var hans. Og i 4 månder har vi gått å venta på svar. Da det endelig kom, var sjokket like stort igjen. Nå vil han da ha kontakt med sønnen sin, men hun sier han han ikke får ha ham alene før han blir kjent med han, men hallo gutten er 7 månder, smiler når han ser pappan sin og klarer å sovne på skuldra hans. Han klarer jo ikke å si: "hei, takk for sist liskom". Hun har utregnet farskapsbidrag ut i fra 0 samvær i månden. Er dette mulig, jeg må leve med at hun er tilstede når de møtes, jeg takler jo at han har fått en sønn, barnet er jo uskyldig, men nå må jeg liskom takle henne også, eller dvs at han skal tilbringe tid sammen med henne , fordi hun ikke vil at han skal ha sønnen sin alene. For et rot. Ikke så kult når vi har prøvd å få barn i 7 månder liksom.....

[vimsan]

Skjønner at du ser hele situasjonen som utrolig kjedelig og dum og forstår deg godt mtp disse frustrasjonene...

Dessverre er jeg enig med biomor her. Synes det er viktig at barnet blir kjent med far før han har han alene. Ser min egen datter på 5 mnd. Når hun er på armen til mormor og vet at jeg er i nærheten går det bra, men om jeg ikke er der kan hun bli redd og lei seg.

Babyer kan ikke snakke, derfor er det så viktig at de kan se, høre og føle en de kjenner godt og kanskje spesielt mammaen når de er hos en de ikke kjenner godt og et sted de ikke kjenner godt. Det tar nok ikke veldig lang tid for babyen å bli kjent med pappaen om de treffes ofte for barn er jo tilpasningsdyktige.

[Anonym bruker]

Du kan jo være tilstede du og vel? Viktig at du kan bli kjent med barnet også. Men gradvis kan dere vel ha barnet alene noen timer og etterhvert overnatting.

[Anonym bruker]

Her er vi tilbake til dette med å inkludere og å bli inkludert mtp stemor. Regner med at du hadde satt pris på å kunne være med og tilbringe tid med barnet fra starten du og? Da vil jo situasjonen blitt noe "ufarliggjort". Og så blir dere kjent med hverandre alle sammen og kan planlegge fremover.

 

[*-*]

Nå dere er forlovet og alt dette til og med skjedde før du kom inn i bildet og egentlig bare tilfeldig etter en tur på byen, så har i alle fall ikke mor til barnet noen grunn til å være sur på deg. Eller ingen av de voksne har noen grunn til å være sure på hverandre! Dette er din mann, og du vil ha kjent barnet like lenge som faren hans. For barnet vil dere mest sannsynlig være likestilte omsorgspersoner. Jeg syns dere skal framstå som en enhet, et foreldrepar, fra dag en! Jeg tenker at dette faktisk er aller vanskeligst for deg av alle involverte, og det er klart at du skal inkluderes. Alle vil tjene på at du får et godt forhold til ditt stebarn, og ikke ser på barnet som noen konkurrent. Jeg syns dere skal si til mor til barnet at dere ønsker å komme sammen for å bli kjent med barnet, i alle fall når det aller første møtet mellom far og barn er unnagjort. Om hun ikke vil ha overnatting ennå, så burde dere kunne få ta med dere barnet og trille en liten tur alene i nabolaget i alle fall.

 

Uff, dette er en skikkelig kinkig situasjon, det kan ikke være lett for deg. Og spesielt ikke når dere prøver å få barn også. Jeg tenker at det beste vil være om dere får til å tenke på barnet som begge to sitt barn, et barn dere har på deling med en annen familie, ikke bare din manns barn. Dere skal jo oppdra dette barnet sammen og sammen lage et hjem hos dere. Jeg ser liksom ikke noen grunn til å skille mellom far og stemor som omsorgspersoner når mor og far aldri har bodd sammen og stemor har vært der helt fra starten. Kanskje dere burde prøve å finne noen å snakke med? En tur på familievernkontoret kanskje? Dere kunne ta en tur alle tre, både du og mannen din og moren til barnet.

Det er en veldig klok jente inne på aleneforeldre på DinBaby som heter mortilgunnar, hun har hatt stemor til barnet sitt helt fra det var nyfødt. Kanskje du kan be henne om litt råd? Høre litt om hvordan de har løst det?

[Anonym bruker]

Det hadde vært veldig interessant å få en oppdatering fra HI her etterhvert. Mor og far har aldri vært sammen, ergo; det bør ikke være noen "såre" følelser å ta hensyn til hos mor.

 

Hva slags inntrykk har du av mor? Inkluderer hun deg? Hva slags ønsker har hun om samarbeidet?

 

 

 

[Anonym bruker]

Tusen tusen, takk for så mye tilbakemelding. Nei ikke en lett sitvasjon for noen parter dette her.

Jeg vet ikke hvilket inntrykk jeg har av moren....litt vanskelig å danne seg et bilde når det er så mange følser i sving. Det virker som om hun vil samarbeide, men litt for tidlig å si kanskje.

Ja jeg er enig om at jeg må ha en så stor del av dette som mulig. Jeg vet ikke om hun ser på oss som noen trusel, siden vi liksom er en liten famile, og hun er alene.

Hun beregent hva han skulle betale i farskapsbidrag her om dagen, og da hadde hun ikke regnet med samvær i det hele tatt. Greit nok at hun vil at far og sønn skal bli kjent, men hallo det kan jo ikke ta flere månder liksom. Samboeren min er helt knust over å ha et barn han får sett så lite, hun bor et stykke vekk, ca 3 timer. Han elsker barn, og synes det er fryktelig at han ikke får sett sønnen sin så ofte som han vil foreløbig. Ja hun må se på oss som en enhet, vi er jo to.

Ja synes så absolutt vi kan låne han litt, kanskje bare en time i starten. Inntil nå har de bare truffet hverandre på cafer o.l.....jeg synes jo hun behandler han som om han er til skade for barnet. Ikke kult å bare ha sett sønnen din på en cafe liksom.

Jeg må sluke en del følser ja, jeg elsker jo gutten min overalt på jord, og vil jo ikke at han skal ha det vond følsesmessig.

[*-*]

Uff, det er der virker skikkelig vanskelig. Her er sett litt fra andre siden:

 

http://www.dinbaby.com/forum/thread/138760441

 

[:::) Frøken Velferdsrett]

hei, jeg har vært i noe lignende som deg. bare enda mer kaotisk og med en stemor som nok gikk igjenom en enda tøffere periode en du.

 

nr 1 grunnen til at hun ikke har tatt med samvær når hun regnet ut bidrag er fordi samvær bare gjelder overnattinger. har han barnet på dag tid får han ikke samværsfradrag.

 

det er ikke anbefalt at en på 7 måneder sover borte regelmessig. det er rett og slett ikke anbefalt av barneombudet at barn under 1 år har regelmessig overnatting hos samværsforelder. og med tanke på at dere kom in i livet til gutten nå må dere nok smøre dere med tolmodighet.

 

mor ønsker helt sikkert og sammarbeide med dere! ellers ville hun nok ikke tatt kontakt. jeg vet ikke hvor mange ganger dere har vært på besøk der. men det er viktig med regelmessig samvær når barnet er lite. minimum 1 gang i uka. dere kan jo fåreslå at dere kommer vær søndag (siden det er ett stykke og kjøre) og er der i foreksempel 2-3 timer i 1 måneden. da er dere på besøk 4-5 ganger til. også kan dere kanskje ta han med. men med så lang reisevei så er dere enten avhening av at mor kjærer til dere eller at dere går en tur eller noe der. for og ta med seg en 8 måneder gammel baby i bil i 6 timer for og dra på besøk i 2-3 timer de første gangene for alenesamvær er nok ikke så lett.

 

husk at dette sansynligvis er et barn som er vant til og bare ha mor, han er vant til henne 24 timer i døgnet 7 dager i uken. så 8 - 9 timer borte er heftig. (med mindre mor har masse hjelp da, det vet jo ikke jeg noe om)

 

jeg syns godt du kan be om og få bli med på besøk hos mor, og dere kan jo godt be om at hun går ut litt. så får dere blitt kjent med han alene og barnet får vært i trygge omgivelser. slik jeg så det så var det helt naturlig at stemor var med, og på mange måter viktig. vi gikk alle tre igjenom noe veldig tøft på vær vår måte.

 

hun fordi han fikk barn med meg

han fordi han hadde barn med en kvinne han ikke bodde med og som ikke delte hans syn på samvær. og fordi han var sammen en som følte at dette med babyen og mammaen var veldig tøft. han følte seg nok utrolig dratt.

jeg fordi jeg følte at uansett hva jeg gjorde ble det feil. lot jeg far få mere samvær så ville det (etter min mening) ikke være bra for småen, siden han ikke kjente han. og ga jeg ikke far mer alenesamvær så var jeg slem mot far og stemor, jeg så jo at de ikke hadde det kult.

det var så ille at jeg ikke sov nettene før de kom. jeg kastet opp mens jeg ventet på dem. og jeg sto omtrent i vinduet og ventet i 3 timer på og få han tilbake.

så selv om jeg sikkert virket fryktelig slem som ikke sa ja til lengere samvær. så var det ikke for og være slem, eller fordi jeg ikke ville at far skulle ha samvær. det var rett og slett fordi alt inni meg sa at dette var feil. småen kjente han ikke godt nok.

 

jeg vet ikke hva du tenker eller hva mor tenker. jeg vet bare hva jeg tenkte når jeg satt der med en liten baby, en far og en stemor. og far og stemor ville ha med seg babyen og babyen bare gråt fordi han bare var vant til meg og fordi det rett og slett bare var jeg som hadde pupper som funket. nå var min litt mindre da. men selv om de hadde kjent han fra start så hadde de 6 timer anden vær søndag og 3 timer uka samvær ved 7 til 13 måneders alder.

da begynte vi med overnatting anden vær lørdag til søndag og 4 timer uken. han er snart to år og vi har det fremdeles sånn.

far og stemor har fått en sønn sammen og har det travelt. han pusser opp huset osv i tillegg. så de skal begyne med vanlig samvær når han får tid.

 

det er tøft for alle parter. det er viktig at dere setter grenser for hva mor skal blande seg opp i. far og stemor var flinke her "du trenger ikke bli med når vi skal skifte bleie" eller "kan jeg få være litt alene med han?" eller "det er jeg og stemor som er sammen, vi vil ikke og kan ikke ha deg på besøk hos oss, han må stole på oss nok til og kunne være med oss alene". vær hyggelige. men vær klare på ting. for det er ikke altid like lett og vite hva den andre tenker. jeg er glad de fortalte hvor dems personlige grenser gikk.

og det blir litt det samme når mor sier "dere kan ikke ha han med dere enda, han kjenner dere ikke" så er det ikke fordi hun vil nekte dere og se han. men fordi hun ikke føler at barnet og henne er klar for det. og mor føler nok fortere at det er riktig at dere kan ta barnet med om dere ikke presser henne for mye. selvsakt må dere utrykke hva dere ønsker. men det er ikke vits i og fly i taket om dere ikke får det som dere vil. barnet er så lite at det kommer dere liten vei med.

 

jeg svarer gjærne om du lurer på noe. og jeg håper at dette ga litt forstårelse for hvordan det er på andre siden. for en ting er sikkert, jeg går ikke igjenom det der frivelig en gang til.

 

og om ikke det kom klart fram her, så er far og stemor veldig bra mennesker. og jeg tror jeg og stemor egentlig kunne blitt veldig gode venner om vi hadde møttes under litt andre omstendigheter.

vi har en fin tone i dag og jeg har ikke noe vondt og si om henne som stemor. heller tvært i mot.

 

[Anonym bruker]

Ja det er utolig vanskelig.

Jeg vet f.eks at hun har vært flere netter vekk fra sønnen sin, da er det bestebor som har passet han. Faren her er et fantastisk mennenske, han elsker unger og vet sinnsykt mye om dem, da han har hatt mindre søsken. Hun kunne ikke valgt en bedre "tilfeldig far" for å si det sånn.

Og nei jeg mener ikke at han trenger å sove hos oss enda, men han må jo kunne få ha han noen timer alene, så lenge han er så tygg på oss som han er. Familie har ennå ikke møtt han, og jeg er ikke så veldig inntresert i at de trenger å møte henne også. Hun er jo ikke endel av familien vår. vi skal gifte oss om noen månder, og dette er bare kaos av følser......

[:::) Frøken Velferdsrett]

nei da, hun trenger ikke møte familien deres ihvertfall ikke på lenge enda. og det går jo kanskje an og fåreslå at dere møtes på et senter en dag. så kan familien som vil hilse på være et sted på sentere og spise mens far tar med barnet dit, så kan mor ta sol og handle litt? da blir det ikke barnet så langt unna mor. for det er jo ikke sikkert hun vet

det du vet. at han er fantastik far altså. hun vil jo erfare det med tiden.

dere må gi og ta og spise enorme mengder kameler. det er utrolig viktig! ikke gjør ting til en kamp, selv om dere står der som to motpoler. det er ihvertfall det som har reddet samarbeidet vårt. vi har spist enorme mengder kameler alle tre.

 

hvor mange ganger har far sett barnet da?

 

men du må regne med og ha en del med henne og gjøre fram over. spesielt i ofentlige sammenhenger som arangemanger i barnehagen og sikkert ved henting og bringing. dette er et menneske du aldri blir kvitt, uansett hvordan hun er som person.

 

selvfølgelig er det et kaos av følelser! det forstår jeg utrolig godt! (kanskje bedre en noen?) jeg husker så utrolig godt på sykehuset, når far og stemor satt der med småen i armene. og stemor tittet på denne lille bylten som var kjæresten hennes sønn og ikke hennes. hvordan hun helt tydlig sleit med de banede følelsene. og hvordan jeg satt der og lurte (i mitt stille sin) på om småen kanskje egentlig burde bo hos de. de var jo tross alt en ordentlig familie, det var jo langt mer en det jeg kunne tilby.

 

det er 2 år siden småen ble født og når møter jeg skjeldent stemor. men hun leverer småen noen ganger når far ikke har tid. da prater vi hyggelig sammen.

jeg kan love deg at ting blir mye lettere når dere kan ta med dere barnet. det blir mye lettere for alle parter. for jeg kan umulig tenke meg at biomor syns det er så festlig og sitte der sammen far og babyen heller. og stemningen er jo ofte litt underlig og betent.

 

angående bryllupet deres så burde du kanskje tenke igjenom om du vil at babyen skal være med på deler av sermonien. og være tydlig ovenfor far hva du ønsker. det er deres dag! så om han ønsker babyen der og ikke du så må dere finne på en løsning som begge parter kan leve med.

 

er far forstårelses full ovenfor deg? forstår han at du syns dette er tøft?

[Anonym bruker]

Når du skriver, skulle jeg nesten ønske at du var den tredje inne i bildet her:), nei da, jeg kan sluke mange kameler.

Jeg ønsker jo ikke henne noe vondt, jeg trenger bare tid til å skjønne at mine planer ikke ble helt som jeg tenkte meg det.

Ja han er veldig forståelsens full, men som gutt er det liksom alikevel følser som han ikke helt skjønner.

Jeg ville jo være den som hadde barn med han, jeg ville være den som gav han den gaven å bli far, og det er en fryktelig ting å mått sluke. Men som han sier, så vil jo hun aldri kunne gi han en familie, for det har jo bare blitt et barn ut av sex, uten følser.

Også er det litt det at når jeg ikke kjenner henne så vet jeg liksom ikke hvor jeg har henne med hensyn til far. Har hun noen følser liksom. Og da er det nok veldig lett å se på henne litt som en trussel.

Da jeg møtte henne og barnet for første gang, vist jeg ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Og se gutten min smile og være så glad fordi han har fått en sønn, stakk så langt inn i hjertet mitt, spesielt når hun satt der og smilte også. Jeg følte meg virkelig utafor.

Men det er vel en følse som blir bedre med tiden. Er bare så mye å vennen seg til.

Jeg tror det er ekstra ille når vi har prøvd å få barn en god stund, og hun kan ha sex med han EN gang og "lykkes" liksom....urettferdig...

Hvor i landet bor du?

[:::) Frøken Velferdsrett]

ja selvsakt er det uretferdig. har tenkt sånn mange ganger selv "hvorfor fikk jeg dette barnet, jeg som ikke prøvde en gang. mens de to lykkelige menneskene der borte ikke får. de kunne gitt et barn så mye mer" men jeg vet jo at mitt barn har det flott. på tross av rare omstendigheter.

jeg og barnefar var sammen i 4 måneder. så jeg ble nok også sett litt på som en trussel og det er overhode ikke rart. det er derfor jeg syns det er narturlig at du er med. for når dere lærer værandre og kjenne så innser du nok at hun ikke ønsket seg han. for da ville hun jo kontaktet han myyye før. og begynt med "vi må jo prøve for barnets skyld" osv.

det kan jo hende at hun egentlig tenkte hun skulle greie dette alene og fant etter vært ut at det var uendelig slitsomt. og at alle barn har rett til og vite hvor de kommer fra. så derfor tok hun kontakt med han.

 

men en ting skal du vite. for jeg forstår utrolig godt at det er vondt at hun ga han det første barnet. men det er bare du som en dag skal la han kjenne på sparkene fra magen. det er bare du som skal planlegge en baby med han. det er bare du som skal gå igjenom svangerskappet og dele gleder og sorger med han. og det er bare du som skal gi han glede av og se et barn bli født. og det er bare du som skal dele den aller første tiden av ett barns liv med han.

 

det er utrolig mange ting han ikke har fått opplevd selv om han har blitt pappa! og jeg har tenkt mange ganger selv at neste gang, med en og dele alt med. da blir det på ordentlig. selv om jeg har småen 86% av tiden nå og fikk oppleve alle tingene med og gå gravid. så har jeg aldri fått oppleve og gå lykkelig gravid. og det er jo sånn med din mann også. han har aldri fått oppleve og bli pappa uten den bitter søte smaken. og jeg tror nok ikke barnefar her følte at han ble pappa på ordentlig før kjæresten hans ga han en sønn. med meg ble alt bare surelaistik og uvirkelig

 

du får nok babyen din skal du se og babyen din blir så heldig at han/hun får en storebor som han/hun kan leke med innimellom :-) jeg har en jente på 14 måneder på besøk anden vær fredag - lørdag og det er vanvittig koslig. småen og henne leker så fint sammen og er utrolig glad i verandre. og denne jenten er jo ikke min, men det er appselutt superkoselig og ha hun her :-)

 

det går seg nok til skal du se! livet blir ikke altid som man har tenkt. men jeg syns du er tøff. tøff som snakker med oss her inne om det. tøff som tar i mot råd og tøff som hører på det jeg har og si uten og "klikke i vinkel" fordi du ikke er enig i alt. mensker med forstårelse for andre og tolmodighet får til alt de vil!

 

 

[*-*]

var det ikke det jeg sa, at mortilgunnar var en klok dame:)

[:::) Frøken Velferdsrett]

takk lindsay :-)

[Anonym bruker]

Takk for det. Ja det er utrolig mange kameler som skal slukes. Bare i går fant jeg ut av at hun har lagd avtaler med min svigermor om at de skulle møtes, så hun kunne få treffe småen. Også skriver hun til gutten min at "DU" kan jo bli med også, ja ja hva med meg da? Jeg ville jo at vi to skulle vise han fram for familen, ikke far og biomor.

Å blir så frustrert. Vær gang jeg tenker, ok dette går jo bra, så kommer det noe nytt.

Jeg vil jo ikke henne noe vondt, jeg har bare vannskelig for å takle at hun også skal møte familien min liksom......uff

Hvor mange tårer som skal til....

[:::) Frøken Velferdsrett]

kan du ikke si det? si at du vil være med? eventuelt si at du vil at dere skal vise han fram til familien?

 

har du nr hennes? ring og fortell hvordan du føler. si at du forstår at hun vil introdusere småen til farmor osv, men at det hadde vært fint om det var noe du og din mann kunne gjøre sammen. eventuelt om du kunne være med. si at det er noe du har sett fram til.

 

dere kan jo gå sammen og introdusere småen til farmor også tar du og mannen din og viser til resten av familien. men du må fortelle at det er det du ønsker. fortelle hvor grensen går. for biomor mener sikkert ikke noe vondt med det hun gjør. hun forstår nok ikke at det er så vondt for deg. det er derfor det er viktig og si i fra.

 

det er mange ganger jeg har trokket over streken også, for det er vanskelig og se hvor den går og noen ganger er man litt utenksom. det er derfor det er så utrolig viktig at du sier fra. men selvsakt på en hyggelig måte, men det tror jeg er naturlig for deg.

 

hva sier mannen din til dette? det er utrolig viktig at han forstår at du og han må stå sammen som en familie igjenom dette.

[Anonym bruker]

Jeg tror at har utrolig vanskelig for å si noe til biomor, han er så redd for å ikke få sett ungen sin. Han vil gjerne ha halvdelen av foreldreretten, og han gruer seg så frkyktelig til å si det til henne.

Så jo jeg forstår jo han også, det er bare så utrolig lett å glemme andres følser, når man er så såret selv.

Jeg vil jo bare være med, vil jo bare at småen skal ha et hjem hos oss også. Vite at han har en far og en stemor som stiller opp.

Men jeg synes jo at mannen min ikke sier nok i fra, inntil nå har han kun fått sett sønnen sin, når det passer for henne, så vi må legge alle planer etter hva hun skal, det er jo ikke riktig det eller.....

[smiia]

Etter å ha fulgt innleggene dine her de siste dagene, så må jeg nok si at for en uteforstående slår det meg at det er noen som er veldig sugne på å få seg en familie her - og da snakker jeg ikke om deg.

Alt du forteller om hennes oppførsel; tar kontakt med svigers, "vil du treffe ungen må du ta med meg på kjøpet"-mentaliteten. Altså, jeg hører hva alle sier om at ungen er så avhengig av moren første leveåret, faren er fortsatt en fremmed osv osv. Hvor gammel er ungen, var det ikke snakk om 7 mnd? Mulig jeg ser litt annerledes på det enn andre, men jeg har med mine barn alltid hatt den innstillingen at jeg vil de skal bli vant med andre folk, ikke være redd for fremmede etc, så alle som vil har fått holde ungene mine fra de var nyfødte, fått mate dem etc, og innen de var 7 mnd tror jeg flere av vennene mine og familie hadde passa dem noen timer mens jeg fikk meg en handlerunde, tur på kino etc.

Skjønner godt du er fortvila, det er godt mulig denne dama er ute etter karen din. Har et eksempel selv i nær omgangskrets der ei jente prøvde å hanke inn en kompis av meg ved å bli gravid med ungen hans, for deretter insistere på å være med på alt av familiegreier (sammen med hans familie), være tilstede under alt hans samvær osv. Nå hadde ikke kompisen min noen ny dame, men familien hans synes etterhvert det ble litt plagsomt å ha henne med på lasset etterhvert. Så han dro henne med på familievernkontoret, fikk en helvetes kamp, men nå får han endelig ha sønnen sin alene. For er det noe som er sikkert, så er det at ungen har rett på samvær med faren sin. Og moren er faktisk ikke såuunnværlig som hun liker å gjøre seg noen ganger...

[Anonym bruker]

Enig der altså, jeg skjønner jo at det er vanskelig å gi fra seg et lite barn, men hallo vi snakker ikke om flere dager, vi snakker om en time eller to. De fleste har jo hatt andre til å se etter barnet sitt litt.

Prøvde å snakke med svigermor i sta, men til ingen nytte. Hun hadde sin fulle rett til å treffe sitt barnebarn, og det skulle ikke værken jeg eller sønnen hennes blande seg i. Hun skjønner ikke mine følser i det her i det hele tatt, det eneste hun ser er ei jente som har gitt henne et barnebarn. Hun sier at de har en kjempe god tone osv.....tusen takk ja, gni det inn........orker ikke mer snart jeg............

Hvilken del skal jeg ha i dette, føler meg så utafor.....

[:::) Frøken Velferdsrett]

smiia, en vesentlig forsjell er at når noen passet ditt barn var det fordi du var klar for det. ikke forde noen sto og krevde. du viste hvem som passet barnet ditt, du kjente dem og du stolte på dem. og når du fikk igjen barnet ditt viste du at du kunne bestemme når og hvor lenge neste gang og om det i det hele tatt ble noen neste gang. det kan ikke denne mammaen. hun "vet" at sender hun barnet med far noen timer i dag, så må hun sende noen timer i morgen der far sikkert kommer til og si "tre timer gikk jo fint, så da kan vi jo ta 4-5 timer i dag" mens hun egentlig ikke syns tre timer gikk fint fordi barnet var usikker og redd når det kom hjem. men hvor kult er det og si til en far?

 

uansett hva hun gjør vil det bli feil. for enten må hun følge det som hun mener er rett i hennes hjerte eller pappas hjerte. og da er det temlig fornuftig og i stor grad følge sitt eget når det tross alt er hun som kjenner barnet.

 

og jeg tror slettes ikke hun ønsker seg en mann. hvorfor har hun ikke kontaktet han før i tilfellet?

det krever vel ikke så veldig mye og forstå at dette er vanskelig for alle parter. også for mor.

og at hun kontakter farmor og vil introdusere småen kan jo godt være på bakrunn av at far har sakt "han har jo ikke hilst på noen i min familie enda osv".

og dere kan ikke forvente at hun forstår stemors følelser oppi det hele når ingen forteller om stemors følelser. farmor var her på besøk når småen var liten også. ikke fordi jeg hadde lyst til og ha henne her. eller fordi jeg hadde lyst på barnefar. men fordi hun hadde lyst til og møte barnebarnet sitt. værre er det ikke. jeg hørte aldri noe fra stemor om at det var vondt. kanskje det var det, kanskje det ikke var det. men hun kan ikke forvente at jeg er tankeleser og jeg inviterte henne ikke når farmor skulle komme. regnet med at de klarte og snakke sammen selv.

 

[smiia]

Hei på deg du som er moren til Gunnar, jeg skjønner at du føler et varmt og personlig engasjement i denne debatten, da du har vært og er i en lignende situasjon, og ingenting av det jeg skrev var ment som et sleivspark til deg - men som et blikk p situasjonen sett utenfra.

Jeg mener egentlig generelt at mødre kan være vel proprietære ovenfor barna sine, under dekke at de er små og sjøre små vesener som vil få alvorlige problemer senere hvis de ikke følger sin mor i ett og alt første leveårene. Men, jeg mener, de fleste synes det er greit å levere en ettåring i barnehagen og la den være der full dag etter et par tilvendingsdager der mo eller far er tilstede. Noen sender ungene i barnehagen fra de er tre mnd. I andre land har de noen få mnds svangerskapspermisjon (tre tror jeg?), før de må i full jobb igjen. Det jeg vil frem til her, er at jeg mener og tror at mange mødre søker å dekke sitt eget behov for tilhørighet og for at barnet skal trenge dem, isteden for å ha barnets beste i tankene til enhver tid. Og nei, jeg har ikke alltid levert ungene mine til folk jeg vet noe om, for eksempel hadd jeg aldri truffet faren til mine barns nye partner før jeg sendte dem til henne. Og i en sånn situasjon har man to muligheter, slik jeg ser det; 1. Man kan på en motvillig måte levere ungen over i fars armer mens man med bekymret stemme sier til ungen "er du sikkert på at dette går bra lille venn", mens man kjemper mot gråten og sier "du kommer tilbak til mamma om tre timer, jeg lover". Dette signaliserer til barnet at det har noe å være redd for, og det blir redd.

2. Man kan med et smil levere ungen til far og si "glad i deg lille venn, og så sees vi snart igjen". Hvis ungen begynner å grine, så beholder man den kjekke masken, og sier med beroligende stemme at det går så bra så - og går derfra og lar far overta. Det er jo sånn man gjør det etter tilvending i barnehagen.

En annen greie her, er at hvis hun har så store betenkligheter med å la far ha barnet, hvorfor tok hun da kontakt? Forhåpentligvis for å gi ungen en far, og ikke seg selv en mann.

Til slutt, det kan være mange grunner til å vente så lenge med å ta kontakt, og ingen av dem trenger å være edle - tvert imot synes jeg det er kjipt gjort å frarøve faren muligheten til å være der fra første stund. En mulighet kan for eksempel være at hun hadde en type som lovet å stille opp som stefar, men som stakk. Eller hun tenkte "denne ungen er min, bare min, jeg trenger ingen mann", men kom på bedre tanker.

[:::) Frøken Velferdsrett]

ja jeg gjør det. føler et varmt og personlig engasjement i denne debatten. fordi det er så vondt med alle disse misforstårelsene.

disse blikkene der man blir "beskylt" for og ønske Xen tilbake fordi man møter farmor. eller at man gjør far vondt ved og nekte han mer samvær fordi man mener og føler at det er det eneste riktige osv. det er en kamp alle parter der og da må tape. og det er vel sikkert det hi i stor grad føler. så om jeg kan få hi til og forstå bitte litt av hvordan det er og stå på andre siden så kan kanskje disse foreldrene litt raskere få til et samarbeid. og det er det som kan gi dette lille barnet en best mulig start på livet. derfor så ufatlig engasjert (nevnte jeg at jeg skal bli familiemekler? )

 

ja jeg er helt enig i at det ikke er noe edelt ved og vente og ta kontakt med far! jeg kommer faktisk ikke på en eneste god grunn til og la vær. så der er vi fryktlig enige.

 

og jeg tror heller ikke at barnet får varig men av og være hos far! jeg tror heller ikke at barnet tar noe skade av det, så lenge det ikke er brått og volsome mengder. så der er vi også enige.

 

jeg tror bare at hi overhode ikke tjener noe som helst på og dytte mor på dette ut over og utrykke hva henne og far mener. for de er faktisk avhenig av at mor sier ja til at de får ta med seg barnet. og det tror jeg at er mye lettere om man er samarbeidsvillig og spiser kameler nå i starten. og heller kommer med opptrapningsplaner eller spør mor hva slaks opptrapping hun tenker seg før de kan ta med barnet.

for og gjøre samværsmengde til en kamp gjør ofte at mødre holder igjen på mengden i rettsel for og "miste" barnet. og det er denne følelsen jeg beskriver. kald det gjærne egoistisk. akurat som man kan kalde det egoistisk at hi i det hele tatt blander seg i at farmor og biomor skal møtes. for det går på hennes følelser og ikke på barnets vel og ve.

jeg tror man i stor grad burde prøve og respektere verandres følelser i stedet for og kreve sin rett.

respekterer far og stemor, biomor sitt behov for og la far og barn bli kjent så respekterer kanskje biomor far sitt behov for og ha barnet alene raksere.

 

rom var ikke bygd på en dag ;-)

[Anonym bruker]

jeg tviler på at du har barn. for de som har født barn, blir litt rare i toppen av og til, ikke alle som liker å gi fra seg barna sine ti lvillt fremmede mennesker, og lsik er det bare.

 

med første greide jeg ikke gå fra ungen min på flere måneder, der jeg var var ungen også. med andre mann har det vært noe bedre. en jeg kjenner lot ingen andre skubbe barnevogna sin, hun hadde gått tur sammen med sin svigermor, og hun lot ikke svigers skubbe vogn, og hun lot være åstikke innom butikken fordi hun ikke ville la vogna stå utenfor alene med farmor.

 

alle her er tilsynelatende normale, men når det gjelder barnet, gjerne førstemann er det ikke lett. det må en bare erkjenne. tror nok far og barn kontakten ikke nødvendigvis tar så stor skade av å vente litt.

 

av og itl når jeg kjenner det i hjertet, vil jeg ller helst være med barna mine selv, det erikke godt nok at de er alene hjemme med pappaen sin, min mann. sånn er det :-)

[Anonym bruker]

Dette var trist lesning anonym 00.38.

 

Det er mulig du opplever det slik, men jeg håper ikke dette er normale følelser. Jeg har selv ett barn, og har ingen av disse følelsene som du beskriver her.

 

Det er ikke godt nok at barna dine er hjemme med pappaen sin??? Det er jo bare trist for ungene og pappa om du føler det slik. Her i huset er vi likeverdige omsorgspersoner, og det tror jeg faktisk kan komme til å få betyding ved et evt. brudd.

 

Det er kjempeviktig at far og barn får kontakt fra første stund, det er ingenting som varmer mitt hjerte mer enn å se mannen min og gutten vår kose seg sammen:) Jeg ser at denne kontakten gjør noe med gutten min, og han er kun 14 mnd!!

 

Jeg blir så trist av å høre hvordan enkelte mødre ser på seg seg og sin rolle som omsorgsperson.... Vi er faktisk ikke uunnværlige!