Livet er faen meg ikke en dans på roser!

[Anonym bruker]

Jeg mistet pappa for noen år siden i hjerteinfarkt (fort og brutalt) og nå har mamma muligens fått kreft i brystet. Kulen er så stor at de operer allerede til uken og da vurdere legene å ta hele brystet.....

 

Faen, faen, faen!

 

Flere som har mødre i en slik situasjon?

 

Jeg trenger tips og råd.

[Anonym bruker]

Livet er dessverre sånn at det er dødelig til slutt. Vondt er det, og ensomt å ikke ha noen som forstår situasjonen. Jeg mister snart en i familien. Han har fått maks 1 år å leve, og bestemor til barna mine har nettopp fått magekreft.

 

Hvis legene tar hele brystet, så er det forhåpentligvis håp. Da tar de nok alt.

 

klem

[Anonym bruker]

hei. herregud så fælt kan ikke forestille meg..har selv mistet pappa fort og er såå redd for mamma.. har desverre ikke så mye tips til deg.. men det er jo bra at de får tatt kulen fort,og blir nok kvitt det da.. still opp for mammaen din og prat med henne evnt andre du står nær om dette.og prøøøv å tenk positift.. livet er urettferdig stoor trøsteklem.

[Dronningen!]

Takk for gode ord.

 

Kjenner jeg er helt kvalm her jeg sitter. Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg og middagen er på vei opp igjen.

 

Jeg er sint!

[Anonym bruker]

Jeg sitter å venter på svar av røntgen jeg har tatt da det viste seg å være en svulst i hjernen for et halvt år siden. Hvis den har vokst må jeg operere I HJERNEN, heeeelp!!! Men den er jo kasnkje godartet

 

Men skjønner du har det tungt... Alle gode tanker til deg og håper det går fint med operasjonen til din mamma.

[Dronningen!]

Og der var ikke jeg anonym lenger heller.....

[Dronningen!]

Ja det er nok hakket verre enn min situasjon...

 

Lykke til, håper utfallet blir det beste.

 

 

[Anonym bruker]

Nei, det er ikke hakket verre. Det verste er at du har mistet din far... Men husk, uansett hva din mamma eller meg "kan miste" som må opereres vekk, så får vi noe igjen for det! Tenk det er mye bedre at det er et håp enn ingenting, sant?

[Dronningen!]

Ja men det er blitt en del av livet å ikke ha pappa her iom at det er noen år siden... akkurat nå føles alt bare jævlig.

 

 

[Anonym bruker]

Det skjønner jeg.... Men prøv iallefall å tenk at det kunne vært verre!

 

Håper det vil gå bra.

 

Klem

[Dronningen!]

Tusen takk for omtanken:o)

 

Nå skal jeg bare tenke positivt og gripe dagen for alt den er verdt!

[Attpåklatten :-)™]

Ville bare sende deg en varm trøsteklem.

Vet dessverre altfor godt hvordan du har det akkurat nå.

 

Vær tilstede for hverandre

Vær i følelsene deres

La sinne og tårer få komme når du kjenner det kommer

Prat.....

Ta på hverandre og klem hverandre masse

Prøv å tenk positivt

Ikke gi opp håpet - det er det siste vi har når det butter som verst

 

 

[Dronningen!]

Å Attpåklatten :-)™, når jeg så at du hadde svart på innlegget mitt så visste jeg at du hadde noen gode ord...

 

Tusen takk;o)

 

Du har PM

[Anonym bruker]

Nei, livet er ikke en dans på roser. Det vet jeg.

 

Her sitter eg, alenemor til 2, ene med alvorlig handicap. Jeg har migrene, hudbetennelser, mye magetrøbbel og har nettopp funnet kul i mitt eget bryst......

 

Mamma sliter med sitt i det stille, fordi pappa har så mange alvorlige plager....

 

Når skal det skje noe moro, og noe oppløftende?

 

Jeg har ikke for vane å klage, men her slapp det liksom bare løst:)

 

Drømte at jeg vant 19 mill. i lotto her om dagen. DET hadde vært et plaster på sårene, det;)

 

Har ikke andre råd enn å ta en dag av gangen, og ikke grave seg for mye ned i det negative......

[Gjest]

Først og fremst: det er veldig store sjanser for at brystkreft kan la seg behandle. Litt avhengig av typen kreft, om den er hormonresponsiv eller ikke, osv, kan oddsene være veldig gode.

Likevel blir det tøft, cellegift gjør sjuk og sliten, stråling sliter på, og så videre. Det er det fysiske, og det er angsten for å dø fra sine. Og så er det alt det andre - det jeg ser med dem jeg kjenner som har vært gjennom brystkreft, operasjon, cellegift osv osv (og ingen av dem er døde, en er nå på femte året og symptomfri) er at det å miste håret har en tendens til å ta på kvinner så mye mer enn menn og andre kvinner ofte klarer å forestille seg. Så ikke tro at den psykiske belastningen av å å miste håret kan minimeres av fornuftens tale - det ER helt jævlig å være hårløs, og det finnes ikke den parykki verden som gjør det greit, heller ingen god trøst ellers. De sier alle at det er så ydmykende, og at de sliter med å ikke bli tatt på alvor og avfeid med "det er jo bare utseende, det vokser jo ut igjen". Det sliter å fjerne brystet, dødsangst osv, selvsagt, men det forstår i alle fall folk seg på litt lettere enn hårtapet....

Hun kommer til å trenge en del praktisk hjelp siden armen ikke skal belastes for mye etter operasjon, men det vil hun jo få info om. Søk også opp brystkreftforeningen, de hjelper veldig mange kvinner.

 

Ønsker deg og familien din masse styrke framover, og god bedring til moren din.

[Gjest]

Nå leste jeg nedover i tråden, og så det var deg. Sender deg pm.

[Dronningen!]

Pappa sa alltid at livet kan være en dans på roser men den er faen så full av torner også....

 

Jeg er egentlig ikke en krisemaksimeringsperson men nå følte jeg egentlig for å være anonym og få ut det betente. Den anonyme meg klarte jeg å blåse selv og det betente har jeg faktisk fått delvis ut.

 

Tusen takk for gode råd og tips...

[Anonym bruker]

Det er vondt ja... Og det er mange som må oppleve tap i relativt tidlig alder...

 

Jeg mistet min far, min farmor, min mormor, en onkel og en niese i løpet av 12 mnd. I etterkant har min mor fått store psykiske problemer. Hun har fått et alkoholproblem og hun spiser omtrent ikke mat. Jeg er enebarn og er den eneste personen hun har å virkelig støtte seg på, men hun tenker på seg selv og ikke min sorg. At jeg ikke sørger på samme måte som henne gjør at hun ikke tror at jeg sørger og da blir hun sint. Livet er langt fra en dans på roser!

 

MEN det jeg har lært er at det er LOV å smile og det er LOV å le selv om alt er svart rundt en. Livet kommer med motstand, men man har en utrolig kraft i seg som gjør at vi klarer å stå i mot og gå videre. Det vonde som har hendt oss forsvinner ikke, og det går ikke en dag uten at jeg tenker på min far eller noen av de andre. Men jeg blir ikke apatisk eller satt ut lenger. Tankene mine gjør ikke alltid vondt lenger, men er en kilde til gode minner og følelser.

 

Og innimellom kommer livet med en vakker rose! Som for eksempel et barn! Plutselig har jeg blitt gravid og det positive sprer seg. Min mor tar nå et kraftig tak i seg selv fordi nå skal hun bli mormor! :-D

 

Jeg håper at alt går bra med moren din! Men skulle det gå feil vei, så er mitt råd til deg å snakke mye, gjøre ting sammen. Lære oppskriften på den berømte søndagsmiddagen og snakke om de tingene man alltid tenker at det skal jeg fortelle en gang senere. Noen ting er vanskelig å snakke om, men når tiden renner ut så er det ingen vei tilbake...

 

Huff, nå sitter jeg her og gråter... Jeg tror jeg holder meg anonym jeg, siden jeg ikke vil bli gjenkjent... Dette ble langt, men jeg ønsker deg og familien din alt godt og lykke til!

[Attpåklatten :-)™]

Og du har også PM:-)

[Dronningen!]

Takk Luten...

 

En venn i krigen:o)

[aanonym]

Har ikke noen råd å gi, utenom å fokusere på at det ser ut til at de KAN fjerne kreften, dvs brystet. Min mor hadde kreft i leveren og magesekken, og døde desverre i fjor, 4 mnd før hennes andre barnebarn ble født. Hun hadde vært villig til å fjerne hva som helst, bare hun fikk leve.

 

Så forsøk å fokusere på det positive, hun kommer til å overleve og bli helt frisk! Hun kommer til å vøre der for deg og barnebarna i mange år fremover, ikke alle som er så heldige.

[Anonym bruker]

Vet hvordan du har det. Mine foreldre var tidlig i sekstiårene. Først døde mamma av parkinson, året etter døde min far av lymfekreft.

 

Livet er uretteferdig...

[Anonym bruker]

Skjønner veldig godt hvordan du har det.Mistet mamma for 5 år siden.

Barna var da 2 og 3 år gamle.Veldig tøft,men det er utrolig hvor tøff

man blir oppe i slike stuasjoner.Jeg er glad jeg hadde ungene,ellers vet jeg ikke hvordan jeg ville taklet det.

Stor klem til deg!!!

[venter barn nr. 3 (har født)]

Huff, tenker på deg.

 

Men du sier at livet ikke er en dans på roser??

 

Det er nettop det det er.

 

Livet er en dans på roser

.....Ofte tråkker man på tornene.

[Dronningen!]

Tusen takk venter barn nr.3

 

Vi er mer like enn du aner, jeg skrev det samme som deg lenger ned i tråden...

 

Men det var disse jævla tornene da.