Testet sambo som "steforelder"..

[Anonym bruker]

Hun mente nok at han ikke hadde blitt noen god far, til og med dersom han ikke hadde hatt barn fra før og vi fikk et felles. Men takk og lov at jeg finner det ut nå, og ikke etter at jeg hadde blitt gravid/fått barn :-)

 

 

[Anonym bruker]

Som HI helt riktig har forstått det, så mener jeg at han er en udugelig far, uavhengig om det er særkulls- eller fellesbarn... Uansvarlige fedre er gjerne nettopp det, uansett om de bor sammen med mor, eller en ny dame...

[Anonym bruker]

Ja det skal du være glad for:) Er nok av dem her inne som får barn med menn de vel egentlig vet er udugelige, men de tror kanskje på mirakler;)

[Anonym bruker]

Jeg er både biomor og bonusmamma, og det er sannelig slik at alle våre barn er VÅRE. Jeg har ikke "andres" barn i hus. Jeg kan ikke engang vurdere å tenke på den måten mange her inne gjør, for det hadde nok tatt knekken på forholdet mitt til både mann og barn.

 

Jeg skjønner heller ikke hva HI prøver å oppnå med denne demonstrasjonen. Selvsagt er det forskjell på en nevø og ens eget stebarn.

 

[Anonym bruker]

signerer den faren som av og til knapt holder ut med sine egne unger!

nå sover ungene våre og det er deilig!

[Anonym bruker]

Dette tipset burde du gitt samboeren din før han valgte å flytte sammen med deg.

[Anonym bruker]

Endelig!! Bonusmamma, jeg er så utrolig ening med deg! Kan bare ikke forstå hvordan noen kan ha sånne føleslser som de heri nne har.....

[Anonym bruker]

Er ikke bare poenget å få mannen til å innse at barna ikke alltid er SÅÅÅ fantastiske og perfekte som mannen mener at de er? At den som bor sammen med mannen kanskje ikke alltid synes alt er så super dupert ,som det er for ham selv og at man kan bli sliten av å ha "annehver helg unger og annehver ferie unger", det er veldig stor forskjell på det og å ha ungene 50-50 eller at far har de 100 %.

For min del er det absolutt ikke noe galt med ungene, men jeg har overhodet ikke behov for å være sammen med de på samme måte som min mann, ingen kan komme å fortelle meg at man ikke blir mere sliten av andres unger uansett om det er av ens egen manns kjøtt og blod.

[Anonym bruker]

Ikke at jeg skjønner hva det ville hjulpet for, det gikk fint i to år. Man kan ikke forutse at folk forandrer seg. Han burde kanskje funnet en annen som tok seg litt mindre av barnet enn det jeg hadde gjort. Men barnet sitter snart igjen med en uengasjert far og en barnevernsgrasket mor, i følge deg er jo det mye bedre

[Anonym bruker]

Du sier det er forskjell på stebarnet og en nevø, bonusmamma. Der er jeg helt enig. Nevøen er ditt kjøtt og blod og din brors eller søsters barn, stebarnet er ikke. Jeg er mer glad i min nevø enn jeg er og blir i stebarnet mitt. Sånn er det bare!

[Anonym bruker]

Samme her, jeg klarer ikke tenke på stebarna hans som VÅRE! Hallo! Det er hans og eksen sine barn, og ikke noe jeg ØNSKER i hus. Men jeg må gjøre det beste ut av det når de er her. Men kom ikke her å si at om du hadde fått valg mellom å få kun mannen din, eller mann OG stebarn, så hadde du valgt han og stebarna?! Jeg tror INGEN ønsker seg stebarn. I såfall , kan de få mine.

[Anonym bruker]

Høres ut som dette barnet trenger en fosterfamilie som virkelig er glad i barn. Iallefall om ting er som du fremlegger de her...

[Kreoline]

Troen på at barn knytter kjærlighetsbånd mellom mennesker er vel en tidløs tro som ikke kommer til å dø ut med det første. Jeg blir stadig forundret over kvinner som velger å få barn med en mann som har barn fra før, med den tro at alt som ikke stemmer i samlivet skal bli rettet opp av det.

[Anonym bruker]

Mannen min sier at hadde han hørt at jeg sa noe sånt hadde han kastet meg på hue og rævva ut av huset vårt. Kort prosess!

 

Håper for guds skyld ikke han føler sånn for datteren min i smug. Det ville tatt knekken på meg.

[Anonym bruker]

Hjelpe meg for en trist lesing dette var:(

 

De av dere som er så fiendtlig innstilt til stebarn fortjener ikke å bli kalt steforeldre og bør komme dere ut av forholdet fortere enn svint. Er det ingen som tenker på disse barna?

 

Tror dere det bare er enkelt å være barn og måtte flytte hit og dit annen hver uke eller annenhver helg? Og måtte forholde seg til mamma og pappas nye kjærester (opptil flere etterhvert)..som de antakelig synes stjeler pappas oppmerksomhet mer enn dere synes barnet gjør!

 

Jeg har prøvd alle versjoner gjennom årene.. Både vært stemor, biomor og har ny samboer.. Det er ikke enkelt, men dersom en er negativt innstilt til at mannen i ens liv har barn fra før, er forholdet ikke levedyktig. Selvfølgelig går barnets behov framfor ditt!

Get over it!!

[Anonym bruker]

Jeg er helt sjokkert over denne suttringen til stemødrene her inne!Om det er så forferdelig med disse stebarna, så gjør dere selv ( og ikke minst barna!!!) en stor tjeneste og flytt fra mannen, om det skal være så vanskelig å måtte forholde seg til barn som ikke er deres!

Neida, dere vet ikke hva dere går til når dere blir sammen med en mann med barn fra før!Men det er DERE som velger å bli i situasjonen, så gjør nå det beste ut av situasjonen, i stede for å sitte her inne og velte dere i irritasjon over at dere (stakkars!) var så uheldige at dere må forholde dere til mannens barn!

Hva trodde dere egentlig?At barna bare en dag skulle forsvinne i løse luften, slik at dere skulle slippe å forholde dere til dem????

[Anonym bruker]

er ikke dette et sted man kan ta ut litt frustrasjon da? om noen mener det ene eller det andre, er da opp til hver enkelt, om man er biomor,stemor,bestemor..hva som helst slags mor så må man da kunne få lov å få ut det man tenker å føler uten at man er den "slemme stemoren" hver gang!!?

Jeg tror ingen vet hva det er å være mor før man har fått egne barn og jeg tror heller ikke at det er spesielt enkeltå forholde seg til andres barn uansett om det er samboers barn eller andre .

Om noen vil "suttre" aldri så mye over det så la de nå gjøre det, vi har alle behov for å få det ut av og til!!

 

[Anonym bruker]

det er jo litteranne naivt å tro at barn fra før ikke er litt av et handicap. jeg leste en gang at når det gjelder familier med stebarn er det ingenting som heter å holde sammen for barnas skyld, da snakker vi i realiteten om å holde sammen på tross av barna.

 

det betyr ikke at en ikke skal være greie med barna og behandle dem fint, det betyr jo bare at barna aksepterer en som del av sin kjære, det en gjør for stebarna er for å glede sin kjære. han eller hun er linken, det er ikke noe selvstendig forhold.

 

 

[Anonym bruker]

Klokt sagt! Slik føler jeg det her også, jeg gjør det for sambo sin skyld. Barna har jeg egentlig ikke så mye interresse av. Og ja, vi er sammen til tross for barna...

[Anonym bruker]

For det første synes jeg det virker som om mange som svarer her slett ikke _leser_ innlegg de svarer på.

 

For meg er ikke dette først og fremst en tråd om hvor horrible stebarna er, men at bioforelder/far ikke følger opp i det hele tatt, og at steforelder får alt av ansvar for et barn som ikke, biologisk er deres. På toppen får ikke disse steforeldrene noen anerkjennelse for at dette er, for det første slitsomt, og for det andre feil.

 

Jeg ble i en alder av 20 sammen med en drittunge (biologisk var han vel mann, men...) som hadde en sønn med Cerebral Parese og Epilepsi, alvorlig grad begge deler. Jeg synes gutten var skjønn, men ble litt skremt for jeg hadde aldri hatt noe særlig med små barn å gjøre før, og i hvert fall ikke et med såpass alvorlige funksjonshemninger. Jeg kunne ikke "tenkt meg om" før jeg ble sammen med barnefar, rett og slett fordi jeg hadde NULL referansreramme. Hva gjør man da? Jeg hopper i hvert fall i det og gjør det beste ut av det. Det skulle jeg ikke gjort. Jeg ble, mens vi hadde gutten, fulltidsmamma til en gutt med behov jeg til dags dato ikke forstår omfanget av. Han måtte ha medisiner, massasje, trening og så skulle han ha all den oppmerksomheten barn ellers får på toppen. Han kunne ikke krype rundt og leke for seg selv, så han krevde vel faktisk enda mer. Jeg har alltid vært en heftig motstander av å overlate barn til TVen, så jeg gjorde ikke dét heller.

 

Biofar ga faen, unnskyld språket. Han sov gjennom guttens såre gråt på morgenen da gutten egentlig skulle vært tatt opp og blitt myket opp og fått mat med dertilhørende medisiner, han sov gjennom virkelig hysterisk gråt fordi gutten hadde hatt et skikkelig anfall i løpet av natten og bitt seg stygt i munnen. Han blødde voldsomt fra munnen, og den som gråt var meg, for jeg forsto ikke hva jeg skulle gjøre.

 

Jeg kunne komme med maaaange eksempler her, men poenget mitt er; Det er ikke bare "ny" mor som har et ansvar når hun blir sammen med en mann med barn fra før, far har det største ansvaret! Barna er en kasteball i det hele, og de skal helst ikke merke noe til alle overganger i voksenlivet, så dem kan man ikke skylde på.

 

At en stemor ikke føler at stebarna er hennes familie, synes jeg derimot er litt sårt. Min mamma har i alle år behandlet min halvsøster som en av familien. Faren min fikk ikke lov å stelle i stand "hysteriske helger" der det skulle gjøres noe hele tiden, han fikk ikke lov å oppfylle min søsters minste ønsker, og skjemme henne bort som fy, for min mor synes ikke det hørte hjemme i en familie å behandle det ene barnet på den måten. Min søster følte seg alltid hjemme hos oss. Hun kranglet med moren min som jeg gjorde, hun klemte henne som jeg gjorde, og når hun ble voksen var det ofte min mamma hun ringte til når hun hadde det vanskelig, ikke sin egen. Det ER nemlig din familie. Lik det eller ikke.

 

Jeg er heldigvis i den posisjonen at jeg og min mann nå skal ha vårt første barn sammen, for oss begge. Vi er voksne, har vært gjennom mølla og har vært gift i noen år. Jeg håper virkelig jeg slipper dette "mine barn, dine barn og våre barn" opplegget noengang. Det er vanskelig å få det til å gå opp i opp.

 

Sånn til slutt; det ER lov å klage på unger en gang i mellom også. De er ikke hellige, de kan irritere _ræva_ av deg av og til, man kan ha lyst til å "glemme" dem igjen på forskjellige steder... det er lov å si det og tenke det. Da er nok dette et sted å ty til. Dere må bare ikke la moralistene get to you når de kritiserer dere for å ha tankene ;-)

 

Til alle steforeldre, bioforeldre og blandede familier; lykke til og jeg beundrer dere for å få dette til å fungere =)