Testet sambo som "steforelder"..

[Anonym bruker]

Som stemor testet jeg sambo forleden. Vi har ingen felles barn, og han mangler helt forståelse for at stemorsrollen kan være utfordrende iblant. Med dette som bakgrunn, inviterte jeg nevøen min til å komme på besøk en helg (samme alder som stebarnet), og sa at nå kan han vise meg hvordan han ønsker at jeg skal være mot hans barn. Helgen resulterte i at han var sur, grinete og lei, og ville helst levere gutten tilbake til foreldrene allerede lørdagen da han følte at det at gutten var her hindret hans helgefølelse (vi gjorde det vi gjør med stebarnet ; leier barnefilm, lager pizza etc.).Når helgen er over, sier jeg til at han nå har litt mer innsikt i det å omgås barn når det ikke er ens egne? Men det mente han ikke kunne sammenlignes....

 

Hva mener dere...? Ser ikke ut som om vi blir enige her

[Lassi83]

Pussig, for dette har jeg tenkt på mange ganger at jeg skulle gjøre med min sambo også. Han har to og vi har en felles.

at din samboer sier at det ikke kan sammenlignes er helt riktig, for det kan nesten ikke det. Det er 100 ganger mer utfordrende å ha hans unger der. Jeg vet ikke hvilken ordning dere har, men vi har 50%.

Jeg skulle virkelig likt å bedt 2 av tantungene mine bo her en uke.

Det som ikke kan sammenlignes er at da ville min sambo helt sikkert holdt ut uten problemer, for han hadde visst at når uka var slutt så var denne "leken" over. Jeg vet at det aldri kommer til å gå over. Hadde det kun vært for en uke, så skulle jeg faktisk med fornøyelse ordentlig ha kost meg! Men slik er det da altså ikke.

Men ideen er artig, selv om det bare var for en helg. Da fikk han ihvertfall en liten smak på hvordan det er å ha andres unger i hus over en lengre periode enn bare noen timers besøk. Man kan bli sprø!

[Anonym bruker]

Det er det lureste jeg har hørt noen gjøre, for min samboer skjønner nemllig ikke at jeg syns det er tøft og krevende med hans barn her i helgene og i feriene, men hadde jeg dratt tante unger eller noen andre inn her kan det faktisk være han kunne følt litt på det selv!!!!

Min samboer hadde sikkert sagt det samme som din at det ikke kan sammenlignes..., men hans barn er ikke mine barn uansett hvordan man vrir på det og jeg har større tålmodighet med tante ungene mine enn med hans...

[Anonym bruker]

Det er jo det da; de forventes ting av oss som de aldri hadde funnet seg i å gjøre. Jeg er ganske sikker på at dersom det var jeg som hadde barn fra før, hadde han ALDRI holdt ut. Helt garantert. Og den helgen nevøen min var på besøk tok jeg meg selv i å springe rundt som en jojo for å tilfredsstille sambos behov for ro og guttens behov for oppmerksomhet og underholdning. Han lot det rett og slett skinne igjennom at han ønsket guttungen langt vekk, og sukket og stønnet når gutten ville ut og se på bilen hans etc. Mens jeg passet sambos barn i to uker i sommer mens han jobbet, uten å få så mye som en takk.

 

Jeg går nok inn i statistikken over de som ikke holder ut lenger om kort tid, så holder meg anonym enn så lenge.. Snakk om bortkastet energi, tid og penger!!!!

[Lassi83]

Enig! hadde vi snudd situasjonen her, og det var jeg som hadde to barn, så hadde han ikke vært her i dag.

Jeg føler jeg er hele tiden den som må gi. Og jeg er lei. Jeg har gitt han krav om at hvis dette skal fungere så må han gi meg følelsen av at det kun er oss 3 den ene uka vi ikke har ungene hans. At jeg kan føle at vi tre er en fullkommen og hel liten familie. At vi skal kunne dra på ting uten å ha dårlig samvittighet for at ikke de er med osv. Men det er tydligvis for mye å forlange. Jeg er lei av å leve i skyggen. Jeg vil være stolt av våres felles barn, vise verden at vi er en familie. Det er faktisk hele min familie! Og det burde han være stolt av også. Livet trenger ikke stoppe opp selv om de to andre ikke er her annenhver uke.

Jeg føler jeg gir såpass mye når de er her, og da bør han kunne ta hensyn til kun meg og vår felles barn når vi er alene den andre uka.

Jeg kommer til å ende opp i statistikken jeg også.. ellers så må ting endre seg dratisk!

[Anonym bruker]

Jeg tror jeg kjenner sambo såpass at han kommer til å si at det er jeg som har et problem. Og nå er jeg i den "heldige" situasjonen at vi ikke har barn enda. Men jeg har jo erfart i mine snart 3 år her inne at det til slutt ikke er barna det står på, men mye far/foreldrene. Nå sliter vi med vårt forhold når stebarnet ikke er her, og da blir det så bortkastet når jeg skal klistre på meg et smil og leke "mor,far og barn" de helgene han har samvær. Han klarer ikke følge opp sitt eget barn, og jeg vil ikke ha barn med en slik mann. Han er rett og slett ikke mannen jeg en gang ble sammen med. Eller det vil si; han viser vel endelig sitt sanne jeg. Sarkastiske kommentarer og negativ til det meste. Nå trenger jeg bare mot til å gå. Og da blir det aldri aldri aldri aldri mer mann med barn, uansett hvor rosenrødt det kan virke.

 

Og jeg kommer til å bli rik, endelig kvitt pengesluket

[Lassi83]

Når du sier at han ikke følger opp barna sine, så må jeg bare fortelle at her er det motsatt. Alt dreier seg om de! Ihvertfall føler jeg det slik. Vi også sliter de ukene de ikke er her, for jeg er ofte bitter av å bli satt i 2.rekke hele tiden. Det dreier seg alltid om barna hans! Alltid! Men familien hans er jo slik også, så jeg har mer eller mindre bare gitt opp. Håper det er en mann der ute som venter på meg, UTEN barn! Jeg kommer aldri til å sette mitt barn foran vår felles. jeg kunne aldri forskjellsbehandle mine egne barn!

Men det er det du sier med "mot til å gå".. det er et stort skritt å ta. Den letteste utveien er å bli sittende, for ihvertfall i mitt tilfelle, er det masse følelser for han, og det er ikke bare bare å bryte opp med en man elsker, og spesielt ikke når man har barn sammen. Tenk deg GODT om før du får barn med en. Da blir alt mye mer komplisert..

[Anonym bruker]

Godt tips tror jeg, det med å vente med å få barn. Han vil ha barn med meg da, ikke rart det, så enkelt som han tror hverdagen ville blitt. Jeg tror han er fornøyd med situasjonen, og ønsker ikke forandring. Jeg skal like å se den dagen han får seg ny dame, om hun har mer vett i hodet og tør sette krav. Tror han får seg en vekker. Men så blir det fordelig av hus osv, gruer meg til den biten..

 

 

[Anonym bruker]

Men hva er egentlig poenget med dette? Var det for å vise samboeren at sønnen hans er slitsom? At sønnen hans ødelegger helgefølelsen din?

 

Hva håper du egentlig å oppnå med dette? Jeg blir nemlig litt forvirret.

 

Stebarnet ditt er jo der for godt. Du blir jo ikke kvitt ham eller får en bedre helgefølelse av å oppføre deg sånn. hadde min samboer dratt i hus et annet barn for å "bevise" for meg hvor slitsomt det er med stebarn, tror jeg faktisk jeg hadde kastet ham ut.

 

[Anonym bruker]

Jeg er så heldig at min mann ikke har barn ifra før for jeg vet ærligtalt ikke om jeg hadde vært noen god stemor, jeg slipper også unna sure tverre ekser som gjerne vil bestemme både hær å dær!

[Anonym bruker]

Endelig ett fornuftig innlegg på denne debatten! Alle dere her som syns det er så forferdelig slitsom med samboerenes barn, hvorfor i all verden er dere der da?? Hvorfor gidder dere være sammen med noen som har barn fra før?? Med mannen følger nemlig barnet, og hvis det faktisk er noen som er så utrolig patetiske og egoistiske at de gjør sånne stunt, så syns jeg fryktelig synd på dere...................

[Anonym bruker]

Er du forvirret?

 

Hm... Da skal jeg forsøke å forklare deg hva jeg er ganske sikker på at HI ønsket å oppnå med dette "stuntet". Hun ønsket selvsagt ikke å bevise at hans sønn er slitsom... Men hun ønsket å bevise at for de fleste andre enn foreldrene er andres unger slitsomme i lengden. Sånn er det bare. Og det er selvsagt lite å gjøre med det når man har stebarn, men det gjør situasjonen mye enklere om man blir møtt med forståelse fra barnets far, evt mor.

 

Klart at ungen er der for godt. Som stemor har jeg lært meg å leve med det, ønsker jeg å bli gammel sammen med mannen min, er det eneste fornuftige innstilling. Jeg gjør det beste ut av de helgene ungene er her, og koser meg sammen med dem. Men likevel synes jeg det er godt når de drar, for vet du hva, de er faktisk ikke mine barn.

 

Heldigvis har jeg en meget forståelsesfull mann som skjønner hvordan jeg har det, uten å bli sur, grinete og skuffet over mine følelser. Faktisk så setter han også stor pris på den tiden vi har sammen bare vi tre (oss to og vårt felles barn), selv om han også gleder seg stort til de helgene når ungene hans skal komme hit.

[Anonym bruker]

Gjør du deg dum og tverr for å kverulere, eller forstår du faktisk ikke hva HI mente, anonym 19.03?

Da skal jeg prøve å forklare deg enkelt:

 

Å ha andres barn i hus er slitsomt og veldig veldig utfordrende. Dette fikk hun ikke forståelse for av sin sambo. Som mange andre menn er han sikkert enkelt bygd, kanskje også litt selvsentrert. Hi har stått på for hans barn, og virkelig gitt, men føler ikke at hun får noe tilbake, og ikke minst får hun null forståelse for at ting er vanskelig for henne. Han tenker vel at "det er da ikke noe problem å ha sønnen min i hus".

For å få han til å tenke litt lengre enn den lille rammen han lever i, og kanskje få litt perspektiv på ting, så ba hun nevøen sin om å komme å bo der en helg. Denne gutten har jo ingen relasjoner til samboeren hennes, og han er dessuten på lik alder som sønnen hans, ergo så snur situasjonen seg. Han har en unge i hus en helg som ikke er hans. Dette forteller HI at sambo syntes var direkte slitsomt og ødela helgefølelsen osv. Da tør jeg påstå at han fikk smake litt på hvordan samboeren hans har det hver gang sønnen hans er på besøk. Det ER og vil aldri bli hennes barn, eller nevø eller noe som er av hennes kjøtt og blod, og nå er det nå en gang sånn at man har mindre tålmodighet da. Det å ha andres unger i hjemmet sitt, så tett inn på seg som kommer inn på ditt personlige plan er ikke enkelt!! Man kan ikke være seg selv, og det er mye som følger med dette. HI håpet at etter denne episoden skulle han kanskje forstå henne bedre, men noen menn er bare ikke skapt for å ha empati eller forståelse for andre enn seg selv. Og sine barn så klart...

[Anonym bruker]

"Alle dere her som syns det er så forferdelig slitsom med samboerenes barn, hvorfor i all verden er dere der da?? Hvorfor gidder dere være sammen med noen som har barn fra før?? Med mannen følger nemlig barnet, og hvis det faktisk er noen som er så utrolig patetiske og egoistiske at de gjør sånne stunt, så syns jeg fryktelig synd på dere..."

 

Dette er det mest umodne og overflødige jeg hører. Men jeg er ikke sjokkert, for jeg har hørt disse uttalelsene før. Noen mennesker har bare så lite perspektiv på ting. Det er helt utrolig!

Dette vet jeg det har vært debatt om før.

Altså når man velger en mann med barn fra før, så vet man jo ikke alt som venter. Man har jo ikke vært i situasjonen før! Man får ikke levert en kontrakt der man må svare på avkrysningsspørsmål som

 

- Du må godta å få null forståelse for vonde følelser

- Mannen din vil aldri tenke på dine behov

- Barna er bortskjemte, og får dårlig oppdragelse. Du har ingenting du skulle sagt.

- Det er mye vonde følelser i vente hvis du går inn i dette forholdet, følelser du ikke trodde kunne oppstå.

- Moren til barna kommer til å prøve å styre livet deres.

 

Osv osv osv. Lista er uendelig lang. Poenget mitt er at man klarer ikke sette seg inn i alle utfordringene som kommer opp på veien. Og når de dukker opp, og mannen din ikke viser så mye forståelse, og kommunikasjonen hangler, så er det godt å ha dette forumet å dele sine følelser rundt ting med mennesker som er i samme situasjon.

Det er tydeligvis ikke du. Rett meg hvis jeg tar feil, men enten er du bare biomor, eller så har du en drøm av en mann.

[Anonym bruker]

He`s a keeper! Gud som jeg misunner deg!!

[Anonym bruker]

Da retter jeg deg, siden jeg er stemor og biomor. Og helt riktig, jeg har en super mann, men også en helt annen innstilling selv enn det virker som dere har!! Er det virkelig jeg og min mann som er umodene, som har fått familien med alle barna til og fungere?? Utfordringer kommer selvsagt overalt, men istede for og sette seg ned og syns forferdelig synd på seg selv, så ta i mot de utfordringene med åpne armer og gjør det bese ut av situasjonen! Har det slått noen at barna merker hvordan dere egentlig føler, og derfor blir ekstra vanskelig?? Huff, merker jeg blit utrolig oppgitt, syns det er trist både for dere selv og barna.....

[Anonym bruker]

hi støtter deg 100%, utrolig at enkelte her synes det er helt ok at mannen ikke orker en helg med nevøen, men at en stemor synes det er slitsomt med stebarn annen hver helg er helt uakseptabelt...

 

Mannen min sa en dag etter at han hadde kjørt hjem sitt særkulls barn, at hvis det noen gang ble slutt mellom meg og han, skulle han aldri finne seg en dame med unge. "Jeg orker jo så vidt mine egne, så jeg skjønner det er slitsomt for deg å være stemor. " sa han... he,he

[Anonym bruker]

Godt det er noen menn som har forståelse!

[Anonym bruker]

Det går ikke på at vi syns synd på oss selv, eller ihvertfall ikke jeg for å prate for meg selv, men det er menneskelig å klage innimellom. Spes hvis du ikke føler deg lykkelig i en situasjon!? Kjempe fint at du har en positiv innstilling ,og det skal gudene vite at jeg prøver å ha også, men jeg synes ikke du kan dømme et menneske utifra et innlegg her inne, og spesielt ikke når du ikke er i samme situasjon! Du har tydligvis en flott mann som tar hensyn og ser deg, møter deg og tar vare på deg i en travel hverdag selv om han har barn. Hva hvis han ikke hadde gjort dette? Hva hvis du følte deg urettferdig behandlet, at han ga deg null annerkjennelse i en travel hverdaga med hans barn, at han ikke så deg eller satte pris på deg? Da tror jeg du hadde hatt en annen tone også, og ikke minst blitt utrolig provosert hvis noen kom å sa du hadde feil innstilling. Bare tenk litt på det. Kjempe fint at dere får det til å funke. Hvis man ser rundt seg så er det få av de.

[Anonym bruker]

Hvis man leser litt rundt på sidene her, så er det jo utrolig mange som har fått barn med drittsekker. Som ikke hadde barn fra før. Så en har nok aldri noen garantier dessverre.

Men jeg tror faktisk at menn takler bedre stebarn enn vi jentene gjør. Kanskje fordi vi ikke forventer at de skal stille opp på samme måte som de gjør med oss? Og det virker, utfra et jeg leser her på mine, dine osv som om vi er mer sjalu på ekser/biomødre enn det mannfolka er i forhold til våre ekser/biofedre... Og jeg tror, at mange setter i gang med å få barn med disse mannfolka litt for kjapt, de sitter der med en liten unge innen de finner ut at ungene hans er ufordragelige, mannen forventer at nye dama skal ta ansvar for hans særkullsbarn, og at eksen hans er gal...

Jeg og samboer har begge barn fra før, de er her like mye, de blir behandlet så likt som mulig (litt ulikt må det bli pga alder og kjønn) Vi skal ikke ha noe fellesbarn, for om få år så er alle ungene voksne, og DA kan vi nyte livet;)

Så mitt tips er; Enten å finne seg en mann uten barn dersom en er barnløs selv, eller hvertfall vente med barn til en har fått prøvd å bo sammen med fyren en god stund...

Jeg kunne ikke tenkt meg en mann uten barn fra før, prøvde det, men han hadde null forståelse for hvordan det var å ha barn, at man for eksempel ikke bare kan reise avgårde en helg uten masse planlegging...

[Anonym bruker]

Skal si debatten har utviklet seg siden i går. Nå skal det sies at dere ikke vet bakgrunnen for dette. Jeg er en av de som brukte hele min ferie (- 2 dager) på å passe hans barn. Tatt barnet med på turer, arrangert fødseldagsselskap uten far etc. uten at far har bidratt med en krone eller løftet en finger. Jeg tar ansvaret, fordi jeg ser at han ikke er i stand til det selv (han pleier sende barnet til besteforeldrene når jeg ikke er der). Han holder på med sine egne ting. Og til slutt tar jeg meg selv i å passe og oppvarte barnet til min samboer og hans eks. Kunne faktisk like gjerne passet hvem som helst sine barn, det hadde ikke vært noen forskjell. Føler ikke at vi er noen familie lenger, og jeg vet jo da hva som må skje. Men til de som alt fungerer for; herlig! Stebarn kan være en fantastisk gave også

 

HI

[Anonym bruker]

Bare tenk deg veeeeldig godt om før du får egne barn med denne egoisten... Han vil nok ikke stille opp noe mer da, heller tvert i mot, da har du jo uansett ansvaret for ditt eget barn, så hvorfor ikke hans også? Hadde nok gått jeg hvertfall, før jeg satt i "fella"

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Akkurat det er ikke en problemstilling i det hele tatt, har tatt min beslutning :-)

[Anonym bruker]

Så bra:) For deg altså. Tror ikke han hadde blitt noen god far selv om deres eventuelle fellesbarn hadde vært hans første. Noen menn er rett og slett ansvarsløse, godt du fant ut dette, hadde vært kjedelig om du måtte forholde deg til en slik eks hvis dere fikk barn sammen...

For en eks hadde han nok endt opp som uansett etterhvert...

[Anonym bruker]

Blitt hans første barn? Det er jo hans barn hun prater om....