Selvskading!

[Anonym bruker]

Ikke det at du har lært meg noe nytt, men på alle måter prøv å fortelle meg at du har hatt et forferdelig liv og at det er veeeeeeeeeeeldig synd på deg , og at du selv gjorde det myyyyye værre!

Natta slææææp!

[malingus]

Ok! Nevermind!

Noen mennesker er særdeles uintlelligente!

[Anonym bruker]

ikke rette fitta som fessss!

[Anonym bruker]

Eksen min selvskadet. Omtrent som du malingus.

Hun hadde blitt voldtatt mange ganger som liten.

vi hadde mange tøffe runder pga dette. mange turer på legevakta.

til slutt tok hun livet sitt. skjønner ikke at ikke folk ta dette seriøst

[Anonym bruker]

Selvskading er for oppmerksomhets syke fjortisjenter som skriker "se meg"... Det samme gjelder anorexia og bulimi.

 

Patetisk.

[Anonym bruker]

Hva er det med all uvitenheten om alt her inne?

 

En med anoreksi vil nok gjerne ha oppmerksomhet, ja. Jeg har selv vært der, og jeg ville ha oppmerksomhet som i at jeg ville at folk skulle legge merke til hvor tynn jeg var. Det var likevel sykdommen som styrte, og jeg hadde null kontroll!

 

En med bulimi, som jeg har nå, vil vel heller det motsatte. Klart jeg vil ned i vekt, men ofte er det for å få trøst eller skade meg selv. Maten er en stor trøst, derfor spiser man en hel pakke spaghetti, men føler seg ekkel og tjukk etterpå - og tyr til avføringspiller, oppkast eller slankepiller...

 

Selvskading KAN være en fjortisgreie, ja. Men, en helt frisk ungdom gjør ikke det for å være kul eller noe. Det ligger alltid noe bak! Enten mobbing, problemer hjemme, adferdsvansker, andre sykdommer eller dårlig selvtillit. For å velge noe!

 

Jeg er også selv selvskader. Jeg husker faktisk ikke hvorfor jeg begynte med det - tror det var det eneste jeg følte for å gjøre, faktisk. Oppmerksomhet var det hvertfall ikke, da jeg klarte å holde dette skjult for alle i over ett år. Jeg har aldri blitt mobbet, utsatt for overgrep, problemer hjemme, andre sykdommer eller NOE!

...Men, det viste seg at jeg hadde begynnende schizofreni...

 

Derfor er jeg glad jeg ble tatt på alvor!

[Anonym bruker]

DETTE KAN SKJE ALLE DERES BARN!!!!

 

Tenk på den!!

 

Jeg er datter til en mor av typen som mange av dere her inne. Jeg utviklet anorexia og begynte med selvskading etter noen år sammen med en psykopat (jeg var bare i tenårene).

 

Min mor så jo at jeg raste ned i vekt. 20 kg forsvant. Jeg begynte å få sår og kuttskader på armer og bein...hun spurte ikke engang. Hun overså ALT! Og p.g.a. det, har jeg fremdeles problemer den dag i dag, 10 år etter. Jeg spiser sånn noelunde greit og kutter meg ikke lengre. Men minnene over å ha blitt overlatt alene, i en sånn tid, har ødelagt mitt forhold til min mor for alltid. Jeg kan aldri stole 100% på henne igjen.

 

Ønsker dere virkelig å ta sjansen på dette? At dere aldri vil kunne ha et tett, godt forhold til deres egne barn?

 

Og hva så om det for noen er et rop om oppmerksomhet? Når det ikke nyttet å skrike etter hjelp lengre, da tar en det ut fysisk for å få noen rundt seg til å reagere og gjøre NOE. Hva skjer når ingen gjør noe? Jo..da føler en seg forlatt og alene, og ser ikke vitsen i å leve. Jeg har heldigvis overlevd...

 

Tør du ta sjangsen på å miste ditt barn, fordi det "bare" er et rop om oppmerksomhet og "patetisk"???????

[Anonym bruker]

Malingus, flott at du tar opp dette! Alle tåpelige svarene du har fått forteller mer om disse menneskene, trist at folk skal "kødde" med alt her inne, gjør disse sidene useriøse, spør du meg... Men endel tråder har også nyttig info, så derfor jeg gidder å titte innom...

 

Har jobbet som sykepleier i mange år innen akuttmedisin, og kan skrive under på at skadene faktisk kan være direkte livstruende i noen tilfeller, og slettes ikke er noe man bør spøke med! Håper du har det bra idag, FLOTT at du er så åpen med historien din, slik er du med på å bryte ned fordommer og "vrangforestillinger".

 

Lykke til, en god klem til deg:)