3 barn? eller avslutte en uplanlagt graviditet?

[Anonym bruker]

da vi skulle ha nr 2 så tenkte vi på abort. det var ikke planlagt,men vi hadde heller ikke brukt noe prevensjon,så det var helt og holdent vår egen feil. vi valgte til slutt og beholde barnet,noe vi er svært takknemmelige for idag. gutten var ble født med en alvorlig misdannelse i leveren,og var svært syk da han var liten. var så nære med og miste han. tanken på det er helt forferdelig. så nå når jeg tenker tilbake så skal man være takknemmelig for de barna man kan få. det finnes så mange mennesker som ikke kan få barn selv og som mister og som så inderlig sårt ønsker seg barn. det er da jeg tenker at de som tar et liv har det for godt med seg selv. man skal heller ta til takke med alle de søte små man kan få.

 

og at det ikke passer nå og da,at hus og bil er for smått, det er den mest idiotiske unskyldningen jeg hører. når dere er voksne nok til sex så er dere voksne nok til og ta det ansvaret som dette kan medføre. barna kan ikke noe for at de blir skapt.

[Anonym bruker]

Jeg fikk sjettemann da jeg var 39. Fullstendig uplanlagt. Kan i dag ikke tenke meg livet uten han!

3 barn er ingenting ;o)

de vokser opp så fort...husker jeg alltid ønsket meg flere søsken (vokste opp med bare ei søster), og er derfor sjeleglad for at jeg har vært så heldig å fått mange barn.

 

Du trenger ikke ny bil før du har 4 barn...

[Anonym bruker]

Hei igjen,

 

Til dere som er kritiske til abort så har jeg faktisk ingen problemer med å se hvordan dere tenker. OG det er faktisk ok å bli minnet om det jeg vil kalle de "viktige" perspektiver i livet.

 

Likevel er jeg redd for konsekvensene dette ekstra barnet vil påføre familien. Faktisk er jeg redd ikke min mann og jeg ikke vil klare ekteskapet. Det er slitsomt nok som det er med 2 barn synes vi. Han er veldig imot å beholde og vi hadde også et sykt barn når det var nyfødt. Det var en tøff påkjenning som vi nå heldigvis er over. Vi lever i dag harmonisk med to gutter som er utrolig glade i hverandre. Som sagt så varierer jeg fortsatt mellom at det "går fint" og at det beste for oss som familie er å velge det bort. Jeg er kun 4 uker på vei og ser ikke dette som noe "barn" enda.

 

Dessverre så må jeg vente til uke 7 med å få fjernet fosteret. Og det er klart man blir påvirket av det som skjer i magen i løpet av den tiden. Jeg er utrolig kvalm og har fått ømme bryster. Mye kan skje med meg på den tiden. Så valget er enda ikke klart. Hadde jeg fått lov til å fjerne det i dag, så hadde jeg gjort det. Har ingen andre følelser for det enda enn at det er et "problem", men samtidig så går jo også mine følelser opp og ned i løpet av døgnet så hvem vet hva jeg tenker om to uker.

 

Min andre to barn er godt planlagt og høyt elsket. Jeg er faktisk også en ganske så følsom person som blir lett rørt av barn generelt. Jeg antar mange av dere regner med at jeg er en kald fisk, men fakta er motsatt. Jeg har nok gått rett inn i forsvarsposisjon i forbindelse med den meget uheldige situasjon vi har havnet i.

 

Er det noen dere ut som har valgt abort i en sånn situasjon? Hvordan tenker dere i såfall nå i ettertid?

 

[Gjest]

Hvis du allerede er kvalm kan du regne med at du får ei jente. Var du like kvalm da du ventet guttene? Jentefostre gir ofte mer kvalme enn guttefostre. Tenk om du nå bærer på ei lita jente, du kommer til å angre deg til din dødssdag hvis du dreper det fosteret du har i magen nå! Ikke fjern det! Se det positive i det. Blir det en gutt til, må du også la han få lov til å leve. Jeg har ingen respekt for de som tar abort bare fordi graviditeten ikke var planlagt! Hvis du må velge, drit i hva mannen din sier. Du må ikke la mannen din få mobbet deg til å ta abort. Hvordan var dine fødsler? Gikk de greit, eller hadde du vanskelige fødsler? Du sier at den ene sønnen din var syk da han var nyfødt. Hva feilte han ved fødselen? Uansett er jeg sikker på at du vil klare dette fint, du må bare vise ditt barn nåde og la det få leve.