Hva ville dere gjort i dette tilfellet? (Mann med rusproblem)

[Anonym bruker]

Barnefar (som du er gift med) røyker hasj, pluss har røyket mer og mer i det siste. Du er klar over dette, og syns det har sklidd helt ut det siste halve året. Han har hele tiden påstått og vært så "stolt" av at han aldri har brukt noe annet. Men plutselig legger han alle korta på bordet og forteller deg at han har brukt kokain i rundt ett år + at han tidligere også har brukt det. Du har ingen anelse om at dette har foregått, da du er ganske naiv og har stolt på mannen din hele veien. Men så innrømmer han alt for deg, fordi han ikke orker mer. Sier han trenger hjelp og støtte fra deg, og at han skal begynne med NA-møter. Det skal sies at du er 13 uker på vei med deres første felles barn, og det var i tillegg planlagt. Han sier at han skjønner hvis du vil forlate han, siden han har løyet for deg hele veien, men da vil han at du gjør det fort, og ikke drøyer det for lenge. Du elsker mannen din over alt i verden, og den siden av han som du kjenner er ikke rusmisbrukeren, men den kjærlige, snille, søte mannen som du ble forelsket i. Han er en fantastisk far for sin egen sønn som han har fullt ansvar for, han har en bra betalt jobb, og skal begynne å studere deltid ved siden av jobben. Han har ambisjoner og mål i livet. Han er tilsynelatende en helt normal familiefar som aldri drar på byen og på fester. Han liker seg hjemme med kona og sønnen sin. Han er oppriktig lei seg og føler veldig skam over det han har gjort mot deg - at han har løyet så lenge for deg, men nå vil han ut av dette helvetet og starte et skikkelig liv sammen med deg, sønnen sin og det ufødte barnet deres.

 

Hvordan hadde reaksjonen din vært i dette tilfellet? Hva ville du gjort? Ville du blitt hos han og hjulpet og støttet han gjennom dette til tross for at han har holdt dette skjult for deg i 3 år, eller ville du stukket med en gang og dermed også endt opp som alenemor? Hva ville konsekvensene av det han hadde gjort vært hvis du ble hos han? Hvordan ville du taklet det? Hvilke krav ville du stilt overfor han framover? Hva ville du gjort???

[Anonym bruker]

Du spurte hva JEG hadde gjort.

 

Jeg hadde nok sparket, hylt, grått, kjeftet og vært skikkelig sinna først..

 

Men

 

hvis han er oppriktig lei seg og ønsker å komme ut av dette, tror jeg nok jeg hadde støttet ham og blitt hos ham, men det var kun på den betingelsen at han fikk hjelp og virkelig gjorde en innsats. Gikk på møter, gjorde trinnene sine osv osv osv Hadde gjort det klart for ham at han fikk bare en sjanse, og hvis han misbrukte den var det desverre slutt. Og jeg hadde selvsagt handlet deretter.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg ville satt strenge krav for han. 0-toleranse. Regelmessig testing, fullføre avvenningsprogram. Han må virkelig vise at han er tilliten verdig.

 

Høres jo ut som du er veldig glad i han og han har ikke gjort noe som direkte har gått utover deg eller barnet sitt. Og at han ønsker seg ut av dette. Tror ikke jeg hadde dumpet han uten at han har prøvd å komme seg ut av det. Hadde blitt lei meg og fryktelig skuffet over han, sikkert blitt sint og kjeftet litt også. Men følg instinktene dine og hjertet ditt, også må du også bruke hodet oppi dette...

[Anonym bruker]

Signerer NN 14:05.

 

Dere har tydeligvis hatt planer om et liv sammen siiden dere har planlagt et barn sammen. Et samliv har sine opp- og nedturer. Dette er en fryktelig nedtur, men dere skylder vel både dere selv og barna og forsøke å få orden på det og lykkes:-).

Det at han har innrømmet problemet sitt er et langt skritt i rett retning. Han hadde jo ikke trengt å gjort det, så jeg ville prøvd å hjelpe han.

 

Betingelsene må jo være et ordentlig opplegg rundt han. Ikke "bare" at han skal slutte. Med eksperter på området, psykolog eller evt. innleggelse. Vær konsekvent og for all del ikke vis deg naiv igjen! Les deg opp på temaet og engasjer deg skikkelig og krev 100%ærlighet på godt og vondt!

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

vel! problemet er jo følelsen,e men de er også svaret.

hva jeg ville gjort vil jeg ikke svare på for jeg har ingen anelse.

 

Tror du på han nå?

tror du han klarer å slutte?

vil du klare å stole på at han har sluttet?

vil du kjempe for han, støtte han, og kjempe for deres forhold?

hvilke grenser har du? disse på du tydeliggjøre for deg selv og han om du blir?

hvor mange sjanser er du villig til å gi han?

hvorfor fortalte han deg dette nå, ikke før eller senere?

hvor mye orker du å ofre?

hva er best for deg og deres ufødte barn? hva er best for hans barn?

 

kansje noen hjelpende spørsmål dukan stille deg selv ikke svar her på dem. bruk den tiden du trenger på å finne ut av dette. der er tross alt din/deres fremtid du tenker på.

 

Lykke til med valgetdu gjør og du virker som en god person som vil gjøre det rette for deg og dine.

 

[Anonym bruker]

Han fortalte meg dette natt til lørdag. Våknet av at han lå og gråt. Skikkelig! Da hadde han vært på nettet og lest om Anonyme Narkomane og tatt en liten "test" for å se om han hadde et rusproblem. Da jeg våknet lå det en bunke med papirer på nattbordet mitt som han ville at jeg skulle lese først. Etterpå ble vi sittende og prate i et par timer. Jeg er en veldig rolig person, og jeg er ikke sånn som hyler og skriker og kjefter når jeg blir sint. Jeg blir heller helt stille og sier ingenting. Dessuten så tror jeg ikke det har sunket inn før nå i dag. Da jeg ble vekket av stesønnen min i dag tidlig kl.8, så klarte jeg ikke å sovne igjen i det hele tatt. Lå bare og tenkte, og hadde virkelig lyst til å slå og sparke mannen min som lå og sov ved siden av meg. Jeg er forferdelig skuffa og lei meg, men pga stesønnen min som vi har boende hos oss, så kan jeg jo ikke gå rundt og være sur og grinete hele tiden. Nå har de heldigvis tatt en tur ut, sånn at jeg kunne få litt alene-tid. Han skal på AN-møte på tirsdag og torsdag. Det virker som han virkelig vil dette, og han skal skaffe seg såkalte sponsorer og utveksle telefonnummer med de andre på møtene etc. Og alt dette er jo på eget initiativ - siden jeg ikke har visst om noe av dette. Så det virker jo som han mener alvor. Men hvor/hvordan får jeg testet han i så fall? Jeg har ingen peiling på sånt som dette. Har aldri vært innblandet i noe sånt i hele mitt liv. Aldri røyket sigaretter heller. Så jeg er helt grønn på dette området, og har veldig lite kunnskaper om slike ting. Jeg har sagt til han at jeg ikke kommer til å dra fra han. Da er jeg nemlig redd for at det skal gå helt galt med han, selv om han vil slutte med dette uansett. Han har alltid sagt at HVIS det noen gang skulle bli slutt mellom oss, så SKAL han ha barna! Det vet han at ikke er aktuelt nå......

 

Men nå kommer han hjem, så jeg må avslutte her......

 

Takk for svar!

[Anonym bruker]

Om det hadde vore min kjære som kom til meg og la alle korta på bordet, så ville eg nok ført blitt sjokkert, lei og sint. Så ville eg tenkt litt på det, og støtta han. Han angrar jo, ber om hjelp og har alt begynt å oppsåke profesjonell hjelp. Han seier jo at han treng meg og den støtta eg kan gi.

Men, dette er som sagt det eg ville gjort om det var min kjære. Eg har sagt til han at eg villeg til å gi/ofre mykje for han. Så då ville eg ikkje trukke meg tilbake i ein slik situasjon. Synest det er så mange skilsmissebarn (sjølv om foreldra ikkje var gifte) no til dags, og det vil eg så langt som muleg unngå at skal skje for den lille vi ventar. Så lenge eg har sterke følelsar for min kjære, vil eg gjere alt for å få det til å fungere (så sant det han ber meg om ikkje er sterkare enn dei følelsane eg har for han).

 

Krav eg ville stilt han var at han frå no av skal vere ærleg (mot at eg skal ta ting roleg og ikkje "freake" ut). At han fortel meg om tankar som plagar han og problem han måtte kome opp i.

Og at han ikkje begynner med slike ting igjen.

Men eg ville vore forsiktig med å kreve av han i begynnelsen, då har han det nok tøft nok frå før. Men bedt han om å fortelle ting til meg, i staden for å halde alt for seg sjølv.

 

 

Reknar med det var ein reell situasjon du skreiv om. Så uansett kva avgjersla di blir, så får du ha lykke til! Får håpe ting går seg til:)

[Anonym bruker]

Ville bare si at det er nok en viktig ting at også du tar kontakt med NA, for å få kunnskap om ting han må gjennom o.l. De har et opplegg for pårørende og, slik at du ikke bare tar hans ord for ting i fremtiden. Hvis du skal satse og støtte han er det viktig at du også setter deg inn i ting, for det blir på en måte litt ditt ansvar. Han kommer til å få det skikkelig tøft og da er det viktig at du VET hva du skal gjøre. Det blir nok ingen enkel sak for han å forklare deg ting han må igjennom, spesielt ikke hvis du er, som du sier, veldig "grønn" på temaet.

 

Anonym over

[Anonym bruker]

Jeg har lest hovedinnlegget, ikke alle svarene.

 

Jeg ville nok blitt (eller jeg har blitt i en lignende situasjon)

 

Jeg synes du skal være stolt av mannen din, for han har virkelig gått i seg selv og vært ærlig med deg nå.

 

Seinere kommer du til å tilgi han og forstå, at grunnen til at han ikke har vært ærlig om hele rusmisbruket sitt til deg, er fordi han ikke har vært ærlig med seg selv.

 

Ikke behandle han som en mistenkt, og kontroller om han røyker osv. Dette kan han kun styre og klare selv. Vil han røyke så røyker han, uansett hva du sier og gjør, så spar deg selv for å leke detektiv. Du vil merke at det gir deg en ro å slippe å konrollere han. (etterhvert:)

 

Kravene du bør stille, er at han går opp på møter, og jobber med trinnene. Hvis han gjør det holder han seg nøktern.

 

Så må jeg si at dette er et hardt slag i tryne på deg, som på toppen av alt er gravid. Du må nødt til å søke hjelp, trøst og støtte du og. Det er noe som heter al-anon, som er for pårørende av rusavhengige. Der vil du få innsikt i en ny verden og en helt ny måte og tenke på.

 

Hvis det kan være noen trøst skjer dette i utrolig mange flere hjem enn hva man skulle tro.

 

Jeg har prøvd å takle det med sine, tårer hyling og skriking. Jeg har prøvd å stoppe det ved å ikke bry meg om han lengre og true med å dra. Det er vondt og forstå, men skal man bli må man la fortid være fortid og leve i nuet. Og jobbes det med trinnene og går man på møter, så funker det.

 

Ønsker deg og mannen din masse lykke til, og håper det går bra for deres voksende familie:)

 

Og sender deg en stooor klem , for det trenger du nå, jeg vet akkurat hvordan du har det.

[Anonym bruker]

det blir nok noen tøffe tak...vær forbredt på det. Men du elsker han, og han har lagt alle kort på bordet og er villig til å gjøre noe med rusproblemet sitt. Jeg ville blitt, og kjempet, for deres skyld....stesønn og barnet i magen.

[Anonym bruker]

Beklager alle skrivefeil og komma feil:p glemte å lese igjennom før jeg postet.

[Anonym bruker]

Jeg vil ikke si jeg har vært igjennom det samme som deg, for rusmisbruk var ingen hemlighet hos oss. Når jeg ble gravid krevde jeg at han skulle slutte. Jeg har vært igjennom et helvete, som jeg ikke skal komme så mye innpå .Vi har nå vært sammen igjen i ca et år, etter å ha vært separert i 9 måneder. Han har vært ren i 1,5 år.

 

Det jeg vil si i ditt tilfelle er i første omgang lykke til, og stor klem til deg.

Krev at han skal testes (det kan gjøres igjennom fastlege) regelmessig!! Og si klart i fra at det er den ene sjansen han får. Hvis han ikke klarer det, må han gjøre det uten deg. Du skal ha en baby og er i en situasjon som du trenger energi og overskudd til å ta vare på deg selv og babyen. Du og babyen er viktigst og det må også han forstå! Om han ikke klarer det flytt fra hverandre og så kan du heller finne ut at du vil gi han en sjanse til etter at han har bevisselig har vært ren en god stund. Du er ikke fagperson, men en som elsker han og dermed ikke ser ting så klart som han kanskje trenger nå. Det er hverken til barna, ditt eller hans beste om du sliter deg ut følelsesmessig og fysisk!! Ettersom det er han som kom til deg med dette, er det mulig at han er supermotivert, og klarer dette. Krev allikevel testing regelmessig. Skulle han si noe om at du må stole på han el så er det hans jobb og bevise for deg at du kan stole på han igjen, ved å være helt åpen om ALT. Det skal ikke være rom for at du føler deg usikker på om han ruser seg igjen.

 

Lykke til igjen, og ta vare på deg selv og barna!!

(Jeg krysser fingrene for dere:-)

 

[Anonym bruker]

Jeg er dessverre ikke enig med de fleste over her. Når han har løyet så lenge for deg så ville jeg ha funnet det vanskelig å ha stolt på ham igjen. Han har jo rusa seg av en grunn, og hvis grunnen til det ikke har forsvunnet eller forandra seg så kommer han på et eller annet tidspunkt til å begynne med det igjen. For alt du vet så angrer han allerede på at han fortalte deg om hva han har drevet med, og om han ikke er villig til å ta tester gjennom fastlegen, både uventede og regelmessige, så ville jeg ha gått fra ham. Han bør være villig til å gjøre absolutt alt for at du skal ha fullt innsyn i det han driver med, hvis ikke blir det vanskelig å få det bra med ham. Det er også viktig at han går med på å innrømme rusmisbruket ovenfor fastlege og familievernkontor, for da vet både du og han at alle kortene ligger på bordet med tanke på barnefordelinbg senere.

 

Og du MÅ lære deg masse om hvordan rusavhengighet foregår, for ellers kan du rett og slett ikke forsvare å ha barn i nærheten av denne fyren. Kokain er ikke bare et uskyldig partydop, men kan få folk til å opptre irrasjonelt og agressivt. Ta denne sjansen til å bli litt smartere når det gjelder å ta ansvar for ditt og ungenes liv. Du kan ikke nødvendigvis stole på hva folk forteller deg.

 

Lykke til!

[!!!!]

Nå hadde jeg ikke vært sammen med noen som bruker ulovelige rusmiddler i første omgang. Hasj eller annet spiller ingen rolle. Men i dette tilfelle hadde jeg utvilsomt satt koffortene hans på trappen, med en gul postit lapp på at han kan ta kontakt når han har vist rene urinprøver i 6 måneder. En gang pr. uke.

[Anonym bruker]

Life is a bitch- then u die: Da jeg møtte han, visste jeg ikke at han røyka. Han sa til og med at han ikke drev med det lenger. (Jeg hadde tidligere gått på skole med han, og visste sånn delvis hva han hadde holdt på meg før.) Så jeg trodde selvfølgelig på han. Men jeg har sagt til han at hvis jeg hadde visst det, så hadde jeg nok tenkt meg om en ekstra gang før jeg gikk inn i et forhold med han.

 

Hadde du virkelig gjort det? Satt kofferten hans på trappa med beskjed om å vise rene urinprøver i 6 mnd? Selv om du er 13 uker på vei? Lurer litt på om du har lest alt jeg har skrevet jeg.......

 

Hilsen HI

[Anonym bruker]

Hei kjære deg:)

 

Ja, jeg ville gitt han en sjanse. Men du må, og er sikkert klar over at det kommer tøffe tider framfor dere. Du kommer lenge til å leve i en uvisshet ifht han. Jeg har vært i samme situasjon som du nå er i og jeg har hatt det utrolig vondt. Vi er nå ikke sammen mer, fordi jeg ikke orket tilbakefallene, det ble for ustabilt å leve slik.

 

Men jeg har noen råd: hvis du vil støtte han må du se på de små framskrittene. Forvent tilbakefall, men ikke snakk særlig om det til han. Ros han for måten han agerer når han er rusfri. Kom med konkrete eksempler. Vis han kjærlighet og omsorg.

Husk også at mennesker med rusproblemer er flinke til å bygge luftslott, eksperter på manipulasjon, løgner og lovnader.

 

Kunne sikkert skrevet en bok om mitt liv, men skal la være:)

Lykke til, men ta vare på deg selv oppi dette og ikke la alt handle om han, for da bør du bryte(du mister deg selv)

Husk også at det er noe underforliggende som gjør at folk ruser seg, pass på at dette tas tak i. Ikke vær psykologen hans, det kan fagfolk ta seg av. Ikke slit deg ut

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Tenkte på deg da jeg satte meg til å jobbe i dag. Håper du har en grei dag! Stor klem til deg! Da jeg leste anonym 19.42 (3.8.) Tenkte jeg hun var god til å ordlegge seg. Vær på vakt mot å miste deg selv, som hun sier. For det er akkurat det som kan skje. Jeg føler at jeg har mistet meg selv, på tross av at jeg nå egentlig har det bra. Ikke la det skje med deg. Ikke noe annet menneske er verdt det, ikke la hans rusmisbruk ta ditt liv også.

Hilsen ei som har vært igjennom noe lignende.

[Anonym bruker]

Takk for gode råd alle sammen! Han sier jeg ikke skal bekymre meg, og at dette kommer til å gå bra. Men han skjønner at jeg ikke klarer å stole på han, og derfor vil han selv ikke dra ut av huset (f.eks. på butikken eller andre små ærend) uten at jeg eller sønnen hans er med. For han vet at da kan det hende han stikker innom noen, og ikke klarer å holde seg. Så han har gitt seg selv husarrest + at jeg også egentlig har det. Jeg syns han er flink, men er spent på hvor lenge det går før han får virkelig trang til å røyke. Han sier at det er DET han har mest lyst til. Kokain tenker han ikke på nesten, det er røykinga han higer mest etter. Så lenge han har noe å gjøre, så går det greit, sier han....

 

Dagen min i dag er egentlig litt slitsom. Jeg jobber allerede 50% pga graviditeten. Jeg har vært totalt utslitt de siste ukene, og etter sjokkmeldinga jeg har fått i helga har det ikke akkurat blitt bedre. Sitter meg klump i magen og lurer på hva fremtiden vil bringe. Mannen min sier at hvis jeg går rundt og er sur og deppa, så blir det bare verre for han også. Så jeg må liksom prøve å skjerpe meg jeg også. Men det er vanskelig når jeg ikke har fått "tømt" meg og sagt det jeg føler. Alt er bare rot oppi hodet mitt.

 

Jeg skrev et langt brev til han, men vet ikke om jeg kommer til å gi det til han. Vi får se. Er bekymret når han er alene i bilen på vei til og fra jobb (begynte på jobb igjen i dag etter 5 uker ferie). Lurer på hva han kan finne på. Men han sa på tlf i stad at han hadde "vært flink" idag, så da får jeg bare stole på han.

 

Igjen - takk for alle råd!

 

Hilsen HI

 

 

[Anonym bruker]

Livet består av å gi hverandre a second chance. Kanskje mange "second" sjanser. Vi er ikke perfekt noen av oss. Og enkelte har mer balast enn andre.

Jeg er midt oppi en sånn situasjon akkurat nå. Imot manges ønsker, så gir jeg ekteskapet mitt en ny sjanse, fordi jeg ser på det som du, HI. Et sted der inne finnes den gode mannen du engang ble så glad i.

 

Min mann er også ruset, men på smertestillende. Så det blir omtrent som en legalisert narkoman, på mange måter.

 

Hvis han du er sammen med virkelig mener det han sier, og går inn for å gjøre tingene bedre, så må du ha tro på det! Det er jo viktig for han også, at han ser du tror på han. Sammen kan dere flytte fjell!

 

Kravene som skal stilles, som du snakker om, må vel enkelt og greit være at han holder seg unna misbruket, og holder seg 100% ærlig overfor deg hele veien.

Håper han planlegger psykologisk hjelp, hvis han ikke er sterk nok selv.

 

Lykke til =o)

 

 

Hilsen northernlights

(titter innom innimellom. Det går sakte bedre her ;o)

 

[Anonym bruker]

Som konen til en rusmisbruker vil jeg si dette:

 

NA er ikke nok. Han trenger hjelp til avrusning og abstinenser i større grad enn det NA kan gi. NA er et flott tilbud til de som er ferdige med avrusningen, men det er ikke en avrusningsplass.

 

Sosialmedisinskpoliklinikk tilbyr terapi uten innleggelse. Henvisning gis av fastlegen. Ellers er institusjoner et alternativ. Innleggelser er vanligvis fra 3 mnd til 18 mnd. Det er dyrt hvis man betaler det selv. Tunge narkomane med barn vil ofte få prioritet.

 

Å leve med en rusmisbruker som går gjennom abstinenser, terapi, modning, selvransakelse og sug i årevis vil jeg si at jeg håper du vet hva du går til. Kokain er ikke et lett narkotikum. Hasj gir også store psykiske abstinenser. I tillegg har du problematikken som ligger til grunn for misbruket. Å elske en narkoman er beintøft. Det går på tilliten løs. Idag lurer jeg fortsatt på hvorfor jeg ikke snudde ryggen til han og gikk, men kjærlighet gjør at du utholder mye.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg føler virkelig med deg. Det kan ikke være lett for deg å holde hverdagen i gang med de problemene du har nå. Jeg må si at jeg faktisk synes at han viser liten forståelse for hvordan dette er for deg. Du skrev: "Mannen min sier at hvis jeg går rundt og er sur og deppa, så blir det bare verre for han også. Så jeg må liksom prøve å skjerpe meg jeg også. Men det er vanskelig når jeg ikke har fått "tømt" meg og sagt det jeg føler. Alt er bare rot oppi hodet mitt."

 

Hvis du ikke gjør det slutt med ham pga. dette må du da i hevrtfall få lov til å ikke gå rundt å stråle om dagen! Jeg synes han virker utrolig selvsentrert og egoistisk, og er redd du har en veldig vanskelig tid foran deg om han er så lite forståelsesfull og empatisk, men forventer at du skal være det. Ikke bli noen dørmatte for ham!

[Anonym bruker]

HI,

Har han snakket med noen andre enn deg om dette? Om ingen andre enn deg kjenner til deg så er jeg redd det vil gå dårlig med å holde seg rusfri.

[Anonym bruker]

Svar til anonym kl.15:29:

 

Mannen min har ikke abstinenser, og innleggelse eller avrusning er visst ikke nødvendig. Han sier at bare det å fortelle meg dette har hjulpet utrolig mye. Han sier han ikke har lyst på kokain i det hele tatt, og jeg tror faktisk på han.

 

Men jeg har sagt at hvis jeg finner ut noe mer som han ikke har fortalt meg nå, eller at han sprekker, så er det takk og farvel fra min side. Da ble han helt stille. Tror han skjønner alvoret. Nå har han ikke røyka på tre dager, og han er tilbake til sitt gamle, den omtenksomme, oppmerksomme, kjærlige mannen som jeg ikke har sett i hele sommer. Og han trives med det. Han er tydeligvis ikke så avhengig som han selv trodde. Og som han sier, det hjalp å innrømme alt overfor meg + at han har innsett at han har lurt seg selv.

 

Nå høres jeg sikkert supernaiv og dum ut, men jeg tror på mannen min. Men jeg følger likevel mange av rådene jeg har fått fra dere, og jeg setter krav til han, spesielt det at han skal fortelle meg ALT, være 150% ærlig til enhver tid! Han har som sagt "husarrest", og ønsker det selv også. Tror faktisk dette skal gå bedre enn jeg først trodde. Heldigvis!

[Anonym bruker]

Ja, dette var forresten fra HI!

[Anonym bruker]

Svar til anonym kl. 17:02:

 

Han har en kamerat (uten rusproblemer) som vet alt + en annen kamerat som på en måte er litt i samme situasjon som han. De har sammen kommet fram til at de ikke gidder dette mer, og skal begge to på AN-møter. Han har også fortalt det til alle sine "kontakter", så de vet at han har fortalt dette til sin kone (meg) nå. Da er det lettere for han å holde seg unna, mener han.