Et lite innlegg til dere alle...

[ツツPhunk har 2 herligeツツ]

Skumleste bare din første tråd om dette, men kjente meg ganske godt igjen.

Hadde det slik med begge da det sto på.

 

 

Vil bare gi deg en klem.

 

 

[Banshee]

Til fantastiske tillab!

 

Det tar guts å si det som en føler det til tider, men du skal alltid huske at du ikke er alene, verken med tanker eller i hverdagen din

 

Kjempeflott skrevet av deg, kan ikke si noe annet!

 

Lykke til og kom gjerne med gørra denne veien skulle du trenge utblåsning!

 

 

*klem*

[♥♥mortil4♥♥]

Er sikker på at du er en flott mamma tillab

Du skriver bare, det de fleste av oss selv tenker, fra tid til annen. Kan ikke forstå at noen småbarnsmødre kan gå gjenom hele småbarnsperioden, uten å føle litt av det du beskriver. Tror de bare "skrøyter" seg opp

Noen har det seff verre enn andre, og som jeg skrev i forrige innlegg, så tror jeg du har det tøfft. Da er det godt å kunne få blåse ut litt her inne, og synes det er skikkelig surt, at enkelte ikke kan tenke lenger, enn at de kommer med stygge kommentarer.

 

tillab - keep up the good work ;o)

*senderdegendaenklemjeg*

[Mockanin]

Nå har jeg ikke lest det forige innlegget ditt, men får jo en viss formening om innhold og reaksjoner på det.

 

Ville egentlig bare si at dette var et kjempe fint innlegg, godt skrevet. Håper dem du retter kritikken til tar det til seg.

 

Kjempe stor klem til deg

 

[melkekua™]

Åååååå tillab jenta mi! Får tårer i øynene mine her. Det er først nå jeg har innsett at jeg hadde fødselsdepresjon med første. Den varte 1 år, jeg gleda meg faktisk til å begynne å jobbe slik at jeg kom litt unna. Fæle tanker, men sånn følte jeg det da! Jeg hadde også lyst til å hive henne ut vinduet mange ganger...ble mye lite søvn, kolikk...osv osv. Forstår så godt hvordan du har det!

 

Jeg fatter ikke at dette skal være SÅ tabu å snakke om, jeg kjenner jeg blir så forbanna. Hadde jeg forstått det jeg gjør idag så ville jeg søkt hjelp når jeg var skikkelig nede, men siden det var så tabu turte jeg ikke å "tømme" meg til noen. Synes du virker som utrolig sterk og en flott mamma! Og jeg misunner deg at du er så åpen om det ;o) Så bare "tøm" deg, det er mange her som vil lytte til deg!

 

Sender deg mange mange klemmer vennen.

 

(tidligere emblamamma)

 

 

[Solitude]

ahhh... DIB strikes again.. tenker jeg...

 

I løpet av mange år her inne så har jeg vært vitne til mange mindre hyggelige diskusjoner, diskusjoner som jeg er sikker på ikke ville

ha funnet seg sted In real life, hvis personene satt og så hverandre i øynene.

 

En bør ha det i tankene når man sitter her og taster at det er virkelige mennesker på den andre siden, med virkelige følelser. Og en bør trå varsomt, en kan ikke vite om en person er en dårlig eller en god mor bare av å lese noen innlegg her inne på DIB.Og da bør man egentlig holde kjeft hehe...

 

Og de som ikke har opplevd en skikkelig strevsom periode med unger som våkner hele tiden, gjerne i ukesvis/månedsvis. Unger som sprekker alle skalaer når det gjelder grense testing og som gjerne har andre søsken som skal tas vare på..... Kan også holde sine råd for seg selv, til de opplever situasjonen selv.

 

Kjære tillab, syns du er modig og ærlig og fortjener heller ros for dine

innrømmelser. Mange har opplevd å ha slike følelser og det betyr ikke

at man er en dårlig mor. Det er som mange andre har skrevet her, langt ifra tanke og handling.

 

Jepp.... Jeg innrømme det.. jeg gir vekk *KLEMMER* hele tiden på DIB ...hehe...

 

Så her er en *KLEM* til deg

 

 

 

[Twintipp og himmelblå]

Tror mange følte et lettelse drag når de leste dette Tillab.

De som faktisk er istand til å gjennomføre slike handlinger, er nok de som aldri tør innrømme for seg selv, at det er sprekker i idyllen.

 

Jeg er så enig med deg ang. tiden da de er større. Jeg har heller ingen glorifiserte tanker om spedbarnstiden, og tenkte mang en gang, Hva har jeg gjort?? Hvorfor gjorde jeg det her?? Etter timer med våkentid om nettene sa jeg ofte til mannen min, NÅ TAR DU DEN DRITTUNGEN, ellers vet jeg ikke hva jeg er istand til. Det er brutalt å bli foreldre, det er en omveltning så stor. Samtidig har jeg fått et perspektiv på livet, en mening med livet, som gjør livet så mange ganger verdt å leve. Plutselig ble sønnen min livet. Han ble som luften jeg måtte ha for å overleve.

 

Allikevel puster jeg ofte lettet ut når skitne barnehender blir vasket for kvelden og det store våte nattasusset er en realitet. Og jeg tenker ofte på tidlige morgener, hvor deilig det var før, når jeg bare kunne sove videre.

 

Det hender sokker og en mobil får trykkfart mot veggen her og, og mannen er bare håpløs, og jeg angrer på hele valget. Ønsker meg et privatfly som kan kjøre meg langt bort til evigheten.

 

Men, som du Tillab, det går jo over, og det er en del av livet. Livet på solsiden er vel og bra, men noen skyggekast vil uansett komme. Tror barna har godt av (i moderate grader) å oppleve hele følelsesregisteret hos voksne.. Vi er glad, vi er lykkelige, vi er triste og vi er leie.. Vi er mennesker.

[Northernlights]

Jeg er en av dem som er helt sikker på at du er ei god mamma, men som bare var så ærlig at du satte ord på følelsene dine der og da, og så ballet det på seg mer og mer.

 

Jeg vet også det er slitsomt å være nybakt mor, uansett hvilket barn i rekken, så må man regne med at det rosenrøde ikke finnes i rikt monn, men at det er mye arbeid og slit, og selfølgelig mye kos og gode ting også. Men det blir ofte overskygget når man er sliten..

 

 

Det er ikke for ingenting at de fleste forhold går fyken når barna er små...

Det ER slitsomt.

 

Men for noen er det kanskje "a walk in the park", og dere kan heller takke deres skaper for at dere er heldige, og iallefall ikke døm den som sliter mer enn dere gjør.

Hovmod står for fall.

 

 

 

 

[Simbasa]

Jeg deltok ikke i debatten i går, men i dag må jeg bare si at jeg har stor respekt for deg. Jeg synes det er utrolig bra at du tør sette ord på slike tanker. Det er tabubelagt, men når alt kommer til alt har de fleste av oss lignende tanker i en eller annen situasjon. Jeg har jobbet mye med mennesker i vanskelige familiesituasjoner, og i nesten hver samtale kommer følgende: Du vil ikke tro det, jeg føler meg så stygg, ingen kan tenke slik som meg, du har nok aldri hørt så fæle tanker før. Så kommer historien om hva de tenker. Så jeg skulle ønske dette ikke var så tabu, for det ville lettet situasjonen for mange rundt omkring.