Et lite innlegg til dere alle...

[Gjest]

Siden jeg tydeligvis har vakt mye oppstandelse med innlegget mitt fra i går natt tenkte jeg å legge ut et i natt også.

 

Det vil sikkert irritere noen, provosere noen og glede andre.

 

Jeg kan fortelle følgende;

Jeg har ikke en fødselsdepresjon, men jeg har hatt det tidligere og er i faresonen. Problemene meldte seg når mitt eldste barn var omtrent på alder med minsta. Altså er denne tiden kritisk for meg og mine.

 

Det er viktig at jeg setter ord på tanker og følelser, at jeg ikke lukker dem inne og gjemmer bort både meg og dem. Det er faktisk mye bedre å være ærlig med meg selv og omverdenen. Det er lov å være lei, sliten, sint og frustrert.

Dette er lærdom jeg fikk forrige runde.

Jeg trodde det skulle være rosenrødt, herlig og fantastisk å få barn. Det er ikke sånn virkeligheten er. Selvfølgelig er det en uendelig lykke og helt fantastisk, men det er også et slit.

 

Til dere som er bekymret for barna mine. Deres troverdighet er minimal, dere er anonyme og dere setter dere til doms over meg. Noe jeg vet jeg burde regnet med her inne, men tilgjort bekymring gjør seg dårlig, selv på nett.

Barna mine har det fortreffelig, det er nok derfor jeg er sliten og lei også, fordi jeg er en av disse såkalte "serviceforeldrene". Jeg er klar over at jeg er det og ønsker ikke å endre det, selv om det til tider krever mye. Jeg synes det er viktig for jentene at jeg er det og fortsetter å være det, på tross av at jeg nok hadde hatt mer overskudd dersom jeg lot det være.

Med eldstemann er jeg våken, tilstede og aktivt engasjert i henne, og hennes utvilkling og læring. Vi finner på morsomme og spennende ting hver eneste dag, uten unntak.

Den minste er rimelig grei på dagtid siden vi er i aktivitet mesteparten av dagen.

 

Når kvelden kommer og det er leggetid synger jeg, leser bok, koser, susser totte og lanke, nese og panne, som eldste ønsker. Når hun har sovnet for kvelden er minsta alt jeg gjør, gjerne kombinert med litt tv. Hun blir båret, bysset, trillet, koset, ammet og stimulert. Vi koser oss når muligheten er der, og gråter sammen etter nok timer med slikt.

Hun sover på meg eller ved siden av meg i sine korte lurer, og vet hele tiden at mamma er der, for henne.

 

Jeg er faktisk ganske så fornøyd med hva jeg klarer å få til med jentene mine hver eneste dag jeg. Jeg er der for dem, koser med dem, leker og virkelig føler jeg er en god mamma for dem.

Det er de verdt, de fortjener det beste, alltid.

 

Men så er det meg da, jeg føler jeg fortjener noe jeg også. Og det er noen minutter her og der til meg selv. Noen minutter til å kaste en lighter i veggen når jeg er lei. (forøvrig noe jeg faktisk går ut av huset og gjør, selv om jeg har sett noen omtrent tror jeg kaster etter jentene)

Jeg kan delje til veggen ute i ren frustrasjon. Jeg kan ringe mannen min og si at jeg har lyst til å pælme ungen ut viduet eller selge henne på Finn. Ikke fordi det er ting jeg faktisk ønsker å gjøre, men fordi det på en veldig klar måte formidler min frustrasjon og fortvilelse.

 

Jeg elsker jentene mine over alt i verden, de er vakre barn, de er stort sett snille bar, de er sunne og aktive begge to. (i den forstand man kan si det om en på 7 uker da).

Og vi har faktisk et veldig godt liv, alle sammen. Og det til tross for at de har en mamma som ikke bare blir frustrert og sint og fortvilet, men også tør å sette ord på alt det vanskelige som bygger seg opp når man står midt i en vanskelig situasjon.

 

Jentene mine har en mamma som viser følelser, er ekte og ærlig, når ting er trist, når ting er hyggelig, moro eller fortvilende og frustrerende.

 

Så, tilslutt, takk for mange gode svar i går og i dag, mange tips og råd, mange klemmer og masse omtanke. Det er mange fantastiske jenter her inne, dere er uvurderlige!

 

Og til dere som setter dere til doms over meg/oss.

Jeg håper virkelig dere ikke er så utrolig sneversynte, fordømmende, slemme og ubetenksomme som dere fremstår som. Er dere noen av de overnenvte håper jeg inderlig det ikke er dere en venn eller bekjent kommer til den dagen de har det vanskelig. Det hjelper sjelden å bli dømt nedenom og hjem når man sliter med noe. Ha det i bakhodet...

 

3åringen til en venninne sier det så godt.

Sånn er livet.

[madame Mim]

veit hva du sliter med.... sitter oppe natt etter natt, med ei på ni mnd.. skulle ønska med til tider langt vekk... Lykke til¨. Håper det ordner seg snart.

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Jeg ville ikke skrive noe på den andre tråden din, syns ikke den burde bli dyttet opp.

Men, jeg sier det her og jeg mener det: Du fortjener ikke så mye dritt som du fikk av spesielt 3 jeg la merke til. Jeg holder meg for god til å skrive nickene, men du vet nok hvem jeg mener.

 

Jeg skrev på en annen tråd at jeg er møkkalei av kjerringer som ikke kan lese noe, uten å tolke ting i den verste mening. Jeg står for det og.

 

Og en annen ting jeg står for er at du er en fantastisk mor, kvinne, menneske.

Såpass har jeg lært deg å kjenne blant tiden her på DIB.

Du fortjener all verdens lykke.

 

Jeg vil ønske deg masse lykke til, kjære tillab!

Og intern humor: Hvorfor sover du ikke? ;o)

hehehe ;o)

 

Jeg har også mine problemer med min lille fantastiske, NYDELIGE sønn. Innimellom.

Og etter mine 3år på DIB, tør jeg ikke å skrive om de. Jeg kommer til å få endel svar jeg helst ikke vil lese, fordi folk tar alt i en feil mening.

Det virker som om kvinner VIL det. Mest drama. ¨Nei,jeg blir gal.

(Kan man kaste pc`en ut av vinduet? ;o) )

 

Håper du tar det jeg skriver som et smil:p hehe =)

 

Men, som jeg skrev og skal fortsette å skrive: Du som tør å skrive noe sånt.. Det lyser og oser respekt fra deg!

Jeg orker ikke, rett og slett fordi enkelte har noe imot meg. Og da gidder jeg ikke.

Og jeg er også imot anonymknappen, så den signerer jeg ikke med, hehe

 

Som jeg skrev: Du er en fantastisk kvinne. Såpass har jeg lært deg å kjenne.

)

[Gjest]

Signere de over meg her.

 

Kan jeg spørre om hva slags hjelp du får av mannen din? Det høres ut som drar mange lass veldig alene...

[line_n & sara]

dib skal jo i teorien være et forum for akkurat sånne innlegg! synes det er drøyt å angripe deg pga innlegget, du skrev det ikke for å provosere.

tror nok alle kan kjenne seg i gjen i noe av det du skriver, synes det er rart hvis noen her inne har barn som alltid er lette å legge, og sover godt natta igjennom tiltross for sykdom, tannfrembrudd etc!

DET ER LOV Å BLI FRUSTRERT!!!

 

manger her inne som støtter deg!

 

 

[metaMORfose]

Du var en av årsakene til at jeg skrev innlegget: Angående supermødre og andre mødre - se hit!

 

Stå på. Jeg er også sikker på at barna dine har det fortreffelig. )

 

Ha en fin dag.

 

[ana baroma]

Mange reagerte nok på innlegget ditt fordi det treffer dem midt i planeten:) De fleste kunne nok tenke seg å sende unegn ut av døra og la det sitte der å hyle, hehe.

Så nyt stundene som er dine, og husk at pappan kan godt ta litt nattevåk selv om han skal på jobb. De fleste takler det innimellom!!

[Misti]

Må bar få lov til å gi den en klapp på skuldern. Det at du forteller om tanker og følelser gjør deg til en god mor. Det er lov og være sliten og frustrert, jeg tror at alle er det en eller annen gang. som 2 barns mor må det komme mange andre utfordringer som det tar tid og komme inn i.

Håper det letter for deg snart og at det snart blir enklere for deg og dine.

 

 

[meg tjohei]

det er så leit at du føler du må forsvare deg selv som mor her inne!

det skal ikke være nødvendig. stol på deg selv og vær glad i deg selv!

 

Hadde en kjempetøff barseltid selv og fikk masse støtte her inne!

så lukk øynene for disse ufyselige damene som ikke kan holde sine dårlige meninger for seg selv!

 

 

god klem fra meg!

 

[Sunshine med småtroll:)]

jeg syns det er helt sykt at folk skal legge seg oppi alt man skriver her.må si jeg syntes synd på deg i gårkveld.Herregud!Man blir jo hudfletta og får egne tråder bare for man får ut litt frustrasjon.Blir litt oppgitt av sånt.

Men du skal vite at du har min fulle støtte og jeg håper ting ordner seg. Jeg overbevisst over at du er en god mor og har ingen planer å hive barna dine ut vinduet som andre tydeligvis ble bekymret for.hehehe,,

Som jeg skrev til deg i går; prøv kiropraktor.Det kan gjøre underverker og det skader ikke å prøve=)

 

[Gjest]

Min mening er at det er mange flere enn man tror som føler som du gjør innimellom. Det er ikke rart det er tabu å snakke om når man møter så sneversynte og fordømmende holdninger til det som her inne, et forum for foreldre..

 

Jeg mener de som møter deg med fordømmelse i denne situasjonen er mindre smarte, og mangler en god del kunnskap om menneskelig psyke. De har åpenbart problemer med å skille virkelighet og frustrert fantasi.

 

Uansett. Det er bra at du setter ord på det du føler, og det er flott at du er så bevisst på det. Du er en sterk dame, og denne vanskelige perioden klarer du. Det høres ut somom du har et godt nettverk rundt deg

[Gjest]

Kjære tillab-pia!

 

Kan vel ikke påstå at jeg vet helt hvordan du har det ... enda. Jeg får det vel til nyttår vil jeg tro ;-)

 

Men at det kan være krevende å være mamma kan jeg skrive under på. Jeg stormet ut av barnerommet og gaulet til gubben at jeg ville "tjore den h&%#¤ ungen fast i sprinklene" senest i går kveld. Og jeg hadde ikke holdt på i nærheten av så mange timer som det du gjør.

Jeg kjenner til følelsen av å ville slenge ungen ut vinduet, eller bare holde den fast i senga til den sovner...

Dette fikk jeg høre av en kollega før jeg selv hadde barn "at ikke flere slenger ungene sine i veggen er egentlig helt utrolig" og la til at "de fleste har vel tenkt det, men heldigvis er det sjelden noen faktisk gjør det".

 

Jeg er ikke et sekund engang i tvil om at jentene dine har det alldeles flott. Det er jo gjerne derfor man ender opp totalt utkjørt og med ønske om at man aldri hadde fått disse barna ... nettopp fordi man tøyer strikken til bristepunktet for at de skal ha det så godt som overhode mulig.

 

Dette er nok ikke rett tid for gode råd, og du har sikkert prøvd alt allerede (og dette er det mest upopulære rådet i hele verden, og forhatt i dib-universet), men har du prøvd mme på kvelden/natta?

Da lille min var 7 uker var vi bombesikre på at stakkaren hadde kolikk for han gråt hele kvelden og natta. Det eneste som skulle til var at han fikk en flaske mme på kvelden, for puppene mine var ikke i stand til å mette nok. Dersom du synes det var et ufint/upassende/teit forslag så må du bare se bort fra det :-)

 

Håper ting roer seg for deg snart!

 

Stooor klem

[Gjest]

Skjønte ikke hvorfor det ble så stor oppstandelse. De hadde vel ikke annet å finne på inne på anonymforum. Synes absolutt det må være lov å blåse ut litt.

 

Lykke til, håper det letter snart:-)

[Gjest]

Jeg logget meg inn ene og alene for aa gi deg en klem og be deg ikke bry deg om sutrete personer som maa tolke alt verst mulig. Klart det maa vaere lov aa faa ut litt frustrasjon innimellom!

[Mrs Smutt & Smilende]

Hei Tillab

 

Flott at du står for din ærlige mening, og fint setter ord på hvordan mange har det. Isolert sett kan det nok hende at innlegget ditt kunne få frem veldig sterke følelser hos noen. Du "rører" jo ei forbudt gryte ved å si slikt. Fortsett med det! Det er alltid en grunn for hvorfor folk er som de er og tenker som de tenker. Du er jo intet unntak. Et sted må vi få snakke om det vanskelige i rollen som forelder også. Det må jo være her?!? Hvis ikke det så forstår jeg ikke mye.

Ønsker at du snart får hvile. Søvnmangel over lang tid kan føre til depresjoner. Det er jo bare ren kjemi.

En dag av gangen er en dag nærmere å få det bedre.

Lykke til:o)

[3 små!:) Gutt, gutt og jente!]

Nå har jeg ikke lest det andre innlegget ditt, og jeg tror ikke jeg skal begynne å lete etter det heller, men svare deg her ut ifra det jeg forstår du sannsynligvis har skrevet. Det må da være lov til å være sliten og frustrert, og det blir man jo! Har tenkt mange rare tanker selv i en vanskelig barseltid og man trenger definitivt å få luftet dem ut! Kan ikke bære på dem alene... Det blir for tungt, og spesielt hvis du har hatt barseldepresjon tidligere. Jeg selv var nok ganske så nær å grave meg ned etter 4 uker som mor i fjor sommer, men hadde heldigvis noen fornuftige mennesker å dele alle disse vanskelige tankene med, som hadde hatt det på samme måte. Jeg er dem evig takknemlig for det. Hvis de hadde begynt å kritisere meg og "hetse" meg vet jeg ikke helt hvordan det hadde gått... Når folk har det vanskelig skal man støtte dem og trøste, selv om det er på et forum på internett og mennesker man ikke har truffet før, mener nå jeg... Man skal da iallfall ikke gjøre ting vanskeligere!! Sier ganske mye om disse personene som tydeligvis ikke kunne annet enn å hetse! Og det sier mye om deg som tør å skrive et innlegg for å lufte disse tankene:) Det er kjempebra!!! Og om det er andre her som har det vanskelig og sliter med det samme, så vil det kanskje hjelpe dem også Jeg håper det ordner seg snart og ting blir litt bedre. Uansett har du iallfall begynt riktig; nemlig at du ikke holder alle tanker og følelser for deg selv! Nå har jeg en skikkelig sutreunge her;) Hehe... Så jeg har skrevet veldig fort og ikke sett over, så håper dette blir forstått som det skal, som støtte. Sender deg en god klem også

[Mrs Smutt & Smilende]

...og en til ting Tillab.

Foreldrene mine har ikke snakket med hverandre siden 1980.

Det betydde MYE for meg at pappa fortalte meg i fjor, da sneipen var nyfødt, hvordan mamma hadde hatt det med meg. Han husker at hun hadde stått kl 04 om morgenen apatisk på kjøkkenet og dunket pannen taktfast inn i den kalde vindusruta...helt utafor pga av søvnmangel og depresjon. Vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette, men noe med å hjelpe til med å normalisere den situasjonen man da er i kanskje.

[Gjest]

Det høres ut som om du er en fantastisk mor! Stå på, fortsett å tøm deg og få ut frustrasjon! Det er vel det vi skal være her for? Støtte hverandre og holde hverandre opp?

 

Ha en fantastisk dag med de to flotte jentene dine.

 

Go' klem fra Mathilde og ho mor

[Ulldott]

Noen dager har jeg lyst til å vri hodet av mannen min! Det betyr ikke at jeg faktisk gjør det...eller at jeg ser for meg alt blodet og gørra det ville medført hvis jeg faktisk gjorde det...men det er en måte å utrykke frustrasjon på.

 

Andre dager har jeg lyst til å kaste den trassige treåringen min ut på verandaen og la ham sitte der å hyle. Det betyr ikke at jeg gjør det! Men jeg klarer ikke alltid å tenke gode, positive tanker når han slår seg vrang og oppfører seg som en rabiat galning.

 

Og babyen min... hun trenger ikke gråte mer enn 10 min før jeg får fnatt... Dersom jeg ikke klarer å tolke gråten hennes blir jeg utrolig frustrert /lei meg/stresset og jeg har "ønsket" at jeg aldri hadde fått barn...

 

På tross av disse tankene elsker jeg familien min over alt på denne jord, (og hadde aldri gjennomført noen av tankene.)

 

Tillab, jeg tror alle her inne forstår at du faktisk ikke ønsker å skade jentene dine.(med unntak av et par stksom ikke ønsker å forstå?)

[Gjest]

hadde det på samme måte den gang snuppa var baby, og kan med hånden på hjertet si at selv om ejg også tenkte tanken på å kaste henne ut av vinduet så vet jeg at det er en tanke og ikke noe jeg ville gjort noe med. og sånn ser jeg at du også har det i det du skriver! det er lov å bli frustrert, sliten og lei vi er alle mennesker, hverken mer eller mindre!!

 

synes forresten man verken er modig eller tøff som tør å stå frem å si alt dette, man er bare bånn ærlig! all ære til deg tillab!! i hear you!

[PAVEEL]

flott innlegg tillab:-)

 

og det var flott å se i går hvor mange av oss som faktisk har hatt sånne tanker om de små:-)

 

kleeeeem

[WP-TLogPeanut]

Uff,en del dritt du måtte ta imot i det andre innlegget ja...

 

Jeg skjønner deg godt jeg,at du tenker slike tanker og må blåse ut litt.

 

Jeg hadde ikke anelse da TL var baby , for hun var lille sovedukka mi.

Skrev aldri noe stygt eller sa noe til folk , men når jeg satt med tuppa sovende i armene, og faktisk synes babytid var kjedelig siden hun bare lå der,tenkte jeg med meg selv, at tenk at folk får seg til å tenke at de vil slenge ungene ut vinduet o.l. Synes det var ille at de bare følte det , liksom, selv om jeg ikke kjenner noen som har gått til det skritt og gjort det...

 

Men nå .... 2,5 år senere, vet jeg såå godt hvordan det føles! Å være så sliten og frustrert at det bare sier *klikk* , og å i noen sekunder tenke at jeg angrer på at jeg fikk barn... Så blir det enda verre når den dårlige samvittigheten treffer meg pangklask i trynet,og jeg husker hvor heldig jeg er som har lille trollet mitt,som jeg elsker over alt på jord.Selv hvor slitsom hun er

[*bolla pinnsvin*]

De fleste oppegående mennesker som har evne til empati klarer å forstå at dette kun er tanker som kommer av at man er utslitt og nedkjørt, ikke av at man faktisk vil sine egne unger vondt.

 

Lykke til! Dette kommer du deg ut av

[ikke akkurat struttepupp!]

fantastisk godt skrevet, tilllab:-)

 

det er faktisk sånn livet er.....!!

[Anne-B.]

Det er vondt å ha det slik. Søvnmangel er noe som tar knekken på meg etter kort tid. Fødselsdepresjon har jeg også vært gjennom, så du har min fulle forståelse.