Lisa & lille Noah<3 Skrevet 17. juli 2008 #26 Skrevet 17. juli 2008 Jeg mener ikke å kritisere, men jeg syntes den kommentaren ble drøy. Men hva med å prøve og få litt alenetid da? Få ladet battereiene dine litt og kun tenke på deg selv i noen dager? Gutten din har ikke vondt av å være uten mammaen sin i noen dager og pappaen hans har kanskje godt av å være litt alene med ham han også?
Gjest Sauen og dingsen Skrevet 17. juli 2008 #27 Skrevet 17. juli 2008 Jeg har hatt perioder når jeg har vært skikkelig frustrert, og nesten sint, fordi jeg ikke klarer å finne løsningen på skrikingen. Når hun skrek i 6-7 timer i strekk hver bidige natt, ble jeg helt utmattet. Men jeg vet ærlig talt ikke om jeg var sint på henne, meg selv eller situasjonen. Akkurat nå er hun veldig "grei", ikke så mye sutring og skriking (utenom til legginga, men det ordner seg vel=) ) Men jeg blir litt matt av og til, med all klatringa, spising på ledninger, knusing av ting osv=) Jeg tror det er naturlig å føle de følelsene mange får når det rett og slett blir for mye. Selv om man tenker at man ikke skulle fått barn, er det jo ikke sånn at man virkelig skulle ønske at de var borte. Man ønsker vel heller situasjonen bort, men i noen perioder er disse problemene så store at man ikke ser enden på dem, og blir totalt utmatta...
2Kjønn3Stønn9MånederOg1Sønn Skrevet 17. juli 2008 #28 Skrevet 17. juli 2008 Jeg misunner dere som aldri har tenkt: snart kaster jeg den ungen ut vinduet.. eller jeg angrere på den dagen jeg fikk barn!! Dere må være velsignet med veldig greie barn eller en gudommelig tålmodighet! Send gjerne over oppskriften på den tålmodigheten som gjør at dere aldri tenker en slik sliten tanke, den oppskriften vil jeg gjerne ha. Jeg har til gode å møte en mor som aldri har tenkt en slik "forbudt" men å så normal tanke.
enik<3M06&L08<3 Skrevet 17. juli 2008 #29 Skrevet 17. juli 2008 jeg trur ingen mener og bare gi deg kritikk, de prøver vel heller og være lii strenge så du skal innse at det er du som må gjøre en forandring!!! det er ikke gutten din sin skyld at ting er som de er... man kan aldri skylde på barna... ja vet ting kan være sykt vanskelig, og noen dager teller jeg til 10 mange ganger over 2 åringen min jeg å... men at du er sur,grinete og "har gitt opp" hjelper ingen ting.. du må sette ned foten både for deg selv og ungen.vær blid men konsekvent...
Trenger hjelp!! Skrevet 17. juli 2008 #30 Skrevet 17. juli 2008 Når jeg leser litt mer på innleggene dine så virker det på meg som det er du som er problemet..Og at det smitter over på ungen din...Når min hva liten som han omtrent ikke i det hele tatt,og mye sykdom..Jeg hvaså sliten,men det er en del av jobben med å være mamma.Såklart det er ikke kjekt å stille på jobb når man har omtrent vært våken halve natten.Men det er en fase..Det går over...Hva gjør du med ugen din når det er ferie??Aktiviserer du han??Som de andre sier,dropp lurer,og ser du har gjort det,men bare fortsett..Kandu få litt barnefri??Kom deg ut,gå på kino osv...Så syns jeg du må gjøre noe med holdnigen din..Se det positive i det.Du har en frisk og herlig gutt..Tenk at snart er denne perioden over...Sitt klarer grenser for han,ikke lahan se at du bli stresset og lei...Og har du ett dårlig forhold til din samboer,gjør noe med det og...
Lotta78 Skrevet 17. juli 2008 #31 Skrevet 17. juli 2008 Jeg skal ærlig inrømme at jeg har dager der jeg er helt på felgen og har tanker som sikkert ikke passer å ha når en er mamma. Men likevel, det er som regel jeg som er "problemet" disse dagene, og det er jeg veldig klar over. Barnet mitt skal ikke være elskverdig de dagene han er slik JEG mener han burde være. Trass og egne meninger er et sunnhetstegn, det er faktisk med på å bidra til at barna vokser opp til anstendige mennesker. Dette er hvertfall trøsten min når det står på som verst her, og jeg må telle til 100 for ikke gå i fistel;) Og på den andre siden så tror jeg faktisk at det å kunne være sint (både som forelder og barn) ikke nødvendigvis trenger være så galt, man skal kunne lære seg å respektere og anerkjenne hverandres følelser. At det kan være texas her til tider, og mye blir sagt som ikke burde sies, det kan jeg skrive under på. Men da går man i tenkeboksen og kommer med oppriktige unnskyldninger i etterkant. Det er oppdragelse i det også
Trenger hjelp!! Skrevet 17. juli 2008 #32 Skrevet 17. juli 2008 Jeg har aldri tenkt at snart kaster jeg ungen min ut av vinduet eller at jeg angrer påvalget om at jeg fikk barn.ALDRI..Selv så sliten jeg er...
2Kjønn3Stønn9MånederOg1Sønn Skrevet 17. juli 2008 #33 Skrevet 17. juli 2008 Mammaen til småen: Da er du heldig, jeg er alenemor og har en sønn som stort sett aldri sover, og noen dager er jeg så sliten at jeg kan tenke det, men jeg ville aldri gjort det. Har du aldri feks vært så sliten at du noen ganger tenker at snart trekker jeg hodet ned i do? Det er bare en tanke, en du egentlig ikke mener, men den trøster deg litt på en merkelig måte, man får ut litt frustrasjon, du ville aldri sagt den høyt, men den er der (for oss som har de tankene), og det ER faktisk normalt, jeg har snakket med mange erfarne damer som er eldre enn meg (jeg er jo egentlig ikke gamle damen), som er både mødre og bestemødre, jeg har snakket med helsesøster, ja til og med pyskolog en gang, og ALLE har sagt at dette er veldig normale tanker når man er sliten, for man ville aldri gjort det og man mener det egentlig ikke, man er bare sliten. Men som sagt, all ære til dere som aldri har tenkt tanken, dere er velsignet heldige og tålmodige, eller har veldig greie barn.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå