Dere supermødre som aldri blir sinte på barna deres....

[Gjest]

Vært mange negative innlegg om ungene våre i det siste, og jeg skjønner innleggene godt jeg!

Jeg elsker ungen min over alt, og vil ALDRI gjøre han noe, eller ønske han noe vondt, men han setter virkelig tålmodigheten min på prøve!

 

Dere som er supermødre, som syns disse inneleggene er så fæle, er ungene deres bare snille? Aldri noe trass og faenskap?

Da kan dere få låne min sønn. Så får dere selv se.

[mizz25]

Har da ingenting med at man ikke kan bli sint på de små,mine kan vær virkelig vrang,men æ tænk aldri på å kast ungen ut av vinduet ol uansett =)

[Gjest]

Det lurer jeg også på....jeg har tre helt herlig unger....elsker dem og gjør alt for at de skal ha det godt og trygt. På tross av det så er det stunder jeg er regelrett drittlei, sliten og tanker stygge fæle tanker om at å feks pakke trusa og maskaraen for å reise et sted langt unna så jeg slipper å se, høre eller passe på dem i gitte stunder..hehehehe

[cherry coke]

Jeg er ikke en supermamma, kan bli sint og frustrert, men kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har tenkt slike tanker. Men det dømmer ingen som tenker slik. Men hvorfor er det plutselig så ille om folk IKKE har disse tankene?

[Gjest]

Er ingen supermamma, og har forståelse for noen av innleggene, men ikke alle. Har lagt spesielt merke til dine i det siste...

Hjelper lite å hisse seg opp.

[Gjest]

Da sender jeg min sønn i posten Spetakkel, så får du se hvorfor jeg skriver frustrerte innlegg. ADHD blir bare barnemat i forhold til minitrollet mitt.

[Gjest]

Jada... Du har visst fått det verste :-/

Kanskje innstillingen din er en smule feil?

[Gjest]

Hvordan skal innstillingen min være da? Jeg har faktisk en jobb jeg skal være i form til også. Jeg er ikke bare mamma hele dagen lang.

[Gjest]

Men å være mamma er vel det viktigste? Du virker selvopptatt oppi det hele - beklager.

Har fått flere råd fra andre med mer erfaring, men fortsetter å syte og svartmale.

[Gjest]

Ja, det å være mamma er det viktigste for meg. Men det er også viktig å kunne jobbe, for uten min jobb må vi bo i telt.

Min sjef er det ingen støtte i, han liker ikke at jeg har en sønn, som faktisk kan bli syk osv... Så jeg har ikke noe annet valg enn å alltid stille på jobb, blid og fornøyd. Og det er ikke enkelt å komme på jobb kl 06.00 når ungen din har holdt sirkus halve natta.

Da vil jeg gjerne se andre være supermamma, når dette gjentar seg hele tiden. Jeg er ikke noe overmenneske jeg.

Men jeg vet godt at jeg er heldig som har gutten min, men det er faktisk lett å glemme når du blir så sliten at du ikke orker å dusje.

[Pike 28 ♥alene med 2 søte små♥]

Jeg er ingen supermamma, men det er veldig skjeldent jeg må kjefte på 3 årringen min... Han er bare suuuuuupersnill og rolig! :-D Av og til jeg må snakke hard til ham når han løper fra meg i butikken, liksom!

[Gjest]

Joda, jeg har to små gutter og jobb. Men du må prøve å være mer løsningsorientert, og ikke bare klage... ;-)

 

Dropp luren 3 dager, og se hva som skjer! Som et eksperiment.

[Gjest]

Jeg føler at jeg bare kjefter hele tiden jeg, og da kan dere jo forestille dere hvor bra jeg føler meg... Krangler med sambo hele tiden, drittlei av han.... Glad han er på jobb, orker ikke trynet hans.

[Gjest]

Jeg er jo nesten nødt til å spørre. Hva er det med sønnen din som gjør at mener du kan si at ADHD er barnemat i forhold?

[Gjest]

Det har vi jo prøvd denne uken, og se hvor bra det gikk liksom....

[Gjest]

Han på 17 mnd er en bestemlt unge, jeg kan så klart bli sliten, oppgitt etc. , men sånn er det jo bare, vi må sette grenser, være behersket etc... For bare vent til de blir tenåringer... hehe, jeg har en der også, og med en baby som ikke sover og en tenåring som tester grenser, innetider, alkohol etc har det vært et tøfft år, men for det har jeg ikke ønsket de bort, mistet besinnelsen osv.

 

[Gjest]

Kanskje du skulle satse på helårsbarnehage da, siden du har "verdens vanskeligste unge"....

 

Hvorfor virker det som om dette handler om deg, og ikke gutten?

[Cat78♥VerdensVakresteDatter♥]

Jeg har jo faktisk verdens greieste og enkleste baby. Vært som en drøm fra dag en hun, og enda kan jeg bli eitrende sinna på henne. Så jeg er jo virkelig fæl!

[Gjest]

Så klart det handler om meg også, det er jo jeg som er mest sammen med han, og merker dette best. Jeg blir jo påvirket av hans oppførsel. Skal jeg bare smile og la han holde på da?

At jeg er sur og lei, ikke minst utslitt, påvirker jo han også.

[Lisa & lille Noah<3]

ADHD barn blir bare barnemat i forhold? Den var ganske drøy syntes jeg.

 

Syntes det virker som om det er flere ting som ligger bak det at du syntes gutten din er så vanskelig for tiden jeg?

 

Gutten min har også vanskelige perioder, noe som er ganske normalt.

Men jeg har ikke et enormt sinne i meg som gjør at jeg klikker i vinkel.

Jeg blir ekstremt sliten ja, og det er ikke noe gøy.

Det hjelper verken og bli sint, min erfaring er at ting bare blir værre av det, eller kjefte og smelle..

 

Gutten din er 2 år og i en utprøvingsfase, det er gøy og gjøre som man ikke får lov til, og som flere over her skriver, kanskje han ikke får rast nok i fra seg på dagen?

 

 

[Gjest]

Der har du nok kjernen i problemet ditt. Du er rett og slett nødt til å snu litt på ting. Av erfaring vet jeg at det er ingenting som gjør unger verre enn hvis man selv opptrer, sur, gretten, sliten og stresset. Dette er som ekstra energi til trassen.

Nå når jeg var alene med alle tre ungene så merka jeg meg at jo mer sliten jeg følte meg og jo mer gretten jeg var, stressa for å få dem i seng jo verre ble det rett og slett.

 

¨Så tok jeg meg kraftig sammen i helga som var....roa ned....tok tida og laga god kveldsmat, vi tok oss ekstra lang tid når vi bada...sang, leste bøker og jaggu sovna ikke ungene over halvanna time tidligere og vi var alle mindre slitne og i et fantastisk bedre humør alle mann... :-)

[Gjest]

Ja, nettopp...

Du er den voksne her, og må ta tak i situasjonen - ikke bare sutre.

 

Beklager at jeg er litt "streng" her, men jeg blir helt matt av å lese disse innleggene dine. Gutten er 2 år, og jeg skal love deg at trassen ikke blir mindre de neste årene. Du må finne en strategi og ta tak i situasjonen.

[Trenger hjelp!!]

Vil ikke kalle meg en supermamma selv om jeg gjør alt for barnet mitt..Jeg er mye alene,og det er mye som skal gjøres på en dag...Av og tilføler jeg at jeg løper gjennom dagen,må skyndte meg for å bli ferdig på jobb,såjeg kan skyndte meg hjem osv...Bli superstressa og enkelte dager har jeg bare lyst til å reise langt vekk og bare slappe av...Men det går jo ikke...Jo da jeg små kjefter innemellomnår han ikke hører etter eller når han ikke gjør som han får besjed om,da har han sikkert fått ti besjeder...Men det er naturlig..Og vi alle går nok gjennom det samme som du gjør nå...

[Gjest]

Jeg elsker gutten min over alt i verden, og jeg sier det til han hele tiden, at jeg er så glad i han. Jeg ber også om unnskyldning, og går rundt med konstant dårlig samvittighet... Men når han er som en duracellkanin på speed hver kveld, før han endelig slokner kl 23, da blir jeg sliten.... Det er ikke noen ønskesituasjon, for noen av oss....

Tro meg, jeg prøver. Men alt jeg får av dere er jo bare kritikk....

[Gjest]

Og ja, for meg er han verre enn en gutt med ADHD for tiden, for MEG. Sånn føles det for meg. Jeg kan ikke sammenligne med deres unger. Og fordi han alltid har vært bare snill, tålmodig og god tidligere, så er dette ekstra slitsomt.

Han er den beste i verden når han bare vil, da er han mamma sin godgutt da

Men det er alltid bare mamma, mamma, mamma.