Har dere fortalt det?

[hemmeliggravid]

Jeg er i min 15. uke og det er få som vet at jeg er gravid. Ser noen har titta litt på magen min, men de tørr nok ikke spørre for det kan jo hende jeg bare har blitt småfeit. hihi.. Innimellom slenger jeg fra meg en kommentar som f.eks. "jeg er så oppblåst nå som jeg har mensen altså.." Skal på ordinær UL om nesten 3 uker, kanskje jeg slutter å gå med store gensere da, men jeg gidder nok ikke fortelle det likevel. Folk får spørre når magen blir tydligere. Kanskje jeg som er rar, men jeg synest liksom ikke familien eller andre har noe med at jeg er gravid.. Angrer litt på at jeg har fortalt det til de få som vet det også for de spørr hele tiden åssen det går og om jeg gleder meg og at jeg må ta det litt mer med ro.. Herregud, jeg er gravid, ikke handicappa, ikke er det noen big deal heller synest jeg. Det er som det er, det er verken noe å være glad for eller lei seg for.

 

Har dere fortalt det? Hvorfor eller hvorfor ikke?

[Krissy78]

Hvorfor vil du ikke at folk skal vite det?

Jeg stråler... og gleder meg bare masse til magen skal vise skikkelig og alle kan se det!! :-)

 

Vi fortalte det til foreldrene våre nesten med en gang, og til venner da jeg var ca 11-12 uker på vei.

Den jeg var mest nervøs med å fortelle det til var sjefen min. Jeg kom tilbake til jobb etter forrige permisjon i begynnelsen av mai så jeg hadde jo såvidt begynt å jobbe igjen. Hi hi... så det blir bare noen måneder jobbing igjen før det er tilbake i permisjon.

 

Gleder meg til magen strutter igjen :-)

[helene0: jan09+jun11]

Jeg klarer ikke holde det skjult, jeg. Er så fornøyd og alle hadde egentlig skjønt det lenge før jeg fortalte det (selv om det var ganske tidlig).

 

Grunnen til at jeg fortalte det er at jeg gjerne vil dele de store tingene som skjer i livet mitt (for jeg synes det er ganske stort) med de jeg er glad i.

 

Vi er jo forskjellige, så det må jo være lov å ikke ville at folk skal vite også.

[Krissy78]

Selvfølgelig er det lov å ikke ville at folk skal vite det. Det var ikke det jeg mente... For min del er det bare veldig rart, for jeg hadde lyst å fortelle det med en gang vi fant det ut selv. Men, det er jo mange ting som spiller inn...

Sorry hvis den forrige mailen min virket frekk. Det var ikke meningen...

[Vimsefrøkna]

 

jeg er straks 12 uker på vei, og har fortalt det til kun et par venner og nærmeste familie:) det er veldig deilig å få sagt det til noen, syns jeg da..men samtidig blir jo alt veldg virkelig og litt skummelt når man først har sagt det. I hvert fall for oss hvor det hele ikke akkurat var helt planlagt. Vi gleder oss selvsagt nå, men er jo såklart både veldig spente, nervøse og nysgjerrige på hva som venter oss...

 

Tenker jeg forteller det til resten om et par uker til, det synes ikke særlig på meg enda, så jeg klarer å ro meg unna enda..selv om jeg sliter litt med de unnskyldningene jeg bruker på fest da...men troor ingen andre har skjønt det enda:)..eller kanskje jeg bare lurer meg selv?

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Er du seriøs når du skriver dette:

"Herregud, jeg er gravid, ikke handicappa, ikke er det noen big deal heller synest jeg. Det er som det er, det er verken noe å være glad for eller lei seg for."

Er det ikke noe å være glad for??

Dessuten, folk spør fordi de bryr seg, de gleder seg på dine vegne og synes det er veldig koselig. De skjønner nok at det ikke er noe handicap?!?! Hvordan klarer du å si sånt?

Du må være glad noen bryr seg...

Jeg er 11 uker på vei, og har nettopp fortalt det til de nærmeste og det er snart offentlig. Var utrolig vanskelig å klare å vente så lenge! Gleder meg utrolig til magen vokser og alle ser det:-) Det er noe utrolig stort som skjer, og det var en lykke å fortelle det. En del som spør mye om hvordan formen er osv... Bare koselig! Om det blir mye "mas", fokuserer jeg på at de bryr seg, veldig koselig noen engasjerer seg!

Har ikke familien eller andre noe med at du er gravid? Om de ikke har noe med det, er det vel hyggelig å dele det med dem?

Forskj. oppfatning her ja..........

Dette er det største som har skjedd meg, så det var utrolig vanskelig å holde seg. Hadde lyst å skrike det ut til hele verden med en gang jeg så testen var positiv jeg:-)

 

[Krissy78]

Jeg er helt enig med deg (som velger å være anonym...) Den beste og mest spennende følelsen i hele verden!! Jeg er nå gravid med nummer to og det er akkurat like spennende å vente på at magen skal vokse og alle kan se det...!!

[Anonym bruker]

Fortalte det like etter at vi fant det ut selv, de skjønte det på oss, og da var det ikke noe vits i å holde det for oss selv=)

 

Det synes ikke eller noe ennå, så har ikke sagt noe på jobben, for må jobbe inn litt penger først (så jeg får foreldrepenger).

 

Alle er glade på våre vegne, de spør åssen det går og sånn, men det er jo bare koselig, de viser bare at de bryr seg =)

 

Svigermor blir bestemor for første gang, og er kjempegla, hu har begynt å kjøpe inn masse klær til junior =) Gleder meg til å se og kjenne han/henne =D

[Anonym bruker]

Ja , om man ikke er glad for å være gravid bør man nok vurdere om man bør få barn,.....men du virker nå ganske opptatt av dette barnet likevel, siden du skriver her inne en del, og har vært bekymret;-)

[Anonym bruker]

Vi har ikke fortalt det til så veldig mange ennå - noen venner og familie. Og så har jeg sagt fra på jobben til sjefen min og de jeg jobber nærmest med ettersom jeg vet at det trengs litt tid for å finne erstatter for meg når jeg skal ut i permisjon.

 

Jeg skal ha nummer to og er veldig glad for det, men jeg kan faktisk forstå litt hva Hemmeliggravid tenker på, for med førstemann husker jeg at jeg ikke syntes det var så stas da jeg plutselig ble forvandlet fra å være meg selv til å være "hun med den store magen" og at det var så mye fuss med det. Jeg ville på et vis at alle skulle få vite det, men samtidig ville jeg gjerne at de kunne snakke med meg som et normalt menneske og ikke bare lure på om jeg var kvalm eller hadde det bra eller hadde lagt på meg eller... Det var sikkert litt fordi jeg var i kjempeform hele svangerskapet og ikke kjente så mye til det før mot slutten og så er jeg vel kanskje kjenner litt at sånn intens omsorg fra folk jeg egentlig ikke kjenner kan bli litt klamt. Selv om jeg vet at de mener bare godt!

 

Kjenner litt det samme denne gangen når noen kolleger plutselig har begynt å behandle meg som jeg må tas så voldsomt hensyn til. Jeg er frisk som en fisk og ikke plaget på noe vis, så ønsker meg egentlig å bli behandlet som normalt om jeg ikke ber om å bli tatt hensyn til. Hmm - kanskje jeg må hinte litt om det :-)

 

 

[Anonym bruker]

Jeg er 13+5 i dag, og det er flere og flere som får greie på at vi venter barn, men det er ikke jeg som forteller det til folk. Jeg har fortalt det til min beste veninde og mine foreldre, men bortsett fra det er det sambo og jungeltelegrafen som har stått for å spre ordet. Dette har ikke noe med at jeg ikke gleder meg, for det gjør jeg virkelig, men har ikke noe behov for å rope et ut. Synes selv det på en måte tar over alle samtaler og jeg snakker med de jeg er fortrolige med. Alle andre har ikke noe med det, og selv om det bare er hyggelig at folk bryr seg, så er det ikke noen hast ed åa alle får vite det for min del...

[hemmeliggravid]

Ja, anonym jeg er seriøs... De få som vet det har faktisk behandla meg som om jeg var handicappa.. De bærer alt for meg, ser stygt på meg når jeg trimmer litt og rister på hodet når jeg jobber hardt.. Jeg skjønner jo at folk mener det godt når de spørr og graver, men har vert så mye tull tidlig i svangerskapet mitt og jeg har vert hos lege og sykehus maange ganger, noe som tvinger meg til å tenke mye på det og bekymre meg (er livredd for narkose så jeg har vert veldig redd for å måtte ta utskraping) Derfor vil jeg helst slippe å snakke med andre enn sambo om det, det er slitsomt å ha den samme samtalen eller den samme tanken i hode hele tiden. Synest det er deilig å snakke med de som ikke vet og bare være meg.. Og nei, for meg er det ikke noe å være hoppende glad for at man er gravid, det var ikke planlagt og jeg ser på det å få barn som at naturen går sin gang. Det er noe som bare skjer og man må tilpasse livet sitt etter. Det er ikke verdens undergang, men det er heller ikke noe å rope hurra for. Det er bare det det er...

 

Nå er jeg sikker litt frekk i manges øyne, men si meg en ting anonym: Hvis det å bli gravid er det største som har skjedd deg.. Hva har du da gjort hele livet? Skjønner at det sikkert bare var en måte å si det på og håper du har opplevd større ting i livet enn dette, viss ikke må jeg si at du har gått glipp av mye fint i livet. Jeg vet at for mange er det stort å få barn, og det er absolutt ikke noe i veien med det. Vi er forskjellige og geder oss over forskjellige ting, men det største som skjer i løpet av livet er det neppe..

 

Det er jo bare kjempestas at så mange går i lykkerus og har delt det med sine nærmeste. Synest det høres kos ut selv om det ikke ville vært riktig for meg å strutte med magen;)

[Tolly71]

Jeg er nå i min 11 uke og jeg fortalte min mann det først hehe, etter som mitt humør var så ekstremt så måtte jeg jo bare ta en test og den var jo positiv...Mine foreldre var neste ut og så hans foreldre...ventet så noen uker før resten av familiene fikk vite det da jeg ville at min to barn skulle få vite det først.

Grunnen til at vi fortalte det så tidligt e at dette er min mann sitt første barn og fordi jeg er under sykehuset til faste kontroller hver uke på indremedisinen. Folk hadde ellers begynnt å lure på ka i alle dager eg sko på sykehuset i tide og utide...Alle gleder seg med oss og spør jo ofte kordan det går og det synes jeg bare e koseligt da :-) Føler at vi gjorde det rette med å fortelle at vi skal bli foreldre og ikke skjule det så lenge...

[Anonym bruker]

Ja jeg velger å være anonym nå, for jeg har hørt en del om hetsingen på BIM dersom man velger å være ærlig om en ting.

 

SÅ til HI. Hvorfor tok du ikke abort? Jeg tror ikke du er den rette til å bli mamma. Kanskje blir du en sånn mamma som ikke bryr seg om hvor tid barnet kommer inn på kvelden når det blir litt større. Og enn når barnet en gang spør deg om hvordan det var å ha barn i magen? Det har jenta mi spurt meg om flere ganger, og da er jeg dønn ærlig med henne når jeg sier at jeg var verdens stolteste og lykkelige gravide og at jeg gledet meg hver eneste dag til at hun skulle komme til oss.

Synes du ikke at det er ille at du i uke 15 ikke vil erkjenne din graviditet? Mulig jeg oppleves som frekk av mange her nå, men inni dere tror jeg alikevel at mange nikker og er enige.

Og du skriver til hun ene at dersom det å bli mamma er det største som har hendt henne så har hun opplevd lite? Jeg har reist over alle kontinenter, bodd i Australia, Sør Afrika, og Asia. Ett år på hvert sted. Og reist mye i jobben. Jeg har hoppet i fallskjerm, fjellklatret, vært i Vietnam og opplevd historien. Jeg har vært med i ubåt, syklet rundt halve frankrike, Dykket blandt koraller og gullfisker, opplevd flom i Asia. Men vet du hva. Å bli mamma er det aller største jeg har opplevd. Å høre den lille si "mamma" for aller første gang...enda større. Jeg savner ikke jobben min som guide/ gruppereiseleder en eneste dag. Nå er det livets reise som gjelder, og det med min skjønne jente og den lille i magen... Og i en alder av 32 år føler jeg at de eneste reisene jeg trenger fremover er turer til sommerland og kanskje en chartertur i ny og ne...

Jeg blir trist av sånne som deg. Men til ditt forsvar: Kanskje du har svangerskapsdepresjon? I såfall, snakk med legen din om tankene dine, så kanskje du får profesjonell hjelp, slik at du og en dag vil glede deg over det som skjer med deg :-)

Lykke til!

[Squirrel79]

Jeg er 11+1 i dag, og har kun fortalt det til samboer, ei venninne som ikke bor i Norge, min nærmeste kollega på jobb og sjefen min. Jeg har også mine grunner til å ikke fortelle så mye, da dette absolutt ikke var planlagt, og samboer ikke er klar for dette i det hele tatt. Ja, jeg ønsker meg barn, men hadde planer om å vente til samboer følte seg mer klar, og vi begge var enige. Men slik ble det altså ikke. Abortspørsmålet har vært inne i bildet siden dag en, og det er ikke før nå jeg har bestemt meg for at jeg skal beholde. Har fortsatt ikke gitt klart uttrykk for dette til sambo, selv om jeg tror han har skjønt det ut i fra de samtalene vi har hatt. Vi har begge vært i samtale med Amathea, og jeg skal tilbake dit i morgen. Har planer om å ta den "store" praten over de neste to dagene med sambo. Jeg vet ikke hvordan han reagerer, men håper at vi kan prøve å få ting til å fungere sammen. Foruten graviditeten er forholdet vårt perfekt, men han synes det er så utrolig skremmende å få et lite barn.

 

Venninna mi på jobb fortalte jeg ganske tidlig. Fortalte henne allerede før jeg hadde tatt testen at jeg hadde mistanker, og hun overtalte meg til å ta den. Dagen etter fortalte jeg resultatet til henne. Sambo fikk vite det samme kveld. På grunn av Amathea besøk og legebesøk, endte jeg med å fortelle det til sjefen. Det var et bra valg, da hun har vært gjennom akkurat dette selv, og har gitt meg mye støtte. Venninna mi i utlandet har utdannelse som jordmor, og vi har alltid pratet sammen om dette med graviditet og når vi planlegger, så det var naturlig. Jeg har ei venninne som har begynt å fatte mistanke etter at jeg ikke har drukket når vi har vært en tur ute, men jeg har avfeid det med at jeg går på antibiotika. Er ikke helt sikker på om hun tror på meg, men det gjenstår å se.

 

På grunn av all usikkerheten om hva som skulle skje i forhold til abort eller beholde så har vi valgt å holde det vekk fra flere kontakter, og fra familie. Vi ser familiene våre veldig sjeldent, så jeg håper å kunne vente enda litt lenger før vi forteller. Dette på grunn av forholdet vårt oppi det hele. Etter jeg har valgt å beholde har jeg begynt å glede meg bittelitt, men jeg skal gjennom en del før det blir rene gleden tror jeg. Det jeg bekymrer meg mest for nå er å miste samboer. Men innerst inne tror jeg at han klarer å omstille seg. Han har sagt seg villig til å være med på (en eventuell) ultralyd, så det er et skritt i riktig retning.

 

Planen nå er å la ting roe seg fram til ultralyden, og da fortelle familie og venner. Det er jo selvfølgelig en mulighet for at magen vokser en del før det, og at flere fatter mistanke, men den tid den sorg. Både mine foreldre og svigers har aldri blitt besteforeldre før, så støtten fra begge sider kommer til å bli enorm, og de kommer til å glede seg veldig. Føler meg kanskje litt råtten for å ikke dele dette med de ennå, men vi må ordne forholdet mellom oss før vi går videre.

 

Ble litt langt dette, så er kanskje noen som har falt av undervegs. Det var hvertfall mine tanker om å fortelle eller ikke.

[hemmeliggravid]

Tror du har missforstått litt, jeg er ikke lei meg for at jeg er gravid, var inne på tanken å ta abort men er livredd for å tukle med naturen. Veit jeg er teit, men har seriøs angst for narkose og all form for inngrep (fant det ikke ut tidlig nok for sånn abort pille) Bestemte meg for å beholde av mange grunner, ikke bare at jeg er redd for en abort. Jeg beholdt for sambo sin skyld og jeg beholdt fordi jeg vet at jeg blir en god mor. I andres øyne vil jeg kanskje være en dårlig mor, men det er du og alle andre også sett fra rette øyne. Det finnes ikke en perfekt mor i hele verden og man skal være veldig forsiktig med å kalle noen en dårlig mor ellert å si at man ikke burde få barn, hvordan vet man selv at man er noe bedre?

 

Som sagt er jeg verken glad eller trist for den lille spiren i magen, den bare er der, spiller ingen rolle for meg om den blir født eller om den dør underveis (så lenge kroppen min rydder opp selv og legen slipper å tukle). Begge deler er like naturlig, ja det er trist å miste fosteret sitt. Og det er kjempetrist for alle som har mistet. Jeg har aldri vert noe følelsemenneske så slike ting er trist for meg i en dag eller 2 så går det over. Men jeg har full forståelse og respekt for de som trenger mer tid. Nå sporer jeg litt av, men poenget mitt var at jeg ikke er noe dårligere menneske bare fordi jeg ikke ser på det som noe stort å få barn.

 

Når jeg snakket om å oppleve store ting snakket jeg absolutt ikke om å reise og hoppe i fallskjerm og slike ting (for å ha det på det klare;)) Og viss du tenker deg om så er jeg sikker på at du, som en kvinne i den alderen du er, med livserfaring og selvinnsikt, kan komme på minst 4 ting du har opplevd som er større enn det å bære frem et barn.

 

Vi er alle forskjellige eller hva?

[Anonym bruker]

VELDIG BRA SKREVET!

Er så enig med deg, at jeg bare kunne kopiert innlegget ditt...

Jeg var den anonyme som skrev det var det største jeg hadde opplevd, og jeg har som deg reist og opplevd MYE! Men likevel, ingenting kan sammenlignes med det å få barn!!!

Tror heller ikke hun er klar for å få barn, når hun skriver det ikke er noe big deal! Blir nesten irritert når jeg leser slik, ønsker ikke å være moraliserende, men om det ikke betyr mer for henne enn hun gir uttrykk for, burde hun kanskje vurdert abort ja...

Er veldig veldig enig med alt du skriver!

Og velger å være anonym jeg også, pga at jeg ble hetset sist jeg sa meningene mine til ei...

[Anonym bruker]

Fy fader, blir kvalm av å lese det du skriver!!

Er det ikke noe å rope hurra for?? At du skal ha barn!??!

Seriøst, har du i det hele tatt vurdert abort, eller prevensjon, for den saks skyld??? Er du klar for å få barn? Og kommer du til å gjøre alt som står i din makt for at det skal få det så godt som overhodet mulig?? Du høres utrolig umoden ut.

Og tenk å påstå at jeg må ha gått glipp av mye her i livet, om barn var det største jeg har opplevd?

Håper dette bare er et køddeinnlegg for å provosere folk, men du virker for meg utrolig umoden og egoistisk!

Ikke verdens undergang, men ikke noe å rope hurra for???

Herregud... Stakkars barnet ditt om du fortsetter med den holdningen!

[Anonym bruker]

Så utrolig patetisk du er, kvalmt...

Det spiller ingen rolle om barnet blir førdt eller dør underveis??

Synes du seriøst burde gå å søke hjelp, prate med noen kjente, legen eller noen?

[helene0: jan09+jun11]

Hva mener du da skulle være større en å få barn?

 

Kroppen gjør tross alt det den er laget til å gjøre -om man ser på det fra et biologisk synspunkt. Jeg synes det er utrolig stort at kroppen gjør det den er laget for å gjøre, og det jeg og min mann jo også i utgangspunktet -igjen med et biologisk utgangspunkt- er til for å gjøre. Å føre genene våre videre er jo den ultimate handlingen for alle skapninger ( det være seg mennesker, dyr eller planter).

 

Jeg har tatt en lang utdanning, giftet meg og en hel haug andre ting som er langt oppe på lista, men på usedvanlig mange plan er dette det største jeg har gjort og nok det største jeg kommer til å utrette.

 

Du må jo selvsagt få mene og føle det som du vil. Men jeg lurer på hva du mener er så mye større...

 

Dersom du ønsker å beholde barnet (som du jo gir klart uttrykk for) ville jeg anbefalt deg å snakke med noen som har god peiling på graviditeter og alle følelsene som følger med slik at du er godt forberedt på det som kommer. Kan jo være greit for barnet å komme til en verden der det føler seg ønsket.

 

Lykke til!

[helene0: jan09+jun11]

Kan forresten ikke skjønne meg på folk rundt deg. I mine omgivelser spør folk bare åssen det går. Om jeg ikke legger ut i det vide og brede slår folk seg til ro med det.

 

 

[♡ ønsker lykke♡]

Uff...jeg blir så skikkelig trist inni meg når jeg leser at du skriver at det ikke spiller noen rolle om barnet dør eller blir født...trist på barnet sine vegne.. Og jeg tror ikke du finner et eneste menneske som har morskjærlighet som kan komme på noe større en det å få barn.. Den dagen jeg giftet meg var en av de lykkeligste i mitt liv, men er langt unna å måle seg med gleden over å bli gravid og dele det med den man elsker over alt.

Så er det slik da, at jeg har forstått det slik at det er noen som oppretter profiler på BIM for å legge inn slike innlegg som du, nettopp for å lage en debatt...Så jeg velger å tro at alt du skriver er tull...noe annet ville vært fryktelig trist egentlig :-)

Hilsen en ikke anonym synser

[Anonym bruker]

Jeg er helt sjokkert over det du skriver...

At det ikke spiller ingen rolle om barnet blir førdt eller dør underveis??

Du trenger hjelp!! -eller uansett noen å snakke med.

Jeg synes at hele greia blir utrolig egoistisk fra din side og at du tydeligvis ikke er klar for å tenke på noen andre enn deg selv. Det å få barn innebærer en hel del endringer i livet og du virker IKKE klar for det i det hele tatt.

 

Få deg hjelp...for det er skremmende å tenke på hvordan du vil bli etter fødselen!

[hemmeliggravid]

Til anonym kl. 14.36

Jeg vurterte abort ja og jeg ble gravid mens jeg gikk på p- piller. Så ikke kom med det at jeg burde bruke prevangsjon! Men hva du vil, jeg er hvertfall tøff nok til å stå for det jeg sier og ikke gjemmer meg bak anonym.

Stakkars barnet mitt??? Stakkars barnet ditt som har en så dømmende og trangsynt mor!

[hemmeliggravid]

Til helene

Nettopp!!! kroppen gjør bare det den er lagd for, er det stort og vedunderlig da en løvetann sprer frøene sine så det blir flere løvetanner/løvetenner (litt usikker på bøyningsmåte) Nei, ikke sånn jeg ser det, det er bare noe som skjer for at løvetannene skal fortsette å eksistere da morplanten dør. Du har selv ikke utrettet annet enn å ha sex, ting bare skjer sånn de er ment for å skje.. Noe stort, det er å gjøre noe anneledes eller bedre, ikke stå passivt å se på at ting som er ment å skje skjer..

 

Hvorfor mener du jeg bør prate med noen, jeg har da ikke sagt at barnet er uønsket, og jeg kan forsikre deg om at jeg kommer til å ta godt vare på det, både mens det ligger i magen og etterpå. Jeg kommer selvfølgelig til å bli glad i den lille krabaten. Jeg mener bare det at barn er ikke alt her i verden.