Hva gjør vi nå???

[Anonym bruker]

Til anonym over her :

 

Ja det kan vi leve med. Vi har alltid stilt opp for jenta, og det for hennes skyld. (Mannen min har aldri bodd sammen med dette barnet, men han har vært til stede hele veien, og det kun for barnets skyld)

 

Det er ikke vi som ekskluderer her...

[Stedatter]

Det var ikke dere som ekskluderte først, nei. Men å utebli fra barnets konfirmasjon er jo å ekskludere i stor stil!

 

Vet dere forresten hva mor sier til barnet om dere? For alt dere vet kan det hende datter tror at dere ikke vil være med å organisere? Eller kanskje mor sier at hun har prøvd igjen og igjen men at dere er helt umulige?

 

En sak har alltid hvertfall tre sider, din, motparten og sannheten, uten at noen har riktig eller feil, bare forskjellige oppfatninger. Minst. Høres hvertfall ut som deres sannhet er en annen en pikens i dette tilfellet.

[ana baroma]

Vet du hva, Stedatter? Av og til skjønner jeg at man gir opp. Av og til skjønner jeg at man heller lener seg tilbake i lenestolen og bare gir opp. For hva kan man stille opp med? Trusler? Forsøk på å fortelle datteren at dette er dårlig gjort? Si at dere får ta dette selskapet, så tar vi et senere - men vi skal komme og se på deg i kirken? En datter på 15 er faktisk såpass voksen at hun må være med å bære konsekvensene av de avgjørelser hun tar sammen med sine foresatte - i dette tilfellet moren. Jeg hadde nok gitt blanke, og sagt at siden tingene er såpass betent, så får det heller bli med det - vi lager et eget selskap helgen etter - passer det? Og hva skal vi ha å spise da osv? Laget en hyggelig ramme, men gjort det klart at i morens selskap dukker vi ikke opp.

 

Jeg skjønner at du sitter med mye kompetanse som stedatter, men du eier ikke andres føleser i alle sammenhenger, og det er faktisk sånn at det er mange ulike grunner til at slike situasjoner oppstår. Og hvorfor ikke la dette få konsekvenser? Jeg hadde blitt utrolig såret dersom mine foreldre blir utelatt fra konfen til stesønnen min (mange år til heldigvis), og ikke stefars. Og min mann vil nok ha sitt å si om denne dagen om den kommer. Naturlig nok! Han er far!!

 

Kanskje er det på tide at man IKKE stiller opp, kanskje bør man faktisk si at nok er nok en eller annen gang - istedet for å utslette seg selv og sine egne følelser! Alltid skal man ta hensyn, men det er ikke sånn livet er... man kan ikke fortsette å ta hensyn og hensyn og hensyn. før eller senere må det komme til et oppgjør - og her er det kanskje på tide?

[Anonym bruker]

Utfra siste innlegg til HI går det vel frem at det ikke ligger noe betingelsesløs kjærlighet for dattern i bunn. Det at han er villig til å miste dattern fordi svigers ikke får komme i konfirmasjonen er en ting, men at han kun har tatt ansvar fra starten av for dattern sin skyld vitner også om at det kanskje ikke er et normalt far-datter forhold. Akkurat det klarer ikke jeg å sette meg inn i, og jeg skal heller ikke dømme han for det. Da kan nok strikken for hva man tåler av biomor være kortere. Det aner jeg ikke.

 

Jeg er enig med TanteBassa om at det finnes en grensen for hva man skal tåle av behandling fra andre mennesker, men jeg er uenig i at arenean det skal gjøres på- og jeg har gang på gang spurt HI hva far har foretatt seg får han ga opp, og det har iflg svarene og lese vært svært lite. Når man ikke engang ringer biomor og spør hvorfor hun har gjort som hun har gjort - ja da synes jeg ikke man kan sette seg ned å gi opp sine egne barn. Beklager