Hva gjør vi nå???

[Anonym bruker]

 

Jeg har en stedatter som skal konfirmeres til neste år. her om dagen spurte jeg henne om hun har fått vite datoen for den store dagen, og det hadde hun.

 

...Og uten at jeg spurte mer, fortalte hun av seg selv om hvordan den dagen skulle foregå. Hun sa at moren og stefaren skulle stå for dagen, og at de skulle invitere de de hadde lyst å invitere. Hun fortalte at festen skulle holdes på stefarens arbeidssted (I et lokale der).

 

Jeg prøvde så diskret som mulig å spørre hvem som skulle inviteres, og da nevnte hun morens familie, min manns familie og stefars familie... hun nevnte ikke en gang foreldrene mine.

 

Jeg må si jeg ble veldig paff ja...

 

Jenta har vokst opp med min familie som en mer naturlig del enn min manns familie. De har behandlet henne som de andre barnebarna sine. (Mine søsken har behandlet henne som sine andre nevøer/nieser). Derimot har stefarens familie først kommet inn i hennes liv de senere år.

 

Men det jeg ble mest paff over var at min mann har ingenting han skulle ha sagt når det gjelder hennes konfirmasjonsdag. Han skal tydeligvis ikke ha noe med det å gjøre i det hele tatt. Han skal visst bare være en av gjestene.... Han skal visst ikke være med og betale ett rødt øre en gang. Hm merkelig greie. Ble halt satt ut jeg...

 

Hva gjør vi her? Skal vi bare arrangere en egen feiring for henne eller? Aner rett opg slett ikke hva vi skal gjøre. Min mann mener at vi bare skal gi blaffen i hele dagen han... jeg er usikker jeg:-/

 

[Anonym bruker]

Hei:)

Vanskelig sak dette, har selv en sønn som skal konfirmeres i høst, der vi har hatt noen runder om hvordan ting skal gjøres.jeg valgte å ta en lang prat med ham og lytte til hans ønsker, som egentlig gikk på tvers av hva hans far og jeg kunne tenke oss... han ville ha alle sine rundt seg på denne dagen, ikke ulike selskaper for hver familie..

Jeg vet ikke hvordan forhold dere har til din stedatter og hvor mye hun er hos dere, men hvis det er som du sier at hun har mye med din familie å gjøre, går det an å spørre henne om hun ikke har tenkt på å invitere dem i selskapet....synes hun er stor nok til å bli spurt om det....

Hun er kanskje veldig påvirket av sin mor hvis hun bor der, det er ikke så rart..

Når det gjelder din manns rolle i planlegging og avvikling av selskapet, er det nok han selv som må ytre ønske om å delta mer, hvis han ønsker det, spørs litt på kommunikasjonen mellom han og moren....

Å gi blaffen i hele dagen er ingen løsning, det er en viktig dag i jentas liv...

Men jeg vil råde til å ta opp dette med jenta og moren hennes...

Er det helt umulig å samle alle i samme selskap, ville jeg ha arrangert et eget selskap for henne!!!!

Lykke til:)

 

 

[Stedatter]

Dere stiller opp begge to, smiler pent og gjør det til en fantastisk dag for barnet. Det er ingen vanskelig sak. Hvis hennes biologiske mor er skyld i dette er det hvertfall viktig at dere ikke gjør det vanskeligere for barnet enn det allerede er. Å stå mellom foreldre og steforeldre og resten av den politiske arenaen er fantastisk vanskelig og vondt for et barn.

 

Si til henne at din familie er veldig stolte av henne og gjerne vil feire konfirmasjonen hennes også. Spør henne om hun vil at dere skal arrangere et separat selskap for dem (der selvfølgelig alle andre også er velkomne). Dere kunne jo gjøre det til en overraskelse for henne.

 

Det er jo tydelig at mor i dette tilfellet har behov for å markere seg. Jeg håper dere gjør dere selv og barnet en tjeneste ved å ikke hjelpe mor med dramaet, men i stedet avdramatisere så mye dere bare kan ved å stille opp på dagen og være glade på hennes vegne. (det blir sikkert en pyton dag for dere, men stedatteren deres kommer til å huske at dere stiller opp for henne!!).

 

Barn ønsker det alle andre ønsker; å være sammen med de man er glade i og ha en hyggelig dag på merkedager. Ikke hjelp mor med å ødelegge dette for stedatteren din! Barnet prøver mest sannsynlig ikke å utestenge din familie, men hun er redd for å såre moren sin.

[Anonym bruker]

ja for det er viktig å lurt å vise barna at det er helt ok å bli herset med, det er en lærdom hun sikkert kommer til å nyte godt av her i livet

[Anonym bruker]

Det er jo egentlig fint at det kommer opp allerede nå... Vet ikke hvordan kommunikasjonen med mor er, men kanskje dere/far bør melde sin interesse for å være med på å arrangere selskapet allerede nå? Og dersom mor ikke vil gå med på det, så er det jo en mulighet å søke råd hos familievernkontoret. Der har min mann fått god hjelp, selv om han snakker greit med mor.

 

[Anonym bruker]

barn i dag er alt for bortskjemt, og vi overbeskytter dem.

 

tull og tøys. konfirmasjon er en familiedag hvor man ønsker de unge inn i de voksnes rekker, og da får de sannelig begynne å oppføre seg også!

 

barna får griller i hodet av å tro at de skal bestemme alt en slik dag, hvem er det som betaler for gildet.

 

nei, enten får man be alle, eller la være å ha noe selskap.

 

jeg er så lei av unger som oppfører seg som noen snørrunger når de er 15 år.

 

før i tiden måtte disse vesner faktisk arbeide og tjene til livets opphold.. hva gjør de i dag????? ingen verdens ting, de bare forlanger og forlanger!

 

og det er vår skyld!!!

[ana baroma]

Her er det vel ikke snakk om at ungen er bortskjemt, men at mor har tatt atsyringa - og involvert ungen i det.

Jeg er forsåvidt enig med deg i at unger (og voksne) i dag er bortskjemte, men tror vel personlig ikke at løsningen ligger hos datteren, men hos foreldrene... Det er de som må snakke SAMMEN om denne dagen, og i tillegg snakke med datteren om hennes personlige ønsker for dagen. Legg fram forslag på hvem som skal inviteres, og hvordan selskapet planlegges. Involvering er et stikkord, noe mange skilte foreldre er for lite flinke til. Uvennskap og dårlig samarbeid er selvfølgelig årsaker til dette, men noen kunne kanskje gjort noen fremstøt selv, i god tid?

Man skal balansere litt i nyfamiliene... ofte på slakk line!

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar, og råd :-)

 

Min mann har bestemt seg for å bare tie stilt, og "glemme"hele dagen. Når invitasjonen evt dukker opp til oss, vil han takke nei. Han er fast bestemt på dette. Nok er nok sier han. (Han har hatt mye trøbbel med det å ha et barn fra et tidligere forhold, og grensen er nå nådd for hva han orker.)

[Anonym bruker]

Det synes jeg var den aller verste løsningen han kunne velge. Det er foreldres fordømte plikt og være der for sine barn. (foreldre av narkomane holder ut, da bør man holde ut med en gal biomor)

 

At han velger å ikke møte opp synes jeg rett og slett vitner om en feig mann uten ryggrad. Hvis ikke han orker dette, har han virkelig ikke mye å komme med.

 

Hadde min far ikke kommet i min konfirmasjon hadde det blitt huskestue etterpå..

[Anonym bruker]

Han er en kjempegod far...for de han får lov til å være det for.

 

Han mener at dette barnet er stort nok til å velge om hun vil være med på å ekskludere sin far og hans familie eller ei.

 

Jeg for min del, ville foretrukket å ha et eget selskap for henne hvor min manns slekt var invitert, og mine foreldre/søsken. Men det er opp til ham å bestemme når det gjelder dette.

[Anonym bruker]

Hei

 

jeg respekterer fars avgjørelse i denne saken, og synes det vitner om en mann med ryggrad!

 

jeg har diskutert litt med lærere på ungdomskolen en lignende situasjon, og den felles tilbakemeldingen er at barn som er blitt så stor faktisk også har et ansvar overfor sine foreldre.

 

jeg mener at et sted må vi slutte å la barn oppføre seg på en slik måte vi ikke ønsker at voksne mennesker skal oppføre seg, og det vil si feks å opptre ekskluderende overfor mennesker.

 

vi har faktisk en plikt til å oppdra ungene våre til å bli gode medmennesker og da kan vi ikke bare godta at de skal få ta slike dumme avgjørelser selv om vi snakker om en konfirmasjonsdag.

 

faktisk hadde det vært bedre om de hadde opptred ekskluderende i en mindre viktig hendelse enn en konfirmasjonsdag, for da er det mer uskyld over en slik oppførsel og vi kunne levd med det.

 

nei jeg synes nok at dere lar ungene bestemme litt vel mye, og samfunnet blir fullt av barn som mangler oppførselse fordi dere ikke tør å sette ned foten,

 

lykke til! jeg beundrer deres voksne avgjørelse - flere burde tørre å være voksne i slike saker.

[Anonym bruker]

Dette er jo egentlig en interessang diskusjon, når blir barna så store at de kan stille litt til ansvar for sin oppførsel selv. Selvsagt skal de voksne lede an, men når skal en kunne begynne å si nei, vet du hva, dette er faktisk ikke akseptabelt?

[Anonym bruker]

Det var jeg som mente han ikke hadde ryggrad, og utfra det du skriver her står jeg fortsatt for det. Hvis det hadde vært noe tak i denne mannen hadde han ringt eksen, sagt han ville være med å planlegge, betale og bestemme. Men i stedet har han bare bestemt seg for at nok er nok. Hva er det for noe da? Det er jo snakk om at din familie ikke er invitert, men du og far er jo det. Kanskje moren ikke ser at de bør inviteres, eller har andre grunner dere lett kan snu hvis far gidder og engasjere seg. Også gjemmes det bak bortskjemte barn. Nei vet du hva. Her kunne han tatt en telefon og fått avklart dette med en gang. Det handler om å innvolvere seg.

Men selvfølgelig er det enklere å bare si nok er nok. Får vikrelig håpe barna deres alltid tar ansvar for alle sine handlinger i fremtiden, ellers står kanksje også de uten en far som gidder å handle.

Blir utrolig provosert av mennesker som rettferdiggjør sin egen feighet med å skylde på barna. Ja, kanskje konfirmanten kunne sagt at din familie også skulle inviteres, men hvis de ikke har gjort det går det jo ann og minne de på at det kunne vært lurt.

Men nok er nok med bortskjemte unger (som han forøvrig også har ansvaret for)

- og jeg er ikke biomor - men synes rett og slett dette ble en trist avgjørelse for barnet. Når jeg ble konfirmert var det foreldre mine som inviterte. Var ikke i mine tanker engang og delta i planleggingen - jeg var ute og hadde det moro jeg:)

[Anonym bruker]

jeg må bare le av innlegget ditt!

 

hvorfor i all verden er det far som skal ringe å innvolvere seg???

 

ikke noe galt om han gjør det, men skal ikke vi mødre snart slutte å skylde på fedrene snart? det er da ikke slik at de alltid skal være den som tar kontakt.

 

jeg for min del synes det er mer naturlig at om mor har hovedansvaret for barnet så skal faktisk hun innvolvere far og det før hun har planlagt konfirmasjonen i detalj.

 

nei hvis ikke far blir innvolvert i planleggingen, og hvis noen ekskluderes fra selskapet - så skit i hele konfirmasjonen.

 

barn bør lære noe av å ekskludere familien.

 

for de som mener at man skal stå på pinne for barna til tross for at de oppfører seg som drittunger vil aldri få barn som lærer hva som er rett og galt.

[Anonym bruker]

Hvorfor far skal innnvolvere seg???

 

Det fremgår tydelig av innleggene til HI at far ikke akkurat er av den frempå typen ("vi hører at dere ikke skal innvitere foreldrene til stemor, og det er vi ikke enig i, men gidder ikke fortelle det til noen, vi takker bare nei til å komme vi")

 

Kanskje nettopp mor i dette tilfelle er drittlei at far er tafatt og har bestemt seg for å ordne en konfirmasjon, kanskje dattern bare glemte å nevne stemorens foreldre når hun sa hvem som var invitert, kanskje dette biomor ganske enkelt ikke tenkte tanken, og hvorfor planlegger hun alt uten å innvolvere far?) Men det er det jo ingen som gidder å finne ut av, for far har bare valgt å takke nei. Da synes jeg alternativet om å innvolvere seg er bedre. Og med innvolvering kan det være av enkleste sort: plukke opp telefonen og spørre biomor og hvorfor hun har valgt å gjøre som hun gjør.

 

Du skriver at barn bør lære noe av å eksludere familien- ja jeg er ikke enig i at man skal ekskludere familie, men er det virkelig straff som er løsningen. Hva med at far går foran som et godt eksempel og viser at han er engasjert han også.

 

I denne sammenheng tror jeg barnet lærer mer om en tafatt far enn eksludering

[Anonym bruker]

snakk om å lese det man selv vil ut av innleggene her inne.....

 

er det ikke mulig at far kanskje har gitt opp?? at han blir overkjørt av en biomor som bestemmer alt?

 

her inne er man alt fordømmende mot far.

 

mange fedre blir faktisk satt på sidelinjen, og er kun god nok når det er snakk om å betale bidrag.

[Stedatter]

Hvem skulle konfirmeres igjen? Mor? Far? Familien til Stemor? Stefar? Kanskje greit å huske hvem som er hoved personen (barnet) og hva som er agendaen denne dagen (barnet bli voksen)? Det er fullt mulig å bruke hodet, selv om du "har retten på din side". Hvis du nærmer deg et lyskryss, og det kommer en lastebil fra venstre som ikke stopper... Hva gjør man? Kjører fordi det er vikeplikt fra høyre? Jeg ville hvertfall stoppet, jeg er ikke lite lysten på å bli påkjørt. Lastebilen ville ikke vært i tvil om hva jeg mente, jeg ville nok banne og skrike, men jeg ville stoppet. Resultatet er noen ganger viktigere enn hvem som har "rett".

 

Poenget mitt er bare at man kan ikke kontrollere hva andre gjør, tidlige ektefeller eller andre. Bare fordi bio-mor og stefar oppfører seg idiotisk trenger ikke far og stemor gjøre det samme. Jeg vil tro at barnet allerede synes det er utrolig trist og ubehagelig at mor overkjører hele selskapet!

 

Det er så trist at merkedager i familien blir gjort om til en arena hvor de voksnes kan vise fjær! Ved å danse etter mors pipe (bli sinte, som hun åpenbart prøver å få dere) gir dere henne mer makt!! Hvis dere velger ut fra hva dere synes er riktig eller galt (og ser bort fra eksterne faktorer, selv om det er vanskelig) beholder dere overtaket selv.

 

Viktigste man lærer barna sine etter min mening er at man alltid har et valg, og det trenger ikke å være det letteste valget. Når man skal ta avgjørelser er det viktig å huske hva man EGENTLIG tar stilling til; i)mor's overstyring eller ii) barnets konfirmasjon. Hva blir resultatet?

 

Om 20 år; i) takker barnet deg for at du kom i konfirmasjonen og valgte å svelge en kamel, eller ii) takker barnet deg for at du virkelig fikk markert forskjellen på riktig og galt ved å velge å ikke komme?

 

Snakk med barnet og si at dere synes det er trist, eller hvordan dere skulle ønske at dagen var! Spør om det var meningen å utelate noen, si fra til mor at dere synes det blir feil at hun gjør dagen om til å dreie seg om henne. For all del; marker riktig og galt!

 

Jeg har bare vanskelig for å se hva barnet lærer av "hun slo først" argumentasjonen.. Hvem husker ikke den fra parken eller barnehagen? Håper vi har lært litt siden den gang.

[Anonym bruker]

Ja, er det ikke trist at man velger viktige dager for barnet/ungdommen som arena for å markere seg mot biomor. Jeg er som sagt stemor selv, men synes noen holdninger er bare helt ute i det blå.

 

Flott og reflektert innlegg fra stedatter.

 

[Stedatter]

Takk, nå ble jeg glad! Det finnes så mange av dere som er flotte og reflekterte voksne, barna er heldige som har dere i livene sine.

 

Jeg leste akkurat en liten Jesper Juul artikkel som jeg tenkte passet her.. Kanskje den kunne hjelpe barnet å sette grenser ovenfor mor og eller andre i familien. Enig i at barna bør lære seg å sette grenser, og hvis de ikke klarer det av seg selv kan man kanskje hjelpe dem? Enten med å gå foran med gode eksempler, eller ved å vise dem hvordan det kan gjøres. http://www.aftenposten.no/amagasinet/article2532053.ece

 

Uansett står jeg ved at den eneste dagen i et barns liv de konfirmeres ikke er arenaen for maktdemonstrasjon mellom mor og far.. Uansett hvem som har "retten på sin side".

[Anonym bruker]

Klokken 00:23 11.07.2008 svarer du at barn har et ansvar overfor sine foreldre, og følger opp med å si at voksne mennesker ikke skal eksludere andre mennesker.

 

Videre 14:18 11.07.2008: "det er da ikke slik at far alltid skal være den som tar kontakt. Hvis ingen involvering i planlegging etc - så skit i hele konfirmasjonen."

 

Mulig jeg er litt treg, men hvordan man lærer barn at det er galt å ekskludere ved selv å ekskludere?

 

Og til påstandene:

i) Er det ikke mulig at far kanskje har gitt opp??

ii) Barn bør lære noe av å ekskludere familien!

iii) Hvorfor i all verden er det far som skal ringe å innvolvere seg???

----

i) Nei, det er ikke mulig! Det bør ihvertfall ikke være mulig å gi opp barna sine på tross av problemer fra mor. Hva slags mennesker gir opp barna sine? Hva slags eksemplel setter det?

ii) Absolutt!! Men hva bør de lære? At det er galt å ekskludere, MEDMINDRE det var de andre som begynnte, da skal det eksluderes tilbake?

iii) Fordi mor i dette tilfelle tydeligvis ikke gjør det og ikke går foran med et godt eksempel...!?! Hvis moren er uansvarlig, faller enda mer på faren. Det viktigste for ham burde vel være hva slags menneske barnet hans blir, ikke hvem som oftest initierer?

 

Hvis barnet er i konfirmasjonsalder og ikke tør å si fra eller ikke vet forskjellen på riktig og galt er det jo pokker meg vel så mye hans feil som morens. Snakk om feighet og mangel på ansvar og selvinnsikt!!! Vi snakker om en voksen mann som sitter og sutrer fordi barnet hans (som han selv har oppdratt) ikke gjør det riktige? Og velger uteblivelse fra datterens dag fordi han hittil har gjort en dårlig jobb, og ikke vil initiere en løsning.

 

Tenk om dere hadde brukt like mye tid på å prøve å løse situasjonene dere er oppe i som dere gjør på å finne ut hvem sin skyld alt er og hvem som burde gjort alt annerledes. "Stakkars meg, jeg måtte ringte mer enn henne"... Jaja, vi har alle våre prioriteringer..

[Anonym bruker]

av og til er det faktisk slik at biomor stiller krav som er umulig å oppfylle for far. Slik at man bare kan glemme å komme i konfirmasjonen, og i tillegg blir man den som blir svartmalt for ikke å komme.

 

man må nok oppleve en slik situasjon selv, så kanskje man forstår.

 

i utgangspunktet blir far nesten knekt psykisk, og må leve med at han faktisk ikke har en sjanse i have til å få komme samme faaen hva han prøver og prøver å få til en løsning.

 

her er det ikke snakk om at man ikke vil, men man får ikke, og utad ser det ut som om det er hans feil.

 

tenk dere om før dere skriver slike innlegg, det sårer folk som dessverre må leve med slike ting.

 

skulle tro dere hadde svar på alle problemer i verden, og gud så fint det hadde vært om det var sant.

 

livet er ikke svart eller hvitt folkens, men en ting er sikkert og det er at folk flest gjør så godt de kan, så døm ikke så jævlig som dere gjør her inne.

 

men en ting er sikkert, og det er at barna skal få vite når de er gamle nok, ikke for hevn, men for at de ikke skal tro at man skulle gitt hva som helst for å dele begivenheten.

[Anonym bruker]

Siden du ikke aner hvem jeg er blir det kanske litt søkt å si at jeg ikke vet hva jeg snakker om bare fordi jeg ikke deler dine synspunkter og synes mannen din er feig. Jeg har absolutt opplevd det selv. Som barn. Mange ganger, både da jeg ble konfirmert og ved andre anledninger. Og jeg forstår den meget, meget godt, derfor har jeg så klare meninger om den.

 

Hvem er det mest synd på her; de voksne som har satt seg selv der til å begynne med (si hva dere vil, menn kan også påvirke om de får barn eller ikke, som mann ville jeg aldri hatt sex uten kondom med en kvinne jeg ikke kunne stole på), eller barna som ikke har noen som helst kontroll over hvem som er foreldrene deres? Eller steforeldre?

 

I dette tilfellet har far (i følge HI) bestemt seg for å velge å takke nei, fordi han synes mor oppfører seg feil, og han ikke orker henne lenger. Vel, at hun er teit burde han tenkt på før han fikk barn, så lenge de nå en gang har kommet til verden må man ta ansvar for det. Uansett hvor teit mor er.

 

Eller har hun ombestemt seg? Skulle hun ikke sende invitasjon allikevel? Livet er ikke svart/hvitt, enig med deg i det. Det eneste som virkelig er svart/hvitt er at får man barn så får man ta ansvar for det, selv om det er ubehagelig. Og det gjør man ikke ved å stikke hodet under en sten, kaste hendene i været og si at "det går ikke"! Hvis man vil nok får man til det meste, og det bør man også lære barna.

 

Ingen har vel svaret på alle problemer i verden, hvem har sagt det? Men verden er full av unnskyldninger og det blir for lettvint i min verden å skylde på andre. Livet er ikke rettferdig, noen får utdelt bedre kort enn andre. De som sitter med dårligst kort og motstandere som ikke spiller fair må jobbe hardere enn andre, så enkelt er det bare rettferdig eller ikke. Jeg vet det, for jeg har gjort det selv, og jeg har hvertfall erfart en ting på veien; folk med gode unnskyldninger finnes det 20 av på dusinet, men de som jobber hardt og ikke synes synd på seg selv trass utfordringer på veien er det ikke så mange av.

 

Ingen sier at livet er rettferdig eller at man ikke skulle ønske at livet var annerledes! Men ikke si til meg at du kan se jenta i øynene om 20 år og si at dere hadde gitt hva som helst for å være i konfirmasjonen hennes hvis dere takker nei til invitasjonen. Jeg begynner å lure på om det er oss eller deg selv du prøver å lure! Det finnes alltid noe/n å skylde på. Ta litt ansvar! Vær i det minste ærlige nok til å innrømme at dere klarer det i stedet for å si at mor ikke ga dere noe valg. Mor surner valget, ja. Men det er fremdeles deres valg om dere takker ja eller nei.

[Anonym bruker]

Hei. Jeg er den anonyme som mener at mannen din er tafatt som bare har meldt pass. Hvis det er HI som har skrevet et av di siste innleggene her (kl 23.12) så er jeg faktisk litt usikker på hva som skjer.

I hovedinnlegget ditt sier du har mannen din og du er invitert som vanlige gjester, men familien din blir ikke invitert så da gidder dere ikke gå. I det siste innlegget sier du at mannen din ikke kan komme uansett om han vil eller ikke, også blir du sur fordi vi dømmer deg/mannen din.

 

Hvis saken er at dere er invitert som gjester i hans datters konfirmasjon, men ikke din familie, så svelg noen kamler og oppfør dere som voksene folk, eller prøv å finn ut litt mer på forhånd (hvorfor blir dere ikke innvolvert osv)

Hvis det ikke er sjans i havet at dere kan møte opp (altså dere blir sperret ute av huset, ikke får komme inn osv..) ja da blir det en annen sak.

[Anonym bruker]

HI her.....

 

NB!!!!! Siste innlegget jeg skrev var kl 23.28 10 juli....

 

(Har kun skrevet hovedinnlegget og det innlegget jeg henviser til her)

 

 

Vil bare presisere at det ikke bare er det at foreldrene mine ikke får komme i konfirmasjonen, som får ham til å trekke seg vekk. Det kunne vi selvfølgelig levd med, selv om det både er trist og pinlig. Det som faktisk får ham til å trekke seg vekk, er at han ikke skal ha noenting å si i forhold til denne dagen.Han blir sett på som en vanlig gjest på lik linje med de andre. Og det verste er at dette står datteren og sier, uten en gang å blunke. (Tydeligvis har hun ikke snev av dårlig samvittighet en gang).

 

I går fortalte vi foreldrene mine at de ikke kom til å bli invitert denne dagen. De prøvde å skjule at de ble såret, men de klarte det ikke. Jeg vet de fikk seg et skikkelig sjokk, og at det blir vanskelig for de å forholde seg slik de har gjort til nå overfor jenta. Vi kommer iallfall ikke til å klandre de dersom de trekker seg litt bort fra henne fremover. Det er jo en helt naturlig reaksjon. Det vil nok aldri bli som før for noen av oss. Uansett hvor hardt vi prøver.

 

Skulle ønske det bare var moren som gjorde dette (at jenta var undertrykt av sin mor), men det triste er at jenta selv er med på denne avgjørelsen.

[Anonym bruker]

Kjære HI. Jeg har full forståelse for at det er utrolig vondt at dere ikke har fått være med å bestemme både selve konfirmasjonen og hvem som skal inviteres, spesielt siden ikke din familie er invitert.

 

MEN, hva har mannen din gjort med problemstillingen. Har han ringt å hørt, har han tilbydd seg å delta, har han snakket med dattern sin eller biomor om dette. Her er det tydlig at biomor ikke helt ser at din familie bør inviteres, og at hun sårer folk.Det er også tydelig at dattern heller ikke ser dette. Men det er ikke sikkert det er ondsinnet ment fra dattern sin side. Datteren lærer hva som er rett og galt fra sine foreldre, og hvis ikke mor gjør det rette, mener jeg det er fars fordømte plikt og gjøre det. Derfor står jeg fortsatt ved at mannen din er tafatt. Han har her valgt feigeste løsning fordi han ikke orker en diskusjon med mor. 15-åringer kan være enkstremt tankeløse noen ganger og ikke alltid de tenker på alles beste. Vi som foreldere bør kunne lære de og se litt lengre enn sin egen nese, men de trenger å bli påminnet dette.

 

Hvis det er en naturlig reaksjon at dine foreldre trekker seg unna jenta fordi hun ikke inviterer dem i konfirmasjonen, så tenkt på hvilke "naturlig" reaksjon dattern vil ha ovenfor far og deg som ikke engang møter opp når dere er invitert. Kan dere leve med det?