Jeg har det jævlig ugreit

[Gjest]

Ok, nå skal jeg være litt teit. Jeg drømte sånn i natt, en veldig rar drøm som jeg egentlig ikke husker så mye av. Men jeg hadde en datter, og det var ikke den datteren jeg har nå. Husker egentlig ikke så mye mer en ansiktet hennes og at hun var der. Men våknet av en følelse av at underbevistheten min prøver å fortelle meg at jeg skal beholde.

Det bunner ut i at Ja, jeg vil ha et barn til. Timingen er crapy. Men det får bli som det blir. Sikkert tøft. Men greier det gjør vi jo. Jeg er redd for at noe skal skje sånn at jeg ikke får fulført utdannelsen min. Jeg er nesten ferdig, så det hadde vært så himmla greit å kunne vente med å få barn til jeg var ferdig og hadde kommet meg ut i arbeid. Sånn at tilværelsen var mer sikker en den er nå. Men jeg har da allerede et barn, og syns egentlig student tilværelsen lar seg kombinere ypperlig med henne. Om jeg skulle velge bort et barn av denne grunnen, så er det noe jeg hadde måttet levd med. Og det tror jeg ikke jeg hadde klart... og da sier det vel seg selv hva som må gjøres.

 

Jeg er redd jeg ikke skal greie å være en god mor for to barn. Men da vi bestemte oss for å prøve på nummer 1. Så var jeg jo like redd for å ikke være en god mor til henne også. Det har jo gått strålende. Andre er gode mødre til to-tre-fire og fem barn. Så hvorfor skal ikke jeg klare det.

 

En ting er ihvertfall sikkert, skal jeg gå rundt å angre på en abort resten av livet, så ser jeg ikke for meg at jeg blir særlig lykkelig. Og da er jeg hvertfall ingen god mor.

 

Når jeg tenker på abort, så tenker jeg. Herregud så enkelt det hadde vært, bare et lite inngrep og så kan vi late som ingenting og gå tilbake til livet vårt igjen. Jeg tror jeg leter litt etter en fantastisk grunn til å ta abort, sånn at der ikke er noen tvil. Men den finnes ikke. Alle grunnene til å velge abort er ting vi kommer til å arbeide oss igjennom.

 

Så akkurat nå er jeg optimistisk og jeg tror nok at vi kommer til å beholde minste-spurven. (men detter sikkert i kjelleren igjen om ti min:/)

 

 

 

 

 

[Sessa ruger igjen...]

Synes liksom de siste setningen i hovedinnlegget ditt summerer opp det jeg hadde tenkt hadde jeg vært i din situasjon. Jeg tror det meste av praktiske ting ordner seg med tiden. Frøkna vår blir 2 i begynnelsen av aug, og jeg har termin om 10 dager. I løpet av svangerskapet så har hun gått fra å være babyen min til å bli et lite barn på alle plan, hun klarer så mye selv og er liksom blitt et eget individ. Det skjer mye i utviklingen hos barn mellom 1-2 år. Jeg tror hun kommer til å takle overgangen fin fint, dersom vi er flinke til å gi henne masse oppmerksomhet videre. Jeg skjønner heller ikke hvordan jeg skal kunne elske et annet barn like høyt som henne, men jeg hører jo at det er mulig!

 

Vi hadde ikke planlagt to tette, men brukte heller ikke noe prevensjon så vi visste jo at vi plutselig kunne få en til. Da jeg fant ut at jeg var gravid gikk jeg rundt i tåka hele dagen... Hvordan skal dette gå?? Men så tenkte jeg hvor lenge er det snakk om at det kommer til å være vanskelig før de begynner å få glede av hverandre. Det blir en slitsom periode (ingen dans på roser å være gravid når man har en fra før heller, men så går jeg hjemme med henne også da), men det er en liten periode i det store bildet. Ikke tror jeg det er så mye lettere om det er større aldersforskjell heller.

 

Uansett, lykke til med avgjørelsen!

[Gjest]

Jeg var totalinnstilt på at et svangerskap var sjit-tøft sist. Jeg regnet med bekkenløsning, svangerskapskvalme osv osv. Men jeg endte opp med et superlett svangerskap. Bortsettfra litt halsbrann, så hadde jeg absolut ingen plager. Jeg gikk satan så mye opp, var oppe i 95kg dagen før hun kom, og var egentlig fortrolig med at jeg sikkert kom til å slite med svangerskaps-overvekten resten av livet. Men kiloene raste av meg og jeg var i løpet av en mnd etter fødsel ned i 62kg. Jeg var forbredt på at et barn ville bety våkenetter i årevis, skriking døgnet rundt, ømme bryst, gulp i trynet og i det heletatt et et liv på randen av det man kan tåle. Men jeg fikk en datter som har vært en engel fra dag en. Fra hun var nyfødt har hun sovet natten-igjnnom 13 timer i strekk. Hun gråter nesten aldri, er altid blid og fornøyd. Å ha baby har igrunnen vært 10-ganger mindre travelt og fortvilende en jeg hadde sett for meg.

 

Så jeg er litt redd for at det skal bli omvendt denne gangen. At jeg på grunn av det forige svangerskapet ser for meg at dette skal gå knirkefritt, men så blir det et helvete uten like. At jeg som forige gang skal miste alle kiloene rett etter føldel, men så gjør jeg kanskje det. At som forige barn så skal dette bli et barn som er kjempe hyggelig å ha med å gjøre, men så blir det kanskje en insomnia, skrike kolikkbaby.

 

Jeg tror jeg må sette meg ned og omstille hodet mitt. Jeg må gjøre som sist, innstille meg på hvor vanskelig dette skal bli. Så er jeg ihvertfall mentalt forbredt om det blir vanskelig, og får en positiv overaskelse om det ikke skulle bli sånn.

 

 

Nå venter jeg bare på at "storesøster" skal våkne, så skal vi ta oss en lang trilletur i solen. Vi skal gå på apoteket og jeg skal kjøpe alt jeg renger (og ikke trenger) av gravid-remedier. Jeg skal finne en gave til mannen min som takk for at han har holdt ut med malin-helvete i fem år. Og når han kommer igjen fra jobb skal vi sette oss ned og prøve å snakke ijhel de vonde følelsene og forsøke å kjenne på de gode.

[FletteMette&DenLangeMelkeveien]

Kjære deg så trist at du sliter med alle disse følelsene. Jeg forstår deg veldig godt og hvis jeg tenker på meg selv i samme situasjon ville jeg nok slitt med det samme jeg også. De er jo så små ennå dissa småpikene våre. Jeg er helt sikker på at det føles annerledes når det får tid til å synke litt, og jeg er også helt sikker på at du kommer til å bli en kjempegod mor for dem begge. Tenk bare så heldig den lille er som får lov til å ha en så herlig storesøster:)

 

Selvom du nok ikke hadde sett for deg et liv som tobarnsmor som femogtjueåring kommer det nok til å ordne seg til det beste, som du selv sa ligger jo alt det praktiske til rette for at dette skal gå bra, og nå som dere har flyttet hjem til familie og venner har dere jo mye støtte rundt dere også.

 

Stå på lillemor, dette går helt sikkert superbra og selvom det er tøft både tidsmessig og følelsesmessig og alt å ha to tette kommer barna til å få utrolig mye glede av hverandre etterhvert.

 

Dette ordner seg helt sikkert til det beste, du kommer nok til å takle det mye bedre enn du tror!!!!!

[Sessa ruger igjen...]

Men selvom graviditet og det første året k a n bli tøft, hva er det i forhold til resten av livet med to tette unger som kan ha glede av hverandre? Jeg er passe lei av å være gravid, og klager hver gang jeg har sjansen til det, men jeg vet jo at om noen dager/uker er det over og jeg har fått nok en fantastisk gave i armene. Jeg velger altså å stole på de som sier at man kan bli like glad i barn nr to! Vips så er svangerskapet glemt... og vips er ungen to år og man husker ikke hvor ille det første året var.... (jeg hadde kolikk unge og det er fortrengt nå.) Dette går fint!

[sydilla]

å få to tette er slitsomt i perioder - men en velsignelse når alt kommer til alt. Ble gravid da eldstemann var 6 mnd. Har ekstrem kvalme og bekkenløsning, så det var IKKE morro - hadde mest lyst til å legge meg ned å grine... Men nå er de 4 og 5 og jeg er bare SÅ takknemlig for at det ble som det ble. De er bestiser og har utrolig glede av hverandre. Vi har heller ikke slitt med sjalusi - eldste husker ikke annet enn at lillebror alltid har vært der :-)

 

masse varme klemmer til deg :-)