Ønske om barn

[Anonym bruker]

Både jeg om min kjære gjennom seks år ønsker oss barn. Tror mye av grunnen kan være at vi ble tante og onkel for en tid tilbake, var da vi virkelig så at dette var noe vi gledet oss stort til i fremtiden!

 

Vi har rast i fra oss.. har mange venner på hver vår side, men er sjelden vi er ute å drikker i helgene, kun en gang innimellom.

 

Hvorfor jeg ønsker meg barn? Kanskje fordi jeg føler at dette er et riktig steg for meg å ta og fordi vi føler at dette er det neste steget i forholdet vårt? Klart vi kan vente noen år.. Men jeg ønsker meg veldig og tenker mye på å få barn nå. Trodde det gikk over, at det bare var en fase.. Men tvert om, jeg får bare et sterkere ønske ettersom ukene og månedene går!

 

KaMa, synes du forsøker å få mitt behov for barn til å høres en smule "sykt" ut..

 

Vi er bare et normalt par som ønsker oss et kjærlighetsbarn! Vi ønsker å skape noe sammen! Føler ikke at jeg er noe besatt eller "lengter mer voldsomt" enn andre i min situasjon. Som altså ønsker å få barn..

 

Andre synspunkter, erfaringer, meninger?

 

FYR LØS!

[Anonym bruker]

Kjære deg på 25 som venter ditt tredje barn! Takk for din historie, kanskje det er meg om noen år..? Flott å høre at det går an andre veien også, barn først-utdanning etterpå. Som sagt så aner jeg ikke hva jeg vil bli, annet enn mor!

 

Tenker også mye på det du nevner om at man lærer mer om seg selv når man blir mor, mye forandrer seg.. Kanskje jeg ser det klarere for med da- hva jeg ønsker å gjøre med resten av livet!

 

Takk for svar alle sammen, tar gjerne imor fler erfaringer og synspunker!

 

HI

[Krokka og prinsessa]

Jeg hadde det likedan. Valgte å sette i gang med utdannelsen, og ble planlagt gravid slik at jeg gikk ut i permisjon før siste året på lærerskolen. Det måtte bli da, eller to år senere når jeg var kommet ut i lærerjobb,p.g.a. permisjonspenger. Og to år var leeeenge å vente når jeg allerede hadde ventet i 3 år........

 

Håper du finner ut av det!

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg ble gravid da jeg var 20.. ..fikk min datter da jeg var 21..

Skal ikke påstå at alt har vært picture perfect hele tiden..

Det har vært vanskelig..

 

Men det har jo gått greit:-)

Jeg hadde ikke begynt på¨utdannelsen min..

ikke hadde jeg fast jobb.. (jobbet svart i en bar)

 

Men takket være en god posjon stå på vilje, og en samboer som har hjulet til hele veien, har vi fått det til...

Jeg har nå fullført 3 av 5 år på min master utdannelse og jobber heltid ved siden av.. (går på skole 2 kvelder i uken, og leser etter at datteren min har lagt seg på kveldene)

Er gift med pappaen til datteren min..

og angrer ikke et sekund på at vi valgte som vi gjorde...

 

...i nærmere 3 år nå har vi prøvd på nummer 2... uten hell...

Spør du meg, sier jeg : sett i gang ;-)

 

Det kommer til å bli tøft i perioder, men sånn tror jeg det vil være uansett alder...

Se det positive i det..

Deres sønn eller datter kommer til å ha unge spreke foreldre (og besteforeldre, når den tid kommer)

og dere har mer enn nok overskudd til å holde følge med dem;-)

...så lenge dere jobber mot samme mål, er det 0 problem å ta utdannelse etterhvert :-)

 

Lykke til !

[Anonym bruker]

hei, meg på 25 som venter nr 3 igjen;)

Ja kanskje det er deg om noen år:) Når du leser gjennom svarene her så er det veldig viktig å tenke på at vi er alle forskjellige..vi er ikke alle ment til å leve a4 liv eller gjøre alt "rett" i forhold til hva samfunnet har lagt opp som norm.

Man har aldri noen garantier og det å få barn er jo en stor forandring om man er 20 eller 35år.

Jeg kan jo ikke gjøre noe annet en å anbefale dere å følge det dere ønsker nå...viktig: det DERE ønsker nå og ikke familie rundt og samfunnet generelt. Det er bare å drite i andres meninger egentlig for den eneste som kan gjøre ditt liv bra er deg og ingen andre vet hva som er bra for deg, det er egentlig bare du som kjenner deg, om du skjønner hva jeg mener.

Du kan jo stoppe og lytte til andres erfaringer. Men det som er riktig for noen er ikke alltid riktig for andre, veldig enkelt egentlig.

 

Så lenge man er oppegående og har litt mellom ørene så er det bare å hoppe i det og ta livet som det kommer.

Alt ordner seg for snille piker...trodde alle visste det jeg;)

[Anonym bruker]

Sambis??? Hjelpe meg... Er det virkelig noen som sier det? Synes det er ille nok med sambo...

[Anonym bruker]

Som det sies her kan du ta utdanning senere. Da jeg fikk førstemann hadde jeg et par år igjen av studiene. Økonomisk gikk det ganske greit, når alt blir kuttet ned til et minimum. Men det er en ting som er viktig å tenke på mht til å studenre mens du har barn: Man har, i motsetning til de som er i jobb, aldri "fri". Hver ledig stund må benyttes til å lese, skrive osv. Og i dagens utdanningssystem er det utrolig mange frister hele tiden, det kan bli problematisk i forhold til syke barn osv.

 

Så fremt du og din samboer holder sammen går det nok rimelig greit, men det finnes en sjanse for at dere går fra hverandre. Småbarnstiden er den mest sårbare tiden for et par. Man tror ikke det kan skje en selv, men jeg er en av utrolig mange som har opplevd at så kan skje. Og å være alenemor for en på 6 mnd OG student er ganske krevende. Det kan jeg skrive under på.

 

(Og nå kommer det vel et ramaskrik om at man ikke kan tenke på DET! Jo det kan man, og det handler ikke engang om at HI her er svært . Men hun ER det, og sjansen for at forholdet ryker er stistisk sett veldig stor).

 

Hva med å ta en relativt kort utdannelse som er rimelig generell, f.eks. innenfor øk/ad eller samfunnsfag. Da kan du jobbe med mange forskjellige ting og trenger ikke ta stilling til "hva du skal bli" nå.

[Anonym bruker]

"Jo det kan man, og det handler ikke engang om at HI her er svært . Men hun ER det" ( skjønte ikke helt hva du mente, skulle det stå svært ung?)

 

Hvilke utdanninger anbefaler du da? Takk for innspill!

 

HI

[Anonym bruker]

Synes du bør tenke deg om.. Du er alt for ung etter min mening, synes det er dumt å planlegge å få barn i så ung alder. Du har jo livet foran deg! Nyt livet mens du enda er ung... ikke ødelegg det med å få barn så tidlig.

[Anonym bruker]

Ja, både og. Du kan være en moden 20 åring, eller en umoden en. Det er viktig at du skjønner at en unge er ikke noe man bare ønsker seg, som en hvilken som helst annen ting, dere bør være klare med stor K ganger ti først.. Men du blir sikkert ei god mor, og det går sikkert bra om du blir gravid nå

[Anonym bruker]

Tror ingen av oss inne kan fortelle dere hva som er riktig for dere, det er det bare dere som vet.

Men synes du skal sette deg ned å tenke over hvorfor vil du ha barn akkurat NÅ? Hva om du venter i to år? Fem år? Syv år? Hva er det du gleder deg til med å få barn? Husk at babyer er mer enn alle de søte sparkebuksene og bodyene. Husk at barnet også blir fire år, ti år og fjorten år! Er du klar for ansvaret? Hva er det viktig for deg å gjøre? Har du lyst til å reise? Hva med utdannelse? Vet du hva du vil studere, eller bare at du "må" studere for å bli noe? Hva om du får tvillinger? Eller et sykt barn?

 

Da jeg var 21 fikk min bestevenninne barn, og mens hun gikk gravid "lengtet jeg meg også syk" etter en baby. Misunnet henne veldig, og trodde livet hennes var så mye mer perfekt enn mitt. Men da babyen kom, og de søte rosa babyklærne var fulle av gulp, venninna mi som hadde vært sammen med barnefaren siden hun var 14 ble alenemor, og hun aldri kunne være med på kino eller på stranda eller på byen eller i det hele tatt føre en "normal" samtale om annet enn bleiepriser, utslett, melkespreng og kolikk, gikk babysyken over for min del.

I mellomtiden har jeg kommet inn på og startet på den utdannelsen jeg alltid har drømt om, reist mye rundt i verden sammen med sambo og venner, kjøpt leilighet og pusset opp den - og blitt mer voksen! Selv om mange fortsatt vil si at jeg er for ung...

Jeg har blitt 25, er fortsatt student, har igjen 1,5 år før jeg er ferdig - og i november kommer jenta vår!

For oss var ønsket om barn viktigere enn å få ferdig utdannelsen min fortest mulig. For oss var det ikke noe alternativ å vente i 2,5 år til bare for at jeg skulle være ferdig og ha jobbet ett år. Vi ville ikke bli gamle foreldre (sambo er seks år eldre enn meg) og vi visste at det er ingen selvfølge å bli gravide på første forsøk, og vi var klare!

 

At jeg fortsatt er student når jeg blir mamma bekymrer meg ikke et sekund, er mange fordeler med det også! Jeg tar ett år permisjon, også fortsetter jeg studiene mens jenta er i barnehagen:) Pappaen tjener bra (hvis ikke ville ting blitt litt vanskeligere) og han vet at han må stille opp i eksamenstiden.

 

Vi planla graviditet under studietiden min, og kunne ikke gledet oss mer, men jeg er veldig glad vi ikke fikk babyen da jeg var 21, selv om det sikkert hadde gått fint!

 

Sett deg ned alene, og sammen med samboeren din, og tenk dette nøye gjennom. Tenk på hva DERE vil, ikke hva venner og familie vil og venter av dere! Og alder trenger ikke være en avgjørende faktor. En 20åring kan være like klar som en 40åring!

Foreldrene våre var skeptiske en liten stund, til vi hadde forklart våre argumenter - og da var de enige om at dette var slett ikke dumt!

 

Lykke til med valget:)