Hadde dere blitt skuffet eller ei?

[Gjest]

For meg ligger kanskje skuffelsen i at vi f.eks kan være hos dem og si "Kan dere ikke ta en tur ut neste helg da?" (fordi vi gjerne vil ha dem på besøk og det ville vært deilig om vi for en gangs skyld slapp å drasse med oss 3 barn 80 minutter hver vei i bilen, og på hytten blir det 90 minutter hver vei + båt) og så mumler de noe om at de får se og vet ikke om det passer helt. Så hører ejg ikke mer og litt etterpå får jeg vite at de som da ikke hadde tid å besøke oss har reist på hytten og gjerne tatt med seg 1-2 av de andre barnebarna også. Derfor blir jeg skuffet. Føler vi aldri blir prioritert.

[~sjiraff~]

Jeg har faktisk full forståelse for at de vil dra på hytta istedet for å dra på besøk til dere. Ikke misforstå, men jeg antar at hytta dems er deres avslapnings- og oppladningssted.

 

Men hvis det er slik at dere ikke er velkomne på hytta, så skjønner jeg det. Eller om det er slik at de alltid tar med de andre barnebarna og ikke deres, så skjønner jeg også skuffelsen.

[Prinsessa&pøbelr@kkeren]

Sånn er det her og med mine foreldre, hytta går foran. Bursdager ol, må for gudsskyld ikke legges til langhelger og helst ikke helger heller for da ødelegger vi jo hytteturen deres... Vi har bodd her nå i to år (etter å ha bodd borte i mange år),altså 10 min gange fra foreldrene mine, men min far har vært her en gang utenom bursdager, og den ene bursdagen orket han ikke å komme i en gang pga han var sliten etter jobb.. min mor må jeg ringe å invitere bort hit.. og vi flyttet hjem hit pga at de hadde ett stort ønske om å få oss hit, og vi tenkte det var bra for barna.. men vet nå ikke jeg.. så skjønner deg om du er skuffet ja..

[Gjest]

Jeg forstår også at de gjerne vil på hytten. Men av 365 dager i året så skjønner jeg likevel ikke helt hvorfor det er så fryktelig vanskelig å avse 1-2 dager til å reise på besøk? Jeg er heller ikke noe glad i å reise på besøk, vil heller være hjemme og slappe av enn å pakke til ungene, få dem ut i bilen, høre på at mini hyler halve veien, føle meg litt i veien og til bry hos dem jeg er hos (og passe ekstra på ungene slik at de ikke plukker på og ødelegger pynteting som er i deres høyde), osv, men det er da likevel slike ting man bare gjør innimellom fordi man vil holde kontakten og nærheten mellom barna og besteforeldrene/tanter/onkler osv. Og nå føler jeg det bare er vi som skal ha det ansvaret og ikke dem. Det er enklere for dem som ikke har små barn og kjøre ut til oss en vi til dem, og derfor så blir jeg altså litt skuffet over at de så godt som aldri prioriterer å gjøre dette. Men de har vel bare et annet syn på det enn det vi har og jeg må bare lære meg å leve med det.

 

[Gjest]

Skjønner.

 

Men er du sikker på at ikke svigerinnene dine eller noen av venninnene deres leser her inne?

[petite fleur]

Her bor svigers 20 minutter unna, de har sett vår 8 mndr gamle sønn 5 ganger siden han ble født. De jobber bare 5 minutter unna, men de må hjem til HUNDENE. Min samboer er enebarn, altså det eneste barnebarnet de har. Og med den bedritne fødselsopplevelsen jeg hadde, mest sannsynlig det eneste barnebarnet de noensinne kommer til å få.

 

Jeg skjønner godt at du blir skuffet, det blir jeg også. Hvorfor er de ikke interessert i å bli kjent med verdens fineste lille gutt? De har 4 hunder som går foran alt. Trist, men sant.

[Gjest]

Nei, men dette står jeg faktisk for om de skulle lese det.

 

Jeg har hele tiden holdt meg til det jeg mener og føler her og tror ikke jeg har vært slem mot dem på noen måte. Jeg har alltid presisert at jeg er glad i dem og synes de er skjønne mennesker, men at jeg ikke alltid forstår dem og føler de ofte ikke forstår oss og gjerne ikke helt tar hensyn til at barna våres ikke tåler det samme som deres barn. Og at jeg ikke alltid føler svigers prioriterer oss så mye som dem. Om de eller venninner av dem leser dette så er det jo ikke akkurat sjokkerende nyheter da ;-)

 

 

[Dunder]

Hvis de oppfører seg veldig forskjellig hos søsteren/broren til mannen din, og du tidligere har vært litt kravstor og vanskelig med hvordan ting skal være for dine barn, så får jeg en snikende følelse av at vi nærmer oss problemet her..

[Gjest]

Nå er jeg ikke helt med? Oppfører seg forskjellig hos søstrene til mannen min?

 

Jeg har så vidt jeg vet aldri vært kravstor ovenfor dem, de ytterst få gangene vi har bedt om pass er det mannen som spør og ikke jeg og når de spør når ungene legger seg, hva de spiser, om rutiner ol så svarer jeg, eller mannen, jo bare det som er riktig i forhold til det. Har aldri bedt dem overholde leggetidene, forlangt at de skal flytte et besøk, en middag til et annet tidspunkt eller noe slikt heller. Når vi er sammen snakker vi om dagligdagse ting, om barna, jobben til svigermor ol, jeg tilbyr meg å hjelpe med maten, dekke bordet osv, sånn helt normal besøk-oppførsel. Synes vi har det trivelig sammen jeg da. Og de få ettermiddagene de har vært her 2-3 timer i løpet av de siste årene så har vi også hatt det veldig koselig selv om jeg nok inni meg skulle ønske de kunne fokusere litt mer på barna enn på jobben til svigermor (hun er arbeidsnarkoman, det sier hun selv også).

[Thula]

Tja, akkurat her har vi nok en del til felles, Alva. Jeg er fryktelig glad i min svigerfamilie også, men føler aldri at jeg klarer å balansere inn det forholdet jeg ønsker å ha til dem, og det forholdet jeg ønsker de skal ha til mine barn. Vi bor nærmest hus-i-hus med dem, likevel involverer de seg NULL og NIKS i barnas hverdag. Med min svigerinne er det så klart noe helt annet. Har vært sår og lei meg for dette mang en gang, det går stort sett i perioder, akkurat nå er jeg veldig hårsår og merker at jeg må holde meg litt unna dem, rett og slett for å slippe å sitte igjen med slike vonde følelser. Jeg ønsker så gjerne at barna skal ha en kjempegodt forhold til dem, kjenne dem godt og vite at de er prioritert av sine besteforeldre, men sannheten er vel at uansett er det vel ikke noe JEG kan gjøre med. Og det er ikke barnepass jeg tenker på, men en telefon for å høre hvordan det går eller et ønske om å tilbringe mer tid sammen med dem, hva som helst...

[Dunder]

Da er det mulig jeg misforsto, jeg skummet litt i gjennom resten av tråden. Syntes det hørtes ut som om de var mye mer sammen emd de andre barnebarna. Og så var det en som påpekte at du hadde skrevet innlegg tidligere hvor du var oppgitt over svigers som ikke respekterte de reglene og rutinene dere hadde.

 

Det trenger selvfølgelig ikke være slik, selv om det ble min oppfatning ut i fra det jeg leste.

[Gjest]

Har det på samme måte.

Mine bor ca 4 timer unna med bil, men det er jo ikke akkurat umulig for to voksne...

 

Jeg savner de ikke selv, men syns det er sårt for ungene sin del. De har et barnebarn (8 år) i nærheten som de er veldig opptatt av. Værsågod :-S

[Gjest]

Der traff du vel egentlig spikeren på hode for min del, er akkurat den ekstra interessen jeg også savner. Bare en telefon bare for å høre hvordan det går, bar et besøk en gang i blandt fordi de vil det og vil være med barnebarna sine... De er jo glad i dem og sånt, det tviler jeg ikke på, men bare føler vi er så nedprioritert. Det er ikke noe godt å ikke føle man klarer å ha en fin balansegang når man så gjerne vil nei. Og som deg så er jeg nok veldig sårbar her jeg også på barna sine vegne, og også litt på min mann og mine egene også for å være ærlig. De er jo så skjønne mennesker så kunne godt hatt mer med dem å gjøre, men orker ikke å alltid være den som må reise...

[Gjest]

Det stemmer at de er mer med de andre barnebarna, men det har en todelt årsak. Ene er at de bor vesentlig mye nærmere + at de har hytter på samme plassen og andre er at svigerinnene mine spør mer om pass enn det vi gjør.

 

Ellers så er jeg oppgitt for at endel i svigerfamilien ikke ser ut til å forstå at barna våres ikke tåler å tøye leggetiden så veldig fordi de rett og slett ikke tar igjen søvnen dagen etter (slik de andre barna gjør når de blir lagt veldig sent, våres spretter opp like tidelig og er dødstrøtte og utslitte), men jeg har aldri satt noen krav til at dette måttes gjøres noe med og jeg forlanger heller ikke at de skal følge ungene sine leggetider når de passer dem (og det gjør de ikke heller). eneste vi har gjort her var en gang pent å be om å flytte middagen på julaften fra klokken 18-19 om kvelden til klokken 16-17 fordi da ville kvelden bli kosligere for alle sammen sin del siden våres på den tiden ble SUR om det ble for sent på kvelden og da var det igjen mannen som spurte og ikke jeg.

[~sjiraff~]

Ja jeg har nok også et annet syn på dette enn deg. Men det er mulig mitt syn preges av at jeg er så heldig å ha svigerforeldre som bor i nærheten og som stiller opp for barna når som helst og hvor som helst. Dermed blir det ikke noe savn for meg (eller barna) at mine foreldre ikke gjør det samme.