Gå til innhold

Er det bare meg som reagerer litt på barna til disse stakkars eldre som


Anbefalte innlegg

Skrevet

Nå skal dere få se mine side av saken. Jeg har erfaring med å være på begge sider. Min bestemor bodde hjemme hos oss i alle år, hun var en slem person som krevde masse av foreldrene mine, enda så snakket hun stygt om de. Mamma har diabetes, hun ble ofte dårlig i den periodenen på grunn av ansvaret hun hadde hjemme og ble da uføretrygdet fordi hun var utslitt. Bestemor kom til slutt på sykehjem, da hun var hjem ville hun ikke ta i mot hjelp og da var det moren min som gjorde alt selv om hjemmetjenesten var inne i bildet.

 

Jeg jobber selv i hjemmetjenesten, og en ting jeg vet er at jeg krever ikke noe av de pårørende, det er faktisk min jobb at brukerene skal ha det bra. Men klarer ikke pasienten å lage mat så kan han få tildelt den tjenesten så vi gjør det. Og uannsett hva det er så kan vi hjelpe til med å bestille taxi, kontakte lege, bestille medisiner osv.Jeg mener at pårørende ikke har ansvar for at de eldre skal ha det bra.

 

 

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Er enig i at de pårørende kke skal ha ansvar for pleie og stell, men de har et ansvar for å sørge for at deres eldre får nødvendig stell og pleie. Ofte er det pårørende som må presse på for å få plass i aldersbolig eller sykehjem til sine eldre.

Skrevet

Signerer Ugl@

Skrevet

Uannsett hvilke egoist er du som forlanger at barna dine skal hjelpe deg når du blir gammel? Får dere barn fordi dere skal ha noen til å stelle dere når dere blir skrøplige? Jeg mener at barn har ikke bedt om å komme til. Det er vår egoisme som gjør at vi får barn, jeg forlanger ikke at mine barn skal stelle meg når jeg blir gammel. Ønsker mine barn å flytte så skal de få lov til det når de blir voksne, de har ikke ansvar for meg når jeg blir eldre. Jeg fikk barn fordi jeg ønsket meg barn, ikke fordi jeg skulle ha hjelp av de da jeg blir gammel.

Gjest Rabarbra Millicent
Skrevet

Hvis du forestiller deg at dine foreldre bor ca en time unna, og at den ene er åndsfrisk men dårlig til beins, dårlig balanse etc, og den andre er dement og har en tendens til å stikke av og gå seg bort, og at de begge skal ta tre-fire piller hver pr dag, noen med måltider, noen uten, og så skal de til hver sin legetime minst en gang i uka, noen ganger lokalt og noen ganger på sykehuset, og annethvert år skal minst en av dem innlegges så den andre er igjen alene hjemme - da har du i praksis en småbarnsperiode igjen med veldig store barn, og du ville ikke latt din ett- og toåring være hjemme alene spesielt mye, ville du vel? Ergo måtte du vært der hver dag, eller latt hjemmesykepleien leke barnevakt for deg med tilsyn morgen og kveld, max. Du må handle for dem, ta dem til lege, ta dem til frisør, til fotpleie, til fysioterapi. Er du klar for å gå på den jobben mens du selv har halvstore barn, slik mange må? Eller for den saks skyld, når du selv endelig er uten barn og kan styre ditt eget liv helt uavhengig igjen? Tror du det er lett? Jeg tror du skal få spise i deg mye av det du sier her, eller så skal du få bære mye av den typen "skam" du snakker om i hovedinnlegget.

Skrevet

Jeg går ut i fra at det er HI du mener Rabarbra MIllicent?

Skrevet

Det kommer ikke som noe sjokk at det er helsepersonell som ikke har vært på den andre siden som mener at pårørende skal stille mer opp. Prøv å vær på den andre siden der pårørende har slitt seg ut og ødelagt ekteskapet sitt fordi dere mener at pårørende skal stille mer opp for de eldre. Og jeg jobber i helsesektoren og klarer derfor å se begge sider av saken, det har gjort meg til en person som er flink i jobben min fordi jeg vet hvordan det er å være pårørende også. Og at jeg da gir mer av meg selv i jobben enn det mange andre gjør. Og når jeg selv blir pleietrengene en dag så mener jeg det er staten sitt ansvar å ta seg av meg. Mine barn skal slippe å belastes av meg.

Skrevet

mener du at folk skal være tvunget til å velge utdannelse, ektefelle og jobb ut i fra det mål at de skal kunne bo nære nok til å pleie sine gamle foreldre?

 

Min mann og jeg har to søsken hver. Hans søster er den som bor nærmest sine foreldre, 3 timer å kjøre. Kan ikke flytte for mannen hennes har en veldig spesiell jobb. Mine brødre har utdannet seg vekk fra hjemfylket vårt. Broren til mannen min har giftet seg med ei som også har en utdannelse som begrenser jobbene, de bor forrøvrig i Tyskland.

 

De eneste som teoretisk sett kunne ha flyttet hjem, men da måtte jeg pendla MINIMUM 2 timer hver dag - HVIS den ene stillingen jeg kan søke på i nærheten er ledig, er oss. Problemet er at foreldrene våre bor på hver sin kant av landet...

 

Det er mulig det er egosistisk av oss å ikke gi opp livene våre der vi bor, men jobb og venner for både barn og voksne, for å kunne pleie gamle foreldre - men da er det det jeg er...

Skrevet

Jeg har jobbet både på sykehus og sykehjem. Det jeg synes er rart, er at på sykehus får alltid pasientene masse besøk. De som er døende har flink familie som stiller utrolig mye opp, bytter på å sitte hos sine pårørende, og sliter seg sikkert mye ut. På sykehjem var det lite besøk. Der var det ofte pleierne som satt hos den som var døende, og de som var relativt oppegående fikk heller ikke mye besøk. Det er mitt inntrykk, er sikkert mases unntak.

Skrevet

De eldre har jobbet og betalt skatt, og har gjort seg fortjent til den hjelpa de trenger i det offentlige.

 

Selvfølgelig skal barna trå til og hjelpe når det er krise (slik at de får mat), men de kan ikke ta på seg alt ansvaret. Besøk er pårørendes ansvar, og å si ifra når det offentlige tilbudet svikter.

 

Jeg ønsker ikke at mine barn skal slite seg ut på å stelle meg når jeg er gammel, men jeg håper på litt besøk. Samme holdning har mora mi.

Skrevet

Besøk er en selvfølge så lenge enn har et bra forhold, men som ei jeg jobber sammen med sa, hun kom aldri til å besøke faren sin når han kom på gamlehjem, jeg sier ikke grunnen her men hun hadde en veldig god grunn.Men når mine foreldre en gang kommer på sykehjem skal jeg besøke de, blir de boende i hjembygda mi så blir det like ofte som nå, ca 1 gang i mnd, flytter de nærmere oss snart så besøker vi de oftere når de kommer på sykehjem. Men jeg har ikke ansvar for at de skal bli stelt og pleiet, det er det offentlige sitt ansvar, og gudskjelov så krever ikke mine foreldre det at vi skal stille opp som pleiere heller. De har selv vært i den situasjonen og vil ikke at vi skal gjøre det samme for de da det ble utslitte selv av det og begge ble uføretrygdet på grunn av den rollen.

 

Men besøk og stell er ikke det samme.

 

 

Skrevet

Rolig nå jenter, forstår jeg tråkker på tærne til enkelte. men jeg har nå ikke rakket ned så voldsomt at jeg skal få så mye pekefinger mot meg. jeg har full forståelse for alt som er blitt sagt. Men det finnes mørkesider og de har jeg opplevd. Og det finnes unntakt selvfølgelig og takk og pris for det

 

Som sagt over signerte jeg Ugl@ sitt innlegg. Les det så vet dere at jeg sitter ikke her på min høye stol.

 

 

 

Skrevet

Jeg skulle mer enn gjerne hjulpet mine foreldre på deres gamle dager når den dagen kommer om noen år, men jeg bor på Østlandet, og dem bor 14 mil utenfor Trondheim, på et sted som heter Roan.

Det er 56 mil fra her jeg bor, hvor jeg har familie (mann og barn) og jobb, så for min del blir ikke dette veldig lett å gjennomføre.

Hadde dem bodd her hvor jeg bor, så hadde jeg ikke betenkt meg.

Jeg hadde hjulpet dem så langt jeg hadde klart!

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...