Ang hvordan forholde seg til suicidale folk

[KaMa]

Jeg er fullstendig klar over din bruk av forbehold, men det synet du formidler mener jeg like fullt er stigmatiserende og uheldig.

Vi kan vel være enig i at jevnt over er det ikke ønskkelig med selvmord i utgangspunktet og da er det heller ikke særlig greit å formidle et syn som i all hovedsak går ut på at de som forsøker å ta livet av seg bør gjøre det ordentlig, ellers blir de stemplet som oppmerksomhetssyk.

 

Personlig er jeg av den oppfatning at folk som både forsøker og gjennomfører selvmord er syke. Å si at dersom man har 7 selvmordsforsøk bak seg så er man ikke egentlig interessert i å dø er for meg ikke egentlig så spennende, da jeg tror en person med så mange forsøk bak seg sliter minst like mye som den personen som lykkedes på første forsøk.

[♥Prinzessin♥]

Jeg tror selvfølgelig at alle suicidale mennesker har det vondt og at de sliter veldig med det de går gjennom. Men noen av dem er sykere enn andre, det må vi jo kunne være enige om. Og det er det jeg mener med evnen til å tenke logisk. Jeg liker ikke at du fremstiller meg som om jeg mener at alle som ønsker å dø bør gjøre det ordentlig. Det var ikke slik jeg mente det. Jeg gjør bare mine tanker om forberedelsene til personene som gjør slike ting.

 

Dersom jeg hører om en person som blir funnet død midt på fjellet etter å ha vært savnet i to uker, som har tømt kjøleskapet og trukket ut kontaktene på alle elektriske artikler i huset før h*n gikk ut, vil jeg for det første krympe meg av den forferdelige nyheten. Jeg vil lammes av det ubegripelige i at noen virkelige planlegger å forlate livet sitt. Personen kunne meget vel være syk og trenge hjelp, og jeg mener IKKE at dette er riktig eller "ordentlig", jeg tenker bare at denne personen måtte virkelig være klar for døden. Og jeg tenker at et slikt selvmord må det bare finnes sterkere følelser bak enn et som begås i affekt, for eksempel. Ja, for jeg kan bare ikke tro at en full tenåringsjente er like gjennomtenkt når hun hopper fra broen på vei hjem fra fest etter å ha sett kjæresten kline med en annen. Og dersom en person sitter halvsløvet i leiligheten sin og prøver å gjøre ende på livet sitt for n'te gang, ville jeg selvfølgelig tenke at personen må ha det helt grusomt. Jeg ville tenke at de sliter noe aldeles forferdelig. Og så ville jeg tenke: "Du har gjort dette syv ganger tidligere. Du vet at noen følger med deg, ringer deg og er bekymret for deg. De vil finne deg. Så vil du virkelig dette, eller er det en sykdom som gjør dette med deg? Trenger du ikke hjelp istedet?".

 

Jeg har forhåpentligvis også gjort det klart at jeg med mitt utsagn om rop om hjelp, absolutt ikke mente at en person er oppmerksomhetssyk. På ingen måte! Jeg mener det jo seriøst. Hjelp er ikke det samme som oppmerksomhet, ikke nødvendigvis. Det kan bety virkelig hjelp, drahjelp til å få den ene foten ut av graven.

[yret]

Hvorvidt man kan konkludere med at mennesker som forsøker å ta selvmord flere ganger og mislykkes, egentlig ikke ønsker å dø, vet jeg ikke.

Derimot er det ganske på det rene at mennesker som _virkelig_ ønsker å ta livet sitt, klarer det før eller siden.

Selv på lukket avdeling med såkalt selvmordsvakt følgende hakk i hel, er det mulig å ta livet sitt. Det er ikke måte på hvor innovative virkelig suicidale mennesker kan være når det kommer til dette.

Både helsepersonell og pårørende forteller også ofte at den suicidale personen ofte får et psykisk oppsving i tiden før selvmordet. Mange pårørende blir lettet og tenker at "endelig går det riktig vei", mens roen egentlig skyldes at avgjørelsen er tatt.

 

Hvilken metode man velger kan nok si noe om hvor reellt dødsønsket er. De som velger å henge seg, hoppe foran flytoget ol., vet at de kommer til å dø. En overdose piller eller et forsøk på å kutte pulsårer er _oftere_ - jeg sier ikke alltid - et rop om hjelp.

 

Jeg har selv opplevd å miste to nære personer i selvmord, og for meg har det ligget en slags fattig trøst i viten om at de begge valgte å henge seg. Vi som pårørende har ikke behøvd å lure på om det var et "uhell", om de egentlig ønsket å bli funnet i siste sekund.

 

Men selvfølgelig, selvmordskandidater er ingen ensartet gruppe - langt i fra - og noen universell oppskrift på hvordan man skal forholde seg til suicidale, finnes neppe.

 

[esmase]

Det er helt klart ikke noe fasitsvar på dette.Det fant jeg fort ut etter å ha besøkt min venn.

Vi prata litt om dette,og h*n fortalte at AKKURAT DA var h*n innstilt på å avslutte livet sitt.I siste liten seiret fornuften,og h*n ringte 113.Ble da hasta til sykehuset for pumping og respirator.

Jeg spurte rett ut: Hva om du hadde greid å gjennomføre det?

Fikk bare ett trekk på skuldrene og et tjaa..

Derfor frykter vi at denne personen kommer til å gjøre det igjen,med usikkert utfall.

Iallefall,det jeg ville frem til var at det kommer så plutselig at det er kun det denne personen tenker på der og da.

På formiddagen,like før dette skjedde hadde min venn skjønt hva som var i gjære.Ringte da til akuttpsykiatrisk,men fikk ikke time før om ettermiddagen.Da var h*n imidlertid så langt nede at h*n ikke så annen utvei enn selvmord.

Det illustrerer hvor fort tankene kommer,og hvor fort livet kan snu...

Det er veldig sårt for oss å kun stå på sidelinja uten å vite hvordan vi skal hjelpe for å unngå dette flere ganger.