Ang hvordan forholde seg til suicidale folk

[KaMa]

Dere som svarer hvordan disse menneskene tenker, føler, ønsker osv, er dere en selv eller har dere spesialkompetanse på området?

 

Så vidt meg bekjent så er denne gruppen, som så mange andre, alt annet enn homogen.

Folk er vel forskjellige og ønsker ikke nøyaktig det samme.

Likeså å si at disse menneskene først og fremst ønsker oppmerksomhet. Hva underbygger man slike påstander med? Sitter en sjøl og mener på ramme alvor at en selv _vet_ at hovedvekten av suicidale ønsker oppmerksomhet? Eller har man sett forskningsresultater, tester m.m. som underbygger noe som først og fremst er en klisjé?

[fumlis og skrikerungene]

Jeg har et inntrykk av at de som virkelig er suicidale.. Altså de som virkelig ikke vil leve klarer å ta livet sitt.. Da vet sjelden omgivelsene om at ståa er som den er..

 

Jeg har, i veldig nær familie en som ofte er "suicidal". Dette er ganske så opprørende og slitsomt. Jeg kan si såpass her er det oppmerksomhet som er drivkraften. Hun tåler ikke kritikk, for da skal hun ta livet av seg. Man må trå varsomt til en hver tid for man er redd for at at noe kan utløse disse handlingene. Hun har prøvd titalls ganger, men alltid passet på at noen er til stede (som oftest meg).

Jeg har vært så sint innimellom!! Tenkt at kan hun ikke bare klare det, så slipper jeg å "redde" henne flere ganger. Men selvfølgelig vil man ikke det...

Dette har gjort at jeg ble fort voksen. Første gang dette skjedde var jeg bare 12 år. På julaften...

 

Var ikke meningen å komme med hele livshistorien min her, men sånn ble det visst.

 

 

[Jodasåneidaså]

Er det en tråd jeg har gått glipp av? Link..?

 

(Klarer ikke å se at noen har vært voldsomt bastante mht noe som helst i den ene "selvmordstråden" som ligger her inne nå, i alle fall.)

[KaMa]

"Selvmord er som oftest ett ROP om hjelp ! At vedkommende ösnker å få besök av deg er enda ett ROP om hjelp (ofte vil man ikke se noen på lang stund efter på)"

For meg er dette et ganske så bastanr utsagn.

Jeg ønsket ikke å blande inn dette i den tråden det gjelder, siden jeg syns det var fine og bra svar der, samt at det jeg reagerte på ikke hadde noe i den tråden å gjøre.

Like fullt blir jeg provosert over generaliseringer som dette, når det kommer til grupper som ikke lar seg generalisere.

 

Personlige erfaringer og enkeltindivider er aldri representativt for mennesker som er like forskjellige som folk er f. eks på en nettside som dette.

 

 

[Jodasåneidaså]

Åja, det innlegget havnet i ignore-filteret mitt, det fungerer virkelig forbausende bra for tiden.

[KaMa]

Det er mye klaging over lite action her inne, så jeg har øgene med meg.

 

[Jodasåneidaså]

Selvfølgelig er det lite action, det er føkkings sommer. Altfor varmt til å fyre seg opp nå, vøtt.

[KaMa]

Sant nok.. Her er det sånn omtrent like under 30 grader..

Men jeg skulle alltids klart å hoste opp noe gørr, om det hadde vært noen å være uenig med her inne.. :-/

[KaMa]

Forøvrig, fumlis.. Problemet til hun i familien din er neppe at hun er suicidal, men at hun har funnet en måte å manipulere folk rundt seg på.

Men andre er jo ikke nødvendigvis lik. Men det høres ut som hun hadde trengt litt hjelp på veien, for det høres jo ikke ut som hun har det så knall.

[blond]

Hvilke grupper lar seg generalisere, mener du?

[Jodasåneidaså]

Du kan jo alltids starte en tråd om hvor koselig det er å ha muligheten til å ta abort? Sleng gjerne med at du vil ha grensa utvida til 20. svangerskapsuke også, for det er jo ikke noen forskjell på 12 og 20 uker uansett.

[esmase]

Grunnen til at jeg ønsket råd i den andre tråden,var at jeg var totalt uvitende ang dette.De andre vennene mine som har gjort dette har alle lykkes...

Jeg skjønner også at suicidale folk er like forskjellige som andre,men ønsket allikevel tips.

Har forøvrig vært på besøk,og det var overhodet ikke som jeg hadde forestilt meg.

H*n prata om det,men var helt fjern,selv uten medikamenter innabords..

Ikke i nærheten av å være den personen jeg kjenner.

Det var allikevel greit å få noen ledetråder her inne,selv om jeg var totalt uforberedt på hva som ventet meg.

Tøft møte,men jeg angrer ikke..

[blond]

Godt å høre at det ble et positivt møte selv om det ikke var som forventet. Man kan nok ikke være helt forberedt på slike møter. Man møter sine egne følelser like mye som den andres følelser. Det kan være vanskelig.

 

KaMa kritiserer generaliseringen i det ene svaret du fikk, ikke hele tråden. Hun presiserte det. (hun kommer sikkert til å svare selv, så jeg skulle vel holde kjeft...men men).

[esmase]

Egentlig var det ikke et positivt møte....

Jeg var helt uforberedt på hvordan ting er på en sånn avdeling.

I ettertid så skjønner jeg jo at de feks må låse folk både ut og inn,men det var rart når jeg var midt oppi det.

Hadde heller aldri trodd at min venn kunne være så tom og likegyldig.Det har satt spor i meg som jeg aldri vil glemme...

[blond]

Du skrev at du ikke angret til tross for at det var tøft. Det var det jeg mente med at det var positivt.

 

Det er en annen verden enn på et somatisk sykehus, skjønner at det blir sjokk i seg selv. Håper for det beste for vennen din og for deg. Tiden framover kan bli tøff fordi slike møter vekker gamle og grunnleggende følelser og redsler. Det gjør noe med en.

[♥Prinzessin♥]

Ja, dette området er det vel vanskelig å være bastant på. Det skal man ikke være heller. Men jeg har alltid tenkt som så at dersom man virkelig, virkelig ønsker å ta livet av seg, så får man det til. Man blir ikke reddet fem ganger, liksom. Gjentatte selvmordsforsøk er rop om hjelp i mine øyne (selv om jeg meget mulig kan ta feil). For vil man virkelig ta livet av seg, gjør man det når man vet man er alene, vet at man ikke blir oppdaget før det er for sent, og man gjør det med midler som får jobben gjort.

[blond]

Det er fordommer.

[KaMa]

Jeg er uenig. Man kan vel fint ha et reelt dødsønske men være livredd for selve det å ta sitt eget liv, redd for smerte og redd for selve overgangen.

Jeg tviler sterkt på at flertallet av de som forsøker å ta sine liv gjør det som en måte å få oppmerksomhet på, selv om det sikkert er en del som gjør det også. At det er en form for rop om hjelp er vel til en viss grad sant. Jeg tror ikke det er et bevisst rop om hjelp, men når folk føler seg så langt nede, så fortvilet eller så frustrert at de ser på det å ta sitt eget liv som en løsning, så er det uansett en beskjed til omverdenen at vedkommende trenger hjelp.

 

Mye fordommer ute å går her.

[KaMa]

Ang hvilke grupper som lar seg generalisere så er vel det mange, selv om det er forskjellig hva man kan generalisere over. De fleste yrkesgrupper har felles trekk innenfor sine felt, som gjør det mulig for oss å møte på dem med en forventning av hva de gjør og ikke gjør.

Sånn sett kan vi generalisere over butikkarbeidere som vi kan forvente har relevant kunnskap om det de selger, at de ekspederer kunder og er imøtekommende (selv om ikke alle er det..) osv.

Men å generalisere over en gruppes følelser, ønsker og tanker, ja det finner jeg ganske umulig, omtrent uansett hvilken gruppe det er snakk om..

Men jeg skal holde åpent for at det faktisk går an.. :-/

[♥Prinzessin♥]

Javel. Jeg er glad jeg ikke har noen erfaringer på området. Jeg mener likevel det jeg mener, uten at jeg gidder å kalle det fordommer. Er drittlei av det ordet, det kastes rundt omkring som om alle meninger og følelser er svarte eller hvite. Dette handler om måten ting blir gjort på.

 

Hvorfor prøve å ta livet av seg i leiligheten sin, der man vet at familien ringer politiet dersom man ikke tar telefonen fem ganger om dagen? Hvorfor ikke gå en halv mil ut i skogen slik at du får være i fred? Det er de som gjør det, og de gjør det vel fordi de vet at det ikke er sjans for at de blir reddet.

 

Selvmord eller selvmordsforsøk som blir gjort i affekt, later til å være lite gjennomtenkte - selvfølgelig. Slik som tenåringsjenta som vil straffe kjæresten sin, og kaster seg utfor en bro på vei hjem fra en fest. Tragisk, meningsløst og veldig lite gjennomtenkt.

 

Det jeg vil fram til her, er om at man har et definitivt dødsønske, burde man jo klare å planlegge det slik at man ikke blir reddet. Det er sikkert mange som har et intenst dødsønske i et opphisset øyeblikk, men det er i så fall ikke like gjennomtenkt, og derfor slår det vel "feil" noen ganger også - og personen blir reddet.

[fumlis og skrikerungene]

Jeg er enig med deg Prinzessin.

Vil man virkelig dø, så klarer man det. Jeg har sett flere eksempler hvor omgivelsene absolutt ikke har visst at personen det er snakk om er suicidal før det er for sent...

 

[♥Prinzessin♥]

Det er det samme for meg, jeg er da ikke ute etter at noen skal stole på meg. Jeg uttrykker en mening. Vil man gjøre ta livet sitt på en effektiv og smertefri måte, fins det (dessverre) mange oppskrifter der ute, og det er folk som studerer slikt og leter etter metoder. Samtidig tror jeg at det er mange lite gjennomtenkte forsøk der ute. Og da lurer jeg naturlig nok på hvor mye de egentlig ønsker det. Min undring er berettiget, men personene det gjelder får svare for seg selv.

[♥Prinzessin♥]

minus "gjøre" i andre setning.

[KaMa]

Hvordan er din mening berettiget? Det eneste du avslører så langt er en beundringsverdig mangel på innsikt, og helt klart fordommer. Hva er det som er så berettiget med det?

Det kan virke som du slett ikke er klar over at folk som ønsker, og prøver, å ta sine liv faktisk er sjuke, og all den rasjonaliteten du hoster opp som rein logisk tenking alá ønsker man å dø så er det bare å gjøre det, tar overhodet ikke hensyn til det som det faktisk handler om.

Det du sier er like banalt som kommentarer av typen "deprimerte mennesker bør ta seg sammen".

Det eneste slike utsagn som det du har kommet med så langt kan gjøre, er å bidra til at folk som kanskje ikke ønsker å dø, men likevel har en begrenset måte å kommunisere smerte og vanskligheter på at de begår forsøk, kan klare å gjennomføre det fordi alternativet er så skamfullt. Snakk om å aktivt gå inn for å beholde temaer som tabu og stigmatisere en i utgangspunktet svak gruppe...

[♥Prinzessin♥]

Jeg skrev at min undring er berettiget. Meningen min står både du og alle andre helt fritt til å kritisere. Jeg syns det er helt naturlig å lure på hvordan mennesker kan bli reddet fra selvmordsforsøk utallige ganger, dersom de har et oppriktig dødsønske. Jeg tror det må være et lite rop om hjelp der et eller annet sted, når man f.eks. går inn for sitt sjuende selvmordsforsøk. Og selvfølgelig er mange av disse menneske syke.

 

Du prater om at jeg babler ivei om rasjonalisering og logisk tenkning. Der sa du det. Mennesker som virkelig vil ta livet sitt (som klarer å tenke såpass klart), vil kanskje klare å tenke rasjonelt og planlegge en slik handling. Vil en psykisk ustabil person klare det? Kanskje. Men har de evnen til nøye planlegging? Jeg vet ikke. Men det er forskjell på folk. Noen vil ta livet sitt, andre tror de vil det. Noen klarer det ved nøye planlegging, andre trenger muligens bare hjelp til å komme tilbake til livet. Og roper om det på sin måte. Eller mener du at syke mennesker kan ha et reellt dødsønske, et som er gjennomtenkt og fullt av logikk? Jeg tror ikke det. På samme måte som at psykisk syke mennesker ikke burde få lov til å bestemme om sykehuspersonell skal trekke ut pluggen på respiratoren. Friske mennesker må ta en slik avgjørelse.

 

Jeg har ikke tenkt å gå inn i hodet på alle suicidale mennesker før jeg uttaler meg om dette, da det naturligvis er umulig. Jeg uttaler meg jo ikke som noen ekspert, bare som et menneske som observerer og gjør meg mine tanker. Allerede i det første innlegget mitt skriver jeg at jeg meget mulig kan ta feil i det jeg sier. Jeg bruker også ordene "tror, kanskje, "jeg vet ikke", muligens". Jeg syns du tar voldsomt på vei i svaret ditt på et innlegg som bare er en uttrykk for undring fra meg, en "hvem-som-helst"s side. Om du syns jeg høres bombastisk ut, er det kanskje skrivestilen min som gjør det, eller dine tidligerer vurderinger av meg, hva vet jeg. Men i denne sammenhengen har jeg redegjort for tankene mine, ikke uttalt meg som om jeg skriver en artikkel for et vitenskapsblad.